fredag 25. oktober 2019

«Ikke glem Beslan»

Dypdykk
«Vi er i Nord-Ossetia, en liten republikk helt sør i Russland. For femten år siden var dette åstedet for den verste terroraksjonen i Russlands historie. Den 1. september, midt under feiringen av første skoledag, inntok terrorister skole nr. 1 i Beslan. Over 1000 mennesker ble tatt som gisler. I tre dager ble de holdt fanget uten mat og vann i en innstengt og trang gymsal behengt med eksplosiver. Da russiske styrker stormet skolen den tredje dagen, ble flesteparten av gislene satt fri. Men 334 mennesker omkom. Av dem var 186 barn.

Det er laget mange filmer om Beslan, men det er ingen grunn til ikke å minnes tragedien igjen. Når man setter seg inn i det som skjedde, får man lyst til å skrike og gråte av redsel, sinne, medfølelse og smerte. I denne filmen vil vi vise mennesker som fortsetter å leve normale liv til tross for hvor hardt terroren rammet dem. Vi vil vise at Beslan ikke bare er et mareritt fra 2004, men også svært sterke mennesker som i femten år har kjempet tappert for sin egen helse og lykke. Jo oftere og jo høyere vi snakker om Beslan, jo bedre.  

Vårt resonnement er som følger: En gang i tiden begikk staten noen feilgrep som endte i tragedie. Nå må staten gjøre alt den kan for å ta seg av dem det gikk ut over. Bare på denne måten kan staten gjøre seg fortjent til folks tilgivelse, og siden – deres tillit. Gjør staten alt den kan for å få tilgivelse? Gjør staten alt den kan for å få tillit? Eller er der noen som skyr dette temaet og som gjør alt de kan for å unngå det?»

***

Slik innleder Jurij Dud sin tre timer lange film Ikke glem Beslan (Beslan. Pomni) om terroraksjonen i Beslan i 2004. Samtidig vises bilder av en soldat som bærer et spedbarn ut av skolebygningen, av gymsalen som er omgjort til minnested fylt med bilder, blomster og kosedyr, av de røde gravene i Englebyen. Til slutt ser vi murvegger fulle av kulehull og graffiti: «Barna er i vår hjerter.» «Hele verden sørger.» «Evig minne. Evig liv.»


«Bror, vi husker» 


Filmen, som nesten utelukkende består av intervjuer med overlevende, journalister og politikere, dreier seg omkring to hovedspørsmål: Hva skjedde egentlig i Beslan for femten år siden, og hvordan har de overlevende det i dag. Dud lar seerne komme nært innpå menneskene han intervjuer ved at han lar dem snakke ut, nøle og forklare seg, uten spesielle effekter eller kryssklipping. Journalister og aktivister har i årevis gransket omstendighetene rundt hendelsene i Beslan, og hundrevis av artikler har blitt skrevet om temaet. Mange har tilbakevist den offisielle versjonen og kritisert myndighetenes håndtering av krisen. Så det er for så vidt ikke noen ny informasjon her. I Duds film er det imidlertid de overlevende som får det overordnede fokuset, og Dud stiller først og fremst spørsmål ved statens ansvarsfølelse overfor dem som ble rammet av terroren, som staten ikke greide å beskytte.

Jurij Dud er antagelig Russland mest kjente vlogger med over 6 millioner følgere på YouTube. Bare 14 år gammel startet han karrieren, som frilansjournalist for avisa Izvestia, men han er nok best kjent for intervjuer med diverse russiske kjendiser på YouTube-kanalen sin vDud. I år har Dud imidlertid markert seg med filmer om mer alvorlige temaer, som den om Beslan og en film om GULag. Han kjører en enkel, nesten pedagogisk stil, som gjør stoffet lett tilgjengelig, kanskje særlig for et yngre publikum. Den siste tiden har Dud fått en mer tydelig politisk slagside, og enkelte har til og med begynt å snakke om ham som en mulig fremtidig russiske president.

Ikke glem Beslan ble lagt ut på vDud den 2. september i forbindelse med 15-årsmarkeringen av denne grufulle hendelsen. Også Novaja Gazeta og Ksenia Sobstjak kom i september ut med filmer om Beslan, men disse har på langt nær fått like mye oppmerksomhet. I skrivende stund er Duds film sett over 17,8 millioner ganger, som er oppsiktsvekkende for en så lang og lavmælt film. Den har fått mye oppmerksomhet på runettet og i russisk media for øvrig, og satte sinnene i kok hos russiske propagandister. Som hos Vladimir Solovjov, som mener at Dud legger all skylden for terrorangrepet på staten: «Han må jo være helt forkvaklet. Han burde heller reklamert for Head and Shoulders», sa Solovjov på direkten i radioprogrammet Polnyj kontakt. Tidligere Duma-representant Semjon Bagdasarov tok til ordet for at Dud burde straffeforfølges for «rettferdiggjøring av terrorisme». Kritikken har også haglet fra diverse anonyme Twitter-kontorer, som blant annet beskylder Dud for å utnytte tragedien for «å promotere seg selv». Andre har rost Dud for å ha endret russisk journalistikk, og for å ha laget en film som bidrar til å behandle et kollektivt traume. «Dette er normal traumebearbeiding. For første gang på 15 år taler Beslan med høy røst», skrev journalist og dokumentarfilmskaper Katerina Gordejeva på Facebook. «Jeg syns Dud fortjener alle sine millioner av seere og de strålende omtalene fordi han har gjort den russiskspråklige journalistikken på YouTube til det det er i dag – den nye TV’en», skrev TV-journalist Aleksej Pivovarov på Facebook. Bare en uke etter at filmen slapp, ble Dud tildelt GQs pris for «Årets skjermfjes».  

I dette dypdykket ser jeg nærmere på denne filmen – på menneskene vi blir kjent med og spørsmålene som tas opp. Dette er ikke en kritikk eller analyse, men en ren gjengivelse av innholdet, med enkelte forklaringer der det er nødvendig.

(Merk! Filmen har gode engelske undertekster.)


North Caucasus regions map
Bilde: Peter Fitzgerald, via Wikimedia Commons

Beslan – kort oppsummert
Beslan er en liten by i den nord-kaukasiske republikken Nord-Ossetia. Den 1. september 2004 ble skole nr. 1 angrepet av en gruppe tsjetsjenske og ingusjetiske terrorister, som tok 1128 barn og voksne som gisler. På denne tiden pågikk fortsatt den andre tsjetsjenske krigen, og terroristene krevde blant annet uavhengighet for Tsjetsjenia og at russiske styrker skulle trekke seg ut av repubikken. Den tsjetsjenske geriljalederen Sjamil Basajev stod bak terroraksjonen, og i filmen sier Jelena Milasjina at han ønsket å gjenopplive konflikten mellom Nord-Ossetia og Ingusjetia, som i 1992 hadde endt med etnisk-politisk krig og relativt store tap på begge sider.

Den tredje dagen av gisseldramaet eksploderte det inne i gymsalen hvor gislene satt, og etter dette besluttet russiske spesialstyrker å storme skolen. Disse hendelsene fikk fatale følger. I tillegg til alle som mistet livet, ble over 800 skadet, hvorav 72 barn og 69 voksne ble uføre for livet, skriver Radio Svoboda. Det ble en tragedie som russiske myndigheter prøver å fortie og fortrenge. I filmen stilles det spørsmål ved den offisielle versjonen av hva som skjedde: Hva utløste eksplosjonene? Hvorfor ble det besluttet å storme skolen på dette tidspunktet? I hvilken grad var russiske myndigheter villige til å forhandle? Kunne alle gislene ha blitt reddet? Og hvordan har Beslan endret Russland?



Menneskene i filmen


I filmen blir vi først kjent med tre unge mennesker som overlevde terroraksjonen.

«Hyggestund»
Den første vi treffer, er Diana Murtazova. Hun sitter i rullestol og har et sjarmerende smil. Den 1. september 2004 gikk hun sammen med moren, søstrene Vika og Madina, og nabojenta til skolen. Siden det var lillesøsteren Madinas første skoledag, hadde Diana stått tidlig opp for å kjøpe blomster til henne, og hun ba nabojenta om å filme begivenheten. Nabojenta lagret filmen som «Hyggestund». Senere tok terroristene over videokameraet og brukte det til å filme inne på skolen, fortsatt under tittelen «Hyggestund». Disse bildene ble siden brukt som bevismateriale i retten.

Den første dagen bekymret Madina seg mest for om hunden hennes ville klare seg alene hjemme, forteller Diana mens hun ler og blunker lurt med det ene øyet. Diana var 14 år gammel i 2004.

I den første eksplosjonen ble Diana truffet av en splint i ryggen. I 2005 var hun fem måneder på rehabilitering i Tyskland, og det var tøft for henne å komme tilbake til Beslan. Hun ble fortalt at utsiktene hennes i beste fall var å sitte i rullestol, og at hun ikke ville kunne gå igjen. Selv tror hun at hun kanskje kunne lært å gå normalt hvis hun hadde fått bedre oppfølging i begynnelsen. «Skal jeg fortelle om første gang jeg bevegde beinet mitt?», spør hun med et stort smil. Da skjønte de at det var håp om at hun kunne klare å gå hvis hun fikk mer trening, at hun måtte trene bena, og ikke bare armene. I dag går hun med rullator hjemme.

For å holde seg i fysisk form trenger Diana årlig rehabilitering for å behandle spastisitet og for å unngå ryggskjevhet. Dette gir henne bedre kontroll over kroppen og forhindrer at musklene svinner. Behandlingen på klinikken i Tyskland, som hun foretrekker, koster imidlertid 25 000 euro per måned, noe staten ikke dekker. «Har du noen gang vært bitter på staten for at du ikke kan reise til Tyskland hvert år?», spør Dud. Diana tenker seg om og smaker på ordet: «Hm, bitter… Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det… Skulle jeg ønsker at jeg kunne gjøre det? Selvfølgelig. Og Gud forby at noe slikt skjer igjen i fremtiden, at ingen trenger å oppleve det samme som jeg og Fatima, å måtte kjempe for helt grunnleggende ting, det er først og fremst det jeg ønsker, at andre skal slippe å ha det sånn som oss.»

Diana Murtazova
I dag jobber Diana som regnskapsfører. Hun tok hele utdannelsen som fjernstudent over Internett. Når filmen spilles inn, har Diana vært yrkesaktiv i et halvt år – det tok henne fire år før hun fikk jobb. Men helseministeren i Nord-Ossetia, Gogitsjajev Kazbekovitsj, hjalp henne til slutt, forteller Diana smilende. Diana elsker amerikanske TV-serier og talkshows, som Jimmy Kimmell, Jimmy Fallon og James Corden. Men favoritten er Ellen Degeneres. «Hun er så kul», sier Diana.

Stas Bokojev er jevnaldrende med Diana. Han forteller at han gledet seg veldig til å gå på skolen den dagen, til å treffe vennene sine igjen etter sommerferien. Han stod utenfor inngangen da han fikk se maskerte menn som løp rundt og skjøt opp i lufta. De jaget alle inn i skolebygningen. De eldste guttene ble tvunget til å hjelpe til med å plassere bombene. Stas var en av disse. Bomben bestod av to halve colaflasker som var teipet sammen og fylt med eksplosiver, metallbiter, spikere osv. Han forteller at han spiste roseblader og kaktusblader, og drakk urin – de tisset på en flaske og la et tøystykke over tuten for å drikke.

Stas er født med en uvanlig tilstand der organene i kroppen ligger speilvendt. Etter eksplosjonen klarte han å rømme, men mistet til slutt bevisstheten fordi han hadde mistet mye blod. Senere våknet han opp i en likpose – de trodde han var død siden hjertet hans befinner seg på motsatt side i kroppen.

Etter terroraksjonen var Stas fylt med hat. Men så ble han invitert av den meksikanske forretningsmannen Jorge Vergara til et to-ukers cruise i Karibien, sammen med andre overlevende. «Han ville vise oss at det finnes en annen side til livet», sier Stas, og forteller hvordan dette endret ham: «Da skjønte jeg at det onde som hadde skjedd med meg, at det finnes godhet som utjevner dette. (…) Før cruiset var jeg helt sikker på at jeg skulle jobbe i politiet når jeg ble voksen, og dedikere hele livet mitt til å kjempe mot terrorisme og alle former for ekstremisme. Jeg skulle kverke alle skjeggetassene. Jeg skulle bli verdens mest aggressive person. Jeg skulle gjøre alt for at ondskapen ikke skulle få noen plass i denne verden, samtidig som jeg selv skulle utøve ondskap. Det ville betydd at jeg hadde tapt, at disse menneskene som tok over skolen hadde oppnådd det de ønsket av meg, jeg snakker alltid ut i fra meg selv. At jeg ble sugd opp i det. At jeg overhodet ikke var noe…» Stas kikker ned og fikler med et bønnesmykke. «Men cruiset endret deg?», følger Dud opp. «Ja, for jeg trodde at hele verden var sånn, at denne verden bare ønsker å holde meg i en varig tilstand av aggresjon, at verden ville ha meg til å gjøre aggressive ting.»

I dag driver Stas med musikk under artistnavnet Indi innenfor sjangere som reggae og rap. «Forstår jeg det riktig at hovedbudskapet ditt er at ondskapens problem kommer av taushet?», spør Dud til slutt. «Det stemmer. Fordi ondskap er ikke noe utenfor oss. Det er noe som oppstår inni oss, det oppstår når det er noe vi ikke takler, samtidig som vi ikke kan dele det med andre, bare fordi vi er så sterke og hardføre, vi er så tøffe at vi takler alt. I det øyeblikket skjer det feilslutninger. Så jeg er her for å si at mennesker trenger hverandre. Det er en forslitt frase, men sant», sier Stas. 

Stas Bokojev og Jurij Dud

Fatima Dzgojeva var 10 år gammel i 2004. I dag er hun 25, men ser fortsatt ut som et barn og snakker litt utydelig. Men hun viser likevel at hun er full av humør og liv og spøker med intervjueren og kameramannen. Det er først og fremst tante Lana som forteller Fatimas historie. 

Ifølge Lana husker Fatima lite av det som skjedde i gymsalen. Men der var en kvinne som passet på henne og søsteren, og som spurte henne om ikke hun kunne tisse i skoen sin så de kunne drikke, for Fatima hadde nye sko. Særlig mer husket hun ikke, antagelig sovnet hun av skrekk. Fatimas yngre søster Zalina mistet livet. Lana forteller at hver gang de skal på kjøretur, ber Fatima om å dra innom søsteras grav.

Fatima fikk en splint i pannen som gikk gjennom hodet og skadet den høyre hjernehalvdelen. Lana forteller at pannebeinet hennes nesten var helt borte, og at hun ikke kunne identifisere henne på sykehuset. Lana og Fatima fløy til Tyskland for å få operert inn i titanimplantat i pannen. Under lufttrykket begynte hjernen til Fatima å bevege seg, og Lana måtte hjelpe til for å holde alt på plass. Et år etterpå fikk Fatima hjernebetennelse (meningoensefalitt) og havnet i koma. «Da hun våknet til live, var hun en ‘grønnsak’ rett og slett. Hun måtte lære alt på nytt, som en nyfødt, hun begynte med smokk, tygge, svelge…», forteller Lana. Hun kunne ikke spise og ble matet gjennom en sonde. «Det var helt forferdelig, bare å tenke på det er fælt. Men litt etter litt klarte vi å komme tilbake til livet

Hvert år må Fatima reise til klinikken i Tyskland for kontroll av et dren i hodet. Staten dekker utgiftene som innebærer et to-ukers opphold og koster mellom 6000-7000 euro. Men i tillegg trenger hun rehabilitering, som er mye mer langvarig og kostbart, og dette dekker staten ikke. Dermed har familien sett seg nødt til å selge alt de eier for å skaffe nok penger. For å få råd til reisen som hun gjorde i sommer, fikk de hjelp av journalister til å samle inn penger. Treningen hun har fått på klinikken Tyskland, har hjulpet henne til å kunne spise, snakke og gå igjen – altså, til å gjøre de mest elementære ting. 

Fatima Dzgojeva og Jurij Dud snakker om kjempemygg som fins i Sibir


Marina Dutsjko introduseres først to timer inn i filmen. I 2004 var Marina 25 år gammel, og hun kom til skolen sammen med sønnen, søstera og mora. Etter eksplosjonen kunne ikke Marina føle beina sina. Moren prøvde å reise henne opp, men Marina sa at hun heller skulle få barna i sikkerhet. En av terroristene ba henne om å krype bort til vinduet hvor det var tryggere.

Hun hadde fått en splint i ryggen. Selve ryggraden ble ikke skadet, og legene i Moskva lovet at hun skulle kunne gå igjen med rehabilitering. Men fortsatt sitter hun i rullestol. Hun forteller at hun har fått hjelp, men at den ikke har vært god nok: «Jeg var på Krim for to år siden og fikk terapi, elektroterapi. Ni måneder etterpå fikk jeg dekket et nytt kuropphold, men uten den behandlingen jeg hadde fått før. Det var ikke en del av oppholdet. Det hadde blitt dyrere, og oppholdet kostet rundt 60 000, og terapien inngår ikke i det. Så vi måtte betale for terapi. Oppholdet inkluderte bare tre massasjer.» Dud ser på forundret på henne: «Kuropphold uten behandling? Hva er da poenget?» «Det er slike kuropphold de dekker, så de kan lukke øyene for det, ‘Se her, vi har dekket det, hun har reist, fått behandling, slappet av’. Men du får ikke noe behandling», svarer Marina lett oppgitt. Hun forteller at staten dekker utgifter til hjelpemidler hvis hun ber om det: hun har fått bleier, en spesialmadras mot liggesår, rullestol og elektrisk rullestol til å kjøre på veien med. Familien har tatt opp lån for å legge bakgården til rette for rullestolbruk.  

For et år siden begynte Marina å selge fioler via Instagram: «Det gir meg ro å se på dem og vanne dem, jeg liker å snakke med dem. (…) Det er så fint når de begynner å blomstre – når alt står i blomst», forteller hun. To dager etter at filmen ble publisert, hadde Marina solgt ut alle fiolene sine, og følgerskaren hennes hadde økt fra under 400 til over 40 000, skriver TJournal. I skrivende stund har hun nesten 90 000 følgere på Instagram.

Marina Dutsjko forteller om favoritt-TV-serien sin, legg merke til fiolene i bakgrunnen


Jelena Milasjina
Jelena Milasjina er gravejournalist for Novaja Gazeta (NG) som har jobbet mye i Nord-Kaukasus.  Hun forteller at hun har tilbrakt hele 2 år i Beslan, alle reisene dit sammenlagt, og at dette er den mest langvarige saken som NG har jobbet med. Avisa åpnet et eget pressekontor i Beslan og sendte til å begynne med alle journalistene sine dit: «Vi gikk i en mørk tunnel. Vi visste ingenting. Den offisielle versjonen virket underlig, syntes vi. Helt siden starten hadde vi våre tvil om den, for vi visste allerede da hvilke sentrale punkter myndighetene hadde løyet om. Så uten å vite noen ting, og tvilende til den offisielle versjonen, beveget vi oss sakte gjennom denne tunnelen mot lyset, la brikkene sammen som et puslespill til vi hadde et stort nok bilde til å forstå hva som hadde skjedd i Beslan, hva som hadde skjedd forut for Beslan, og hva som skjedde etter Beslan», forteller Milasjina. 


Olga Allenova
Spesialkorrespondent for avisa Kommersant, Olga Allenova, har også jobbet mye i Kaukasus, og dekket blant annet den andre Tsjetsjenia-krigen og terrorangrepet mot Dubrovka-teateret i Moskva i 2002. I filmen sammenlikner hun statens håndtering av disse to store terroraksjonene: «Jeg har vært i mange konfliktområder og sett flere terrorangrep, deriblant den på Dubrovka-teateret hvor det var helt tydelig, i alle fall for meg var det tydelig, at statens oppdrag ikke var å redde så mange gisler som mulig; staten hadde som oppdrag å kverke terroristene. Og det greide de. Men alle menneskene som omkom, de var bare en pris man måtte betale, som man sier. Og Beslan forsterket på en måte forståelsen av at vi ikke er annet enn tannhjul i maskineriet, at ‘kvinner vil føde nye barn’. Menneskelivet har ingen verdi i dette landet. Ikke engang når det handlet om barn, gjorde de det de skulle ha gjort.» (Den morbide frasen «Ikke spar på soldatene – kvinner vil føde nye barn» har blitt tilskrevet diverse russiske politiske og militære ledere, som marskalk Georgij Zjukov, Stalin og Peter den store. Det er imidlertid uklart hvem som først ytret disse ordene, om noen i det hele tatt har sagt det.)


Susanna Dudieva
Susanna Dudieva er lederen og en av stifterne av foreningen Beslans mødre, som er en støttegruppe for foreldre som mistet barn under terrorangrepet. Dudieva mistet selv sønnen sin Zaur, mens datteren Zalina overlevde. Foreningen har krevd en objektiv etterforskning av terroraksjonen, og har åpent kritisert myndighetenes håndtering av krisen og den overdrevne voldsbruken under redningsaksjonen. «Staten har ikke for vane å straffe sine egne, det er liksom ikke på mote. Det er ikke på mote å drive med selvkritikk. Staten er veldig dårlig til å granske egne feil. Samtidig finnes det en stor grad av solidaritet mellom embetsmenn. Derfor mener jeg at de som lot terroraksjonen skje, de som skulle ha sørget for sikkerheten, at de også er skyldige. De har ikke engang fått refs, de har ikke blitt straffet. Alle har blitt forfremmet, til og med den lokale FSB-sjefen, hvis kontor befinner seg 100 meter fra skole nr. 1. Ingen har blitt straffet. (…) Og dette er verste, når man ikke tar lærdom av sine egne feil, da sitter disse skrivebordsgeneralene der og føler at de kan slippe unna. Vi har hele tiden sagt at vi ikke er ute etter blod, vi ber ikke om at noen skal henrettes eller fengsles. Men dere kan i alle fall si hvem og hvilke etater som har ansvar for at dette kunne skje, og som har ansvar for at så mange mistet livet, både sivile, barn og voksne, og spesialsoldater», sier Dudieva i filmen. 


Tajmuraz Mamsurov
Den eneste personen i filmen som delvis forsvarer den offisielle versjonen, er Tajmuraz Mamsurov, men også han har innvendinger mot myndighetenes håndtering av krisen. I 2004 var Mamsurov formann for parlamentet i Nord-Ossetia, fra 2005-2015 var han republikkens president, og i dag sitter han i Det russiske føderasjonsrådet. To av barna hans, dattera Zamira og sønnen Zelimhan, var blant gislene. Mamsurov forteller om da terroristene fikk Zelimhan til å ringe ham innefra skolen: «Han sa: ‘Pappa, si til dem at de ikke skal storme skolen’. Han var ti år. Det var åpenbart at noen hadde fortalt ham hva han skulle si, for hvordan skulle han vite det. Jeg sa: ‘Zelim, du er en mann, søstera di er der, familien din, hold ut. Det blir ingen storming, i så fall skal jeg stille meg opp foran dem og stoppe dem’.» Mamsurov forteller at han assisterte den militære operasjonsstaben, men at han selv ikke inngikk i den: «Vi prøvde å hjelpe dem da et fryktelig uvær brøt løs den første natta. Da ringte de jævlene og sa at om lyset gikk i mer enn fem minutter, ville de begynne å skyte grupper på 50 barn om ganga. Så på fem minutter måtte jeg skaffe dem ekstra strømforsyning, reservestrøm osv. Vi gjorde alt som var nødvendig for at det skulle ende godt.» Mamsurov forteller også at han ble bedt av FSBs forhandler Vitalij Zangionov om å forberede seg på å gå inn på skolen for å forhandle med terroristene: «Jeg tenkte på, vurderte hvordan jeg skulle snakke med disse jævlene, hvordan unngå å gå løs på dem og ødelegge alt. Alt dette kokte i meg. Jeg var helt skjelven, full av skam og frykt, hadde lyst til å storme inn på skolen, det var et virvar av følelser.» Men det ble ikke Mamsurov som gikk inn på skolen.


Ruslan Ausjev
Den eneste som gikk inn på skolen for å forhandle med terroristene ansikt til ansikt, var Ruslan Ausjev. Dette skjedde den andre dagen av gisseldramaet. Ausjev hadde vært president i naborepublikken Ingusjetia fra 1993-2002, og ifølge Allenova næret han stor respekt blant tsjetsjenere og ingusjetere fra sin tid som president. Terroristene ga Ausjev en liste med krav «til Russland president Putin fra Allahs tjener Basajev». I tillegg sa terroristene at de ville drepe 50 mennesker for hver av deres egne som ble drept, drepe 25 for hver som ble skadd, og drepe fem om strømmen ble slått av. Mens han var inne, fikk Ausjev overtalt terroristene til å slippe fri de aller minste barna – femten spedbarn og elleve mødre slapp dermed ut i sikkerhet. En av kvinnene fikk imidlertid ikke lov til å gå ut fordi hun var barnets søster, og ikke mor. Da tok Ausjev selv barnet i armene og bar det ut i friheten.


Spørsmål som reises i filmen


Hvordan klarte terroristene å krysse grensen mellom Ingusjetia og Nord-Ossetia?
Ifølge den offisielle versjonen skal alle terroristene ha fått plass i en GAZ 66 militær-lastebil, og en personbil som de hadde kapret på veien. Hovedveiene mellom republikkene i Nord-Kaukasus har kontrollposter, og terroristene skulle ikke ha klart å frakte våpen og eksplosiver forbi disse. Men Allenova forteller at vaktene tar bestikkelser, og at man lett kan betale seg forbi køene uten å bli sjekket for verken innhold i bilen eller ID, noe hun selv har erfart. I retten fortalte gislene at terroristene hadde sagt til dem: «Dere vil ikke tro hvordan vi klarte å krysse grensa», «De har solgt dere, vi kjørte gjennom for 20 000 dollar», forteller Allenova.

Ifølge den offisielle versjonen heter det imidlertid at terroristene i stedet brukte en kjerrevei fra Psedakh til Beslan, men Allenova har sine tvil: «Da Beslans mødre gjorde en rekonstruksjon og prøvde å kjøre der, klarte de det ikke. De sa at veien var så dårlig at bilen ikke kom seg fram. For ikke å snakke om en GAZ, en stor lastebil med over 30 mennesker og fullastet med våpen. Det høres ganske merkelig ut.»

Ifølge offisielle tall deltok 32 terrorister i aksjonen, men Milasjina hevder det var mange flere, kanskje dobbelt så mange.

«Stemmer det at forsvaret i Ingusjetia og Nord-Ossetia visste om at noe kunne skje den 1. september, at de hadde fått etterretning om en mulig terroraksjon?» spør Dud.

«FSB og MVD fikk meldinger fra Tsjetsjenia kl. 0500 den. 1 september om at terrorister planla å innta en skole i Beslan. Der var også meldinger om suspekte tsjetsjenere som var blitt observert i Nord-Ossetia, som sa: ‘Det er synd på barna, de er jo uskyldige. Men det er ikke noe å gjøre med det’» , forteller Milasjina.

Men myndighetene satte ikke inn forsterkninger. Meldingene ble ignorert. I retten hevdet dessuten mange av vitnene at de hadde sett flere av terroristene i byen dager før angrepet.

«Hvordan terroristene fikk ideen til å gjøre akkurat dette – det må man spørre FSB i Nord-Ossetia om», sier Milasjina. Hun hevder at FSB i Nord-Ossetia hadde sendt en infiltratør til Sjamil Basajev, som het Vladimir Khodov. Målet var å lure terroristene i en felle og ta dem. Men i stedet utmanøvrerte Basajev de russiske sikkerhetstjenestene og rekrutterte infiltratøren som dobbeltagent. Khodov var en av lederne av terroraksjonen i Beslan.

«Så Khodov endte opp på skolen, og gislene har fortalt at han var en av de mest brutale terroristene», sier Dud.

«Ja, han var osseter, han var der», bekrefter Milasjina. 


Hvorfor løy myndighetene om antallet gisler?
«Allerede to timer etter angrepet visste Kreml hvor mange gisler det var», sier Milasjina. «De visste at hvis det kom ut at det var over 1000 mennesker på skolen, og de fleste av dem barn, ville folk kreve at myndighetene måtte gjøre alt for redde barna.»

«Og det innebar å føre forhandlinger med terroristene?», spør Dud.

«Det er den eneste måten å redde gisler på», svarer Milasjina.

Til å begynne med meldte mediene om at det var 120 gisler, senere ble tallet oppjustert og endte på 354. Men lokale pårørende hadde allerede laget lister over hvem som befant seg inne på skolen, og de visste at det var minst 700-800 mennesker. I filmen ser vi et klipp hvor Dmitrij Peskov, som den gangen var Putins visepressetalsmann, hvisker noe i øret til den nord-ossetiske presidents pressetalsmann, hvorpå sistnevnte meddeler forsamlingen av pårørende om at det er 354 gisler på skolen. Folk protesterer høylytt: «300? Eier dere ingen skam?», «300 barn eller 1000 barn  der gir vidt forskjellig resonans!», «Det kan ikke være 350  vi vet bedre.»

Diana forteller at de feilaktige meldingene i mediene om antallet gisler, hadde store konsekvenser for dem: «Vi fikk lov til å drikke vann, vi fikk lov til å gå på do, i starten. Helt til de sa på TV at det var 300 mennesker inne på skolen. Da kom Khodov stormende og skrek: ‘Hvis de tror at det er 300 mennesker, så skal vi sørge for at blir det!’ Da forbød de oss å gå på do og å drikke vann», forteller hun.

Milasjina forklarer hvorfor myndighetene løy om antallet gisler: «Fordi 354 gisler, og 1200 gisler, forutsatt en situasjon hvor man ikke kan foreta et stormangrep uten tap, det er to vidt forskjellige scenarier. At man umulig kan foreta en storming uten tap, ble bekreftet av general Aleksandr Tikhonov, sjefen for FSBs Spetsnaz-senter. Han sa: ‘Vi har undersøkt skolen, den er gammel, ingen kjeller eller ventilasjon’. De kunne ikke bruke gassen som de hadde tatt med for å gjøre det samme som under gisseldramaet på Nord-Ost [tittelen på forestillingen som ble vist på Dubrovka-teateret i 2002] da de pumpet gass inn i bygget. Det var ingen andre løsninger enn å storme, som innebar at gisler og Spetsnaz-soldater ville omkomme. Det eneste alternativet var forhandlinger. For å redde barna. Folket i Russland visste ikke hvor mange barn det var, ikke før etter at det var over, da de holdt på med å begrave de omkomne i en uke etterpå. Først da forstod folk hva som egentlig hadde skjedd


Hvordan foregikk forhandlingene?
Den første dagen av terroraksjonen innkalte gisseltakerne fire personer til forhandlinger: daværende president i Nord-Ossetia Aleksandr Dzasokhov, daværende president i Ingusjetia Murat Ziazikov, Putins rådgiver Aslambek Aslakhanov og barnelegen Leonid Rosjal; sistnevnte hadde forhandlet med gisseltakerne på Dubrovka-teateret i 2002. Senere i retten hevdet den eneste overlevende terroristen, Nurpasja Kulajev, at for hver av disse fire forhandlerne skulle de slippe ut 150 gisler.

Rosjal var den eneste av disse som kom til Beslan, men han gikk aldri inn på skolen. «Ziazikov hadde gjemt seg, og Aslakhanov kom for sent, ikke før kl. 1700 fredagen 3. september. Dzasokhov ville gå inn, men politiet sa de ville arrestere ham hvis han nærmet seg skolen», forteller Milasjina.

Den eneste som gikk inn på skolen, var Ruslan Ausjev. Han forteller at det var daværende kriseminister Sergej Sjojgu som ba ham komme til Beslan. Den 2. september gikk Ausjev inn for å snakke med gisseltakerne. «Jeg ba om å få komme inn i gymsalen, på høyre og venstre side var det garderober som var fulle av kvinner med spedbarn. De var nesten nakne. Dette sprang meg i øynene. Små babyer, de hadde vært der i to døgn, uten vann, dårlig luft, jeg så hvordan de hadde det. Jeg ble veldig… Jeg skjønte jeg måtte gjøre alt for å få dem ut. Så gikk jeg inn i gymsalen som var stappa full. Jeg sa til dem: ‘Kjenner dere meg igjen?’ De sa at de kjente meg. Jeg sa… vel, jeg prøvde å berolige dem, sa at alt skulle gå bra, at de ikke skulle engste seg. For å gi dem håp. Selv om jeg visste at det ville bli veldig vanskelig», forteller Ausjev. Deretter ga terroristene ham en liste med krav, og Ausjev overtalte dem om å slippe ut de minste barna. I filmen ser vi hvordan kvinnene stopper opp for å takke gisseltakerne på vei ut.

Dud spør Ausjev om han tror på det Nurpasja Kulajev sa i retten. «Jeg vet ikke, det er vanskelig å si. Men de [forhandlerne] skulle i det minste ha gått inn [på skolen]. Hvorfor? Fordi man alltid må føre dialog. Når der er gisler, særlig når det er kvinner og barn, må enhver mann med respekt for seg selv gå inn. Uansett hva som måtte skje med ham», svarer Ausjev.   


Hvorfor kom ikke Maskhadov til Beslan?
På denne tida var Aslan Maskhadov president i Den tsjetsjenske republikken Itsjkeria, og var således separatistenes politiske leder, mens Basajev var militærleder. Milasjina forteller at Basajev i stor grad opererte og tok beslutninger på egen hånd, blant annet ledet han, uten Maskhadovs samtykke, angrepet på Dagestan i 1999, som utløste den andre Tsjetsjenia-krigen. Forhandlerne trodde dermed at Maskhadov ikke hadde godkjent aksjonen i Beslan, og at han kunne hjelpe til med å løse situasjonen.

«Da jeg spurte hvem de tok ordre fra, svarte han [en av terroristene] ‘Basajev’. Jeg spurte: ‘Hva med Maskhadov?’ Han sa: ‘Han er vår president’. Jeg spurte: ‘Vil du gjøre som han sier?’ Med andre ord, jeg tenkte, ok, Basajev har gitt ordre om å innta skolen. Men jeg kjenner Maskhadov, jeg var overbevist om at han aldri i livet hadde godkjent dette, og at vi kunne få reddet gislene ved å involvere Maskhadov», forteller Ausjev.

Kontakten med Maskhadov gikk via hans Europa-representant, Akhmed Zakajev, som bodde i asyl i London. Journalisten Anna Politkovskaja, som hadde snakket med Zakajev på telefonen, skulle fly via Rostov til Beslan for å bidra i forhandlingene. «De puttet noe i teen hennes, og da hun kom til flyplassen i Rostov var hun mer eller mindre i koma. Det var så vidt de klarte å redde henne. Hun var blitt forgiftet», forteller Milasjina. Andrej Babitksij var en annen journalist som hadde kontakt med tsjetsjenske separatister. «Jeg så med egne øyne at de arrestert ham på Vnukovo-flyplassen, fordi, som Politkovskaja, kunne han ha opprettet kontakt med den tsjetsjenske motstandsbevegelsen, med deres ledere, og kunne dermed fungert som en bro for forhandlinger. For i slike situasjoner fører myndighetene aldri forhandlinger, men forhandlinger er nødvendige for å redde gislene. Angivelig hadde han drukket øl på offentlig plass. Men det er ikke sant, jeg var vitne til det», sier Milasjina, som var på vei til Beslan på samme tid. Milasjina tror at Politkovskaja kunne ha opprettet kontakt med Zakajev, og Babitskij med Basajev.

Dud spør: «Hvorfor var staten så redd for alle som kunne få i stand forhandlinger?»

«Fordi vi ikke forhandler med terrorister. Sånn var det på Nord-ost, og sånn var det i Beslan», svarer Milasjina, og refererer til en uttalelse fra Putin fra februar 2004: «Russland forhandler ikke med terrorister. Russland utsletter dem.»

I stedet klarte Ausjev, Dzasokhov og Gutseriev-brødrene å komme i kontakt med Zakajev. Ausjev snakket med ham over telefonen og ba ham kontakte Maskhadov. «Er du klar over hva som skjer i Beslan? Verden kommer til å hate dere. Alle deres politiske mål er en ting. Men kvinner og barn er noe helt annet’», sa Ausjev til Zakajev. «Neste morgen, den 3. september, så jeg en melding fra Maskhadov på Internett om at han ikke fører krig mot kvinner og barn og at han var klar til å komme.» Men Maskhadov kom aldri til Beslan. «Jeg tror at vi kunne ha funnet en løsning hvis Maskhadov hadde kommet», sier Ausjev.

Ettersom han var ettersøkt, ba Maskhadov om en trygg korridor til Beslan. «Han trengte bare en garanti for at han kunne reise trygt til skolen og gå inn i den. Det var faktisk hans eneste vilkår», sier Milasjina.

«Så hvorfor skjedde det ikke?», spør Dud.

Milasjina smiler lurt: «Kan du forestille deg hvis Maskhadov kom og reddet barna og gislene ut av skolen?»

«Det vil si, vi kan ikke la fienden vår hjelpe oss?»

 «Ja, fienden vår kan ikke redde barna og bli en helt. Det er en forvrengt logikk. Staten fremstiller styrke som en svakhet. De syns at det er en svakhet å redde mennesker, å redde barn. De kan det med å manipulere med informasjon. Det er en styrke å redde mennesker og barn. Men det syns ikke de», sier Milasjina.   

«Du mener å si at med sin evne til å manipulere med informasjon, kunne de ha tillatt at fienden hadde reddet barna, og etterpå presentert det slik de selv ville?», spør Dud.

«Nettopp. De kunne ha delt æren, eller tatt den selv. De kunne ha minimert Maskhadovs rolle, og reddet barna.»

Mamsurov, på sin side, tror ikke Maskhadov hadde noen planer om å komme til Beslan. Han forteller at han selv prøvde å kontakte ham via en viss «Ali» i Baku, men at Maskhadov aldri ringte tilbake: «Han ringte meg ikke tilbake. Etter det er Maskhadov et null for meg. Verken død eller levende», sier Mamsurov.  


Hvorfor forhandler ikke Russland med terrorister?
Milasjina forteller at det i praksis var to operative staber som arbeidet parallelt for å finne en løsning på krisen: den «offisielle» staben som bestod av lokale politiske ledere og embetsmenn, og den «reelle» som bestod av generaler og ledere fra FSB. Ifølge Milasjina var det sistnevnte som faktisk avgjorde hva som skulle skje, og hun mener at de fra begynnelsen av hadde bestemt seg for å løse problemet med makt til tross for at de visste det ville føre til store tap av menneskeliv. Forhandlinger var derfor aldri et reelt alternativ.  

Milasjina var selv vitne til at FSBs forhandler Vitalij Zangionov forklarte seg i retten: «På alle spørsmålene han fikk – om antallet gisler, terroristenes krav, bokstavelig talt alt – svarte han: ‘Jeg vet ikke, jeg vet ikke, de informerte meg ikke, jeg visste ingenting’.» «Kanskje han løy?» spør Dud. «Jeg tror at han faktisk ikke visste», svarer Milasjina. «De jobbet kun ut i fra ett scenario – å bruke væpnet makt.» Dud spør: «Hvorfor? For å vise at…?» «At vi er tøffe, vi kverker dem på dass, vi lar oss ikke skremme selv om dere tar en million barn som gisler.» Milasjina refererer her til et beryktet sitat av Vladimir Putin fra 1999: «Vi skal forfølge terroristene overalt. På flyplassen hvis de er der. Eller, dere må unnskylde meg, vi skal kverke dem på dass hvis vi fakker dem der. Ferdig med den saken.»

Ausjev forteller at terroristene ba om å få snakke med høytstående politikere. I den politiske staben ble Aleksandr Karelin foreslått, en bryter med flere OL- og VM-gull. Da sa Ausjev: «Hør her, Karelin er en bra mann. Men de vil ha en politiker. La dem heller få snakke med noen høyere, for eksempel helseministeren eller visestatsministeren. (…) Viktor Tsjernomyrdin snakket jo med dem.» Ausjev viser til den gangen Russlands statsminister Tsjernomyrdin i 1995 forhandlet med Sjamil Basajev som hadde tatt over 1600 mennesker som gisler på et sykehus i byen Budjonnovsk i Stavropol kraj. «Mange ler av Tsjernomyrdin for den samtalen», sier Dud. Ausjev svarer: «Det forundrer meg når folk sier at Tsjernomyrdin gjorde en feil. Sett at det var dine egne barn som var i den situasjonen, søstera di, mora di eller barna dine, sett at de var inne på skolen, og si at du ikke vil forhandle. Når det handler om noen andre sine barn, er det lett å gjøre narr. Men når det er dine egne, kan du forestille deg? Men Tsjernomyrdin reddet disse menneskene. Ikke at det endret noe på situasjonen i Tsjetsjenia. Krigen tok slutt, men så begynte en ny. Hvis det handler om å redde mennesker. Men hvis det handler om noe annet, trenger man en annen løsning.»

Mamsurov har et annet syn på saken: «Ok, Tsjernomyrdin snakker personlig med Sjamil. Men ble han en helt? Hva med disse nærmere 200 menneskene som ble drept som resultat av disse forhandlingene?» I en tekst på skjermen står det at 147 mennesker omkom, og at dette skjedde før Tsjernomyrdin snakket med Basajev og fikk frisatt alle gislene. Mamsurov fortsetter: «De er alle begravet slik som våre barn. Tsjernomyrdin bare pludret med ham på telefonen som med sin egen bror.» Her bryter Dud inn: «Det antas at det ville blitt mange flere ofre om ikke Tsjernomyrdin hadde snakket med Basajev.» Mamsurov svarer: «Poenget er bare at når folk spør hvorfor der ikke var noen forhandlinger; der var forhandlinger. Men endret det noe?» «Men Budjonnovsk anses som et eksempel der saken ble løst», innvender Dud. «Ja, da 170 stykker var begravd og gravplassen fylt opp, da var saken løst», svarer Mamsurov.

«Tsjernomyrdin regnes fortsatt som en svekling fordi han tok opp røret og snakket med Basajev. Jeg syns at det var en, hm, kanskje ikke en storslått handling, men veldig viktig. Han reddet veldig mange mennesker, sine egne folk, egne borgere», sier Milasjina. «Til det kan man innvende at hvis man hadde kverket Basajev den gangen, ville ikke andre terroraksjoner ha skjedd, som han har inspirert til eller tatt initiativ til», sier Dud. Milasjina svarer: «Jeg sier det igjen: Årsaken til alle disse terroraksjonene er krigen i Tsjetsjenia. Hadde det ikke vært for krigen, hadde det ikke skjedd noen terroraksjoner. Bare slik løser man denne situasjonen. Hadde det ikke vært for Basajev, ville det ha vært noen andre – Gelajev, Khattab eller Umarov. Terroristene ble tilintetgjort da krigshandlingene i Tsjetsjenia opphørte. Det vil si, det skjedde flere terroraksjonene også lenge etter Beslan. Men! Så snart de omfattende krigshandlingene i Tsjetsjenia opphørte, så snart befolkningen sluttet å støtte opprørssoldatene, begynte terrorvirksomheten i den Nord-Kaukasiske motstandsbevegelsen å dø hen. Så hvis vi skal være realistiske – ‘La oss drepe terroristene og fortsette krigen i Tsjetsjenia uten terrorister’ – der ville ha vært terrorister uansett

Milasjina sier følgende om utfordringen med å forhandle med terrorister: «Det er egentlig et filosofisk spørsmål: Skal må gå med på slike krav, som å gi Tsjetsjenia uavhengighet, stoppe krigshandlingene og så videre og så videre – dette er egentlig veldig urealistiske ting. Så det er et filosofisk spørsmål som staten står overfor, og det er veldig vanskelig å si om det rett eller galt, hva man bør og ikke bør gjøre. Men når det er snakk om en konkret situasjon, når du kan vinne tid, om du så bare kan redde noen få, da blir man nødt til å holde samtalen gående hele tiden. Det er faktisk en egen vitenskap.»

Allenova sier at prinsippet om ikke å forhandle med terrorister i utgangspunktet er bra: «Men samtidig mener jeg at staten likevel bør, gjerne hemmelig, gjøre alt for å redde gislene og føre forhandlinger. La det skje i hemmelighet, ingen trenger å vite om det. Men de må gjøre alt de kan. For menneskelivet er uvurderlig. Det er banalt å si, for alle vet jo det. Men her i landet er det dessverre ikke slik

Ausjev sier: «Det er et vakkert prinsipp. Men dere må komme med et alternativ. Det dere sier, er: ‘Vi kommer ikke til å forhandle, vi skal drepe alle.’ Er 333 døde mange eller få? Dere skal jo redde mennesker! Å forhandle er én metode, man kan la være å gjøre det. Og hvis dere er sikre på at operasjonen ikke vil føre med seg tap, gjør det! Men jeg har enda aldri sett noen operasjon uten tap. Nevn en! Tsjernomyrdin snakket med Basajev, og alle slapp ut. (…) Jeg sier alltid – se for deg at det er dine barn. Det er lett å ha prinsipper når det gjelder andre sine barn. Men forestill deg at det er dine barn som sitter der. Eller mennesker du har kjær. Prøv da å si at du ikke vil forhandle. Spørsmålet er – hvordan kunne de la det skje? Hva drev etterretningen med? Hvordan klarte de [terroristene] å kjøre den lange veien og ta seg inn på skolen, i UAZ’er og lastebiler? Når dere først har dritt så kraftig på draget, det er grovt sagt men, da må dere handle deretter.»


Hva utløste eksplosjonene i gymsalen?
Den tredje dagen av gisseldramaet, litt over kl. 1300, skjedde det to eksplosjoner inne i gymsalen hvor gislene ble holdt, og taket tok fyr. Deretter fulgte en skuddutveskling mellom lokale militære styrker og terroristene, hvorpå russiske spesialstyrker stormet skolen. Det var disse kaotiske hendelsene som førte til så mange dødsfall; mange av gislene omkom da det brennende taket kollapset og skapte et flammeinferno i den allerede ruinerte gymsalen. Den offisielle versjonen sier at eksplosjonene og den påfølgende brannen ble utløst av terroristenes hjemmesnekrede bomber, og at dette tvang fram stormangrepet.

Milasjina forteller at terroristene få minutter før den første eksplosjonen hadde gitt klarsignal til at medisinsk redningspersonell skulle få hente ut de døde som hadde blitt drept den første dagen. Fire redningsarbeidere var på vei mot skolen da den første eksplosjonen lød. I filmen vises et klipp fra dette øyeblikket.  

«Hva slags eksplosjoner var dette? Jeg forstår det slik at dette er sakens kjerne for å forstå stormangrepet og hvorfor så mange døde», sier Dud til Milasjina.

«Ja, det er sakens kjerne. Jeg har brukt mange år av livet mitt på å forstå hva som faktisk skjedde og for å skaffe beviser. Den offisielle versjonen lyder slik: En av terroristene satt i gymsalen under baskeballkurva med foten på avtrekkeren, hele gymsalen var fylt med eksplosiver», sier Milasjina.

Foten på avtrekkeren

«Han fjernet foten fra avtrekkeren og alt eksploderte. Dette var de første eksplosjonene. Videre heter det at terroristene umiddelbart begynte å skyte de overlevende, som prøvde å flykte, i ryggen. Og våre Spetsnaz-soldater løp inn på skolen for å redde barna. Og ble drept. Men egentlig var det noe helt annet som skjedde. Da redningsmannskapet kjørte bort til skolen, ble gymsalen beskutt fra taket til to femetasjes boligbygninger, nr. 37 og 39, som ligger like overfor skolen. Det ble avfyrt to skudd med kort mellomrom, et fra en RPO-A Sjmel [rakettdrevet flammegranat] og et fra en RPG [rakettdrevet granat]», forklarer Milasjina.

Bygningene nr. 37 og 39 i forgrunnen med rødt tak. Den røde mursteinsbygningen er skole nr. 1. 

Dette lagde et stort hull i at veggen under vinduet i gymsalen, mens selve vinduskarmen og vindusrammene forble intakte. Milasjina peker på at dersom eksplosjonen hadde skjedd innenfra gymsalen, ville hele vinduet, med disse tynne trerammene, blitt sprengt i fillebiter. Hun forteller at disse funnene er bekreftet av våpenekspert Jurij Saveljev. Han deltok i den parlamentariske granskingskommisjonen, men endte med å ta avstand til kommisjonens konklusjoner, og skrev i stedet sin egen rapport. Den tredje eksplosjonen skjedde som følge av brannen, som førte til at bomber i gymsalen gikk av. 

Dudieva og Allenova støtter også denne alternative versjonen om hvordan eksplosjonene og brannen ble utløst. Ausjev uttrykker seg mer forsiktig: «Jeg kan ikke si med sikkerhet hva som skjedde. (…) Men dette med foten på avtrekkeren har jeg vondt for å tro på, at han ble sliten i foten og lot bomben gå av, det stiller jeg litt spørsmål ved.» Mamsurov tror ikke at eksplosjonen kom utenfra: «Som beslaner, som ingeniør, som vitne velger jeg ikke hvilken versjon jeg vil tro på. Jeg har min versjon, jeg vet hva som skjedde. Det skjedde en eksplosjon inne på skolen. Til forskjell fra deg, som har mange versjoner å velge mellom, ønsker jeg ikke å velge. Jeg vet nøyaktig hva som skjedde

Etter at terroristene var tatt hånd om, fjernet sappører de gjenværende bombene fra gymsalen. Dudieva forteller at også de hevdet at eksplosjonene måtte ha kommet utenfra. Her får vi se et klipp hvor sappørene forklarer hvordan de fjerne bombene: «Hullet i veggen kom ikke fra disse bombene. Det virker som det kom fra et skudd.» «Altså skjedde det ingen eksplosjon inne i bygget?» er det siste som høres i klippet. «Dette var den 3. september, da alle fortalte hva de hadde sett. Senere, da sappørene skulle forklare seg i retten, prøvde de å benekte alt», forteller Dudieva.

Milasjina tror at stormingen egentlig var planlagt å skje senere, natt til 4. september. I stedet skjedde den nøyaktig en time etter at Dzasokhov hadde fortalt forsamlingen av pårørende at en veldig viktig person var på vei til Beslan for å forhandle. Milasjina tror Dzasokhov snakket om Maskhadov, og at det ble besluttet å storme skolen for å hindre Maskhadovs innblanding. «Jeg tror at de helt siden starten ville ha det til at det var terroristene som utløse eksplosjonen, for å legge skylden for stormingen over på dem. For de visste at de ikke hadde noen annen måte å løse problemet på, og det måtte løses. Alternativet var forhandlinger, langtekkelige, trøttende og kjedsommelige, som til og med kunne ende med at Maskhadov vant. Eller man kunne kverke terroristene en gang for alle. I dette landet er man ikke skånsomme med gisler. Dette må alle huske, ingenting har endret seg, selv om det er lenge siden vi har hatt en slik terroraksjon som Nord-Ost eller Beslan. Enhver må huske på at hvis du blir tatt som gissel i dette landet, slutter grunnloven å gjelde for deg. Du har ikke rett på liv», sier Milasjina.

Ausjev, på sin side, stiller spørsmål med hva som egentlig skjedde da redningsarbeiderne nærmet seg skolen: «Jeg er redd for at de tabbet seg ut og at det førte til skytingen. Hvis de ikke hadde funnet på noe og bare hentet ut likene, da kunne vi ha fortsatt med forhandlingene og sånn. Men noe skjedde da de skulle hente ut likene, det er en gåte for meg. (…) Terroristenes ‘pressesekretær’ [en av terroristene ble faktisk kalt ‘pressesekretær’] ringe oss og sa: ‘Vi er under angrep’. ‘Det er ingen som angriper dere’, sa vi. ‘Jo, vi er under angrep. Hils Russland president’, sa han og la på. Det var det siste vi hørte fra ham.»


Er Spetsnaz-soldatene helter?
Under stormangrepet mistet 10 spesialsoldater livet, som er det største antallet noensinne i en enkeltoperasjon. I tillegg omkom to redningsarbeidere, en politimann og seks sivile. Dud spør om Spetsnaz-soldatene er helter.

«Ja, utvilsomt», svarer Allenova. «Spesialsoldat Andrej Turkin la seg over en granat for å redde gislene, og den gikk i lufta under ham. Det var en granat som terroristene hadde kastet. Også Dmitrij Razumovskij omkom inne på skolen. Du har kanskje sett minnesmerket over ham som står ved skolen. Jeg er ikke i tvil om at disse Spetsnaz-soldatene var helter, de som gikk inn på skolen. Jeg tror ikke det var de som innledet stormingen.»

Milasjina trekker pusten og sukker: «Spetsnaz-soldatene utførte ordre og ofret livene sine. Men slik jeg ser det, var ordren ulovlig. Hvis jeg hadde vært Spetsnaz i den situasjonen, ville jeg ha nektet å skyte. (…) De betalte med sine egne liv. Det førte til tap for Alfa og Vympel, særlig for Vympel. Spetsnaz har aldri før mistet så mange. Det var første gang i historien. Og det viser at de hadde regnet med store tap, ikke bare blandt gislene, men også blant Spetsnaz. Fordi det er veldig vanskelig å gjennomføre et stormangrep under slike forhold uten tap

 «Zalina fortalte meg at da soldatene stormet inn på skolen: ‘Da følte vi at det var noen som brydde seg om oss, og at vi ikke var alene’», forteller Dudieva. «En soldat løp inn og stod på et bord, rundt ti barn kom løpende og ropte ‘Pappa, pappa!’. De klynget seg til støvelen hans så han ikke kunne bevege seg. Hun sa: ‘Jeg så at de holdt ham i beinet, og noen falt om fordi det ble skutt mot dem. Da kom en annen soldat løpende inn, og den første la seg på gulvet for å holde barna nede. Den andre skjøt tilbake’. Jeg vil kalle alle helter. For eksempel Oleg Loskov, han var så ung. De har satt opp et minnesmerke over ham i landsbyen, foreldrene har ingen andre barn. Jeg er så utrolig takknemlig, jeg beundrer dem. Men samtidig mener jeg at noen ledere tok noen gale beslutninger. Det var veldig galt! (…) Hvorfor skjøt de på gymsalen? Hvem ga ordre om å skyte akkurat mot gymsalen?»

Over 100 av gislene ble brent i hjel av flammene da taket kollapset. Det tok lang tid før brannmennene begynte å slukke brannen. «De slukket ikke brannen fordi de idiotene ikke hadde med seg vann, de lette etter hydranter», sier Mamsurov. «Jeg vil ikke klandre brannmannskapet», sier Dudieva. «Jeg så at de løp inn på skolen, slukket brannen, reddet gisler, bar dem ut. Jeg klandrer ikke dem. Men igjen – lederskapet. I retten, da vi spurte Krisedepartementets ledere i republikken, og da vi spurte andre redningsarbeidere, hvorfor det tok dem to timer før de begynte å slukke brannen, da sa de: ’Vi fikk ikke ordre om å slukke brannen’. Hvorfor måtte de vente på ordre? Kriseministeren svarte: ‘Staben skulle gi ordre, jeg ledet ikke staben på det tidspunktet, ingen tok ordre fra meg’. Men hvem var det da som ledet staben? Og hvorfor trengte de en ordre når sivile allerede hadde begynt å slukke brannen selv, når alle hadde løpt inn på skolen?»


Har staten sviktet ofrene for Beslan-terroren?
Her kommer filmen til det som kanskje er Duds hovedpoeng, nemlig – dersom staten har feilet i å beskytte sine innbyggere, burde ikke staten hjelpe dem det gikk utover?  Både Milasjina og Dudieva forteller om hvor vanskelig det er for de overlevende å få økonomisk støtte fra staten.

Like etter terrorangrepet ble det utbetalt store erstatninger, forteller Milasjina: «Putin understreket at han personlig hadde bedt statlige selskaper om donasjoner, og det ble donert virkelig store beløp. For eksempel gjorde Gazprom mye for Beslan, det ble bygd lekeplasser og ny skole. Det ble gitt mye penger. Men det var et engangsbeløp. Det var ikke så mange med alvorlige skader etter Beslan, men likevel var det åpenbart at de ville trenger hjelp over mange år. Etter noen år var det tomt, og folk måtte gå med lua i hånda og be om penger igjen og igjen. Alle er lei av at de fortsatt kommer og ber. Egentlig bryr ingen seg om tragedien lenger, det gjør ikke lenger like vondt. Men mange av barna trengte rehabilitering, de trengte systematisk hjelp, og det ble ikke gitt. Jeg vet at da Mamsurov var president – barna hans ble tatt som gisler, så han tok tragedien svært personlig – at det var letter å få hjelp den gangen enn nå.» 

Dudieva forteller at regionale myndigheter støtter økonomisk: «Republikken hjelper.» «Men fra staten kommer det ikke penger?», spør Dud. «Nei. Men hvis man for eksempel trenger terapi eller behandling ved en klinikk i Moskva eller Sankt Petersburg, da kontakter vi det føderale helsedepartementet, og da får man selvfølgelig hjelp. Men det er bare engangshjelp, et år om gangen. Man må henvende seg på nytt hver gang. Jeg syns at Helsedepartementet skulle hatt et behandlings- og rehabiliteringsprogram til ofrene for Beslan-terroren

Dud prøver på flere måter å spørre Mamsurov om han syns staten har sviktet ofrene. Mamsurov innrømmer at det er vanskelig, og at hjelpen de får, ikke alltid strekker til, men understreker at «vi tar oss av alle». «Føler du noen ganger at det er veldig få som bryr seg om Beslan?», spør Dud så. Mamsurov ler en smule nervøst og sier: «Dette vil du like å høre. Like etter Beslan samlet vi alle som sørget, og jeg sa hva jeg mente – ‘Dere må holde sammen! Alle disse flotte ordene og medfølende menneskene som kommer hit til oss, vi skal selvfølgelig takke dem, men med tiden kommer ingen til å bry seg om oss. Det vil skje nye tragedier. Og hvis vi ikke holder sammen, vil vi ikke få til noen ting.’ Jeg vil si det samme i dag.»

Dud følger opp med å spørre om Putin bryr seg. «Han bryr seg», svarer Mamsurov resolutt. «Fordi han alltid spør, fordi mange ting har blitt gjort for Beslan når man har bedt om det. Og da Medvedev ble president, dro folk for å møte ham, ikke til meg, men direkte til ham. Og han gjorde også mye. (…) Vi gjør alt vi kan og kommer til å fortsette å gjøre alt vi kan.»

«Føler du noen ganger at du ikke får nok støtte fra dine overordnede?», spør Dud.

«Vet du, man kan støtte noen som sjangler, for at de ikke skal falle. Jeg liker ikke slike ord. Hva mener du med støtte? Jeg er et levende menneske. Min filosofi er å gjøre det jeg kan innenfor de rammene jeg har. Det er ikke min stil å drive med utlegninger om menneskeheten, om nasjonen. Det kan de holde på med, de som ikke er berørt av dette. Hvis jeg kan gjøre noe, det er mange som meg, mine skolekamerater, familier hvor halvparten er døde, de som er igjen lever videre. Vi fortsatte å begrave disse barna, for eksempel nabogutten, vi prøvde lenge å redde ham på utenlandske klinikker, men til slutt måtte vi begrave ham. Skal vi liksom si at pengene var bortkastet? Forstår du hva jeg snakker om? Jeg prøver å trekke deg inn i den atmosfæren som vi lever i, slik at du kan forstå vår reaksjon

«Jeg forstår beslanernes reaksjon. Men jeg forstår ikke helt din. Du er berørt, du stiller mange spørsmål ved etterforskningen og stormangrepet, du innrømmer at det var mange svakheter ved det som ble gjort. Men likevel forsvarer du Vladimir Putin, som har så mye ansvar for dette, at jeg ikke kan fatte det», sier Dud. 

«Ja, ok. Jeg har ikke noen grunn til å forsvare Vladimir Putin. Men jeg vil ikke være en av disse udugelige masekoppene som er sier: ‘Det er Putins skyld, la oss henge ham, skyte ham’», svarer Mamsurov.

Dud bryter inn: «Det er ikke det jeg sier. Vi ber ikke om at noen skal henrettes», og argumenterer for at penger som går til toppledere av statlige selskaper, som Rosneft, heller burde gå til «familien Dutsjko så de slipper å leve i fattigdom, til Diana Murtazova så hun kan reise på rehabilitering i Tyskland, til Fatima Dzgojeva så hun slipper å samle inn penger via Novaja Gazeta, Russia Today eller andre. Det er det vi ber om

«Du har ikke flere fingre å telle på. Det er mange slike som sliter. Men jeg har ikke noen grunn til å rette min protest mot Putin. Jeg så ham i 2004, i 2005, og etterpå, og aldri har jeg sett ham likegyldig til temaet Beslan. Staten måtte løse mange problemer, og de gjorde det. (…) Jeg har sett dette selv, men likevel sier folk til meg: ‘Du må forbanne ham!’ Jeg er en pragmatisk mann. Hva hjelper det å forbanne?», sier Mamsurov.

«Nei, ikke forbanne. Ta pengene hans!», sier Dud.

Her bryter Murtasov ut i en kort latter og nikker: «Ja, greit. Jeg skal prøve

Det er en vanlig oppfatning at Putin har besøkt Beslan kun én gang – natten etter stormingen. Men i filmen kan Mamsurov røpe at Putin besøkte Beslan også i 2008 da han var på vei til krigen i Sør-Ossetia. 


Hvordan har Beslan endret Russland?
Like etter tragedien i Beslan ble sjefsredaktør for avisa Izvestia, Raf Sjakirov, oppsagt på grunn av en åtte-siders midtsidedel med bilder fra terroraksjonen. Allenova forklarer hvorfor: «Bildene var så sterke, når du så dem, tenkte du ‘Hva slags land er det jeg bor i? Hvordan kunne dette skje? Hvor er staten, presidenten? Jeg kan skjønne at han ble oppsagt, tatt i betraktning landet vi bor i og den politiske situasjonen. Når folk fikk se disse bildene, mistet de troa på at de ville bli reddet hvis de havnet i en liknende situasjon. Vi som var i Beslan, skjønte dette den 3. september. Men vi var ikke mange, og vi bor i et kjempestort land. Så da resten av landet fikk se dette, skjønte de det også. Det er skrekkelig. Du mister troa på staten. Du mister troa på at du blir beskyttet. Det er skrekkelig å leve uten tro.»

Dud spør Milasjina hvordan Beslan har endret Russland politisk.

«Enormt», svarer hun. «Det har blitt brukt som påskudd i kampen mot internasjonal terrorisme. Mye galt har blitt gjort i verden under dette påskuddet, også i dag. Du husker kanskje at Vladimir Solovjov arrangerte store demonstrasjoner i Moskva. Og det ble også brukt som påskudd for å avskaffe direkte valg på guvernører

I september 2004 foreslo Putin å avskaffe direkte valg på guvernører i Russland, og knyttet dette sammen med terrorangrepet i Beslan. Heretter skulle de regionale lederne utpekes av presidenten selv. Under Medvedev i 2012 ble direkte valg gjeninnført i nesten alle regioner i Russland. Men i de Nord-Kaukasiske føderasjonssubjektene, unntagen Tsjetsjenia, er det i dag de regionale parlamentene som utpeker guvernøren.

Den 7. september 2014 ble det holdt en demonstrasjon på Vasilevskij spusk, den skrånende plassen fra elvebredden opp mot Den røde plass. På skjermen vises noen av slagordene som ble brukt: «Vi står med Putin! Støtt russiske myndigheter! Bare sammen kan vi vinne! Still terroristene for retten! Utlever Zakajev! Maskingeværet er vår forhandler!» Noen krevde svært strenge og umiddelbare reaksjoner. Vladimir Solovjov er en Kreml-vennlig propagandist og programleder, og den mest høylytte kritikeren av Duds film.

«Hva var poenget med demonstrasjonen? Var det organisert av staten?», spør Dud.

«Ja, altså: ‘Vi støtter myndighetene, at de kjemper mot terror, og virkemidlene de bruker, også de politiske som ødelegger demokratiske institusjoner’, kort fortalt», svarer Milasjina.

«Så det var da innstrammingene og svekkelsen av demokratiet tok til?», oppsummerer Dud.

«Ja, på mange områder», bekrefter Milasjina.

«Ville Russland vært annerledes uten Beslan?», spør Dud.

«Hvis de hadde reddet barna, ville det vært annerledes», sier Milasjina og tar en pause. «Mer humant. Det ville vært helt annerledes i dag. Ikke så strengt, ikke så stramme tøyler. Kanskje Putin til og med kunne ha gått av i ro og mak, og vi ville for lengst hatt et maktskifte i landet. Han hadde ikke trengt å frykte og derfor holde på makten – for evig. Kanskje alt ville ha vært annerledes om de hadde reddet barna.»

«Syns du staten har sveket sine barn?», spør Dud til slutt i filmen.

«Ja», svarer Milasjina.

«Hvorfor?»

«Vel, fordi staten ikke reddet dem, de prøvde ikke engang», svarer hun.

Dud spør Ausjev hvorfor staten ikke tar lærdom av sine feil: «På den ene siden sier den russiske staten: ‘Vi forhandler ikke med terrorister’. På den andre siden skjedde denne redningsaksjonen to år etter Nord-Ost. Det skjedde mange merkelige ting under Nord-Ost. Man skulle tro at man kunne ta lærdom av sine feil og handle annerledes neste gang. Men så går det to år, og igjen gjennomfører man en redningsaksjon hvor man gjør feil på feil. Hvorfor bli det sånn?»

 «Så mange feil har blitt begått i vår historie, og vi fortsetter å gjenta dem. Vi tenker alltid – det kommer ikke til å skje med oss. Så skjer det igjen, og igjen tenker vi ‘det skjer ikke med oss’. Vi har et problem som jeg ble klar over for lenge siden: Man må bestrebe seg på at ethvert menneskeliv skal være verdt sin vekt i gull, og statens strategi må bøye seg for dette. Ethvert menneskeliv! Det var et motto på østfronten, jeg vet ikke om det er sant, men: ‘Kvinner vil føde nye barn’. Vi må gjøre slutt på dette slagordet. Holdningen til mennesker her hos oss er dessverre ‘det vil fødes nye barn’. Det er dette vi mangler. Vi må gjøre det sånn at staten begynner å sette mennesket foran alt og alle», svarer Ausjev.  

Dud spør Ausjev hva hans syns om Putin.

«Han er en hard leder. (...) Harde metoder er nødvendige, men det kommer an på tid og sted. Noen ganger må man sette foten ned. Men når det gjelder folks liv… Man må forstå at dette er mennesker som har kommet til verden for å leve

Det siste vi får se i filmen, er den lange minnetavlen over alle dem som mistet livet. 


Les mer:
Erika Fatland for Morgenbladet: Alle dagene etterpå

Ingen kommentarer: