«Vi er i Nord-Ossetia, en liten republikk helt sør i
Russland. For femten år siden var dette åstedet for den verste terroraksjonen i
Russlands historie. Den 1. september, midt under feiringen av første skoledag,
inntok terrorister skole nr. 1 i Beslan. Over 1000 mennesker ble tatt som
gisler. I tre dager ble de holdt fanget uten mat og vann i en innstengt og
trang gymsal behengt med eksplosiver. Da russiske styrker stormet skolen den
tredje dagen, ble flesteparten av gislene satt fri. Men 334 mennesker omkom. Av
dem var 186 barn.
Det er laget mange filmer om Beslan, men det er ingen grunn
til ikke å minnes tragedien igjen. Når man setter seg inn i det som skjedde,
får man lyst til å skrike og gråte av redsel, sinne, medfølelse og smerte. I
denne filmen vil vi vise mennesker som fortsetter å leve normale liv til tross
for hvor hardt terroren rammet dem. Vi vil vise at Beslan ikke bare er et
mareritt fra 2004, men også svært sterke mennesker som i femten år har kjempet
tappert for sin egen helse og lykke. Jo oftere og jo høyere vi snakker om
Beslan, jo bedre.
Vårt resonnement er som følger: En gang i tiden begikk
staten noen feilgrep som endte i tragedie. Nå må staten gjøre alt den kan for å
ta seg av dem det gikk ut over. Bare på denne måten kan staten gjøre seg
fortjent til folks tilgivelse, og siden – deres tillit. Gjør staten alt den kan
for å få tilgivelse? Gjør staten alt den kan for å få tillit? Eller er der noen
som skyr dette temaet og som gjør alt de kan for å unngå det?»
***
Slik innleder Jurij Dud sin tre timer lange film Ikke glem Beslan (Beslan. Pomni) om terroraksjonen i Beslan i 2004. Samtidig vises
bilder av en soldat som bærer et spedbarn ut av skolebygningen, av gymsalen som
er omgjort til minnested fylt med bilder, blomster og kosedyr, av de røde
gravene i Englebyen. Til slutt ser vi
murvegger fulle av kulehull og graffiti: «Barna er i vår hjerter.» «Hele verden
sørger.» «Evig minne. Evig liv.»
 |
«Bror, vi husker»
|
Filmen, som nesten utelukkende består av intervjuer med
overlevende, journalister og politikere, dreier seg omkring to hovedspørsmål:
Hva skjedde egentlig i Beslan for femten år siden, og hvordan har de
overlevende det i dag. Dud lar seerne komme nært innpå menneskene han
intervjuer ved at han lar dem snakke ut, nøle og forklare seg, uten spesielle effekter
eller kryssklipping. Journalister og aktivister har i årevis gransket
omstendighetene rundt hendelsene i Beslan, og hundrevis av artikler har blitt
skrevet om temaet. Mange har tilbakevist den offisielle versjonen og kritisert myndighetenes
håndtering av krisen. Så det er for så vidt ikke
noen ny informasjon her. I Duds film er det imidlertid de overlevende som får det overordnede fokuset,
og Dud stiller først og fremst spørsmål ved statens ansvarsfølelse overfor dem
som ble rammet av terroren, som staten ikke greide å beskytte.
