Putins endelig slag mot virkeligheten

Grunndykk
Publisert i Meduza 1. mars 2022
Skrevet av Maksim Trudoljubov
Oversatt og publisert med tillatelse fra forfatteren 

Hvordan ble krigen mot Ukraina i det hele tatt mulig? Maksim Trudoljubov mener at svaret er å finne i den alternative politiske virkeligheten, som de siste årene har blitt oppkonstruert i Russland ved hjelp av løgner, manipulasjon og desinformasjon. Den fremstod så dårlig gjennomført at man umulig kunne forestille seg at noen faktisk trodde på den, ikke engang de som selv har skapt den. Men det var det visst likevel noen som gjorde. Og han heter Vladimir Putin.

Plakat ved den russiske ambassaden i Boris Nemtsovs gate i Praha
26. februar 2022
Bilde: Jiří Sedláček, CC BY-SA 4.0, via Wikimedia Commons

I alle Putins år ved makten har det russiske lederskapet ført en innbitt og militant kamp mot den offentlige virkeligheten. De politiske administratorene (ja, de er administratorer og ikke politikere, ettersom ingen har valgt dem) har forfulgt alle former for uavhengighet og fordrevet aktivister, politikere og journalister med egne meninger ut av det offentlige rom. Deres plass ble overtatt av rollefigurer som hadde til oppgave å etterlikne engasjement og å skape et blendverk. Presidententadministrasjonens «managere» la vinn på å forvandle ethvert selvstendig parti, lag og organisasjon til kunstige, styrte «celler».

Den farlige skjeden: Historien om Julia Tsvetkova

Dypdykk i den politiske forfølgelsen av Julia Tsvetkova i anledning utgivelsen av diktet «Skjeden min» av Galina Rymbu i norsk gjendiktning på Lik forlag

***

I april 2021 startet rettssaken mot kunstneren og aktivisten Julia Tsvetkova i tingretten i Komsomolsk-na-Amure. Hun står tiltalt for spredning av pornografi, og kan i verste fall bli dømt til seks års fengsel.  Til grunn for den absurde pornotiltalen ligger det kroppspositive kunstprosjektet hennes Vaginamonologene – en VK-side hvor hun har delt kreative, kunstneriske og humoristiske fremstillinger av det kvinnelige kjønnsorgan, som broderier, abstrakte malerier, skjell, kulturhistoriske figurer, smykkesteiner, muffins eller legofigurer. Men russiske myndigheters interesse for den unge kunstneren startet ikke med vaginakunst. Det hele startet med et barnslig teaterstykke om kjønnsstereotypier. Nedenfor kan du lese hele historien om den politiske forfølgelsen av Julia.

Gatekunst laget av AFK og Tri 21 ved Solheim borettslag i Bergen
Foto: Gjengitt med tillatelse av Henning Jensen, Bergenkunst.no

Historien om Julia – en kortversjon

Julia Tsvetkova er en 28 år gammel kunstner, teater- og danseinstruktør, lærer, feminist og aktivist[1] fra Komsomolsk-na-Amure, en mindre by lengst øst i Russland. Den langdryge rettssaken mot henne har pågått bak lukkede dører siden april 2021. Noen ende er ennå ikke i sikte. Dersom Julia dømmes, kan det skape en farlig presedens. Vilkårlig bruk av pornografilovgivningen – en «skambelagt» lov – for å kneble og sensurere annerledestenkende ser ut til å være en ny metode som russisk politi- og rettsvesen nå tester ut. 

Men rettssaken er bare det siste leddet i en lang politisk forfølgelse. I over to og et halvt år har Julia gjentatte ganger blitt beskyld for å spre porno og for å propagandere for LHBT+[2]. I løpet av denne tiden har Julia måttet utstå utallige avhør og forklaringer hos ulike politiavdelinger, ransakinger, rettspsykiatriske undersøkelser, husarrest, reiseforbud, bøter, og ikke minst – en flom av hets og drapstrusler. I tillegg har hun mistet «drømmejobben», venner og kolleger, alle prosjektene hennes er lagt døde, og hun sitter mer eller mindre i isolasjon.  

I likhetens tegn. Russisk ungdom snur ryggen til homofobi

Grunndykk
Oversatt fra Republic med tillatelse fra forfatteren

Dmitrij Tolkatsjov, 26. februar 2020

Dmitrij Tolkatsjov er russisk statsviter og LHTB-forsker ved Moskva økonomihøyskole.

Skoleungdom har ofte lite kunnskap om homoseksualitet (forståelig nok, for på skolen er dette et tabuemne), men de støtter likevel opp om like rettigheter for LHBT-personer.

I september 2013 malte aktivister fotgjengerfeltet foran den russiske ambassaden i Helsinki
i regnbuefarger i protest mot loven om homopropaganda.
Bilde: Murrur, via Wikimedia Commons

Mens noen prøver å grunnlovsfeste en definisjon av være seg familien eller ekteskapet som en union mellom en mann og en kvinne, støtter russisk ungdom aktivt opp om toleranse og likestilling. Nå om dagen er det uhipt å være homofob. Til eksempel har studenter ved økonomihøyskolen i Moskva flere ganger tatt affære mot homofobi: I 2017 ble studentens ombudsmann, som hadde kommet med homofobiske uttalelser på internett, tvunget til å fratre stillingen sin etter krav fra studentene, og i disse dager risikerer en lektor disiplinærstraff på grunn av «en obskøn forelesning med homofobisk slagside» etter at studentene har delt et lydopptak av forelesningen på nettet.

«Ikke glem Beslan»

Dypdykk

«Vi er i Nord-Ossetia, en liten republikk helt sør i Russland. For femten år siden var dette åstedet for den verste terroraksjonen i Russlands historie. Den 1. september, midt under feiringen av første skoledag, inntok terrorister skole nr. 1 i Beslan. Over 1000 mennesker ble tatt som gisler. I tre dager ble de holdt fanget uten mat og vann i en innstengt og trang gymsal behengt med eksplosiver. Da russiske styrker stormet skolen den tredje dagen, ble flesteparten av gislene satt fri. Men 334 mennesker omkom. Av dem var 186 barn.

Det er laget mange filmer om Beslan, men det er ingen grunn til ikke å minnes tragedien igjen. Når man setter seg inn i det som skjedde, får man lyst til å skrike og gråte av redsel, sinne, medfølelse og smerte. I denne filmen vil vi vise mennesker som fortsetter å leve normale liv til tross for hvor hardt terroren rammet dem. Vi vil vise at Beslan ikke bare er et mareritt fra 2004, men også svært sterke mennesker som i femten år har kjempet tappert for sin egen helse og lykke. Jo oftere og jo høyere vi snakker om Beslan, jo bedre.  

Vårt resonnement er som følger: En gang i tiden begikk staten noen feilgrep som endte i tragedie. Nå må staten gjøre alt den kan for å ta seg av dem det gikk ut over. Bare på denne måten kan staten gjøre seg fortjent til folks tilgivelse, og siden – deres tillit. Gjør staten alt den kan for å få tilgivelse? Gjør staten alt den kan for å få tillit? Eller er der noen som skyr dette temaet og som gjør alt de kan for å unngå det?»

***

Slik innleder Jurij Dud sin tre timer lange film Ikke glem Beslan (Beslan. Pomni) om terroraksjonen i Beslan i 2004. Samtidig vises bilder av en soldat som bærer et spedbarn ut av skolebygningen, av gymsalen som er omgjort til minnested fylt med bilder, blomster og kosedyr, av de røde gravene i Englebyen. Til slutt ser vi murvegger fulle av kulehull og graffiti: «Barna er i vår hjerter.» «Hele verden sørger.» «Evig minne. Evig liv.»

«Bror, vi husker» 

Filmen, som nesten utelukkende består av intervjuer med overlevende, journalister og politikere, dreier seg omkring to hovedspørsmål: Hva skjedde egentlig i Beslan for femten år siden, og hvordan har de overlevende det i dag. Dud lar seerne komme nært innpå menneskene han intervjuer ved at han lar dem snakke ut, nøle og forklare seg, uten spesielle effekter eller kryssklipping. Journalister og aktivister har i årevis gransket omstendighetene rundt hendelsene i Beslan, og hundrevis av artikler har blitt skrevet om temaet. Mange har tilbakevist den offisielle versjonen og kritisert myndighetenes håndtering av krisen. Så det er for så vidt ikke noen ny informasjon her. I Duds film er det imidlertid de overlevende som får det overordnede fokuset, og Dud stiller først og fremst spørsmål ved statens ansvarsfølelse overfor dem som ble rammet av terroren, som staten ikke greide å beskytte.

Svetlana Aleksijevitsj om HBO-serien Tsjernobyl

Dypdykk

Radio NV, 6. juni 2019

«Vi har vekket til live demoner»

Intervju med Svetlana Aleksijevitsj om HBO-serien Tsjernobyl, Zelenskij og slavementalitet

Mandag 3. juni kom femte og siste episode av miniserien Tsjernobyl, som delvis er basert på Svetlana Aleksijevitsj’ bok Bønn for Tsjernobyl. En framtidskrønike. 

Den hviterussiske forfatteren Svetlana Aleksijevitsj fikk i 2015 Nobelprisen i litteratur «för hennes mångstämmiga verk, ett monument över lidande och mod i vår tid». Seks sakprosabøker er ført i pennen av henne: Krigen har intet kvinnelig ansikt (1985), De siste vitnene (1985), Kister av sink (1989), Bergtatt av døden (1994), Bønn for Tsjernobyl (1997) og Slutten for det røde mennesket: tiden second hand (2013). Hun har brukt minst fem år på hver av bøkene, som er sammensatt av stemmene til tusenvis av mennesker, og som står som monumenter over fortidas begivenheter. Craig Mazin, manusforfatteren av den mye omtalte TV-serien Tsjernobyl – den høyest rangerte serien på IMDb – baserte deler av manuset på Aleksijevitsj’ bok Bønn for Tsjernobyl, som bygger på erindringer og fortellinger til vitner, «likvidatorer» og vitenskapsmennene som jobbet på kjernekraftverket.

Svetlana Aleksijevitsj, 2013
Bilde: Elke Wetzig, via Wikimedia Commons

Radio NVs Aleksej Tarasov har intervjuet Aleksijevitsj – selv opplevde hun tragedien fra Minsk, som ligger forholdsvis nært Tsjernobyl-sonen. Hun forteller om hendelser som ikke ble med i TV-serien og oppsummerer det hele slik: Den menneskeskapte katastrofen, som endret livet til millioner av mennesker, ble en av nøkkelfaktorene til den sovjetiske verdens sammenbrudd.

Tror De at en serie som Tsjernobyl kan hjelpe oss med å ta denne ufattelige Tsjernobyl-tragedien inn over oss?

Ja, jeg tror at det er noe sånt som har skjedd. Selv om det finnes nok av filmer om Tsjernobyl, kan de ikke ha vært særlig vellykkede, de må ha manglet noe, siden de har gått upåaktet hen.

Toskeri eller trolling?

Grunndykk

Intervjuet som knuste de russiske etterretningstjenestenes renommé i Storbritannia

The Insider

Andrej Ostalskij, 14. september 2018

«Åpenlyse løgner og oppspinn» – slik kommenterte Storbritannias statsminister Theresa May Russia Todays intervju med «Petrov» og «Bosjirov» (de to russerne som britisk politi har siktet for nervegiftangrepet på Sergej Skripal og datteras hans, o.a.). Mays talsperson sier i en uttalelse at fremstillingen av hendelsene i intervjuet er under enhver kritikk: «Det er en fornærmelse av befolkningens intelligens, og ikke minst grovt krenkende overfor ofrene for dette grusomme angrepet og deres kjære». Journalist i Storbritannia Andrej Ostalskij forteller The Insider hvordan britene reagerer på «GRU-agentenes» avsløringer om turen til Salisbury. (Se hele intervjuet nederst i innlegget.)

«Urkomisk», «Fullstendig latterlig», «For noen tullinger!» Slik er den rådende holdningen blant briter til intervjuet som Aleksandr Petrov og Ruslan Bosjirov ga til Russia Today. «De russiske leiemorderne tedde seg latterlig lite troverdig», skriver diplomatiredaktør i The Times Roger Boyes. «De utviser en imponerende beherskelse av Wikipedia», ironiserer The Guardians

Røykteppet over folkemeningen

Grunndykk

Den statlige sosiologien har blitt en del av den statlige propagandaen

Psovskaja Gubernija

Lev Sjlosberg, 1. mars 2018

Illustrasjon: Jolkin

Meningsmålinger er en bestandig del av et lands politiske liv, spesielt under landsdekkende valgkamper. I demokratiske land avspeiler meningsmålinger samfunnsdebatten omkring politikere, partier, ideer, programmer og konflikter. Ved å avspeile folkemeningen i sin helhet bidrar de til samfunnsdebatten, uansett hvem som deltar i den –  både makthaverne, opposisjonen og samfunnet for øvrig drar nytte av dem. Men i Russland har den politiske sosiologien fått en helt annen oppgave: Den skal overbevise samfunnet om at de som sitter ved makten er bra folk, og at alt (eller nesten alt) de gjør er rett. Og når det er valg, skal den skape en illusjon om at makthaverne har hele folket bak seg.  

Putins tale til nasjonen: En kjernefysisk fiasko

Dypdykk

Jeg har oversatt The Insiders kommentar til Putins tale til nasjonen som ble holdt den 1. mars. Forfatteren av kommentaren stiller seg blant annet tvilende til om de «nye» supermissilene faktisk eksisterer.

Ni eksempler på at Putin førte nasjonalforsamlingen bak lyset med sin krigslystne tale

The Insider, 1.mars 2018

The Insider fortsetter sin populære spalte om hvordan Vladimir Putin villeder russere i offentlige opptredener. Dagens faktasjekk handler om presidentens tale til den føderale forsamlingen. Denne gangen var det litt færre løgner enn vanlig ettersom talen i hovedsak var viet løfter og kritikk av den nåværende situasjonen (som om dette var hans første valgkampanje). Til gjengjeld var den full av oppramsinger av nye våpensystemer – noen av dem viser seg riktignok bare å finnes på papiret.

Ukraina – en skjult sannhet?

Grunndykk

Hvem var det som massakrerte over 100 demonstranter på Majdan-plassen i februar 2014?

Klassekampens lørdagsavis hadde forrige helg en usedvanlig ensidig artikkel («Hyret leiemordere til Maidan», 25. november 2017) om en svært tvilsom dokumentarfilm som angivelig bringer nytt lys over hendelsene under Euromaidan. I den italienskproduserte filmen – Ukraine. The hidden truth  – presenteres nye «bevis» for påstanden om provokatører som skjøt mot begge sider: Det var angivelig georgiske snikskyttere som skjøt både mot demonstranter og politimenn, og det etter ordre fra den tidligere georgiske presidenten Mikheil Saakasjvili. Andre som videreformidler filmens påstander i Norge er steigan.no, Norgesavisen, Bjørn Nistad, Hanne Nabintu Herland og Tore Tvedt (vigridtvedt.no).

Den offisielle ukrainske versjonen er at det var Janukovytsj’ Berkut-politi (spesialstyrker) som skjøt på demonstrantene i februar 2014, noe det dessuten finnes fritt tilgjengelig videomateriale som bekrefter (se tidligere innlegg om Putins løgner i Oliver Stones film). Russiske medier har imidlertid påstått at vestlige sikkerhetstjenester og Majdan-ledere stod bak.

Med kniven på strupen – Dmitrij Bykov

Grunndykk
På mandag den 23. oktober ble Tatjana Felgengauer – en journalist  i den liberale og regimekritiske radiokanalen Moskvas Ekko (Ekho Mosvky) –  stukket ned med kniv mens hun var på jobb. Hun ble alvorlig skadet og ligger fortsatt på sykehus. Gjerningsmannen har sagt at Felgengauer har forsøkt å forgripe seg seksuelt på ham via telepati. Forfatter og poet Dmitrij Bykov kommenterer noen av reaksjonene etter denne grufulle hendelsen.

Dmitrij Bykov kommenterer kommentarene etter overfallet på journalisten i radiokanalen Moskvas Ekko Tatjana Felgengauer

Sobesednik
24. oktober. 2017

Dmitrij Bykov, Foto: Andrej Strunin, Sobesednik

Journalist i Moskvas Ekko Tatjana Felgengauer ble like etter morgensendinga stukket i halsen med en kniv. Tilstanden hennes er alvorlig og hun er innlagt på Sklif (akuttsykehus i Moskva). Gjerningsmannen er pågrepet. De første kommentarene på Ekkos hjemmeside var følgende: «Hun er sikkert en av Navalnyjs folk, også Nikolaj Ljaskin ba jo selv om å bli slått i hodet»; «Mest sannsynlig kjente hun angriperen personlig, det er altså ikke politikk, men et trekantdrama»; «Det eneste Venediktov (sjefsredaktøren) kan er å spre tåkeprat på eteren, men vakthold klarer han ikke å organisere».

Altså er de selv skyldige – libertinerne, provokatørene og pratmakerne som ikke greier å beskytte seg selv.

Ivan den grusomme rehabiliteres

Grunndykk
Tidligere i sommer påstod Putin at den utbredte historien om at Ivan IV drepte sin egen sønn (som er foreviget i Ilja Repins maleri, se under), bare var oppspinn, et dårlig rykte satt ut av Roma som et ledd i en svertekampanje mot Russland. Andre politikere har kommet med liknende uttalelser det siste året. Jeg har oversatt en kommentar fra nettavisen The Insider som forklarer hvorfor dette er historieforfalskning, og dessuten noen kommentarer til monumentet som forrige uke ble reist etter Ivan IV i Moskva. 

I et års tid har det pågått en debatt om storfyrsten av Moskva Ivan IV Vasiljevitsj, bedre kjent som Ivan den grusomme, fortjener å rehabiliteres. I oktober 2016 ble det første monumentet noensinne over Russlands første tsar reist i byen Orjol. Det andre monumentet ble reist i byen Aleksandrov i april; det fikk imidlertid bare stå på plassen sin en time før representanter fra byadministrasjonen plukket den ned og fjernet den fra stedet. Dette samme monumentet dukket i forrige uke opp ved inngangen til den nylig åpnede «Herskeralléen» i sentrum av Moskva. Herskeralléen ble åpnet i mai og utstiller bronsebyster av 33 russiske herskere gjennom tidene, fra Rurik (ifølge Nestorkrøniken, vikinghøvdingen som grunnla den første russiske fyrstestaten i Staraja Ladoga og Novgorod, første hersker av Rurikdynastiet) til Kerenskij (lederen av den provisoriske regjeringen i 1917). Det militærhistoriske samfunn, som har ansvar for alleen, melder at de planlegger å reise flere statuer innen årets slutt, deriblant av Lenin og Jeltsin.  

Tsar Ivan den grusomme
Viktor Vasnetsov, 1897, via Wikimedia Commons

Ivan den grusomme (1530 – 1584) er beryktet for sin despotisme og terrorveldet under opritsjnikene (statsstyret opritsjnina, begrepet betegner både et landområde, en tidsperiode og Ivan IVs hemmelige politi, opritsjnikene). Men under hans regjeringstid ble det også gjennomført flere reformer og erobringer som førte Russland ut av middelalderen og forvandlet landet til et imperium.

Et utvalg av løgnene i Oliver Stones Putin-intervjuer

Dypdykk
Putin-intervjuene (The Putin interviews) er en firedelt dokumentarserie av Oliver Stone som ble vist på amerikansk TV i juni. Regissøren har fulgt den russiske presidenten i to år - resultatet er en fire timer lang samtale, det lengste og mest eksklusive intervjuet en vestlig journalist noen gang har fått med presidenten som ellers pleier å være spesielt skeptisk til vestlige medier. Stone har blitt kritisert for å sin ettergivenhet overfor Putin, og for å ha gitt ham et talerør for propaganda istedet for å stille kritiske spørsmål. Innlegget er en oversettelse av nettavisen The Insiders kommentar til filmen. 

Lie to me. 20 eksempler på hvordan Putin narret Oliver Stone

The Insider, 23. juni 2017

The Insider fortsetter sin faste spalte om hvordan Vladimir Putin fører russere bak lyset når han opptrer offentlig. Dagens faktasjekk er dedikert Oliver Stones Putin-intervju. Deler av den amerikanske regissørens film om den russiske presidenten, har allerede fått landsdekkende omtale, som for eksempel da Putin viste en video til Stone av en USA-operasjon i Afghanistan som han utga for å være et russisk flyangrep i Syria. De av presidentens løgner som har vært analysert tidligere, er heller ikke med i dette utvalget, for eksempel hans sedvanlige forsikring om at russiske myndigheter ikke hadde noe å gjøre med hackerangrepene under den amerikanske valgkampen. The Insider har valg ut 20 av de mest åpenbare eksemplene på tvilsom informasjon. 

Politikk og hykleri i Melodi Grand Prix

Dypdykk

MGP har på nytt blitt politikk. Den ukrainske sikkerhetstjenesten ønsker å nekte Russlands representant, Julija Samojlova, å reise til Kiev i mai. Årsaken er at hun tidligere har brutt ukrainsk lov ved å reise til Krim uten ukrainske myndigheters tillatelse. Og en ting til – Samojlova sitter i rullestol. Russiske kritikere mener Russlands MGP-bidrag er en ren provokasjon og skittent spill fra myndighetenes side. Under kan du lese hvorfor. 

Bakgrunn

Årets Melodi Grand Prix (som «Eurovisjon» kalles på godt gammelt norsk) skal som kjent gjennomføres i Ukrainas hovedstad Kiev. Med den ekstremt betente politiske situasjonen i regionen kunne vi kanskje ikke forventet annet enn at også musikkonkurransen vil preges av dette. Det er imidlertid ikke noe nytt at Kreml bruker MGP som politisk virkemiddel, slik de gjør med det meste de tar i.

Propaganda, falske nyheter og mistillit

Grunndykk

Nok en kommentar om fotoshop-saken på 8. mars. Jeg har oversatt nettopp denne fordi den tar opp det enorme problemet med falske nyheter og propaganda i Russland. 

Bakgrunn:
Oleg Kasjin om bløffmakerne på 8. mars
Feminister pågrepet i St. Peresburg og Moskva

Fotoshop er vår nasjonale idé

Hvorfor blomstrer produksjonen av falske nyheter i Russland? 

Gazeta.ru 

Redaksjonen, 10. mars 2017

Aksjonen til medlemmer av feministbevegelsen i Kreml på 8. mars ble en skandale. Det viste seg at et av bildene fra aksjonen var laget ved hjelp av fotoshop, noe som ødela hele kampanjens omdømme. Det blir stadig flere falske nyheter og bilder, og dessuten på alle fronter. Før trodde vi at det i hovedsak var regjeringsvennlige propagandister og profesjonelle politiske løgnhalser som arbeidet innenfor fake-området. Nå viser det seg at dette er et spill som oppsluker alle. Og det betyr at tilliten til alle blir mindre.

Oisann, så det er jeg som har delt en falsk nyhet? Jolkin, DW

Det viste seg at de som dekket feministaksjonen i media ikke hadde observert mye av det de skrev om. De så aktivister i Kreml og aktivister som ble pågrepet av politiet. Men først etterpå fikk de pressemeldingen fra aksjonslederne.