Valerij Potasjov har skrevet fra Svarte natta i Tromsø, hvor Roman Badanin snakket om den uavhengige
journalistikkens framtid i Russland og verden, og Ivan Golunov fortalte om straffesaken
mot ham og den påfølgende støttekampanjen for ham, som skjedde i sommer.
Forrige helg gikk journalistkonferansen Svarte natta av stabelen i Tromsø. Til stede var flere russiske
journalister, deriblant Valerij Potasjov fra Karelen. I en kommentar i den
petrozavodskbaserte nettavisen Stolitsa
na Onega har han skrevet om noe av det som gjorde mest inntrykk på ham under
konferansen. Russland på norsk har
fått tillatelse av Potasjov til å legge ut teksten i norsk oversettelse.
Den uavhengige journalistikken i Russland har vist veien til samizdat
Stolitsa na Onega, 11. november 2019
Valerij Potasjov
Roman Badanin på Svarte natta Bilde: Valerij Potasjov |
Ved inngangen til den lange polarnatta finner den
tradisjonsrike journalistkonferansen, med det passende navnet Svarte natta, sted i den norske byen
Tromsø. Blant de spesielt inviterte gjestene er eminente journalister fra mange
verdens land, som for det meste driver med undersøkende journalistikk eller har
høstet berømmelse for sine oppsiktsvekkende avsløringer.
For to år siden fikk jeg gleden av å treffe Novaja Gazetas sjefsredaktør Dmitrij
Muratov på denne konferanse. Blant dem som kom til Tromsø i år, var
grunnleggeren av nettstedet Projekt
Roman Badanin og gravejournalist Ivan Golunov, som i sommer ble arrestert på
falske anklager om narkotikaomsetning, noe som vekket en voldsom
protestkampanje over hele landet.
Back in samizdat
Roman Badanin, som tidligere har vært sjefsredaktør for Forbes Russias nettsider, nyhetsbyrået
RBK og TV-kanalen TVRain fortalte sine norske kolleger om det nye nettstedet Projekt, som trass i sin korte levealder
allerede flere ganger har blitt tildelt den prestisjetunge prisen Redkollegia
for journalistiske gravearbeider. Jeg syns imidlertid det var mer interessant å
høre om Romans syn på den uavhengige journalistikkens framtid, som han ser i sammenheng
med samizdat – og det ikke bare i Russland.
«Det [samizdat] var et ganske bemerkelsesverdig fenomen i Sovjet
i andre halvdel av det 20-ende århundret, da tusenvis av mennesker over hele
landet på egen risiko – for det var stor fare for å havne i fengsel eller på
sinnssykehuset – trykket opp, noen ganger for hånd, hundre tusenvis av forbudte
litterære tekster», forklarer Roman Badanin. «Hva er det som skjer i russisk
media i dag? Jeg kaller det for samizdats renessanse, for i løpet av de siste
fem årene, mens de store mediene har vært helt nedstrippet, dukket det
plutselig opp en pleiade av nye medier – først små, og siden ikke fullt så små
medier, som i stor grad har de samme kjennetegnene. Ikke sjelden er de
registrert i andre land enn Russland – slik som oss og mange andre, for det
gjør at man ikke bare kan puttes rett i fengsel. Noen ganger drives de rett og
slett av entusiaster som gir rene ord for pengene. Jeg regner ikke bare oss
blant disse mediene, men faktisk også Meduza
– det er ikke lenger et lite medium, men det oppstod som en del av en motbølge
til presset mot russiske massemedier. Der er en masse andre små medier også,
for eksempel The Bell, som vi kjenner
og liker så godt. De oppstod nesten på samme tid og omtrent etter samme modell
som oss. Jeg regner også deler av russisk YouTube til dette, med sine mange
såkalte stand alone-spillere. Det kan være en kameramann, lydtekniker eller
produsent som får til å skape prosjekter med et ikke så rent lite publikum. Og
til og med Telegram-kanaler, som også er en enkelt måte å skape medieprosjekter
på for en liten gruppe mennesker.»
Ifølge Badanin har ikke de store redaksjonene taklet de nye
utfordringene, og denne trenden merkes i hele verden.
«Nettpublikasjonen ProPublica
oppstod i USA hvor det ikke finnes noen Putin», bemerket Badanin. «Det handler
ikke om Putin. Det handler om at de store mediene, på slutten av 2000-tallet, stod
overfor en gigantisk utfordring. Utfordringen var økende stratifisering og
inntektsoverføringen til sosiale medier. Det var en tøff tid for internasjonale
medier. For to år siden var jeg et år på Stanford sammen med en strålende
forsamling av dyktige amerikanske journalister fra hele landet, og de snakket
nettopp om dette – om rystelsen som hadde skjedd i deres yrkesgruppe mot
slutten av 2000-tallet. På denne tiden ble folk oppsagt i hopetall fra de
internasjonale mediene. Hvorfor var det så mange oppsigelser? Fordi å drive
kvalitetsjournalistikk, som først og fremst er undersøkende journalistikk, var
vanskelig og uoverkommelig. Dermed ble disse delene av redaksjonene skrenket
inn. I kraft av de vestlige landenes velutviklede demokratiske institusjoner gikk
det ganske raskt opp for folk at slik kunne man ikke ha det. Det var da man
begynte å snakke om at samfunnet trenger vaktbikkjer. Folk innså at non-profit-
modellen gjør det mulig for disse vaktbikkjene å eksistere. Vi trenger disse, ikke
bare for at de skal finnes, men for at samfunnet skal vite hvor det smerter.
Men i Russland har vi dessuten Putin på toppen av dette.»
Ettersom Roman Badanin for tiden ikke bor i Russland, kunne
jeg ikke la være å spørre ham om hans egen erfaring, og erfaringen hans med det
nye prosjektet, tilsier at [russiske, o.a.] gravejournalister heller burde
jobbe utenfor vårt lands grenser.
«Det syns jeg ikke», svarte Badanin. «Så lenge vi har, og så
lenge jeg har mulighet til å gjøre en god jobb mens jeg befinner meg på russisk
jord, så skal vi også fortsette med det. Men situasjonen er ulik for alle. Vi
vet om åpenbare eksempler på at folk har blitt tvunget til å reise ut fordi de
har kriminelle forhold hengende over seg. Man kan ikke fordømme noen for det,
for å si det mildt. Tvert imot, jeg applauderer det – det er bedre å reise ut
og jobbe der enn å sitte i fengsel og ikke jobbe. Når jeg snakket om Projekt, snakket jeg først og fremst om
den juridiske siden av det – ja, vi er ikke registrert i Russland, og mange, mange
andre nye medier er heller ikke registrert i Russland, ikke fordi de er slyngler,
men fordi man på denne måten kan gjøre jobben sin uten hver dag å måtte skrive
under på rettspapirer. Det er det hele. Jeg trenger ikke fortelle Dem om de
mangfoldige lovene i Russland – fra ‘utenlandske agenter’ til samarbeid med ‘uønskede
organisasjoner’. Alle disse lovene gjør at det for en journalist som er
registrert i Russland, er svært farlig å gjøre jobben sin, du er per definisjon
underlagt sensur, selv om du ikke vil være det. Du kan havne i følgende
situasjon: Enten må du stå til ansvar for loven, og noen av disse paragrafene
går så langt som å gi fengselsstraff, eller så lar du være å skrive om de og de
sakene.»
Golunov angrer ingenting
Gravejournalist Ivan Golunov, som i sommer fikk merke til
det fulle hva dette yrket kan føre med seg i Russland, har ingen planer om å
dra fra Russland. I alle fall ikke enda, som han fortalte deltakerne på
konferansen i Tromsø.
Ivan Golunov på Svarte natta Bilde: Valerij Potasjov |
«Jeg vet at å reise fra Russland vil innebære at det blir
vanskelig å skrive, og gjøre undersøkende arbeid om Russland, fordi hvis jeg ikke
bor i landet, mister jeg liksom følelsen av hva som foregår. For meg personlig
er det alltid vanskelig å skrive om det jeg ikke ser. Jeg har alltid lyst til å
føle og se ting selv», innrømmet Ivan.
I juni ble Golunov, som er Moskva-korrespondent for
nettavisa Meduza, siktet for forsøk
på narkotikaomsetning og satt i varetekt. Dette skjedde bare timer etter at han
hadde oversendt redaktøren nok et journalistisk gravearbeid – om hvordan
begravelsesindustrien er organisert i Russland, og om hvordan den styres av ukjente
entreprenører med kontakter høyt opp i FSB. Dette gjorde at mange helt fra
starten fattet mistanke om at straffesaken ikke var tilfeldig. Da Golunov ble
arrestert, skapte det en voldsom folkeaksjon til hans støtte. Dette kom helt
overraskende på russiske myndigheter, og etter fem dag frafalt innenriksdepartementet
alle anklager mot journalisten og satte ham fri.
«Det er en forbløffende historie om hvordan sivilsamfunnet i
Russland ble konsolidert. Det var først i etterkant at jeg kunne rekonstruere hvordan det hele forløp, og jeg ble selvfølgelig svært overrasket, for jeg kan ikke
huske at noen liknende konsolidering har skjedd tidligere, jeg har verken lest
eller hørt om det før», sa Golunov.
Ivan innrømmer at han overhodet ikke angrer på noe som
gjelder denne lite hyggelige affæren. Likevel kunne jeg ikke la være å spørre
ham om han angrer på at han nektet å delta på den ikke-godkjente aksjonen til
støtte for ham i Moskva den 12. juni – etter at han var sluppet fri. Mange
oppfattet dette som en oppfordring til ikke å delta i en ikke-godkjent aksjon,
noe som førte til en splittelse i protestbevegelsen.
«Jeg har ikke oppfordret til ikke å gå på demonstrasjonen»,
understreker Ivan Golunov. «Det er et rent juridisk poeng: Jeg kan ikke utsette
folk for fare ved å oppfordre dem til å gå på et ikke-godkjent arrangement.
Enhver må selv få bestemme om han vil gå eller ikke. Jeg hadde egentlig litt
lyst selv til å gå på demonstrasjonen etter at jeg var satt fri, men jeg skjønte
at – dette var en ikke-godkjent demonstrasjon, folk sa at de bare tok en
spasertur rundt i byen – at hvis jeg hadde dukket opp, ville folk ha begynte å
stimle sammen rundt meg. Det ville ha vært et signal om å gå til pågripelser.
Det ville faktisk ikke vært særlig trygt for folk. Jeg ville ha utsatt dem for
fare. For det andre er jeg usikker på hva det ville betydd for min egen
sikkerhet å ha en menneskeskare rundt meg. Jeg mener hvis noen plutselig hadde
tatt fram en kniv, hva ville da ha skjedd, vi vet ikke.»
Ivan Golunov kommenterte også at de statlige mediene forvrenger
det han har uttalt offentlig, og at spørsmålet fra Stolitsa na Onegas journalist vinter om at «den statlige
propagandamaskinen i Russland fungerer veldig effektivt».
Uansett forble folkeaksjonen til støtte for den arresterte Ivan
Golunov kun det den var, og utviklet seg ikke videre til en kraftfull og
landsdekkende sivil protest mot ulovlig straffeforfølgelse. Er det derfor noe å
undre seg over at ingen har måttet stå til ansvar for straffesaken mot Golunov?
Valerij Potasjov, Tromsø
Oversatt fra Stolitsa na Onego
Takk til Valerij Potasjov for tillatelse til å bruke tekst og bilder!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar