«Russland har trukket seg fra Genèvekonvensjonen» kunne man forrige uke lese i ukrainske aviser.
Det som egentlig har skjedd, er at Russland har trukket
tilbake erklæringen* fra 1989 som Det øverste sovjet skrev i forbindelse med
ratifiseringen av Tilleggsprotokoll I til Den fjerde Genèvekonvensjonen «om
beskyttelse av sivile i krigstid». I erklæringen heter det det at Sovjetunionen
anerkjenner den internasjonale granskingskommisjonens kompetanse, i henhold til
punkt 2 i artikkel 90 i Tilleggsprotokoll I. Ifølge en ny føderal lov, signert
av Putin den 12. november, gjelder ikke lenger denne erklæringen. Russland
anerkjenner altså ikke kompetansen til Kommisjonen, som skal granske anklager
om krigsforbrytelser og andre brudd på siviles rettigheter i internasjonale
konflikter. I begrunnelsen heter det blant annet at Kommisjonen «ikke har oppfylt
sin funksjon siden 1991», og at «faren for at ondsinnede stater kan misbruke Kommisjonens
myndighet til politiske formål, har økt betraktelig».
Illustrasjonsbilde: Vladimir Putin under BRICS-toppmøte i Brasil november 2019 Bilde: Palácio do Planalto, via Wikimedia Commons |
Antagelig håper russiske myndigheter at dette vil vanskeliggjøre eventuelle granskinger av russiske krigshandlinger i Syria eller Ukraina. I henhold til det nevnte punkt 2 i artikkel 90 må nemlig «de høye kontraherende parter» anerkjenne Kommisjonens kompetanse før en gransking kan igangsettes.
Den russiske historikeren Andrej Zubov skrev en kommentar om
dette på Facebook i oktober, dagen etter at Putin hadde lagt fram forslaget for
Statsdumaen.
Herr Putin ber Duma-representanter om å gjøre seg selv til krigsforbrytere
Andrej Zubov, 17. oktober 2019
Russlands president har lagt fram et lovforslag for representantene
i Dumaen om å trekke Russland fra Den fjerde Genèvekonvensjonen om sivilbefolkningens
rettigheter i krigstid.
Hugo Grotius verk Om
lovene i krig og fred, som ble forfatta under den redselsfulle Tredveårskrigen
og utgitt i 1625, var begynnelsen på Europas søken etter en måte, om ikke å gjøre
en ende på, så å dempe krigens redsler – først og fremst for de ikke-stridende,
for sivilbefolkningen. Men så, nesten 400 år etter dette verket så dagens lys,
har Putin lage en liten «gave» til hele den siviliserte verden. Han har bedt
Duma-representantene om å kvitte seg med den hemskoen det er å måtte vise hensyn
til sivilbefolkningen i krigstid. Verken i Tsjetsjenia, i Syria eller i Donbass
har Putin brydd seg om sivilbefolkningen – han driter i den, slik Stalin dreit
i det «frigjorte» Europa i 1944-45. Putin skryter av at han tester ut nye
fryktelige bomber og missiler på sivilbefolkningen i Syria, ødelegger sykehus
og skoler. Men plutselig har vi fått etiske standarder. Vi trekker oss fra Genèvekonvensjonen
slik at vi ikke bryter folkeretten neste gang vi får lyst til å teste ut et
eller annet på noen. Fra nå av anerkjenner vi ikke kommisjonen som skal granske
handlingene våre. Hvor kommer dette fra?
Andrej Zubov under en bokpresentasjon på Dom knigi i Moskva i 2017 Bilde: Mark Nakoykher, via Wikimedia Commons |
Forklaringen er innlysende. Putins initiativ er et svar på
FNs generalsekretær António Guterres’ rapport om situasjonen på Krim, som ble
publisert den 14. oktober. I denne rapporten anklager Guterres Russland for
brudd på nettopp Den fjerde Genèvekonvensjonen. Anklagene dreier seg om at
Russland forsøker å endre den demografiske sammensetningen og allerede har flyttet
140 000 mennesker (over 5 % av befolkningen) fra Russland til den
okkuperte halvøya.
I stedet for å overholde folkeretten og følge en lov som ble
signert allerede av SSSR, vil Putin trekke seg ut slik at han han kan slippe
løs alle hemninger på Krim, og ikke bare Krim. Problemet er bare at Putin har
glemt at til og med de landene som ikke har ratifisert denne loven, vil bli
dømt for brudd på loven per definisjon. For krigsforbrytelser slutter ikke å være
forbrytelser ut fra det faktum at man ikke har signert loven eller ikke
godkjenner Kommisjonen.
Men å trekke seg ut av Tilleggsprotokoll I er i seg selv det sammen som å gi etter for kriminalitet, og dersom russiske politikere stemmer for
dette (og jeg er ikke i tvil om at de ikke våger å trosse sjefen), kommer de
til å måtte sitte sammen med presidenten sin på anklagebenken foran et fremtidig
internasjonalt tribunal på grunn av dette i
tillegg. Den enkeltes holdning i saken vil dessuten bli dømt etter hvordan vedkommende
stemte – for, imot eller avholdende.
Mine venner, tenker dere nå om, «det er jo ikke den
kinesiske mur som adskiller oss fra menneskene**». Og murer, som for eksempel Berlinmuren,
har dessuten en tendens til å falle «helt plutselig». Hvorfor skal dere framstå som skurker for
hele verden? Kanskje dere heller skulle begynne å overholde de internasjonale
konvensjonene og overbevise presidenten deres om at det er bedre? For Putin varer
jo heller ikke evig. Og det var ikke slike som ham som endte opp på St. Helena
eller stilt for Nürnberg-tribunalet. Livet er foranderlig, men omdømmet, og
dette sier jeg dere som historiker, vil følge russerne inn i evigheten.
*Den norske erklæringen er nesten ordrett lik den
russiske: «Vi erklærer samtidig at Vi i relasjon
til enhver annen kontraherende part
som aksepterer den samme forpliktelse, anerkjenner uten videre og uten
særskilt avtale, kompetansen til den
internasjonale granskingskommisjon som er omtalt i artikkel 90 i Tilleggsprotokoll I.» (Kilde: Lovdata)
**Sitat fra diktet En epistel til M. N. Longinov om darwinisme (1982) av forfatteren Aleksej
Tolstoj
Les mer:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar