I går kom meldingen om at politiet har frafalt siktelsen mot
Jegor Zjukov i Moskva-saken. Zjukovs advokat Ilja Novikov fortalte på radiostasjonen
Moskvas ekko at etterforskerne har innrømmet å ha tatt feil person. Mannen på
videoen som «dirigerer» folkemassen under demonstrasjonen i Moskva 27. juli,
var ikke Jegor Zjukov, men en annen ung mann.
I stedet er Zjukov nå blitt siktet etter
ekstremismeparagrafen for oppfordringer til «å styrte den konstitusjonelle
orden», skriver Novaja gazeta. Dette bygger på funn som etterforskerne mener å
ha gjort i fire av YouTube-videoene hans.
For noen dager siden publiserte Moskvas ekko og Novaja
Gazeta et brev som Jegor Zjukov skrev fra varetektscella. Her forteller han om
erfaringer og innsikter han har gjort seg i møte med det russiske maktapparatet.
Jegor Zjukovs brev
Ekho Moskvy, 31. august 2019
Jegor Zjukov
 |
| Jegor Zjukov, skjermdump fra YouTube |
«Maktskiftet i Russland kommer til å likne veldig på min
arrestasjon. Det var natt til 3. august – den lengste dagen i mitt liv var endelig
over og jeg kunne legge meg på den harde trebrisken inne på varetektscella – at
likheten mellom disse to fenomenene plutselig stod krystallklart for meg. Og
mens cellekameratene mine – en ung gutt og en middelaldrende mann som kan havne
i fengsel for ran – lå og drømte, antagelig om frihet, drev den slitne hjernen
min og tegnet paralleller.
Hvor enn undertrykkende regimet er, og hvor enn lovløse
tilstandene rundt deg er, tenker du aldri at du kan bli den neste som blir
arrestert. Mennesker er tilbøyelige til å tro at en annen vil bli påkjørt, at en
annen vil få en murstein i hodet, at noen andre plutselig får politiet på døra, og ikke du. Hele livet driver vi og skyer bort utrivelige tanker i hellig
overbevisning om en lykkelig utgang. Selvfølgelig ble jeg redd hver gang det
kom nyheter om nye pågripelser i 27.
juli-saken. Men i neste sekund begynte jeg straks å berolige meg selv:
- «Ja, men han skadet jo en politimann. Jeg var ikke borti noen politimann.»
- «Ja, men han har jo en viktig stilling i valgkampstaben til en uavhengig bystyrekandidat. Jeg har ikke noen slik stilling.»
- «Ja, men de fant jo en hammer i ryggsekken hans. Jeg hadde ingen hammer med meg.»
- «Ja, ingen av de pågrepne i denne saken er skyldige, fordi det skjedde ingen masseopptøyer den 27. juli. Men de har i alle fall gjort noe man kan pirke på dem for», tenkte jeg.
Men så kom det, som jeg dessverre hadde forutsett i min
siste video , «drønnet fra dørklokka» som delte livet mitt inn i et «før»
og et «etter». Maktskiftet i Russland vil komme på nøyaktig samme måte.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt frasen «Her i
landet kommer ingenting til å forandre seg». Vårt folk, som bare i løpet av
forrige århundre endret det politiske systemet minst tre ganger, oppfattes som
en passiv masse som ikke er i stand til å utrette noe som helst. Overalt hører
jeg folk si: «Du skjønner, det er bare sånn mentaliteten vår er – vi har en
slavementalitet. Ja, det kan godt være at folk rundt omkring i verden reiser seg
til kamp mot urettferdighet, men i Russland kommer noe slikt aldri til å skje.
Det blir aldri demokrati i Russland. Putin kommer ikke til å gå av. Russland
kommer ikke til å bli et fritt land!»
Men så plutselig skjer det. Nettopp plutselig, helt uventet.
Like uventet som at det skulle dukket opp politi i sivil på døra mi. Det man
før trodde var umulig, kommer til å skje. I retrospekt vil det fremstå som en uunngåelighet.
Etter at lovens lange arm hadde treng seg inn i leiligheten
min, utspilte resten seg i et veldig tempo. Rundt ti politimenn kriblet etter å
undersøke alt av innhold i skap, hyller og esker. Mens jeg stod i et rom med en
etterforsker som nektet meg å tilkalle advokat før jeg hadde undertegnet på
noen papirer, stod to andre i et annet rom og stinket sprit og diskuterte
hvordan de skulle skremme meg. Mens noen politimenn stod i et rom og klagde på
at de ikke ville få sove i natt, ble vitnene ført inn i leiligheten. Situasjonen
endret seg for hvert minutt. Hva skjedde så? Begivenhetene fortsatte å utvikle
seg i en rasende fart: avhør, siktelse, nok et avhør, 40 minutter søvn på
cella, fengslingsmøte, tilbake på cella. Pluss en mengde utelatte detaljer!
I en slik situasjon er det viktig å følge oppmerksomt med og
bruke alle krefter for ikke å la situasjonen komme ut av kontroll:
- Holde øye med politimennene så de ikke planter noe på deg.
- Lese alle papirer nøye før du underskriver på noe.
- Velge sine ord med omhu under avhøret.
- Og hvis du har krefter til det, kan du i forbifarten klare å overbevise noen av politimennene om at du ikke er agent for USA og at du faktisk står for dine handlinger.
Men er det ikke akkurat slik det vil være også når forandringens
time kommer? Beslutninger må fattes raskt. Enhver liten feil kan gi en
sommerfugleffekt og få ringvirkninger for landets framtid. Mange mennesker vil
prøve å stoppe oss og begrave drømmene våre. Ikke bare blir det viktig å
beseire autoritarismen, mens også å konsolidere seieren.
Den 2. august var over, men min ferd i det russiske
fengselssystemet hadde bare så vidt begynt. På nåværende tidspunkt har jeg
ferdes her i nesten en måned. Og hva har jeg sett her? Enda flere likheter,
enda flere paralleller. For å være ærlig, syns jeg det er tøft. Jeg har selv
fått erfare hvor skjørt menneskelivet er og hvor lett det er for staten å knekke
det. Det har bare blitt mer åpenbart for meg at Homo Sapiens’ verste fiende er
andre individer av samme art. Den verdenen som omgir meg nå, eksisterer kun med
et mål for øye: å avhumanisere mennesket. Det er sannheten. Punktum.
Men hva så? Du trenger ikke være noe geni for å se dette.
Det er også lett å hengi seg til selvmedlidenhet. Men om man slutter å ynke
seg, forandrer perspektiv og innser at det skjuler seg muligheter bak alt det
vanskelige, da blir fengselsoppholdet en fantastisk erfaring. Hvor ellers vil
jeg få en slik mulighet til å trene opp evnene mine i mellommenneskelig
kommunikasjon? Hvor ellers vil jeg få en slik mulighet til å lære meg ikke å
frykte stadige forandringer (flyttingen mellom fire celler på to dager,
usikkerheten med tanke på egen framtid, de stadig nye detaljene i saker, stadig
nye mennesker…)?
Når man opplever noe slik på så kort tid, går man rett og
slett trøtt av å være redd. Og når alt kommer til alt, hvor ellers vil jeg se så
tydelig at Putin mangler folkelig støtte? Og det hos begge sider! På den ene
siden – de innsatte som ber «tsaren» ryke og reise; og på den andre siden – fangevokterne
og politimennene som klager på at det ikke finnes frie valg i Russland – de er
alle en del av den samme tendensen. En tendens som vil gi et resultat som
likner veldig på mitt fengselsopphold. Et resultat som vil sette landet på en
hard prøve, men som samtidig vil åpne for en mengde av fantastiske muligheter.
Jeg blir aldri lei av å gjenta at russiske styresmakter er
den mest virkningsfulle opposisjonen. I sitt forsøk på å skremme samfunnet, har
de i stedet gjort folk sintere. I sitt forsøk på å døyve protestene ved hjelp
av lovstridige straffesaker, har de i stedet styrket dem. I sitt forsøk på å
legge begrensninger på meg ved å putte meg i fengsel, har styresmaktene i stedet forberedt
meg på tiden som kommer når de selv vil bli skiftet ut.
Og likevel ønsker jeg meg til friheten. Ikke fordi jeg syns
synd på meg selv. Men fordi jeg vil slutte meg til dere. Til dere som står
alene med plakater eller er med på store demonstrasjoner. Til dere som kjemper
for å frigjøre politiske fanger og for å frigjøre landet vårt.
Jeg ønsker meg til friheten. Fordi jeg savner dere
oppriktig.
Ærbødigst, fangen Jegor
Oversatt fra Ekho Moskvy
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar