«Vi har glemt hva det vil si å elske»
I går, den 6. desember, ble 21 år
gamle Jegor Zjukov dømt til tre års betinget fengsel (les om saken mot Jegor
Zjukov her). At dommen ble betinget må tilskrives alle dem som har støttet Zjukov og uttalt seg offentlig mot denne saken. På vei ut av retten ble Zjukov møtt av en jublende forsamling som ropte «Russland vil bli fritt». Selv sa han at dommen ikke må oppfattes som noen seier.
«Jeg oppfatter ikke en slik dom som noen seier. Jeg vet at jeg er uskyldig, og håper dere også er overbeviste om det. Vi må ikke oppfatte en betinget dom som frihet, det er uansett ikke en endelig seier. Mine venner, forsvar for politiske fanger som er urettferdig dømt kan ikke skilles fra politikk. Alt dette er politikk! De har forvandlet retten til et undertrykkelsesorgan. Vi må kjempe mot dette og kjempe med politiske midler. Jeg vil enda en gang takke dere alle samme for at dere har kjempet og for at dere er her. Det at jeg står her nå, og det som nå har skjedd, er takket være dere – det er deres fortjeneste. Takk!»
Den 4. desember holdt Zjukov en engasjert og sterk forsvarstale for retten, som har blitt delt på Runettet utallige ganger. «En fremragende tale av en fremragende russisk borger (…) som uten tvil kommer til å gå inn i historien» skrev advokat Maria Ejsmont på Facebook, og mange andre har brukt lignende ord. Russland på norsk har oversatt talen, hvor Zjukov blant annet beskriver sitt syn på Russlands framtid.
«Jeg oppfatter ikke en slik dom som noen seier. Jeg vet at jeg er uskyldig, og håper dere også er overbeviste om det. Vi må ikke oppfatte en betinget dom som frihet, det er uansett ikke en endelig seier. Mine venner, forsvar for politiske fanger som er urettferdig dømt kan ikke skilles fra politikk. Alt dette er politikk! De har forvandlet retten til et undertrykkelsesorgan. Vi må kjempe mot dette og kjempe med politiske midler. Jeg vil enda en gang takke dere alle samme for at dere har kjempet og for at dere er her. Det at jeg står her nå, og det som nå har skjedd, er takket være dere – det er deres fortjeneste. Takk!»
Den 4. desember holdt Zjukov en engasjert og sterk forsvarstale for retten, som har blitt delt på Runettet utallige ganger. «En fremragende tale av en fremragende russisk borger (…) som uten tvil kommer til å gå inn i historien» skrev advokat Maria Ejsmont på Facebook, og mange andre har brukt lignende ord. Russland på norsk har oversatt talen, hvor Zjukov blant annet beskriver sitt syn på Russlands framtid.
«Ikke bøy deg for despotene, kjemp for kroppens og sjelens frihet, og bygg et land hvor dine barn kan bli lykkelige»
Jegor Zjukov, 4. desember 2019
Oversatt fra Mediazona
 |
| Jegor Zjukov, oktober 2019 Bilde: Windgan, via Wikimedia Commons |
Denne rettsaken har først og fremst
dreid seg om ord og disse ordenes mening. Vi har drøftet konkrete fraser, språklige
nyanser og tolkningsmuligheter. Jeg håper at vi har greid å bevise for retten
at jeg ikke er ekstremist – både lingvistisk sett, og ut i fra sunn fornuft.
Men nå vil jeg komme inn på noe som
er mer grunnleggende enn ords betydning – jeg vil fortelle om motivene for
handlingene mine, da de sakkyndige også har uttalt seg om dem. Motivene mine er
genuine og dyptfølte – det er de som får meg til å drive med politikk. Motiver
som blant annet har fått meg til å lage videoer til kanalen Zjukovs blogg.
Og det er her jeg ønsker å starte:
Den russiske staten posisjonerer seg i dag som de tradisjonelle verdienes siste
forsvarer. De forteller oss at de er veldig opptatt av familien som institusjon,
og av patriotisme. Men den tradisjonelle kjerneverdien, sier de, det er den
kristne tro. Ærede rett, jeg tror til og med at det kan være bra, for i den
kristne etikken er der to verdier som ligger mitt hjerte nært.
Den første er ansvarlighet. Grunnlaget for kristendommen er en historie om et menneske som bestemte seg for å bære byrden av hele verdens lidelser på sine skuldre, en historie om et menneske som tok på seg ansvar i dette ordets fulle forstand. Faktisk er tanken om personlig ansvar grunntanken i hele den kristne religionen.
Den andre er kjærlighet: «Du skal
elske din neste som deg selv.» Det er grunnsetningen i den kristne religionen.
Kjærlighet er tillit, medlidenhet, medmenneskelighet, gjensidig hjelp og omsorg.
Et samfunn bygd på en slik kjærlighet, er et sterkt samfunn – kanskje det
sterkeste av alle mulige samfunn. For å forstå mine motiver er det nok å se på
hvordan den nåværende russiske staten, som framstiller seg selv som
kristendommens – og dermed også disse verdienes – stolte forsvarer, faktisk
forsvarer disse verdiene.
Før vi snakker om ansvarlighet, må vi først svare på følgende spørsmål: Hva er etikken til et ansvarlig menneske, og hva sier han til seg selv i løpet av livet? Jeg tror han sier følgende: «Husk at hele din vei vil være full av vanskeligheter, som noen ganger er uutholdelige. Alle dine kjære vil dø, alle planene dine vil gå i vasken, folk vil bedra deg og svikte deg, og du kan ikke unnslippe døden. Livet er lidelse. Det er bare å finne seg i. Men når du har funnet deg i det, at lidelsene er uunngåelige, ta likevel opp ditt kors på dine skuldre og følg drømmene dine. For ellers blir alt bare verre. Bli et eksempel. Bli en som man kan stole på. Ikke bøy deg for despotene, kjemp for kroppens og sjelens frihet, og bygg et land hvor dine barn kan bli lykkelige.»
Men er det dette de lærer oss? Er det kanskje en slik etikk barna tilegner seg på skolen? Er det virkelig slike helter vi hyller? Nei. Den nåværende situasjonen i landet ødelegger enhver mulighet for menneskelig blomstring. De 10 % mest velstående menneskene i Russland har samlet 90 % av landets rikdommer i sine hender. Blant dem finnes der selvfølgelig de som har gjort seg fortjent til det, men flesteparten av dem, rettere sagt, mesteparten av rikdommen er ikke ervervet ved ærlig arbeid til menneskenes beste, men ved simpel korrupsjon.
En ugjennomtrengelig barriere har delt landet vårt i to nivåer. Alle pengene er konsentrert på toppen, og ingen der har tenkt å gi noe fra seg. På bunnen er der kun fortvilelse igjen, og det er ingen overdrivelse. Idet russiske menn innser håpløsheten, at hvor hardt de enn prøver, vil de aldri gjøre verken seg selv eller familien sin lykkelige, vender de sin vrede mot ektefellene sine, eller de tyr til flaska, eller de henger seg. Russland er på førsteplass i verden for selvmord blant menn per 100 000 innbygger. Som følge av dette er hver tredje familie i Russland en alenemor med barn. Det får meg til å lure på: Forsvarer vi egentlig den tradisjonelle familieinstitusjonen?
Miron Fjodorov, som har vært på flere av disse rettsmøtene, sa en gang noe veldig riktig: Her i Russland er det billigere med alkohol enn med lærebøker. Staten legger alle forholdene til rette for at russere skal velge ansvarsløshet framfor ansvarlighet.
Nå vil jeg snakke om kjærlighet. Kjærlighet er ikke mulig uten tillit. Men ekte tillit er noe som oppstår når vi handler i fellesskap. For det første er kollektiv samhandling et sjeldent fenomen i et land hvor ansvarsfølelsen står svakt. For det andre – hvis det likevel forekommer kollektiv samhandling, vil vokterne umiddelbart oppfatte det som en trussel. Og det spiller ingen rolle hva du driver med – om du hjelper fanger, stiller opp for menneskerettighetene eller verner om naturen. Før eller siden får du enten status som «utenlandsk agent» eller du blir sperret inne uten videre. Staten gir klar beskjed: «Folkens, kryp ned i hullene deres igjen, og ikke samarbeid med hverandre. Å samle seg i grupper på mer enn to personer på gata er ikke lov – da burer vi dere inne for demonstrasjon. Å jobbe sammen for gode sosiale formål er ikke lov – da gir vi deg status som ‘utenlandsk agent’.» Under slike forhold, hvordan skal der kunne finnes tillit, og i siste instans – kjærlighet? Ikke romantisk kjærlighet, men menneskekjærlighet mennesker imellom.
Den eneste konsekvente sosialpolitikken som den russiske staten fører, er splittelse. Slik umenneskeliggjør staten oss i hverandres øyne; i dens øyne er vi for lengst umennesker. Hvordan skal man ellers forklare statens barbariske holdning til mennesker? En holdning som understrekes hver gang de slår med køller, torturerer i fengslene, ignorerer HIV-epidemien, legger ned skoler og sykehus og så videre.
La oss se oss selv i speilet – hvem har vi blitt som har latt dem gjøre dette med oss? Vi har blitt en nasjon som har glemt hva det vil si å ta ansvar. Vi har blitt en nasjon som har glemt hva det vil si å elske.
På sin reise mellom Petersburg og Moskva skrev Aleksandr Radisjtsjev* følgende for over 200 år siden: «Jeg så meg omkring – min sjel begynte å knuges av menneskehetens lidelser. Da vendte jeg blikket innover – og der skuet jeg at menneskets ulykke utspringer av mennesket selv.» Hvor finnes der slike mennesker i dag? Mennesker hvis sjel knuges så hardt av det som skjer i deres eget Fedreland? Hvorfor er det nesten ingen igjen av dem? Jo, det hele handler om at det i realiteten kun finnes en eneste tradisjonell institusjon som den russiske staten genuint dyrker og styrker – og det er autokratiet. Et autokrati som går inn for å ødelegge livet til enhver som oppriktig ønsker landet sitt godt, og som ikke kvier seg for å elske og for å ta ansvar. Dermed ble man nødt til lære dem som bor i dette hardt prøvede landet, at initiativ er straffbart, at øvrigheta alltid har rett fordi den er øvrigheta, at lykke kanskje er mulig her likevel – bare ikke for dem. Da de hadde lært dette, begynte de gradvis å forsvinne. Ifølge statistikk fra Rosstat holder Russland gradvis på å forsvinne med et gjennomsnitt på minus 400 000 mennesker i året. Man ser ikke menneskene bak statistikken – men så se dem da! Det er de som drikker seg til døde av maktesløshet, de som fryser i hjel på uoppvarmede sykehus, de som har blitt drept, de som har drept seg selv – det er folk som deg og meg.
Motivene for handlingene mine bør nå stå klart for dere. Jeg ønsker virkelig å se disse egenskapene – ansvarlighet og kjærlighet – i mine medborgere. Ansvarlighet for seg selv, for sine medmennesker, for hele landet. Kjærlighet for den svake, for sin neste, for menneskeheten. Det er mitt ønske – nok en grunn, ærede rett, til hvorfor jeg ikke kan ha oppfordret til vold. Vold gjør alt fritt fram, det fører til straffløshet, og dermed også til ansvarsløshet. Og på nøyaktig samme måte fører vold heller ikke til kjærlighet.
Og likevel, til tross for alle hindringene, har jeg ikke tvilt et sekund på at ønsket mitt vil gå i oppfyllelse. Jeg ser framover, forbi årenes horisont, og ser et Russland som er fylt med ansvarlige og kjærlige mennesker. Det vil bli et virkelig lykkelig sted. La hver og en forestille seg et slikt Russland. Og la dette bildet lede dere og deres handlinger, slik det leder meg.
Som konklusjon vil jeg si følgende: Hvis retten likevel skulle komme fram til at den som uttaler disse ordene faktisk er en farlig forbryter, vil de neste årene av livet mitt bli fylt med elendighet og motgang. Men jeg ser på de andre som Moskva-saken førte meg sammen med – på Kostja Kotov, på Samariddin Radzjabov – og jeg ser smilene i ansiktene deres. Ljosja Minjajlo og Danja Konon tillot seg aldri å klage over livet, det lille vi snakket sammen mens vi satt i varetekt. Jeg skal prøve å følge deres eksempel. Jeg skal prøve å glede meg over sjansen jeg har fått – til å gjennomgå denne prøvelsen for disse verdienes skyld. Til syvende og sist, ærede rett, jo verre framtida mi ser ut, jo bredere smiler jeg mot den.
Takk.
Før vi snakker om ansvarlighet, må vi først svare på følgende spørsmål: Hva er etikken til et ansvarlig menneske, og hva sier han til seg selv i løpet av livet? Jeg tror han sier følgende: «Husk at hele din vei vil være full av vanskeligheter, som noen ganger er uutholdelige. Alle dine kjære vil dø, alle planene dine vil gå i vasken, folk vil bedra deg og svikte deg, og du kan ikke unnslippe døden. Livet er lidelse. Det er bare å finne seg i. Men når du har funnet deg i det, at lidelsene er uunngåelige, ta likevel opp ditt kors på dine skuldre og følg drømmene dine. For ellers blir alt bare verre. Bli et eksempel. Bli en som man kan stole på. Ikke bøy deg for despotene, kjemp for kroppens og sjelens frihet, og bygg et land hvor dine barn kan bli lykkelige.»
Men er det dette de lærer oss? Er det kanskje en slik etikk barna tilegner seg på skolen? Er det virkelig slike helter vi hyller? Nei. Den nåværende situasjonen i landet ødelegger enhver mulighet for menneskelig blomstring. De 10 % mest velstående menneskene i Russland har samlet 90 % av landets rikdommer i sine hender. Blant dem finnes der selvfølgelig de som har gjort seg fortjent til det, men flesteparten av dem, rettere sagt, mesteparten av rikdommen er ikke ervervet ved ærlig arbeid til menneskenes beste, men ved simpel korrupsjon.
En ugjennomtrengelig barriere har delt landet vårt i to nivåer. Alle pengene er konsentrert på toppen, og ingen der har tenkt å gi noe fra seg. På bunnen er der kun fortvilelse igjen, og det er ingen overdrivelse. Idet russiske menn innser håpløsheten, at hvor hardt de enn prøver, vil de aldri gjøre verken seg selv eller familien sin lykkelige, vender de sin vrede mot ektefellene sine, eller de tyr til flaska, eller de henger seg. Russland er på førsteplass i verden for selvmord blant menn per 100 000 innbygger. Som følge av dette er hver tredje familie i Russland en alenemor med barn. Det får meg til å lure på: Forsvarer vi egentlig den tradisjonelle familieinstitusjonen?
Miron Fjodorov, som har vært på flere av disse rettsmøtene, sa en gang noe veldig riktig: Her i Russland er det billigere med alkohol enn med lærebøker. Staten legger alle forholdene til rette for at russere skal velge ansvarsløshet framfor ansvarlighet.
Nå vil jeg snakke om kjærlighet. Kjærlighet er ikke mulig uten tillit. Men ekte tillit er noe som oppstår når vi handler i fellesskap. For det første er kollektiv samhandling et sjeldent fenomen i et land hvor ansvarsfølelsen står svakt. For det andre – hvis det likevel forekommer kollektiv samhandling, vil vokterne umiddelbart oppfatte det som en trussel. Og det spiller ingen rolle hva du driver med – om du hjelper fanger, stiller opp for menneskerettighetene eller verner om naturen. Før eller siden får du enten status som «utenlandsk agent» eller du blir sperret inne uten videre. Staten gir klar beskjed: «Folkens, kryp ned i hullene deres igjen, og ikke samarbeid med hverandre. Å samle seg i grupper på mer enn to personer på gata er ikke lov – da burer vi dere inne for demonstrasjon. Å jobbe sammen for gode sosiale formål er ikke lov – da gir vi deg status som ‘utenlandsk agent’.» Under slike forhold, hvordan skal der kunne finnes tillit, og i siste instans – kjærlighet? Ikke romantisk kjærlighet, men menneskekjærlighet mennesker imellom.
Den eneste konsekvente sosialpolitikken som den russiske staten fører, er splittelse. Slik umenneskeliggjør staten oss i hverandres øyne; i dens øyne er vi for lengst umennesker. Hvordan skal man ellers forklare statens barbariske holdning til mennesker? En holdning som understrekes hver gang de slår med køller, torturerer i fengslene, ignorerer HIV-epidemien, legger ned skoler og sykehus og så videre.
La oss se oss selv i speilet – hvem har vi blitt som har latt dem gjøre dette med oss? Vi har blitt en nasjon som har glemt hva det vil si å ta ansvar. Vi har blitt en nasjon som har glemt hva det vil si å elske.
På sin reise mellom Petersburg og Moskva skrev Aleksandr Radisjtsjev* følgende for over 200 år siden: «Jeg så meg omkring – min sjel begynte å knuges av menneskehetens lidelser. Da vendte jeg blikket innover – og der skuet jeg at menneskets ulykke utspringer av mennesket selv.» Hvor finnes der slike mennesker i dag? Mennesker hvis sjel knuges så hardt av det som skjer i deres eget Fedreland? Hvorfor er det nesten ingen igjen av dem? Jo, det hele handler om at det i realiteten kun finnes en eneste tradisjonell institusjon som den russiske staten genuint dyrker og styrker – og det er autokratiet. Et autokrati som går inn for å ødelegge livet til enhver som oppriktig ønsker landet sitt godt, og som ikke kvier seg for å elske og for å ta ansvar. Dermed ble man nødt til lære dem som bor i dette hardt prøvede landet, at initiativ er straffbart, at øvrigheta alltid har rett fordi den er øvrigheta, at lykke kanskje er mulig her likevel – bare ikke for dem. Da de hadde lært dette, begynte de gradvis å forsvinne. Ifølge statistikk fra Rosstat holder Russland gradvis på å forsvinne med et gjennomsnitt på minus 400 000 mennesker i året. Man ser ikke menneskene bak statistikken – men så se dem da! Det er de som drikker seg til døde av maktesløshet, de som fryser i hjel på uoppvarmede sykehus, de som har blitt drept, de som har drept seg selv – det er folk som deg og meg.
Motivene for handlingene mine bør nå stå klart for dere. Jeg ønsker virkelig å se disse egenskapene – ansvarlighet og kjærlighet – i mine medborgere. Ansvarlighet for seg selv, for sine medmennesker, for hele landet. Kjærlighet for den svake, for sin neste, for menneskeheten. Det er mitt ønske – nok en grunn, ærede rett, til hvorfor jeg ikke kan ha oppfordret til vold. Vold gjør alt fritt fram, det fører til straffløshet, og dermed også til ansvarsløshet. Og på nøyaktig samme måte fører vold heller ikke til kjærlighet.
Og likevel, til tross for alle hindringene, har jeg ikke tvilt et sekund på at ønsket mitt vil gå i oppfyllelse. Jeg ser framover, forbi årenes horisont, og ser et Russland som er fylt med ansvarlige og kjærlige mennesker. Det vil bli et virkelig lykkelig sted. La hver og en forestille seg et slikt Russland. Og la dette bildet lede dere og deres handlinger, slik det leder meg.
Som konklusjon vil jeg si følgende: Hvis retten likevel skulle komme fram til at den som uttaler disse ordene faktisk er en farlig forbryter, vil de neste årene av livet mitt bli fylt med elendighet og motgang. Men jeg ser på de andre som Moskva-saken førte meg sammen med – på Kostja Kotov, på Samariddin Radzjabov – og jeg ser smilene i ansiktene deres. Ljosja Minjajlo og Danja Konon tillot seg aldri å klage over livet, det lille vi snakket sammen mens vi satt i varetekt. Jeg skal prøve å følge deres eksempel. Jeg skal prøve å glede meg over sjansen jeg har fått – til å gjennomgå denne prøvelsen for disse verdienes skyld. Til syvende og sist, ærede rett, jo verre framtida mi ser ut, jo bredere smiler jeg mot den.
Takk.
*Russisk embetsmann, forfatter og samfunnskritiker; sitatet er hentet fra Reise fra Sankt Petersburg til Moskva.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar