Dagen for nasjonal enhet

Grunndykk

Hva markerer vi egentlig den 4. november?

Ekho Moskvy, 4. november 2019

Historiker Tamara Ejdelman

Da Dagen for nasjonal enhet ble innført som offisiell høytidsdag, syntes det temmelig opplagt at det bare var en kompensasjon for den avskaffede høytidsdagen den 7. november*. Men den nye festdagen har allerede fått sine tilhengere og motstandere, den assosieres med de beryktede nasjonalistiske marsjene – både lovlige og ulovlige, og er i ferd med å bli en viktig begivenhet i starten av november. Så hva er det egentlig vi markerer denne dagen?

Polakkene overgir Kreml til fyrst Pozjarskij, Ernst Lissner

Kopi av ikonet Vår frue av Kazan

Vi markerer seieren som Minin og Pozjarskij sikret med sin frivillige hær i 1612, da de slo polakkene og besatte en stor del av Moskva. Den polske garnisonen søkte tilflukt i Kreml, men kapitulerte etter kort tid. Etter juliansk kalender ble seieren riktig nok sikret den 22. oktober, som etter gregoriansk kalender på 1600-tallet er den 1. november. Helligdagen den 4. november er dermed til dels en feiring av ikonet Vår frue av Kazan, som kirka etter gammel stil markerer den 22. oktober, som altså er den 4. november etter ny stil**.

Det er ikke så enkelt å skjønne seg på dette kronologiske krøllballet, men så er det vel heller ikke det som er det aller viktigste å diskutere på en slik dag. Hvorfor heter det Dagen for nasjonal enhet? Åpenbart fordi kjøpmannen fra Nizjnij Novgorod, Kuzma Minin, og fyrst Dmitrij Pozjarskij samlet seg en hær som bestod av mennesker fra «hele den russiske jord». Men var det virkelig en enhet? Hvorfor gikk da Den første frivillige folkehæren i oppløsing? Hvorfor drepte kosakkene Prokopij Ljapunov, som var en av hærførerne for de adelige styrkene? Hvorfor ville ikke de som kom sammen med Minim og Pozjarskij, slå leir ved siden av kosakkene?

Kazan-demonstrasjonen i 1876 – den første politiske gateprotesten i Russland

Grunndykk
Diletant
Ivan Sjteinert, 18. desember 2018

Det russiske opprøret – slik startet det hele

En kald vinterdag i 1876 hadde medlemmer av den revolusjonære organisasjonen Jord og frihet* samlet seg utenfor Kazan-katedralen i Sankt Petersburg. De arrangerte den første politiske demonstrasjonen i Russland, og nå stod de og ventet for å se hvem som ville komme. Tsarens motstandere håpte de skulle få se arbeidere, men de som dukket opp var i all hovedsak studenter og representanter fra hovedstadens intelligentsia. Så snart det røde flagget svaiet over folkemengden (også dette skjedde for første gang i Russlands historie), gikk politiet løs på demonstrantene og banket opp titalls mennesker.

Tumult of students in front of Kazan Cathedral, 18 December, 1876, St Petersburg, Russia
Engraving from LIllustrazione Italiana, 1877
Via Wikimedia Commons

I sovjetisk historieskriving var det vanlig å kalle Kazan-demonstrasjonen i 1876 for «den første arbeiderdemonstrasjonen». Men i virkeligheten var ikke arbeiderne enda blitt særlig politisk aktive. Demonstrasjonen tiltrakk seg først og fremst intellektuelle og studenter. Sistnevnte

«Imperiet må dø» – ny bok av Mikhail Zygar

Dypdykk

I år er det 100-årsjubileum for den russiske revolusjonen, men interessen hos russiske myndigheter for å markere jubileet virker heller laber. Avisa Delovoj Peterburg skrev nylig: «Initiativer i forbindelse med 100-årsjubileet for revolusjonen begrenser seg i hovedsak til opplysningsprosjekter, selv om større arrangementer også har funnet sted, mens næringslivet like før jubileet gikk aktivt i gang med å benytte seg grovt av hendelsene i 1917 i reklameplakater og forskjellige typer kampanjer». Avisa skriver også om utstillinger som de største museene i Sankt Petersburg har viet revolusjonen. 

Sovjeterne angriper tsarpolitiet februar 1917
Via Wikimedia Commons

Ifølge avisa er et av de mer interessante opplysningsprosjektene 1917. Fri historie (som både finnes i en russisk og en engelsk versjon), et slags fiktivt sosialt medium –  en retrofacebook – som gjengir hendelsene i revolusjonsåret 1917 ved hjelp av dagboksnotater, personlige brev, erindringer, bilder osv. til kjente personer som levde i samtida. Prosjektet ble lansert i november 2016 av Mikhail Zygarm som  kaller det et slags «dokumentarisk realityshow».

I oktober kom Zygar ut med boka «Imperiet må dø», et resultat av arbeidet med Prosjekt 1917. Her tar han for seg de første 17 årene av forrige århundre – årene fram til den russiske revolusjonen – via historiene til menneskene som opplevde denne svært så spesielle perioden i