Dypdykk i den politiske forfølgelsen av Julia
Tsvetkova i anledning utgivelsen av diktet «Skjeden min» av Galina Rymbu i norsk gjendiktning på
Lik forlag
***
I april 2021 startet rettssaken mot kunstneren og aktivisten Julia Tsvetkova i tingretten i Komsomolsk-na-Amure. Hun står tiltalt for spredning av pornografi, og kan i verste fall bli dømt til seks års fengsel. Til grunn for den absurde pornotiltalen ligger det kroppspositive kunstprosjektet hennes Vaginamonologene – en VK-side hvor hun har delt kreative, kunstneriske og humoristiske fremstillinger av det kvinnelige kjønnsorgan, som broderier, abstrakte malerier, skjell, kulturhistoriske figurer, smykkesteiner, muffins eller legofigurer. Men russiske myndigheters interesse for den unge kunstneren startet ikke med vaginakunst. Det hele startet med et barnslig teaterstykke om kjønnsstereotypier. Nedenfor kan du lese hele historien om den politiske forfølgelsen av Julia.
Gatekunst laget av AFK og Tri 21
ved Solheim borettslag i Bergen |
Historien om Julia – en kortversjon
Julia Tsvetkova er en 28 år gammel kunstner, teater- og danseinstruktør, lærer, feminist og aktivist[1] fra Komsomolsk-na-Amure, en mindre by lengst øst i Russland. Den langdryge rettssaken mot henne har pågått bak lukkede dører siden april 2021. Noen ende er ennå ikke i sikte. Dersom Julia dømmes, kan det skape en farlig presedens. Vilkårlig bruk av pornografilovgivningen – en «skambelagt» lov – for å kneble og sensurere annerledestenkende ser ut til å være en ny metode som russisk politi- og rettsvesen nå tester ut.Historien om Julia begynner i februar 2019, da hun jobbet som instruktør for et barne- og ungdomsteater i Komsomolsk. Etter press for lokale myndigheter ble teateret tvunget til å avlyse en planlagt teaterfestival. Påskuddet var tittelen på et av stykkene, som myndighetene (med vilje?) misforstod som «homopropaganda». Egentlig var det et helt uskyldig og ganske barnslig stykke om kjønnsstereotypier, og ideen til tittelen kom fra en 11-årig elev. Men myndighetene antok at dette måtte være «noe svineri». Snart var politiet også på saken, som avhørte elevene om hva de visste om LHBT+. Etter alt bråket omkring festivalen opplevde både Julia og elevene så mye hets at teateret til slutt måtte stenges av sikkerhetshensyn. Et stort tap for byen, og ikke minst for barna som deltok.
Men politiet ville ikke gi seg med Julia. I mars 2019 begynte de å etterforske tegningene hennes fra det kroppspositive prosjektet Kvinnen er ingen dukke, som hun hadde lagt ut på VK-siden sin nesten et år tidligere. Politiet mistenkte disse svært enkle og naivistiske kunstverkene for å være pornografiske. Da dette ikke kunne bekreftes av sakkyndige, ble saken henlagt. Av Julias mangfoldige kunstnerskap er nok disse tegningene blitt de mest kjente, da mange medier spekulerte på om de lå til grunn for den endelige tiltalen.
For i november 2019 ble Julia igjen mistenkt for å spre pornografi. Hun satt nesten fire måneder i husarrest uten at det forelå noen siktelse. Den kom først i juni 2020, og etter sakens fjerde runde hos påtalemakta, ble det omsider tatt ut tiltale i februar 2021. Til grunn for anklagene ligger en av Julias mange VK-sider, kalt Vaginamonologene (oppkalt etter Eve Enslers skuespill), hvor hun delte kunstneriske fremstillinger av det kvinnelige kjønnsorgan – vulva, skjede og livmor – som keramiske skulpturer, applikasjoner, stiliserte malerier og tegninger, og fotografier av smykkesteiner og skjell. Denne typen fremstillinger har selvsagt lange kunstneriske tradisjoner i verdens kulturer, og finnes i utallige museer, gallerier og bøker. Formålet med siden var å fjerne tabu og skam knyttet til skjeden og kvinnekroppen i sin helhet. Ingen av bildene er av Julias egne kunstverk.
Ved siden av pornotiltalen har Julia to ganger blitt dømt for «homopropaganda».
Julia har studert i London og Moskva. Som kunstner er hun
selvlært, og har hatt flere utstillinger, allerede som 12-13-åring. Som
aktivist er hun engasjert i et bredt spekter av saker, blant annet
kvinnespørsmål, LHBT+-rettigheter, pasifisme og miljø. Inntil ganske nylig var hun
en aktiv bruker av sosiale medier hvor hun gikk mot lokal sensur og opplyste om
sosiale og politiske problemer, hun opprettet flere lokale initiativer for å styrke
engasjementet og fellesskapet i hjembyen, og arrangerte møter, foredrag,
filmvisninger og workshops.
Som ung kunstner ble Julia tidlig en yndling hos lokale
medier, og teateret, som Julia drev sammen med moren, nøt respekt i hjembyen.
Men etter alle beskyldningene har stemningen skiftet:
«Alle lokalavisene skrev om meg, om at jeg var et
vidunderbarn med en fantastisk mor, men nå, femten år etterpå, er vi blitt
folkets fiender. (…) Det fins de som støtter meg, men det er i hovedsak folk
som kjenner meg personlig. Det er ikke så ofte jeg får høre oppløftende ord,
det er heller fordømmelse og stygge ting. Jeg har blitt en persona non gata i
byen, det er ikke lov å snakke om meg, ikke lov å skrive om meg, ikke lov å
forsvare meg offentlig. Det var mange som ikke likte det jeg drev med før også,
men det var i en helt annen skala.» (Kilde: openDemocracy)
Det er viktig å understreke at ingen av anklagene mot Julia
kommer fra lokalsamfunnet, elever eller foreldre. Anmeldelsene kommer først og
fremst fra en kjent anti-homo-aktivist basert i St. Petersburg, Timur Bulatov.
Men ifølge Julias mor, Anna Khodyreva, er Bulatovs rolle overdrevet. Hun mener
det er politiet og FSB som er ute etter dattera, og at Bulatov kun er en brikke
i myndighetenes spill for å gi prosessen et skinn av legitimitet. (Kilde: OVD-Info)
Samtidig er det ikke helt enkelt å forstå motivasjon bak
forfølgelsene: Som nevnt startet det hele med et barnslig teaterstykke om
kjønnsroller. Ifølge Julias beretninger fra diverse avhør fremstår politiet i
Komsomolsk som temmelig grønne omkring emner som kjønn og seksualitet: De later
til å blande sammen begrepene feminisme og LHBT+, og gender (sosialt
kjønn) og transgender (transperson eller transkjønnet), og de virker
skeptiske til seksualopplysning. Man kan nesten lure på om det hele baserer seg
på misforståelser som skyldes ignoranse og frykt. Eller er «misforståelsen»
villet? Misbruker myndighetenes publikums uvitenhet om disse emnene for å vende
opinionen mot henne?
For det er åpenbart at noen er ute etter å kneble Julia, men
nøyaktig hvorfor er ikke like åpenbart: Fordi hun er feminist? Fordi hun
tør å snakke om tabubelagte emner, om kjønn, kropp og seksualitet, som
betraktes som noe fremmedartet og skremmende fra Vesten? Fordi hun støtter LHBT+-saken,
og forteller om forfølgelse og drap på homofile i Tsjetsjenia? Fordi hun er mot
aggresjon, vold og krigsretorikk? Fordi hun forteller om GULag? Fordi hun har
bodd i Europa? Fordi hun hjelper andre til å akseptere og tro på seg selv? Fordi
hun oppfordrer ungdom til å være engasjerte, stå for egne meninger og tenke
kritisk? Eller er det fordi hun i kraft av sitt talent, engasjement og
potensielle påvirkningskraft på den oppvoksende generasjon utgjorde en trussel
mot et skjørt og paranoid autoritært regime?
I dette dypdykket forsøker jeg å fortelle så godt som hele
historien om Julia, det vil si fra da forfølgelsene begynte. Historien er
urovekkende på mange måter, den viser blant annet hvordan russiske myndigheter
kveler ungdommelig skaperlyst, engasjement og
initiativ.
Historien er fortalt kronologisk og i stor grad gjennom
sitater fra Julia selv.
Активистка Юлия Цветкова вошла в список самых влиятельных женщин мира.https://t.co/tVE0P7bUSn pic.twitter.com/U8TXgjvdpq
— Радио Свобода (@SvobodaRadio) November 24, 2020
I 2020 havnet Julia på BBCs liste over verdens mest inspirerende og innflytelsesrike kvinner.
Julia Tsvetkova – hele historien
Julia blir aktivist
Komsomolsk-na-Amure er en relativt liten industriby (ca. 240 000 innbyggere) i Khabarovsk kraj i Russlands fjerne østen. Avstanden fra Moskva er over 6000 kilometer i luftlinje, som innebærer en tidsforskjell på syv timer. Til og med mange russere ville ha problemer med å plassere Komsomolsk på kartet. Sammenliknet med Moskva og St. Petersburg er det sosiale og politiske engasjementet heller labert, lokale myndigheter utøver streng sensur, og for mange er ord som feminisme og aktivisme noe fremmedartet.
I 2018 ble Julia aktivist – hun begynte å engasjere seg i
sosiale og politiske spørsmål. For det første startet hun et aktivistisk og
eksperimentelt barne- og ungdomsteater. Hun hadde tidligere
studert på regissørlinje ved en filmskole i London og moderne dans i Moskva, og
hun har drevet med kampsport og parkour. Nå ville hun bruke det hun hadde lært,
til å utvikle og hjelpe barn og ungdommer i hjembyen sin.
I tillegg opprettet hun flere sider på VKontakte (det russiske svaret på Facebook, heretter benevnt VK), for å informere om ulike samfunnsproblemer, blant annet en gruppe viet feminisme, og en annen viet seksualopplysning for ungdom (prevensjon, hiv, etc.). Etter hvert begynte hun å organisere fysiske arrangementer, blant annet gjennom samfunnssenteret Kom.juniti, som hun selv var grunnlegger og leder for: «Samfunnssenteret skal være et trygt sted hvor alle slags mennesker i alle aldre kan utveksle erfaringer, vokse og hjelpe hverandre», heter det på senterets VK-side.
I et intervju med Wonderzine forteller Julia om et av prosjektene sine:
«Jeg drev et feministisk opplysningsprosjekt: Komsomolka ☆ interseksjonell feminisme.
Det hele startet som en VK-gruppe, men etter hvert begynte jeg å arrangere
filmvisninger, møter, foredrag om kvinnehistorie. Jeg hadde også en workshop som
het ‘Jeg er stor’, der vi tegnet på veldig store lerreter. Saken er at kvinner
er vant å være sparsommelige, de er redde for å sløse på seg selv. Så workshopen
fungerte som terapi der vi lærer ikke å være redde for å bruke rommet og
materialet til egne formål.» (Kilde: Wonderzine)
De feministiske tilstelningene arrangerte hun selv, med
hjelp av et par andre frivillige, og som oftest dukket det bare opp mellom to
og tjue personer. Julia forteller at feminisme står svakt i Komsomolsk, og at
det å reise kvinnespørsmål ikke er spesielt populært:
«Da jeg begynte med feministiske arrangementer, skjønte jeg
at byen ikke er klar for det. Når jeg la ut et arrangement på nettet, rauset
det inn med fornærmelser og trusler i kommentarfeltet. Bare ordet feminisme skremmer
mange – det er nok å kalle seg feminist, så begynner folk å slette deg fra
vennelista på VK. Det finnes heller ikke noe kvinnefellesskap her i byen. (…)
Hver gang vi har prøvd å arrangere noe, har det blitt oppstyr. En gang hadde jeg
for eksempel tenkt å holde ‘teselskap’, vi skulle samle sammen noen jenter og
diskutere deres problemer. Jeg hadde avtalt med et lokalt bibliotek om å være
der, men i siste øyeblikk ba de meg om å avlyse det hele. Det var blitt så mye bråk
omkring det på sosiale medier at innehaveren ikke turte. Så vi holdt det i ‘hemmelighet’
i stedet, et lukket teselskap på et annet sted.» (Kilde: Wonderzine)
« (…) Hatere har det alltid vært nok av. Da jeg skulle holde
et foredrag om kvinnemishandling, kom det trusler, som ‘vi skal nok komme og vise dere vaskeekte
vold’. I stedet kom det en gjeng kvinner som saboterte foredraget med påstander
om at ‘ofrene kan takke seg sjøl’ eller noen i den dur.» (Kilde: Lenta)
Moren til Julia, Anna Khodyreva, forteller at tanken om
fellesskap var viktig for dattera, og noe hun ønsket å styrke i lokalsamfunnet:
«De siste par årene har Julia ikke snakket om annet enn felleskap. Om hvor viktig og verdifullt det er å ha mennesker rundt seg som møter en med aksept. For Julia var det viktig å skape felleskap i byen vår. Derfor startet hun samfunnssenteret og andre prosjekter. Men for meg var ‘felleskap’ et tomt ord. Og LHBT+- eller kvinnefelleskap hadde jeg bare hørt om. Det var noe fjernt og fremmed… Først nå, etter alle problemene vi har hatt, forstår jeg hva Julia snakket om», skrev Anna på Facebook kort tid etter arrestasjonen av dattera.
Teateret Merak[3]
Forfølgelsene av Julia starter med hennes rolle som kunstnerisk
leder og instruktør for barne- og ungdomsteateret Merak. Julia startet teateret
i april 2018 sammen med sin mor, som var administrator.
På teaterets egen VK-side beskriver det seg som et
«aktivistisk gjøglerteater» for barn mellom 6 og 17 år. Teateret har stor grad
av medvirkning, som vil si at elevene deltar i utformingen og produksjonen av
forestillingene, skriver manus, lager danser etc.
På VK-siden til Merak står det:
«Vi jobber med teknikker som improvisasjon, forumspill, gaga og fridans, men vi elsker å blande stiler og er ikke redde for å eksperimentere. Kort sagt – gjøgling! Teateret vårt er horisontalt, det vil si at skuespillerne selv deltar i utviklingen og organiseringen av oppsettingene. Som aktivistisk teater tar vi opp sosiale problemer, og søker løsninger på dem sammen med publikum.»
Fra Meraks VK-side: «Vi er alle venner»
Elevene hennes forteller at Julia behandlet dem som likestilte, ikke ovenfra og ned, slik russiske pedagoger ofte har for vane. De likte også at de fikk ta opp og diskutere temaer og spørsmål, som var viktige for dem, og som de ikke hadde mulighet til å snakke om andre steder. (Kilde: Colta)
I 2018 hadde teatergruppa flere oppsetninger på større
scener i byen, blant annet et stykke på engelsk kalt History of English,
som lokalavisa Dvkhab trakk frem som en av årets ti beste teaterforestillingene
i Komsomolsk.
Teateret hadde bare vært i drift i et knapt år da
myndighetene begynte å legge kjepper i hjulene.
Festivalen Safranfargen
I februar 2019 forberedte Julia og de 21 elevene hennes seg til
teater- og dansefestivalen Safranfargen. I et halvt år hadde de jobbet
med å skape og øve inn fire originale danseteaterstykker, og tiden for å vise
fram på en stor scene for publikum nærmet seg.
«Alt gikk fint før festivalen. (…) To forestillinger skulle gå
den ene dagen, og to den andre dagen, og for liksom å forene dem, fant vi ut at
vi skulle kalle det en festival. Dette skulle være den første festivalen for
aktivistisk kunst i krajen [Khabarovsk-regionen].» (Kilde: Lenta)
Festivalen skulle etter planen finne sted 16. og 17. februar på det kommunale Ungdomshuset i Komsomolsk med plass til 400 tilskuere.
Plakat fra festivalen Safranfargen Fra Meraks VK-side |
De fire produksjonene dreide seg om ulike temaer. Den ene ble kalt Velsigne Herren og hans ammunisjon, et satirisk, antimilitært stykke om at vold avler vold, og at løsningen er kjærlighet og vennskap. Tittelen er hentet fra en sang av Serj Tankian, vokalisten i System of a Down. Stykket ble, tragisk nok, delvis inspirert av den grusomme masseskytingen på en yrkesskole i byen Kertsj på Krim i oktober 2018, som sammenfalt med idéutviklingen til stykket:
«Barna var blitt skremt, historien gikk hardt inn på dem, vi
snakket mye om det, om hva de tenke om situasjonen, hvordan det kunne ha vært
unngått. På skolen snakket de overhodet ikke med dem om dette. De snakker jo
generelt lite med ungdommene… Slutten på stykket fant de på selv, og viste
hvordan dette kunne ha vært unngått.» (Kilde: Lenta)
Et annet stykke var Prahavåren, som hentet motiver fra Igor Stravinskijs ballett Vårofferet.
«Det er en hyllest til koreografene Nizjinskij og Béjart[4]
med musikk av John Cage. Jeg fikk tilfeldigvis ideen til stykke samtidig med at
det var 50-årsmarkering av den sovjetiske invasjonen av Tsjekkoslovakia, og jeg
følte at temaer som menneskerettigheter og motstand mot undertrykkelse liksom knyttet
disse to ‘vårene’ sammen. Det er enkle og innlysende temaer, men når du vokser
opp i en liten by som Komsomolsk, virker det veldige fremmed og tabu. Men alt
dette er bare mine, indre tanker, ikke noe som er ment for tilskuerne. Barna bare
danser våren, de.»
Det tredje stykket handlet om mobbing:
«I forestillingen De uberørbare viser vi en femten
minutters historie om mobbing på skolen og barnehagen. Mye av det har barna
selv fortalt om, da de reflekterte over sine egne opplevelser og prøvde å finne
mening i dem. Jo mer vi snakker om det, jo lettere er det for dem å håndtere
det.»
De rosa og de lyseblå
Det fjerde stykket var en humoristisk forestilling om
kjønnsstereotypier kalt De rosa og de lyseblå. Denne tittelen skulle
imidlertid komme til å spille et puss med Julia og elevene hennes da nettopp
den ble påskuddet for å flere politiavhør og mistenkeliggjøring av Julias
virksomhet. Men først litt om forestillingen:
En telefon fra oven
Det var bare en drøy uke før festivalen skulle gå av stabelen, og billettsalget var godt i gang, da Julia fikk en «mistenkelig» og «lite hyggelig» telefon fra kulturetaten i byen, som spurte henne ut om arrangementet. Samtalen varte i over en time:
«De gikk gjennom plakaten vår punkt for punkt: Forestillingen
heter ‘De rosa og de lyseblå’ – hvorfor det? Dere har skrevet ‘vi kan gjøre det
igjen’ – er dere imot Sovjetunionen, eller? De ba om forklaring på hva vi mener
med ‘individ’… Det var tydelig at det var noe de ikke likte.»
Et par forklaringer: «Vi kan gjøre det igjen» er et patriotisk slagord som refererer til de sovjetiske styrkenes innsats under andre verdenskrig. Slagordet er brukt flere ganger på Meraks VK-side, men da med motsatt fortegn eller ironisk. Bildet nedenfor er av et kort laget av en av Julias elever til det antimilitære stykket. Personene på tegningen skal forestille Stalin og Hitler, under står det «vi kan gjøre det igjen» med svart skrift, og «vi kan forby det» med rød og større skrift. Ordet «individ» (kan også bety person, personlighet) ble brukt i omtalen av stykket De rosa og de lyseblå.
«De var mest opptatt av de antimilitære kortene (fordi der var avkappede bein) og tittelen på stykket De rosa og de lyseblå (bare fordi), og dessuten ordene ‘aktivisme’ (fordi vi plutselig skulle finne på å agitere for noe ulovlig?) og (hold dere fast) ‘individ’! Individ?!», skrev Julia på VKontakte etter telefonsamtalen.
Julia forteller at hun først trodde det var det antimilitære stykket som hadde fått myndighetene til å reagere, men snart skjønte hun at også tittelen De rosa og de lyseblå vakte mistenksomhet. På russisk er nemlig ordet for lyseblå – goluboj – et vanlig kjent, om noe utvannet, slangord for en homoseksuell mann. Ordet er i seg selv nøytralt, men kan oppfattes negativt, avhengig av sammenhengen det brukes i. Tilsvarende har ordet for rosa etter hvert fått slangbetydningen lesbisk.
«Det spesielle er at jeg ikke en gang hadde tenkt på denne
konnotasjonen, som politiet hadde gjennomskuet. Det var en elev som hadde
funnet på tittelen. Jeg har vært sammen med LHBT+-aktivister, og ingen av dem
har noen gang brukt disse ordene om seg selv. Så for meg er rosa og lyseblå bare
farger. Helt oppriktig så ville jeg ikke ha brukt disse ordene hvis jeg hadde
vært i tvil.»
Dagen etter den ubehagelige telefonsamtalen fikk teateret plutselig beskjed fra Ungdomshuset om at lokalene de hadde booket, skulle brukes til et annet arrangement, og at det var fullbooket et halvt år fram i tid. Dermed måtte festivalen avlyses, og billetter refunderes.
På festivalens VK-side ble avlysningen kommentert slik: «Kjære venner, vi har dårlige nyheter. (…) I dag ringte de og sa at datoene våre er opptatt. Har avlysningen sammenheng med telefonen fra ‘oven’? … Hvem vet. Hvorfor skal de forby antimilitære og historiske forestillinger som er mot mobbing og for likhet? Tydeligvis fordi det ikke fins noe skumlere enn aktive og engasjerte ungdommer.»
Det var vanskelig for teatergruppa å finne et alternativt lokale, men til slutt greide de å finne et privat sted, og planla å sette opp festivalen helga 16.-17. mars i stedet.
Julia forteller at hun inviterte kulturetaten og Ungdomshuset til å komme på en av øvelsene for å se med egne øyne at de ikke drev med noe ulovlig. Ingen dukket opp.
Julia tok dessuten saken til media, og fortalte at lokale myndigheter hadde presset dem ut av Ungdomshuset. Da ringe de igjen fra kulturetaten og inviterte til et møte. «Dere har misforstått, egentlig støtter vi dere», sa de. På møtet ble Julia bedt om å trekke tilbake påstandene om press, så skulle de ordne med lokaler til festivalen. Det gikk ikke Julia med på. Det var da politiet kom på banen. (Kilde: Lenta)
Politiavhør
«Så begynte politiet å komme. En gang dukket de opp hos meg på jobb. De spurte ut elevene og foreldrene om jeg propaganderer for LHBT+.» (Kilde: Wonderzine)
Julia prøvde å forklare for politiet at stykket handlet om kjønnsstereotypier, ikke om homofili, men «det var som om de ikke hørte». Hun avviser at hun har snakket om LHBT+ på øvelsene ettersom deltakerne var mindreårige. Faktisk engasjerte ikke Julia seg i LHBT+-saken mens hun drev teateret – nettopp for å unngå å havne i klammeri med loven. (Kilde: MBK Media)
Hun fikk vite at politiet hadde mottatt tre anonyme anmeldelser mot henne, med anklager om «propaganda for ikke-tradisjonelle familieverdier rettet mot barn», «oppildning til hat mot menn» og «ekstremisme». En av anmeldelsene refererte til en tegning av en regnbue på Julias VK-side.
Deretter ble Julia innkalt for å avgi skriftlig forklaring hos E-senteret, en beryktet politienhet for bekjempelse av ekstremisme og terrorisme, som er kjent for i hovedsak å scanne sosiale medier for potensielt ulovlig innhold. De ville særlig vite hva hun tenker om «tradisjonelle og ikke-tradisjonelle familieverdier». I tillegg lurte de på hva kjønnsstereotypier er for noe. På russisk brukes her det engelske lånordet gender, for å betegne sosialt kjønn. «Jeg fikk på følelsen at politiet assosierer noe ‘uanstendig’ med ordet ‘gender’», sier Julia (Kilde: Wonderzine). Avhøret varte i fire timer.
«Først la de frem skjermdumper av diverse innlegg og bilder fra VK-siden min og forskjellige VK-grupper: ‘Løvetannenga’ hvor jeg skriver om veldig enkle ting, som prevensjon, hiv, kondomer, ting som en del ungdommer dessverre ikke vet noe om. Og dessuten ‘Komsomolka’, som er viet feminisme og kvinnespørsmål. Jeg skriver forresten ikke noe om menn der, det er en gruppe om kvinner.
Et av bildene var fra en av fjorårets workshoper, der ei jente hadde laget en tegning med en regnbue på. Dermed måtte jeg skrive to avsnitt om at min mindreårige elev hadde tegnet regnbuen etter eget ønske, uten at hun hadde blitt presset eller tvunget til det.
Så ble vi sittende å stange ved uttrykket ‘kjønnsstereotypier’. Politien trodde at gender betyr transgender [transperson eller transkjønnet]. Jeg forklarte hva kjønnsstereotypier for noe, hva jeg legger i det, ga eksempler, akkurat som på en skoleeksamen.
Så viste de meg en skjermdump av et innlegg hvor jeg hadde uttrykt meg negativt om loven mot LHBT+-propaganda, og jeg beskrev problemene med forfølgelser av lesbiske i Tsjetsjenia, om ‘korrigerende’ voldtekt. Jeg måtte også svarte på om jeg hadde fortalt barna noe om dette, og om jeg får betalt av internasjonale organisasjoner (nei).
Etterforskeren spurte meg om jeg driver propaganda, hva seksualopplysning er, hvem som har behov for det og hvorfor, hva feminisme er, hva interseksjonell feminisme er… Til slutt måtte jeg beskrive hva jeg regner som tradisjonelle familieverdier, hva jeg mener om familien. Jeg skrev at jeg ikke er imot tradisjonelle familieverdier, at jeg er for kjærlighet, aksept og varme. Det tok fire sider å skrive denne absurde forklaringen.» (Kilde: Lenta)
Senere fikk Tsvetkova vite at en av anmeldelsene kom fra Timur Bulatov, en kjent homofob og selvtitulert «homobekjemper», som står bak VK-siden Moralsk jihad hvor han truer og hetser LHBT+-personer. Bulatovs hovedanliggende er å få sparket lærere han mener driver LHBT+-propaganda, noe han skryter av bidratt til i flere saker.
Snart begynte Julia å motta trusler og beskyldninger på sosiale medier, slik at hun forberedte seg til å stille med livvakter under gjennomføringen av festivalen. Noen av foreldrene valgte å ta barna ut av teateret – de begynte å frykte at det faktisk var noe i beskyldningene om propaganda. Men de fleste av deltakerne fortsatte.
En knapp uke før festivalen troppet politiet opp på skolen for å avhøre to av Julias elever – uten foreldrenes tilstedeværelse eller samtykke. Begge elevene var 15 år:
«Under samtalen ble den ene gutten fryktelig nervøs. De dyttet
bort et ark til ham, og skrekkslagen skrev han under uten å se hva det var. Det
viste seg at det var en erklæring om at jeg driver med propaganda. Jeg har
selvfølgelig ingenting å utsette på gutten. Men måten politiet og
skoleadministrasjonen opptrer på, er ganske utrolig.»
«Jenta ble innkalt etter skoletid og forhørt i to timer av fem voksne – to politier og tre ansatte fra skolen. De presset henne, det grenset til fornærmelser, spurte henne om LHBT+, om hun visste hva det var, hvor hun visste det fra, om jeg driver propaganda, om jeg oppfordrer jenter til å ligge med jenter, og gutter med gutter. Sånt noe diskuterte de med henne – de burde ha merket det med 18+. Men alt dette skjedde jo uten foreldrene til stede», forteller Julia. (Kilde: Lenta)
Jenta forteller selv:
«Skolepsykologen sa at hun skulle forsvare rettighetene mine, men i virkeligheten gjorde hun alt bare verre. For eksempel spurte de meg om jeg hadde hørt om LHBT+ fra Julia Tsvetkova. Jeg forklarte at hun ikke hadde noe med det å gjøre, at jeg visste om det fra internett. Psykologen ble irritert og sa at hun også brukte internett, men at hun ikke visste noe om LHBT+, og ba meg fortelle hva det er. Jeg prøvde å svare uten å støte noen.» (Kilde: OVD-Info)
For begge elevene var teateret veldig viktig, alle der var gode venner, og de hadde ikke lyst til å måtte droppe festivalen:
«Det er forferdelig når du har skapt noe fint, og så skjer
sånne ting. Når du har holdt på i et halvt år med en festival om kjærlighet, og
så prøver de å ødelegge den. Ja, den handler om vanskelige og tunge temaer, men
den har et viktig budskap. Målet med festivalen er kjærlighet og vennskap. Vi
vil vise at ikke alt avhenger av krig og våpen, at ikke alt trenger å løses med
mobbing og aggresjon», sier gutten.
Moren til jenta forteller:
«Jeg støtter Julias ønske om å jobbe videre med
forestillingene. De har lagt så mye forberedelser og entusiasme ned i det at
det ville vært veldig trist hvis alt var forgjeves. Jeg er så glad for at
dattera mi går på teateret, for jeg ser jo hva som foregår her i gården. Gården
er full av mindreårige, som hopper rundt på takene uten noe å gjøre, de røyker,
drikker, bruker ‘spice’ [syntetisk cannabis] og skitner til å trappeoppgangene.
Det er ingen som følger dem opp, politiet gir blaffen, ingen tiltak settes i
verk. Men mitt barn driver med noe, hun er engasjert og utvikler seg. Og så
kommer politiet til henne på skolen! For meg fremstår det merkelig og absurd.»
Tegninger av Julia Tsvetkova, fra Julias VK-side
«Er det noe individ her? Hva om jeg finner det?» |
«Er det noe lyseblått her? Hva om jeg finner det?» |
Safranfargen avlyses
«Dagen før festivalen ringte innehaveren av lokalet til oss.
Stemmen hennes skalv. Hun fortalte at lokale myndigheter hadde innkalt hennes
og sagt at jeg er ‘agent for Gayropa’, og truet med at hvis hun ikke stoppet
festivalen, ville de sørge for at hun mistet lokalet. Vi bestemte oss der og da
for å avlyse det hele sånn at hun skulle slippe å havne i trøbbel. Vi endte med
å holde festivalen i vårt eget studio. Det er veldig dårlig plass der, så vi
kunne bare invitere foreldrene og et par journalister. Til gjengjeld gjorde vi
opptak av stykket De rosa og de lyseblå og la det ut på nettet slik at
ingen skal være i tvil – det handler ikke om LHBT+.»
Julia forteller dessuten at hun fryktet presset mot elevene ville øke om de forfulgte festivalplanene.
På Meraks VK-side ble avlysningen kommentert slik:
«Det var det. Festivalen er avlyst. Det har lokale myndigheter sørget for – de er så oppslukt i å slåss mot vindmøller at de finner propaganda i barnekunst. Instruktøren vår beskyldes for å ha bodd i Europa og tatt med seg fordervelse og propaganda hjem igjen. Vi er i sjokk. Vi skal finne en måte å vise stykkene våre på til så mange som mulig – i Russland og i verden. Vi ber dere spre informasjonen til så mange dere kan. For Russland har sunket dypt, og Komsomolsk – dypere enn dypt, det er et sted hvor menneskerettigheter er uhørt, og hvor navn på farger anses som propaganda. Det var alt.»
Før alt dette, forteller Julia, var teateret vel ansett og spilte en viktig rolle i lokalsamfunnet og for barna.
«Barna vokser opp, og utfordringene de møter blir mer kompliserte. Først og fremst dreier det seg om vold i hjemmet. Jeg hadde noen mørke måneder da disse historiene skylte over meg, og jeg gråt av maktesløshet. Det er helt forferdelig: Pappa slår mamma, pappa slår meg, pappa slår broren min. Problemer med kjønnsstereotypier er også noe de kjenner godt til. Jentene på femten blir allerede overøst med spørsmål om når de skal gifte seg, når de har tenkt å få barn, og hva de skal med en karriere. Homofobi er det også mye av. Jeg vet at det fins noen LHBT+-ungdommer der ute, og jeg kan ikke forestille med hvor tøft det må være å takle det på egen hånd.
Noen av gatene her er veldig farlige, slik som i de fleste provinsbyer, antar jeg. Byen her er halvparten industriby og halvparten gangsterby. Når du hører navnet ‘Komsomolsk’, må du spole 50 år tilbake i tid. Vi lever ikke i nåtiden her, vi lever i forrige århundre. Jeg tror myndighetene mest av alt ble på vakt fordi jeg snakker om aktivisme og feminisme. Disse ordene skremmer folk.
Det som skremmer meg mest, er at barna begynte å lure på om de faktisk hadde gjort noe galt. Jeg sa: Tror dere på det vi driver med? Ja. Ser dere noe galt i det? Nei. Men de er under et veldig følelsesmessig press på grunn av alt som skjer rundt dem. Det er en veldig skummel presedens, for barna har fått en smekk på fingrene, kan man si. De har virkelig jobbet beinhardt med å sette opp disse stykkene, lagt ned enorme krefter i det. De er oppriktig på søken etter måter å gjøre verden til et bedre sted på. Disse barna er veldig fintfølende og hensynsfulle, de er gode venner, de jobber som frivillige, hjelper til på barnehjem, og støtter opp om ulike sosiale prosjekter. De er nedlesset med ting å gjøre: De prøver å oppnå toppkarakterer, deltar i skolemesterskap, og midt i alle sine gjøremål, tar de seg i tillegg tid å komme på fysisk tunge øvelser og trene i fire timer.
Og så kommer de voksne og forteller dem at aktivisme ikke er bra, at aktivisme er galt. Uten at de en gang selv forstår hva aktivisme egentlig er. Og når de kommer bare en uke før festival og ber oss om å pelle oss vekk – det er rett og slett utmattende, både for barna og for meg. De tar det veldig tungt.» (Kilde: Lenta)
Noen måneder senere så Tsvetkova seg nødt til å stenge teateret av sikkerhetsgrunner – den siste forestilling ble vist i juni 2019. Lokale medier og blogger spredde feilaktig informasjon om teaterets virksomhet, hatmeldinger og trusler strømmet på, og elevene opplevde hets og mobbing. Dessuten ble hun selv stadig vekk innkalt til politiavhør.
«Kvinnen er ingen dukke»
Tidlig om morgenen, én dag etter den lukkede visningen av
festivalen, dukket politiet opp på døra hjemme hos Julia og moren, og sa de
ønsket å se hvordan hun bodde. Julia slapp dem ikke inn. Noen dager senere måtte
hun igjen til avhør:
«Da jeg kom til politiet, satt det to kvinner der og så på meg med alvorlige ansikter. De sa: ‘Julia, vi forstår deg veldig godt. Men du må jo tenke på at du har barn blant følgerne dine. Vi vet at du sprer pornografi’. De var så rystet at jeg selv ble ganske anspent og begynte å lete gjennom hodet: Hva kunne det være for noe som jeg hadde på sidene mine? Og så viste de meg skjermdumpene. Det var noen av de kroppspositive tegningene mine: Kvinner med hår og valker, tegnet i barnlig stil, med tekster av typen ‘Virkelige kvinner har kroppsfett, og det er helt greit’. Tanken er veldig enkel: Det handler om ikke å være flau over egen kropp, om at det som er naturlig, er greit.
Jeg hadde tegnet dem sommeren i forvegen og lagt dem ut på min egen VK-side. Det er overhodet ingenting oppsiktsvekkende ved dem, det er heller omvendt – de finnes ikke originale. Da jeg skjønte at det var dette de hadde innkalt meg for, holdt jeg på å bryte ut i latter. (Kilde: Wonderzine)
Tekst på bildene: 1. Virkelige kvinner har hår på kroppen, og
det er helt greit! 2. Virkelige kvinner har mensen, og det er helt greit! 3. Virkelige
kvinner har kroppsfett, og det er helt greit! 4. Virkelige kvinner får rynker
og grått hår, og det er helt greit! 5. Virkelige kvinner har ikke perfekt hud,
og det er helt greit! 6. Virkelige kvinner har muskler, og det er helt greit!
Julia skriver: «Kan dere se noe pornografisk her? Å joda, det er det )
I dag ble jeg innkalt til politiet, som presenterte meg for
mine ‘pornografiske’ arbeider. Jeg forleder visstnok barn med dem. Nedenfor kan
dere se disse ‘pornografiske’ arbeidene, eller rettere sagt – mitt
kroppspositive prosjekt ‘Kvinnen er ingen dukke’.
Her er det jeg skrev da jeg lanserte prosjektet: #женщина_не_кукла.
‘Samfunnets stereotypier dikterer oss hva det vil si å være vakker
og feminin, og fremstiller for oss ‘idealer’ i form av photoshoppede bilder som
eksempler. I jakten på idealet skal kvinnen slåss mot alt som gjør henne levende
og ekte – mot hår, arr, strekkmerker, grå hår og rynker… disse helt normale
tingene blir i samfunnets øyne til noe heslig og unaturlig for kvinnekroppen
(selv om det egentlig er helt normalt og greit!) Dette prosjektet skal minne om
at kvinner er levende, og at kroppene våre er uperfekte og forandrer seg.
Kvinner er ikke dukker, og det er kjempebra.»
Er dette pornografi? Det syns ikke jeg heller.
I tillegg til emneknaggen #феминизмНЕэкстремизм [feminisme er ikke ekstremisme] foreslår jeg å lansere knaggen #бодипозитивНЕэкстримизм [kroppspositiv er ikke ekstremisme]. For når de begynner å gå etter bilder av virkelige kvinner, da kan vi ikke tie. Og dessuten – vær forsiktige når dere tegner kroppspositive bilder. Jeg trodde ikke det var mulig å finne noe ulovlig i dette, men så viser det seg at hvis de absolutt vil, så finner de det. Ta vare på dere selv!»
Julia forteller at virket som om politiet ikke visste
hvordan emneknagger fungerer.
«Samtalene mine med politiet kan sikkert virke veldig komiske. Men egentlig er det veldig tungt. De stiller de samme spørsmålene igjen og igjen, hever stemmen og lytter ikke til svarene mine. Det tynger meg veldig følelsesmessig. Nylig viste de meg et av innleggene mine med emneknaggen #savelgbtinrussia. Det handlet om tsjetsjenske homofile og om å stoppe tortur. De spurte: ‘Er dette ditt innlegg?’ Selvfølgelig var det det, og dessuten var det helt nøytralt – jeg kunne ikke fatte hva vitsen var med å henge seg opp idet. Og så viste de meg en annen skjermdump – med den samme emneknaggen, men med et pornografisk bilde. De skulle ha det til at dette innlegget også var mitt, siden emneknaggen var den sammen. Det var første gang jeg hadde sett dette innlegget og jeg prøvde å forklare. Men enten så forstod de faktisk ikke, eller så brydde de seg bare ikke.
Sist jeg var hos politiet, spurte de meg om jeg har noen forbindelse til den amerikanske ambassaden og om hva jeg gjorde i utlandet (jeg studerte lenge i London). Til slutt rådet de meg i klartekst til å drive mindre med aktivisme, for da ville de slutte å innkalle meg hele tiden. Det liknet mest på en trussel.
Alt dette har overbevist meg om én eneste ting: Jeg må
fortsette. Hvis ordet goluboj kan skape så mye sjokk og hat, betyr det
at Komsomolsk trenger aktivisme mer enn noensinne. (…) Det eneste jeg skulle
ønske ugjort, er at barna har fått lære så altfor tidlig hvor urettferdig
verden er. Vi lærer dem at det er flott å være engasjert, å ikke være taus. Men
nå vet de hva slags konsekvensene det kan få.»
Da saken omkring tegningene kom ut i media, økte truslene og hetsen mot Julia ytterligere.
«120 hatmelding på en kveld. 120 tekster fulle av dritt, hat, trusler og fornærmelser. Og ettersom det stadig kommer nye meldinger etter noen få minutter, er det vel ikke ferdig enda. Og vet dere hva? Det er ing-en-ting å gjøre med det! Loven gir dem rett til å skrive det de tenker. Å skrive klager tilbake til dem, er heller ingen vits. Hvor er nå vår tapre enhet for bekjempelse av ekstremisme? Hallo… Er det bare jeg som syns dette er oppildning til hat? Å nei da, her er det jeg som gjør noe galt, fordi jeg snakker med barna om å motvirke mobbing, om at aggresjon ikke er bra, om at alle mennesker er like, og fordi jeg driver med fredelig aktivisme. Dette – er ikke greit. Det var alt», skrev Julia på VKontakte.
***
Til sammen var Julia til avhør om lag ti ganger i løpet av
våren 2019, og innkallingene fortsatte utover sommeren og høsten, til politiet og
til E-senteret:
«Jeg tror jeg ble innkalt til E-senteret minst en gang i
måneden, nei oftere – to ganger i måneden. De sa det kom inn anmeldelser og
klager på meg fra folk. Så vidt jeg forstod var det stort sett bare tull,
halvparten av anmeldelsene viste de meg ikke engang. Jeg syntes det var veldig
vanskelig å skjønne meg på alt det som skjedde, uten juridisk bistand eller
kunnskap på feltet. Jeg trodde for eksempel at det rette å gjøre var å
samarbeide med politiet, for jeg hadde jo ikke gjort noe ulovlig. Jeg tenkte: ‘Det
gjør vel ikke noe om jeg går og forteller dem litt om prosjektene mine, som uansett
ligger fritt tilgjengelig på nettet?’ Men nå vet jeg at det var
etterretningsarbeid de drev med, at de samlet inn opplysninger som siden har
gått inn som bevismateriale i saken.» (Kilde: Sibreal)
I september og oktober 2019 ble Julia to ganger innkalt til bekymringssamtale
hos politiet. Det skjedde etter at hun hadde holdt to historiske foredrag – et
om GULag og et om antimilitarisme.
«Her i Khabarovsk kraj fantes i sin tid straffekolonien Dal’lag. Men det er forbudt å snakke om det. Alt slikt blir sensurert her, det er ikke lov å snakke om noe av det. Hver gang vi har holdt et slikt arrangement, blir jeg innkalt til politiet – til og med etter et foredrag om antimilitarisme, så kommer telefonen: ‘Julia Vladimirovna, vi venter på deg’.» (Kilde: MBK Media)
Vaginamonologene
Den 12. oktober ble Julia igjen innkalt til avhør om LHBT+,
feminisme og porno. Ingen konkrete anklager ble fremlagt, hun fikk bare vite at
det var kommet en ny anmeldelse fra Timur Bulatov. Samtidig avhørte politiet to
av følgerne på den feministiske og kroppspositive VK-gruppen Vaginamonologene,
som Julia administrerer. De ble spurt om det ble «bedrevet propaganda eller
spredt porno» på denne gruppen.
På dette tidspunktet hadde Vaginamonologene rundt 300
følgere (i dag er antallet langt over 3000). Gruppen er merket med 18+. Formålet
med siden er å avstigmatisere kvinnekroppen, og vise den frem som noe vakkert.
På siden delte Julia forskjellige kreative og kunstneriske fremstillinger av skjede, vulva og livmor – det være seg fotografier av smykkesteiner og skjell, broderier,
applikasjoner, graffiti, en legofigur, eller stiliserte malerier og
tegninger. Alle bildene har Julia funnet på internett, ingen av dem er hennes
egne verk. Julia forteller at siden handlet om kunst og estetikk, ikke
opphisselse og erotikk (Kilde: Sibreal)
Skjermdump fra VK-siden Vaginamonologene |
På siden står det:
«La oss fjerne tabuet fra kvinnekroppen! Mange syns kroppen sin er ‘skitten’. Mange syns mensen er flaut og skamfullt. Mange kvinner har aldri sett sin egen skjede. Mange vet ikke hva klitoris er til for. La oss endre på dette! Kjære søstre, jeg inviterer dere til å bli med på prosjektet Vaginamonologene. Skjeden er en vakker, unik og fantastisk del av kvinnekroppen og kvinnelig seksualitet. Dessverre er det fortsatt mye tabu knyttet til kvinners fysiologi. Skjede, vulva, klitoris, livmor og mens oppfattes som noe ‘skittent’, noe man ikke skal snakke om. Vaginamonologene har til hensikt å fjerne stigmaet fra skjeden og fra kvinnekroppen som helhet. På denne siden legger jeg ut fotografier, artikler og skjønnlitterære tekster som forteller om kvinnekroppens skjønnhet, kraft og unikhet. Bli med, du også!»
«Da jeg fant ut at jeg skulle opprette siden, satte jeg meg
inn i de ulike lovbestemmelsene om pornografi. Jeg kikket også på liknende
sider for å se hvordan andre gjorde det. Og jeg kan fortelle at det finnes
sider med mye mer avslørende ting, til og meg fotografier av ekte vulvaer. Jeg
har alltid prøvd å unngå bilder som på en eller annen måte har med sex å gjøre,
som viser en eller annen form for penetrering. For målet har helt siden starten
vært å lage en side som ikke er seksuell eller erotisk, men som er kroppspositiv.
Kroppspositivisme og erotikk er to forskjellige ting.» (Kilde: BBC)
I november 2019 deltok Julia på en feministfestival i St. Petersburg, hvor opptaket av stykket De rosa og de lyseblå ble vist frem. Politiet kom for å overvåke seansen.
«Foto fra gårsdagen visning av De rosa og de lyseblå på festivalen Evas ribbein»
Da hun kom tilbake til Komsomolsk den 20. november,
ble hun møtt av politiet på togperrongen kl. 06 om morgenen, og ført til
politistasjonen. De sa at det var anlagt en straffesak om spredning av
pornografi, og at hun var vitne i saken. Da hun nektet å avgi forklaring, fikk
hun i stedet status som mistenkt og ilagt reiseforbud, som betød at hun ikke kunne
reise ut av Komsomolsk. Både leiligheten og det stengte teaterstudioet ble
ransaket, dokumenter og teknisk utstyr ble beslaglagt, blant annet Julias
datamaskin.
«Det var ni politifolk som gikk rundt og gransket fargestiftene
og tegnebøkene til barna. De sa blant annet at jeg er lesbisk og sex coach, og
at jeg driver propaganda. Det har ingen rot i virkeligheten», forteller Julia. (Kilde: OVD-Info)
Hun forteller også at politimennene kom med alskens grove vitser,
og at de antydet at pornoparagrafen var valgt ut med vilje for å pådytte henne
skam:
«De sa at paragrafen er ‘skambelagt’. Altså er den ikke tilfeldig valgt, men valgt med vilje for at så få som mulig skal støtte meg, for at det skal være flaut for meg å snakke om», fortalte Julia i et YouTube-intervju med journalisten Irina Sjikhman fra juli 2020.
Et par dager etter ransakelsen ble hun pågrepet i byen
Khabarovsk for brudd på reiseforbudet, og satt i husarrest. Hun måtte også undertegne
taushetserklæring, og kan ikke uttale seg om detaljer i saken. Derfor har media
lenge bare kunnet spekulere i hva som ligger til grunn for anklagene, og mange antok
det var tegningene fra Kvinnen er ingen dukke.
Senere dukket det opp en video fra husransakelsen på nettet. Julia anmeldte lekkasjen, men politiene som deltok i ransakingen påstod at de ikke hadde filmet noe. Politiet avviste anmeldelsen, og kom dessuten en dårlig fordekt trussel om at de ikke kom til å sikte Julia for falsk anmeldelse. «At de ansatte i politiet kan lyve så åpenlyst når man kan se hele gjengen som deltok i ransakingen i selve videoen», skrev Julia på Facebook (Kilde: OVD-Info, Julias Facebook-side er ikke lenger tilgjengelig).
Ifølge Anna Khodyreva ble dessuten en av Julias tidligere teaterelever avhørt etter kort tid. Politiet ville ha ham til å erklære seg som fornærmet i saken. Han undertegnet til slutt et «dokument» om at han bare var vitne i saken. Anna fortalte også at noen hadde ringt og foreslått at hun skulle betale bestikkelser for å få saken lukket: «De sa ikke hvor mye eller til hvem. Jeg tror de vil ha meg til å holde kjeft, for akkurat nå er jeg det eneste som skriker opp om det som skjer.» I tillegg fortalte hun om trusler, blant annet fra Timur Bulatov. (Kilde: MBK Media)
Julia satt i husarrest i nesten fire måneder – uten at det
forelå noen siktelse. På denne tiden ble hun flere ganger nektet å gå til
tannlegen. Hun ble også tatt med til rettspsykiatrisk undersøkelse til tross
for at hun var syk og hadde fått beskjed av lege om å holde sengen i en uke.
For en aktiv jente som Julia ble tilværelsen snudd opp ned
da hun måtte tilbringe alle døgnets timer innenfor fire vegger: «Det var litt
av en prøvelse, jeg hadde ikke forestilt meg at det skulle være så tøft.» I
mars 2020 ble hun satt fri, og ilagt reiseforbud i stedet. Hun forteller at hun
på det tidspunktet ikke trodde det ville bli noen alvorlig straff, kun en bot. (Kilde: openDemocracy)
Men så tok forfølgelsene en alvorlig vending: I juni 2020
ble Julia formelt siktet for ulovlig spredning av pornografi. Nyheten om den
absurde siktelsen utløste en stor støttekampanje, som har blitt
sammenliknet med den for gravejournalisten fra Meduza, Ivan Golunov, året før.
Journalister, aktivister, kunstnere, forfattere og mange andre samlet seg under
slagord som «Kvinnekroppen er ikke porno» og «Frihet til Julia Tsvetkova», og
emneknaggene #ЗаЮлю og #СвободуЮлииЦветковой. Ved siden av
enmannsdemonstrasjoner ble det arrangert et nesten ti timer langt online poesimaraton,
kvinner delte nakenbilder av seg selv, og over 50 medier, og kultur- og
utdanningsinstitusjoner, deltok i aksjonen. Det var den 27. juni 2020.
«Kroppen min er ikke pornografi og ikke propaganda»
Kjente kulturpersonligheter, og flere innenfor teater- og
kunstmiljøet har dessuten deltatt i opprop, skrevet ekspertuttalelser eller ytret
seg om saken til Julias forsvar. Kunstverkene hennes har blitt utstilt flere
ganger i St. Petersburg og Moskva (i skrivende stund på kunstsenteret Fabrika). Hun har mottatt flere
internasjonale og russiske utmerkelser, blant annet Index on Censorships
ytringsfrihetspris i kategorien kunst, og hun havnet på BBCs 2020-liste over verdens
mest inspirerende og innflytelsesrike kvinner. I november 2020 kjøpte
kunstmuseet Stedelijk i Amsterdam flere verk av Julia, og i et brev til den
russiske statsadvokaten og domstolen i Komsomolsk skriver museets direktør at
«‘pornografi’ ikke er et dekkende faguttrykk for å bedømme kunstverk som
avbilder nakne kropper i en bestemt kontekst, det være seg verk av Picasso
eller Julia Tsvetkova». (Kilde: Artgid)
Før forfølgelsene var Julia lite kjent utenfor hjembyen sin, men i 2020 gikk navnet og bildene hennes verden rundt. Men mens Ivan Golunov, som fra før av var et kjent navn i uavhengige journalistmiljøer, bor i Moskva og til og med ble omtalt på Dagsrevyen, bor Julia i den ytterste periferien og har fått betydelig mindre medieomtale, særlig i utlandet. Saken mot Golunov ble henlagt, og politiene som plantet narkotika på ham, har blitt dømt. Men forfølgelsene av Julia fortsetter.
У Мариинского театра активистки исполнили «вульва-балет» в поддержку Юлии Цветковой pic.twitter.com/fq48bUVmEP
— Dave Frenkel (@merr1k) July 17, 2020
Performance av Vulva-ballet utenfor Mariinskij-teateret i St. Petersburg til støtte for Julia
Er Sex og singelliv porno?
Etterforskningen pågikk i over et år. Tre ganger ble saken sendt til påtalemyndigheten, som returnerte den til politiet for ytterligere etterforskning. Da det nærmet seg et år siden Julias ble arrestert, skjedde et av de mer bisarre krumspringene i saken: Politiet ba om en sakkyndig vurdering av en episode fra TV-serien Sex og singelliv (episode 1, sesong 5). I det tidligere nevnte YouTube-intervjuet hadde nemlig journalisten sammenliknet bildene fra Vagninamonologene med liknende kunstverk i Sex og singelliv-episoden The Power of Female Sex, hvor Charlotte besøker en kunstner som tegner skjedeportretter. Sjikhman påpekte at sistnevnte gikk på russiske TV-skjermer over flere år: «Dette anses om harmløst, mens Julias bilder bryter loven. Hva er forskjellen?»
Tydeligvis hadde etterforskerne sett intervjuet, for de
bestilte både en kunstvitenskapelig og en psykologisk vurdering som skulle
sammenlikne bildene i TV-serien med bilder fra straffesaken. Oppdraget var å besvare
følgende spørsmål: om scenene (fra TV-serien) som viser bilder av det
kvinnelige kjønnsorgan, er pornografiske; om materialet hadde historisk, kunstnerisk
eller kulturell verdi; og om «det fremkaller en sinnstilstand som er skadelig
for menneskers helse, inkludert mindreåriges helse».
«Det finnes ingen fornærmede i saken, de har i realiteten ingen
sak og ingen som har lidd noen skade. Derfor beror hele saken på sakkyndigvurderinger.
(…) Hvordan kan en psykolog vurdere hvordan et bilde påvirker alle mennesker? Det
er ikke mulig», sa Anna Khodyreva til Novaja Gazeta. Anna skrev dessuten et
brev til Cynthia Nixon, som spiller Miranda i serien: «I mangel på fantasi har
politiet bestilt to nye sakkyndigvurderinger for å bevise Julias skyld. De sakkyndige
har fått i oppdrag å sammenlikne syv fremstillinger av vagina fra saken mot
Julia med bildene fra ‘Sex og singelliv’. Det er ingen som skjønner hva de
prøver å oppnå med dette.» (Kilde: The Insider)
Konklusjonen kom i januar 2021 og var som forventet: Bildene
fra TV-serien hadde ikke innhold av pornografisk karakter. Underforstått:
Bildene fra TV-serien er ufarlige, sammenlikning med Julias «pornobilder». For
hvor skrudd logikken enn er, skal denne konklusjonen tolkes som en bekreftelse
av ulovligheten ved Julias bilder. Kunsthistorikeren som stod for den ene
vurderingen, har for øvrig tidligere blitt dømt for smugling av
Buddha-skulpturer. (Kilde: Esquire)
En knapp måned etterpå, i februar 2021, ble det omsider reist
tiltale. Det var etter fjerde runde hos påtalemakta.
Bilder fra Vaginaonologene, hentet fra Julias VK-side |
Bøter for
«homopropaganda»
Mens Julia var under etterforskning, ble hun gjentatte
ganger anklagd for å drive «LHBT+-propaganda» på VK-sidene sine. Det resulterte
i to bøter.
I desember 2019 ble Julia dømt til å betale 50 000
rubler i straff for LHBT+-propaganda på grunn av innlegg på de to VK-gruppene Komsomolska.Interseksjonell feminisme og Nattverden – LHBT+IQAPP+na-Amure | 18+. Julia hadde delt innlegg på Komsomolka
fra siden Nattverden – sistnevnte handlet om LHBT+-rettigheter. Retten
brydde seg ikke om at begge sidene var merket med 18+. Ifølge Anna Khodyreva
var det FSB ved en viss kaptein Tytsjinskij som stod bak anmeldelsen. Julias forsvarer,
Jakov Pusjkarjov, bemerket at hvem som helst som uttaler seg om LHBT+-saken kan
falle inn under lovbestemmelsen om «homopropaganda», da den er «altfor diffus».
Han påpekte også at innleggene det var snakk om, handlet om problemer som LHBT+-personer
møter, og at hensikten med dem var opplysning, ikke propaganda. (Kilde: OVD-Info)
I juli 2020 ble Julia igjen dømt for «homopropaganda» – denne gangen til å betale 75 000 rubler for en tegning på VK-siden hennes Tsvet. Også denne siden var merket 18+. Etterforskningen hadde pågått siden januar etter nok en anmeldelse fra Timur Bulatov.
«Familien er der kjærligheten er – støtt LHBT+-familier»
«Det er et søtt bilde, tegnet på kneet på femten minutter til en internettaksjon. Det er ingenting aggressivt ved det. Hun sier ikke: ‘Drep alle som ikke har to pappaer eller to mammaer.’ Hun sier at alle familier er forskjellige. Det kan jeg selv bekrefte – jeg har jobbet med barn i 25 år, og i løpet av den tida har jeg sett alle slags typer familiekonstellasjoner», forteller Anna Khodyreva. (Kilde: OVD-Info)
«Jeg la ut bildet etter nyheten om at to homofile kunne bli
fratatt et adoptivbarn. Det ble lansert en internettkampanje, som jeg ville
delta i. Det er et ganske harmløst bilde av to familier, og med teksten
‘Familien er der kjærligheten er’. Hvis jeg hadde skrevet at bare LHBT+-familier
er ekte familier, da kunne vi begynt å snakke om propaganda. Men jeg mener ikke
det, for jeg er imot alle former for diskriminering. Av samme grunn syns jeg
ikke at familien nødvendigvis behøver å være tradisjonell. Min familie, for
eksempel, består av meg og mamma og to katter. Det er bare propaganda hvis man
påtvinger en mening og fordreier fakta. Det er ingen fakta i dette bildet.
Jeg tror at de anlegger disse sakene mot meg sånn at det vil
foreligge skjerpende omstendigheter når de siden skal dømme meg for et mer
alvorlig lovbrudd. Når jeg allerede har blitt dømt to ganger tidligere, blir
det lettere å dømme meg til strengeste straff. Men det mest skremmende er
hvordan folk reagerer på disse anklagene. På nettet er det mange aggressive kommentarer
– de går så langt som til å skrive at det burde innføres dødsstraff for
propaganda. Det er forferdelig å se andre godte seg over at noen får bot for en
tegning.» (Kilde: Snob)
I august
ble boten redusert til 50 000 rubler. Julia hadde anket saken med
begrunnelsen at foreldelsesfristen var løpt ut, da bildet var over ett år
gammelt. (Kilde: OVD-Info)
Omtrent samtidig i juli ble det reist en tredje og liknende sak etter at Julia deltok i internettaksjonen #JaDetVilJeg» (#ДаВыберу) med en tegning av et homofilt par. Aksjonen var en reaksjon på en homofobisk kampanjevideo, laget av nyhetsbyrået FAN, til støtte for de nye grunnlovsendringene, som blant annet definerer ekteskapet som eksklusivt mellom mann og kvinne. Videoen viste et barnehjemsbarn som blir adoptert av et homofilt par, og stilte spørsmålet: «Er det et slikt Russland du vil ha?». Videoen har blitt fjernet fra YouTube for brudd på tjenestens hatprat-regler. (Ifølge gravejournalister har nyhetsbyrået koblinger til «Putins kokk» Jevgenij Prigozjin og den såkalte «trollfabrikken» i St. Petersburg.) (Kilde: Svoboda)
Drapstrusler og Timur Bulatov
Som om ikke politiets forfølgelser var nok, har Julia også
mottatt en rekke trusler, deriblant drapstrusler fra en anonym aktør som kaller
seg Pila protiv LGBT (Saga mot LHBT). I februar 2020 satte Pila fram et
krav om 250 bitcoins (ca. 19 millioner kroner i 2020) innen 31. mars – ellers
kunne Julia bli drept, skrev de i en melding. «Oj-oj, jeg vet ikke om jeg
skal være glad for at de verdsetter meg så høyt, eller om jeg skal være redd», skrev
Julia på Facebook. (Kilde: Sibreal)
Nye drapstrusler kom i juli 2020, da Pila lovet å kaste
svovelsyre i ansiktet hennes, og advarte om at hun ikke skulle føle trygg i
sitt eget hjem: «Brann, gasslekkasje, innbrudd, skudd i hodet – alt kan
skje. Bare vær forberedt på det verste, lille venn», stod det i brevet.
(Kilde: Esquire)
Julia anmeldte truslene, men politiet avviste det. Hun har
også klaget inn Timur Bulatov for politiet, for trusler og krenkelser, flere
ganger, uten at noe har skjedd. I mars 2020 svarte politiet kun med en advarsel
om ikke å misbruke retten til å henvende seg til myndighetene, fordi hun
allerede hadde sendt en liknende klage. Bulatov står bak et utall anmeldelser
mot Julia, og, som allerede nevnt, har minst to av disse ført til straffeforfølgelser.
(Kilde: Memorial)
Julia ble første gang drapstruet av Pila sommeren 2019. Hun
og flere andre som stod på Pilas «liste», leverte en felles anmeldelse.
«Politiet kom først etter halvannen måned og sa at de ikke kunne
gjøre noe, de rådet meg bare til ikke å gå ut av huset og å skaffe meg en hund.
Under samtalen spurte de bare om jeg tegner pornografi og om jeg ligger med
kvinner. Så jeg er redd det er meningsløst å gå til dem for hjelp. Men når
hatere eller homofober anmelder meg, da blir det behandlet i løpet av to
dager. Ja vel, så var det kanskje bare noen som syntes at det var en morsom
spøk, men vi må jo likevel finne dem og fortelle dem at det ikke er greit.
(Kilde: openDemocracy).
Pila protiv LGBT ble først omtalt av medier i 2018, som en nettside som oppfordrer til «jakt på homofile», fører lister over LHBT+-aktivister og journalister, og lover dusører for angrep og vold mot disse. Siden den gang har flere LHBT+-aktivister personlig mottatt anonyme drapstrusler undertegnet Pila. I noen medier ble Pila knyttet til flere voldsepisoder, til og med drap, og fikk dermed rykte på seg for å være en bande med homofobe drapsmenn. Det er imidlertid tvilsomt at Pila faktisk er en organisert gruppe. Noen tror at det er Timur Bulatov selv, eventuelt noen av hans tilhengere, som står bak. Nettsiden til Pila har ikke vært tilgjengelig siden 2019. (Kilde: The Village)
Ifølge Anna Khodyreva er Bulatov kun en brikke i FSBs spill.
Også hun har blitt anmeldt av Bulatov gjentatte ganger: for brudd på
smittevernregler, for homopropaganda og ekstremisme. Politiet har avhørt henne
i forbindelse med anmeldelsene, men ikke gått videre med dem. Også Anna har
klagd Bulatov inn for politiet:
«Jeg hadde 47 tapte anrop på telefonen fra ham. Han har
ringt meg regelmessig, og gjør det fortsatt, til tross for at jeg har blokkert
ham. Jeg gikk til politiet og sa: ‘Han driver og ringer og sier stygge ting,
kaller med jøde, og truer meg og dattera mi’. Hva ville en anstendig stat ha gjort? De ville ha undersøkt og lagt ned kontaktforbud, og hvis han
likevel hadde prøvd å nærme seg, ville han blitt straffet for det. Men hva gjør
vår stat? De ringer først til Bulatov, og så innkaller de meg og sier: ‘Han er
jo ikke helt god, han der. Hele politiet syntes synd på meg. Jeg måtte snakke
med ham i halvannen time, jeg trodde jeg skulle dø. Han sa at han har ordre
fra FSB om å gå deg på nervene, så han kommer til å fortsette å ringe. Det er
ingenting jeg kan gjøre’.
De trenger en tyster, en angiver. Så snart staten finner ut
hvordan lovbestemmelsene om homopropaganda og pornografi kan anvendes, trenger
de ikke Bulatov lenger. Lovene er i innkjøringsfasen nå. Etterpå blir det
opprettet en egen enhet som skal overvåke sosiale medier og fortelle oss hvilke
innlegg som er forbudt. Da kommer apparatet til å gå for egen maskin, og
anmeldelser blir overflødige.» (Kilde: OVD-Info)
En drøy rettssak
Hovedforhandlingen startet den 12. april 2021. I det forberedende
rettsmøte den 31. mars avviste retten Julias begjæring om å la seg bistå av en «frivillig
forsvarer»[5]
(andre forsvarer):
«Retten sa at det er en enkel sak, bare fem saksmapper, hvorfor
trenger du en frivillig forsvarer? Så det ble avvist. Men på neste rettsmøte
dukket det opp to aktorer. Det er jo et interessant tilfelle – på den ene siden
er saken så enkel at vi ikke kan ha en frivillig forsvarer, mens på den andre
siden er saken så komplisert at det trengs to aktorer», sa Anna Khodyreva til
Novaja Gazeta.
Retten besluttet også at saken skal gå bak lukkede dører ettersom det «kan komme fram intime detaljer fra livene til de berørte», og fordi «det vil behandles materiale som aktoratet regner for å være pornografisk». «Hvorfor skal de plutselig lukke den? Hele verden kjenner jo til disse bildene», kommenterte Anna. Derfor er det lite medieomtale omkring rettsprosessen og bevisførselen. Det eneste som kommer ut i offentligheten, er det moren Anna Khodyreva eller Julia selv forteller på Facebook eller i intervjuer. Anna har blant annet fortalt at stykket De rosa og de lyseblå brukes som bevismateriale, at aktoratets vitner ikke dukker opp, og at politiet ikke fremlegger dokumenter som retten har bedt om, uten at retten gjør noe med det.
«Rettsmøtet ble utsatt. Aktoratets vitner dukket ikke opp» Bilde: Kroppen min er ikke porno. Er det brudd på paragraf 242?
I mai erklærte Julia sultestreik. Hun klagde på treneringen
av rettsaken – en hyppig brukt metode i russisk rettsvesen, som påfører den
tiltalte ytterligere belastning. Julia fremsatte sine krav i et langt og krast innlegg,
som hun postet på morens Facebook-side – hennes første melding på sosiale medier
på åtte måneder:
«Gang på gang ble saken sendt tilbake for ‘ytterligere etterforskning’,
og gang på gang ble saksmappene proppet med flere (ytterst tvilsomme) bevis. De
kunne ikke ta ut tiltale. De kunne ikke beramme rettssaken. Nå går rettsmøtene
en gang i måneden. To år med etterforskning. To år med frarøvet liv. For
delinger på sosiale medier. To år som ikke vil regnes som soningstid fordi jeg
er under den mildeste formen for frihetsberøvelse [reiseforbud].»
I tillegg til en raskere behandling av saken, krevde hun at
saken åpnes for offentligheten og at det gis adgang for frivillig forsvarer:
«Jeg ber myndighetene om å ‘manne seg opp’. Vil dere dømme
meg? Vær så god! Men gjør det for åpne dører. Jeg krever at prosessen åpnes for
offentligheten ettersom begrunnelsen for å lukke den ikke holder vann. Jeg
krever å få mulighet til å forsvare meg med alle lovlige midler, og at det gis
adgang for frivillig forsvarer. Og
jeg krever at rettsaken ikke treneres, og at møtene berammes oftere enn én gang
i måneden.
(…)
Jeg ber dere bare om ikke å kaste bort mer av tiden min på denne farsen, som dere kaller ‘russisk rettspleie’. Jeg ber staten representert ved aktoratet, dommerne og FSB være ærlig med seg selv og med meg, og få fattet en beslutning. Og gjør det for offentligheten – se meg og samfunnet i øyene. Døm meg til fengsel, hvis det er det dere har fått ordre om å gjøre. Eller frifinn meg, hvis heller ikke dere kan se noe straffbart her.»
Julia ønsket også å rette oppmerksomheten mot et annet, «kanskje mindre synlig», problem, nemlig den «usynlige torturen» som kommer med lange straffeforfølgelser og selv milde former for frihetsberøvelse:
«På papiret er det nesten-frihet, men i virkeligheten er det ingen frihet. Det minner meg litt om da jeg satt i husarrest og ikke slapp ut for å gå til tannlegen. Det heter kanskje ikke tortur, men det er faktisk tortur. Det er ærligere å bare si det som det er – nemlig at tortur er tortur. Jeg skulle ønske at også denne usynlige torturen, den skjulte frihetsberøvelsen, ble snakket om i samfunnet. Smerten fra usynlig tortur er reell.
(…)
Jeg kan tåle pågripelse, ransakelser, rettsmøter, ulovlig husarrest. At bilder fra arrestasjonen av meg lekkes ut på internett. Tortur. Forhånelser. Dødstrusler. Overvåkning. Trakassering. Absurde og ydmykende beskyldninger om propaganda og porno. Bøter. Å miste jobben. Å miste helsa. At de som hjelper meg blir forfulgt. Ryktespredning og sladder. Å miste venner, bekjente og kolleger. Å bli boikottet i min egen hjemby. Å stadig stå i fare for å bli anklagd for nye lovbrudd. (…) Men å være isolert og ikke kunne jobbe, det er knapt til å holde ut.»
Deretter beskyldte hun myndighetene for å være feig:
«Igjen og igjen har jeg sett hvordan staten tyr til feige metoder for å slippe å kalle tingene ved sine rette navn. Staten sier ikke at den forfølger uønskede personer. Nei, den skjuler seg bak et dekke av å beskytte samfunnet, beskytte moralen, beskytte lov og orden, beskytte barn… Folk blir forfulgt for ytringer, for tanker, for ideer. De forfølges med skitne metoder – personopplysninger lekkes ut, rykter spres, familien angripes… Dette er skittent spill. Det er feigt. Til og med barn har en bedre forståelse av hva det betyr å føre en ærlig og real kamp.»
Seks dager etter skrev Julia et nytt innlegg. For etter at hun kritiserte myndighetene på Facebook, skjedde flere merkelige ting: Fotografier fra husransakelsen hadde på nytt dukket opp på nettet, og spredde seg nå i homofobiske grupper. I tillegg hadde en statlig TV-kanal fått tak hennes personlige dokumenter, blant annet reisedokumenter, som bare fantes på den beslaglagte datamaskinen. På den samme TV-kanalen hadde dessuten en «ekspert» uttalt at «hensikten ved Tsvetkovas kunst er utelukkende å forderve mindreårige» og at «Tsvetkovas tegninger har samme virkning som handlingene til pedofile». «Eksperten» hadde visstnok fått innsyn i materialene i den «lukkede» saken. Uttalelsene spredte seg på nettet og i regionale medier.
Dagen etter avsluttet Julia sultestreiken. Moren, legen og advokaten hadde bedt henne om det da de så hvor dårlig hun ble. Hun kommenterte ukens hendelser ironisk:
«Når det gjelder kravene mine til de som forfølger meg om å
føre en åpen kamp, så har jeg allerede fått mitt svar. Som jeg skrev i går, består
deres ‘åpenhet’ i å regissere ‘ekspertuttalelser’ som sidestiller min
virksomhet med pedofili, og i å lekke dokumenter som bekrefter mine
forbindelser til utlandet. Når jeg ser den slags metoder, blir jeg rett og
slett flau på deres vegne. Og ettersom jeg innser at den andre parten er uten ære,
forstår jeg at jeg uansett ikke kommer noen vei med dette.»
I juni ble VK-siden Vaginamonologene kjent forbudt av
retten i Komsomolsk, og beordret blokkert. Begrunnelsen var at siden «undergraver
moralen til mindreårige og utgjør en fare for skade på deres helse og
utvikling». Verken Julia eller forsvarerne hennes var blitt informert om
begjæringen på forhånd, de fikk først høre om det ved en tilfeldighet etter at
avgjørelsen var tatt (Kilde: MBK Media)
Bilde fra Vaginamonologene |
«Retten har ingen rett til å avgjøre om dette er porno eller ikke før rettsaken er avsluttet. Vi har noe som heter uskyldspresumpsjon», skrev Anna Khodyreva på Facebook.
«VK-siden er faktisk et bevis på at jeg er uskyldig ettersom
man helt tydelig kan se at det ikke er noe porno der. Det at de vil stenge den,
er en del av svertekampanjen mot meg,» kommenterte Julia beslutningen (Kilde:
Takie dela)
Anna forteller at både rettens avgjørelse og straffesaken er basert på konklusjonen til en sakkyndig som tidligere har fått betinget dom for falske uttalelser.
«Det er min skjede»
Det fryktes at en domfellelse av Julia kan skape presedens for
å bruke pornografilovgivningen til å kneble og sensurere LHBT+-aktivister,
eller hvem som helst med «gale» meninger. Russiske borgere som dømmes for
«homopropaganda» kan nemlig «bare» straffes med bøter på maksimalt 100 000
rubler, og skyldspørsmålet kan dessuten være vanskelig å bevise. Men
pornoloven, som har en strafferamme på inntil seks års fengsel, og i tillegg
medfører skam, er kanskje mer anvendelig for å stoppe sosialt og politisk
engasjement? Nettavisa MBK-media skriver at de første kjente forsøkene på å
anvende pornoloven mot LHBT+-aktivister skjedde i 2019, og noen har også endt i
domfellelse. (Kilde: MBK Media). Til og med mot en av miljøaktivistene i Sjies har
pornoloven blitt forsøkt brukt. (Kilde: The Village). Historikeren Jurij Dmitriev, som
ble forsøkt dømt for produksjon av pornografiske bilder av adoptivsdattera si,
er også et beslektet eksempel.
Jurist i Russia Behind Bars (Rus’ Sidjasjtsjaja),
Leonid Abgadzjaba, forklarer at den russiske pornografilovgivningen har en
veldig vid formulering – den omfatter alle typer avbildninger av kjønnsorganer,
også tegninger.
«Retten skal selvfølgelig ta stilling til om Julia hadde
forsett. Regnet hun selv dette materiale for å være pornografi, og hva var hensikten
med å distribuere det? I Tsvetkovas tilfelle var hensikten opplysning og avstigmatisering.
Så vidt jeg vet er det ikke det som er hensikten med pornografi. Det er mye som
tilsier at Julia ikke bør stilles til ansvar på grunn av fravær av forsett. Men
slike ting pleier våre dommere dessverre ikke å bry seg om.» (Kilde: The Village)
Historien om forfølgelsene av Julia forteller også mye om
sammenhengen mellom tabu og uvitenhet. Når tabu omkring temaer som kropp, kjønn
og seksualitet forsterkes, øker uvitenheten om dem tilsvarende. Dette har Julia
selv fått erfare:
«Ut ifra kommentfeltene på lokale nettsider har jeg skjønt
at mange ikke en gang vet at det fins LHBT+-personer som har familier. De har
en oppfattelse av homofile som folk som løper rundt på nattklubber i lærtruser.
Jeg er overbevist om at homofobi kommer at mangel på informasjon. Hvorfor er Komsomolsk
en så homofobisk by? Fordi folk ikke har det minste begrep om hva LHBT+ er. De
bruker fengselssjargong, som petukh[6]
og den typen ting. Men de skjønner ikke at det ikke er noe farlig. Det er det
samme med feminisme. Det fins bare karikerte forestillinger av skumle feminister,
ingen sanne fremstillinger, ingen sanne eksempler.» (Kilde: Sibreal)
«Jeg er den som begynte å bli forfulgt på grunn av et
teaterstykke om kjønnsstereotyper som het De rosa og de lyseblå, som jeg
satte opp på teateret Merak. Bare det i seg selv sier ganske mye, syns jeg.
Jeg tror det handler veldig mye om kultur, eller rettere
sagt – fravær av kultur. For eksempel tilkalte jeg ambulanse en gang under husarresten,
og mens de holdt på med å undersøke meg, spurte de meg om saken, og om det var
sant at jeg var pedofil. De er ikke dårlige mennesker, de er ikke onde, det er
bare ukultur. Jeg kan forstå at folk er nysgjerrige, for saken savner
sidestykke her i byen. Når jeg har vært ute i byen, har jeg blitt spurt fire
ganger eller noe sånt, om jeg er gutt eller jente, på grunn av hårsveisen min. Jeg
blir helt sjokkert og satt ut når det skjer, folk forstår visst ikke at det er
ubehagelig for meg, at kjønnet ikke defineres av håret.
I nesten hvert politiavhør har legningen min blitt et tema. For
eksempel hadde husransakelsen å gjøre med at jeg visstnok var lesbisk. Når det
gjelder straffesaken, opererer de med en overbevisning om at kvinnekroppen er
offentlig eiendom. Jeg hørte de samme politiene si noe sånn som: ‘Er det mulig,
hun burde føde barn, og i stedet setter hun skjeden sin på utstilling’. Uansett
om jeg hadde hatt lyst til å stille ut skjeden min, så har jeg rett til å gjøre
det. Det er min skjede.» (Kilde: openDemocracy)
Bilde fra Vaginamonologene |
Noter:
1 På
russisk har uttrykkene aktivist og aktivisme et noe videre
bruksområde enn det som er vanlig på norsk. På norsk brukes ordet aktivist for
det meste om personer som bruker fysiske og symbolske handlinger som er synlige
i det offentlige rom for å få oppmerksomhet på samfunnsproblemer. På russisk
brukes ordet aktivisme mer generelt om politisk og sosialt engasjement som er
uavhengig av staten. For eksempel betegnes gjerne aktive medlemmer av
frivillige organisasjoner som aktivister. Enkeltpersoner som engasjerer seg
offentlig i politiske og sosiale saker kan også kalles aktivister.
2 Propaganda for
ikke-tradisjonelle seksuelle relasjoner overfor mindreårige. Loven ble innført
i 2013.
3 Merak er et
serbisk ord, som ikke har noen ekvivalent på norsk. Det beskriver en
lykkefølelse over de små gleder i livet, en følelse av å være ett med
universet.
4 Vatslav Nizjinskij
hadde den originale koreografien til verdenspremieren av Stravinskijs Vårofferet i Paris i 1913. Musikken
og koreografien var så nyskapende og sjokkerende at forestillingen ble en
skandale. Maurice Béjart koreograferte en ny versjon av balletten i Brussel i
1959.
5 Obsjtsjestvennyj
zasjtsjitnik er en levning fra det sovjetiske rettssystemet, da
representanter fra sivilsamfunnet, organisasjoner eller fagforbund, kunne opptre
som forsvarere i retten. Hvem som helst kan i utgangspunktet opptre som
frivillig forsvarer, og man trenger ingen juridisk utdannelse. En frivillig
forsvarer har samme funksjon en vanlig forsvarer, med noen begrensninger, han
erstatter ikke, men kommer i tillegg til og bistår hovedforsvarer (advokat).
De siste årene tar stadig flere aktivister rollen som frivillig forsvarer og
bistår i politisk motiverte straffesaker.
6 Petukh, en
hane; fengselssjargong som brukes om dem som er nederst på rangstigen i
fengselet, og som ofte utsettes for overgrep og voldtekt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar