Radio NV, 6. juni 2019
«Vi har vekket til live demoner»
Intervju med Svetlana Aleksijevitsj om HBO-serien Tsjernobyl, Zelenskij og slavementalitet
Mandag 3. juni kom femte og siste episode av miniserien Tsjernobyl, som delvis er basert på
Svetlana Aleksijevitsj’ bok Bønn for
Tsjernobyl. En framtidskrønike.
Den hviterussiske forfatteren Svetlana Aleksijevitsj fikk i 2015
Nobelprisen i litteratur «för hennes mångstämmiga verk, ett monument över lidande och mod i vår
tid». Seks sakprosabøker er ført i pennen av henne: Krigen har intet
kvinnelig ansikt (1985), De siste vitnene (1985), Kister av sink
(1989), Bergtatt av døden (1994), Bønn for Tsjernobyl (1997) og Slutten
for det røde mennesket: tiden second hand (2013). Hun har brukt minst fem
år på hver av bøkene, som er sammensatt av stemmene til tusenvis av mennesker,
og som står som monumenter over fortidas begivenheter. Craig Mazin,
manusforfatteren av den mye omtalte TV-serien Tsjernobyl – den høyest
rangerte serien på IMDb – baserte deler av manuset på Aleksijevitsj’ bok
Bønn for Tsjernobyl, som bygger på
erindringer og fortellinger til vitner, «likvidatorer» og vitenskapsmennene som
jobbet på kjernekraftverket.
Radio NVs Aleksej Tarasov har intervjuet Aleksijevitsj – selv opplevde
hun tragedien fra Minsk, som ligger forholdsvis nært Tsjernobyl-sonen. Hun forteller
om hendelser som ikke ble med i TV-serien og oppsummerer det hele slik: Den
menneskeskapte katastrofen, som endret livet til millioner av mennesker, ble en
av nøkkelfaktorene til den sovjetiske verdens sammenbrudd.
Tror De at
en serie som Tsjernobyl kan hjelpe
oss med å ta denne ufattelige Tsjernobyl-tragedien inn over oss?
Ja, jeg tror at det er noe sånt som har skjedd. Selv om det finnes
nok av filmer om Tsjernobyl, kan de ikke ha vært særlig vellykkede, de må ha
manglet noe, siden de har gått upåaktet hen.
Men bøkene mine, selv om de er trykt i millioner av eksemplarer, er ikke det samme som TV, for i verden er det TV som gjelder. Jeg liker denne serien spesielt godt fordi den diskuteres av ungdommen, de har oppdaget at dette problemet finnes. Jeg tror at serien kommer i rett tid, i en «økobevisst» formingstid. Vi ser at naturen fylker seg og er misfornøyd med oss, hvor mange miljøproblemer av globale dimensjoner som menneskeheten står overfor. Derfor tror jeg at det er bra hvis vi reflekterer over dette, og at så mange som mulig snakker om Tsjernobyl.
Men bøkene mine, selv om de er trykt i millioner av eksemplarer, er ikke det samme som TV, for i verden er det TV som gjelder. Jeg liker denne serien spesielt godt fordi den diskuteres av ungdommen, de har oppdaget at dette problemet finnes. Jeg tror at serien kommer i rett tid, i en «økobevisst» formingstid. Vi ser at naturen fylker seg og er misfornøyd med oss, hvor mange miljøproblemer av globale dimensjoner som menneskeheten står overfor. Derfor tror jeg at det er bra hvis vi reflekterer over dette, og at så mange som mulig snakker om Tsjernobyl.
Hvis noen av
en eller annen grunn ikke har lest Bønn for Tsjernobyl ennå, noe alle burde
gjøre, så er det en stemmeroman, stemmene til hundrevis av mennesker som utgjør
en stor symfoni. Den aller første historien i romanen handler om brannmannen
fra Pripjat, en av de første som kom til kjernekraftverket for å slukke
brannen, og kona hans er en av hovedpersonene i serien. Stemmer det at HBO
kontaktet Dem for å be om lov til å bruke noen av historiene fra Bønn for Tsjernobyl?
Ja, vi skrev under en kontrakt. Jeg hadde først mine tvil ettersom
et det allerede er laget et titall filmer basert på boka mi, og jeg tenkte at
dette kom til å bli nok et mislykket forsøk. Men det var det stikk motsatte som
skjedde – det ble en eksplosjon av informasjon! Det eneste jeg ikke forstår, er
hvorfor verken jeg eller Vladimir Gubarev, som skrev om Valerij Legasov, er
kreditert noe sted, når tekstene våre er brukt i serien.
Nå har
produsenten av serien gått ut med en liste over anbefalt litteratur, og Bønn for Tsjernobyl står naturligvis
øverst på lista. Men jeg lurer på en ting. Bøkene Deres består av hjerteskjærende
monologer, men De legger til side egne kommentarer, egne spørsmål, som om De er
fraværende. Derfor vil jeg bruke anledningen til å stille spørsmål til Dem. Hvor var De da katastrofen skjedde,
hvordan fikk De vite om det?
Jeg var i Minsk akkurat da. Søstera mi, som var lege, var innlagt
på sykehus, døende av kreft. Hver dag gikk jeg dit og satt med henne. Jeg
husker de mørkegrønne sølepyttene og de underlige, mørke skyene. Det var som om
de innprentet seg på humøret mitt. Jeg husker en taxisjåfør som sa: «Hva er det
som skjer? Fuglene faller døde om, eller de flyr rett inn i frontruta, som
blinde! Vi forsøker å kjøre veldig sakte, lar være å speede opp, for ikke å
smadre dem». Men alt dette la seg liksom langt bak i bevissthetens grenseland. Så
ringte det ei venninne av meg fra Sverige, som var journalist, og fortalte om
ulykken. Og som et vanlig sovjetisk menneske av sin tid, sa jeg: «Vel, kanskje…
De sier ingenting på radioen her hos oss. Noe har visst skjedd, men jeg tror De
overdriver…»
Ja, det
kunne jo ikke skjules.
Nei. Siden har vi treftes flere ganger og mintes hvor lang tid det
tok før vi, inkludert meg selv, kom ut av «narkosen» av ideer, av denne troen
vi hadde. Jeg var jo oppvokst i en kommunistfamilie, og som et barn av
landsbyintelligentsiaen, var jeg oppdratt i troen på kommunismen.
Omsider
forstod jo alle hva som var å ferde, eller i det minste begynte å innse
omfanget av katastrofen, og da dukket dosimetrene opp i livet til folk. Når
fikk De dosimeter?
Da jeg hadde begynte å jobbe med boka, fikk jeg et dosimeter av
Vasilij Nesterenko, direktøren ved Institutt for atomenergi i Hviterussland.
Men det fungerte utrolig dårlig, og var vanskelig å bruke. På samme tid ble
disse delt ut til folk, og man hørte knitringen fra dosimetrene overalt. Så
sluttet de å produsere dem, som de sa, for ikke å skremme befolkningen, men
etterpå ble det klart at dosimetrene likevel ikke var pålitelige. Det var
uansett veldig få som hadde dosimetre. Deretter ble det opprettet lokale sentre
hvor man kunne komme og få målt matvarer for stråling. Men hvorfor skulle
bøndene dra dit? For dem så melka ut som melk, kjøtt som kjøtt, potetene som
poteter.
I boka er
det en kvinne som sier at når det er usynlig, når det ikke har noen farge, verken
svart, eller hvitt, eller blått, når man ikke kan forstå det, må det være Gud. I
boka er det mange som ser på det som skjedde som et slags guddommelig forsyn
eller guddommelig straff. I hvilken grad er det berettiget, synes De?
Ja, kirkene var virkelig overfylt den gangen, for det var ingen
andre steder å gå. Forklaringene til forskerne ga overhode ingen mening for
folk. Ja, jeg tror de selv var temmelig i villrede på den tida. Og militæret,
politikere og de lokale byråkratene var det ingen som hadde tillit til. Folk
hadde ingen steder å henvende seg, så de henvende seg til Gud, til kirka. Folk
forstod ikke, men jeg tror de fornemmet at vi sto overfor en fullstendig ny
virkelighet, og at det ikke var noen her til å hjelpe.
Mennesket var som ramlet ut av historien og fant seg selv i
kosmos. Denne kulturen var ikke-eksisterende hos oss. I dag aner vi at vi er en
del av et kosmisk system hvor det finnes himmelske krefter (vi trenger ikke
kalle dem for gud), at vi fyker rundt som sandkorn i denne virvelvinden. Men
den gangen hadde vi en materialistisk bevissthet, og da hjelper ånden
ingenting. Folk hadde ingen steder å gå, og underbevisstheten begynte å
frambringe historier om disse monstrene, om togvogner med døde mennesker. I
boka undersøkte jeg hvordan en bevissthet som ikke har et vitenskapelig
grunnlag, tilpasser seg denne nye virkeligheten.
De har
sagt at denne boka var den aller vanskeligste å skrive fordi i de andre bøkene
har De skrevet om andres lidelser, men her berørte det Dem direkte. Hvordan
fant du styrke til å skrive om Tsjernobyl, om noe som gjorde så vondt der og da?
Da jeg skrev bøker om krig, følte jeg meg psykisk utmatta. Jeg
følte at jeg ikke har krefter igjen til å studere det onde, om det så kom fra
himmelen eller mennesker. Jeg følte meg oppbrukt. Men dette var rundt meg på
alle kanter. Snart var det mannen til ei venninne som dro til Tsjernobyl, og de
lurte om de ville kunne få barn etterpå, for de hadde bare et barn fra før. Snart
kom jeg til en landsby, og barna overøste meg med spørsmål: «Kommer storken til
å få storkeunger? Kommer det til å komme blader på trærne igjen?»
Alt holder på å rakne.
Du blir vitne til noen kuer som gjetes mot vannet, men så snur de
og vil ikke gå. De merker tydeligvis at det er noe med elva som ikke er som det
skal være. Du kommer til en birøkter, og han forteller: «Biene har ikke vært
ute av bikubene på en uke.» Sånn var det overalt. Fiskerne greide ikke å få tak
i meitemarker – de har krøpet for dypt ned i jorda. En fikk fornemmelsen av at det
ikke var første gang verden stod overfor noe liknende, at det ligger noe i
DNA-et, som vi mennesker ikke har.
Den menneskelige kulturen var overhodet ikke forberedt. Tidligere
skrev jeg bøker om krig, men det finnes en tusenårgammel krigskultur. Så selv
om du skriver antikrigsbøker, så befinner du deg innenfor noen rammer, innenfor
dette systemet.
Du forstår
i beste fall hva som foregår.
Men litteraturen hjelper ikke, kunsten hjelper ikke, rundt deg er
det mennesker fra alle samfunnslag, men ingen kan gi en forklaring. Unntatt
disse gamle menneskene, de som ble igjen i landsbyene, noe som gjorde et sterkt
inntrykk på meg – disse gamle, imponerende konene, de er sikkert alene igjen nå.
Jeg husker Stefa. Jeg var på besøk hos henne, og hun kom med melk. Jeg spurte:
«Hva skal du med det?» Hun sa: «Jeg skal bare gi pinnsvinene litt melk. Se, der
sitter de og venter. I dag morges var ulven og skjæra her. Skal bare gi dem
litt melk, så kan vi snakke etterpå.» Det var som om hun fikk verden til å
komme sammen. Slik ble filosofien min til, litt etter litt.
Historien
om Tsjernobyl handler blant annet om at sovjetsystemet ikke verdsatte
mennesket. Først var det måten alt ble holdt hemmelig på, deretter behandlingen
av likvidatorene, de som hjalp til med å minske omfanget av tragedien. Hvorfor fortsetter
det som før i våre postsovjetiske land, hvorfor forblir mennesket i det store
og hele verdiløst? Har De en forklaring på dette?
Ja, men dette var ikke noe som begynte i sovjettida. Det har dype
røtter i vår historie. Levesettet var i mindre grad innrettet mot mennesket og
etter folks ønske enn det det var for eksempel i Europa. I Sveits kom
innbyggerne i kantonen sammen og bestemte seg for hvordan de skulle leve, mens
her satt tsaren på toppen og ustedte dekreter – og det gjør han fortsatt, for å
si det sånn.
Først ganske nylig sa deres egen Zelenskij: «Ikke heng opp
portretter av meg på veggen, heng heller opp bilder av barna deres.» Dette er
en ny synsmåte, en ny filosofi. Men hos oss er det slaveriets filosofi som
gjelder. Jeg husker jeg ble rystet av historien om Speranskij (russisk
embetsmann, reformator og lovgiver under tsar Aleksandr 1, red.anm.), eller
hvem det nå var, som sa til tsaren: «Vi blir nødt til å avskaffe dette
slaveriet som er livegenskapet, vi kommer til å bo i et annet land hvis dette
endres.» Til dette svarte tsaren: «Ja, jeg vet det, men jeg har ingen til å ta det*!» Tsaren skjønte at
godseierne, denne veldige, mørke skaren som kalles Russland, ikke kom til å
støtte ham. Dette har så dype røtter i oss, at da bolsjevikene kom, gjorde de denne
bevisstheten bare enda mer militarisert, mer aggressiv, mer sekterisk. Så det
er ingen overraskelse.
Jeg har besøkt vestlige fengsler – der er til og med drapsmennene
annerledes. De kommer bort, setter seg ned og snakker rolig med deg. Men så
kommer du til våre fengsler – der legger de seg flate og kryper, «Herr sjef,
herr sjef» sier fangen halvt bøyd, selv om han for litt siden var en styrtrik mann.
Så dette er noe som ligger veldig dypt, og det går fra topp til
bunn. Og til nå har ingen av den nyere tids ledere forsøkt å bryte denne
sirkelen ettersom de alle sammen er datidas mennesker, både Putin, Lukasjenko
og Nazarbajev (i Kazakhstan kommer dessuten Østens idolisering ovenpå dette). Derfor
er det veldig vanskelig, det har liksom fullstendig infisert vår bevissthet.
En av
personene i Bønn for Tsjernobyl, en av tilbakeflytterne, om jeg har forstått
det riktig, ei kvinne som vendte tilbake hjem igjen, sier: «Noe godt liv har vi
aldri hatt, aldri fred og ro.» Hvorfor har vi aldri hatt gode liv? Lever vi på
et slags fordømt sted? Eller er det vår egen skyld?
Det er et av spørsmålene jeg stilte meg i løpet av de 30 årene
mens jeg skrev på min enorme, la oss kalle det for en roman, for alle bøkene mine utgjør en stor «roman» om livet vårt,
om «den røde sivilisasjonens» tid, da utopien rådet. Spørsmålet mitt lød slik:
«Hvorfor blir ikke våre lidelser omdannet til frihet?» Det spørsmålet har
bestandig plaget meg.
Jeg besøkte for eksempel en kvinne, som hadde gjort ufattelige
bragder, hun hadde vært stridsvognfører, noe som er en sjeldenhet, en sterk og
interessant kvinne, hun fortalte noen gripende historier, en av de beste i Krigen har intet kvinnelig ansikt. Men
så, midt i samtalen, kommer hun plutselig i tanke: «Har De spurt staben om
tillatelse?» Altså, staben til krigsveteranene. Jeg sa: «Hva skal jeg med tillatelse? Hvorfor
skal jeg snakke med generalene? Det er jo deg jeg har vil snakke med!» «Nei, De
må spørre dem. De må snakke med en eller annen Ivan Petrovitsj.» Jeg tenkte: «Herregud,
hvorfor dette slaveriet!»
Eller da jeg nylig var Vologda. For noen klostre som er der!
Himmelen, åsene, og så disse fantastiske klostrene! Jeg tenkte at menneskene
der måtte være av den samme indre styrken. Men så kommer du i tale med noen og
blir forferdet – igjen er det slaven som kommer fram! Han er bare litt bedre
kledd og spiser litt bedre enn før. Men det er det samme. Jeg tror denne
slavementaliteten gjennomsyrer hele historien vår. Det er det samme om du så er
lege eller professor eller akademiker eller oligark.
Vil det si
at vi selv tror at vi er slaver?
Ja. Jeg tror det er en veldig lang prosess. Du vet, på 90-tallet
var vi sånne romantikere. Vi trodde at nå vil muren rundt Kreml snart falle, og
da vil vi bli frie og leve som alle andre, som de gjør i Vesten… Jeg vet ikke
hvor vi hadde det fra… Vi løp rundt på allmenningene og ropte «Frihet! Frihet!» uten å ha peiling på hva det betød.
Jeg har mer tiltro til filosofien til Varlam Sjalamov (russisk
prosaist og poet fra 1900-tallet, red.anm.). enn til Solzjenitsyn som sier at
lidelsen opphøyer mennesket. Sjalamov sier at erfaringene fra fangeleirene kun trengs
innenfor leiren, leiren gjør slave av både bøddel og offer. Det er mer i min
gate.
Først nå forstår vi at frihet er en lang vei – en lang renselsens
vei. Vi har bøttevis av alt dette i oss, som vi må kvitte oss med. Til det vi
trenger en annen utdannelse, og eliten må begynne å bry seg med alvorlige saker,
og ikke hvilken side av sengen Lukasjenko, Porosjenko, Zelenskij eller Putin
har stått opp på, men faktisk bry seg om menneskene, om deres sjel. Men da må
eliten bestå av frie mennesker. Og hos oss finnes ingen frie mennesker.
En
bemerkelsesverdig ting i Bønn for
Tsjernobyl er at for noen blir Tsjernobyl-sonen, hvor det er forbudt å bo,
et frihetens sted. Blant dem De har snakket med, er det flyktninger, hjemløse,
og de sier: «Her er det ingen som har makt over oss, ingen som gir oss ordre,
ingen som kan fortelle oss hva vi skal gjøre og ikke gjøre.» Det er
bemerkelsesverdig at en radioaktiv sone, hvor det ikke går an å leve, blir et
frihetens sted.
Vet du, det er liksom historien gjentar seg. Det samme skjedde
under krigen. Hæren er full av disse sperrestyrkene, straffebataljonene, det er
temmelig uhyggelig. Men folk fortalte meg at helt i frontlinjen kan de være seg
selv. Der er det frihet, for man bestemmer selv hva man skal gjøre. Selv om man
skulle dø i morgen, så har man dødd som et fritt menneske, for man tok selv
avgjørelsen om å kaste seg ut i kuleregnet eller ikke gjøre det, det var etter
eget ønske. Det gjorde et sterkt inntrykk, og det merket også filmskaperne av Tsjernobyl. De plukket ut de riktige tingene
fra boka mi – ikke så mye av selve historien, som av tankene, følelsene og
filosofien. De var jo utenforstående og trengte å se, å høre hvem vi er. Og jeg
tror de fikk til noe med det.
Men jeg tror at når det gjelder Tsjernobyl, så handler det ikke
bare om løgnene til sovjetsystemet, men at menneskeheten generelt ikke var forberedt
på det, hele menneskeheten. Jeg husker jeg var vitne til at Gorbatsjov (SSSRs
første og eneste president, red.anm.) ble spurt i Sorbonne: «Hvorfor beskyttet
De ikke menneskene? Hvorfor beskyttet de systemet, slik De pleier? De er jo
perestrojkaens president.» Til dette svarte han: «Jeg forstod det ikke selv.
Først kalte jeg inn vitenskapsmennene – de kunne ikke forklare noen ting. Så
kalte jeg inn militæret – de sa: «Gi deg da, vi har nettopp utført en
atomprøvesprengning, noen timer etterpå drakk vi litt rødvin*, og så gikk vi.»
I forferdelse forstår du hvor kunnskapsløse vi er i denne verden,
hvor avhengige vi er av et helt middels system og middels mennesker. Hva er
sosialisme, eller demokrati for den saks skyld? Det er middelmådighetens, det
vil si flertallets, totale makt. Men slik er veien, veien til en ny verden.
Bønn
for Tsjernobyl har
undertittelen En framtidskrønike. Når
man leser, er det som om De på en måte forutsier Fukushima. Hva mente De med
denne undertittelen?
Jeg bruker jo lang tid på bøkene mine, denne skrev jeg på i 10-11
år. Hele tida grublet jeg på dette, og logikken ledet meg til følgende: Det er
åpenbart at sivilisasjonen er på vei mot selvødeleggelse. Teknologien har
forbigått oss – vi har vekket til live demoner, som vi kan hende greier å beherske
rent teknologisk, men moralsk og humanistisk er vi ikke klare for det. Vi er
ikke i stand til å finne fornuft i det, leve med det, begripe det. Hva er
hensikten, hvordan skal vi greie oss, til hvilken pris er det vi streber etter
alt dette?
Dette er jo spørsmål som ikke stilles, så det som skjer, er at framskrittet
blir en form for krigføring, en krig mot folket. For meg var dette helt
åpenbart. Jeg var nylig i Fukushima. Og hva fikk jeg se der, seks år etterpå?
Det var akkurat det samme – de samme rådville menneskene som hadde blitt nødt
til å flytte og som aldri hadde blitt fortalt sannheten. I Fukushima kan du
ikke komme nærmere enn ti kilometer. Det er veldig strengt, ingen slipper inn.
Det er uklart hvor det radioaktive vannet slippes ut, og hvordan det samles
opp. Men en ting er klart, at til og med i et så velutviklet land som Japan har
de enda ikke greid å beherske demonene.
Jeg husker for tjue år siden, da jeg dro til øya Hokkaido og hadde
med meg Bønn for Tsjernobyl. Jeg var på et møte på sammen med noen ansatte ved
et kjernekraftverk. Den gangen ble det sagt: «Sånt noe kan bare skje hos dere,
slurvete russere. Men ikke her hos oss, vi har tenkt gjennom alt.»
Ja, ikke
sant. Vi har alltid regnet den japanske sivilisasjonen for å være av en annen planet.
De følte seg så drevne, liksom verdensmestere. Og på mange områder
er de faktisk det. Men hva skjedde ti år senere?
Det var nok med et jordskjelv som var hakket sterkere enn det opprinnelig
var tatt høyde for, og framskrittet ble forvandlet til en søppeldynge: hauger
av vrakede biler og av det som en gang hadde vært boliger. På et blunk var menneskehetens
selvgodhet forduftet.
I arbeidet
med bøkene Deres har De snakket med hundrevis, tusenvis av mennesker. Hva har
du kommet fram til? Er vi like alle sammen?
Jeg vil ikke si at vi er like. Gud har kanskje unnfanget oss som like,
men vi lever i forskjellige perioder av historien og er på forskjellige steder
i utviklingen, både sosialt og teknologisk. Sånn sett er vi selvsagt
forskjellige.
Hele verden trenger en ny filosofi om menneskets forhold til
verden, til naturen. Når jeg ser på TV, særlig på de russiske kanalene, hvordan
de snakker i eninga om et eller annet nytt tankskip, eller stridsvogn, eller et
bombefly, «Sånne har de ikke i Amerika», da tenker jeg: For en vanvittig
sivilisasjon, vanvittige politikere som sitter ved makta, de er ikke klare for
nye tider. For vi står på terskelen til en ny tidsalder, en økologisk tidsalder.
Mens de skryter av at, om nødvendig, vil de forvandle Amerika til en askehaug.
Ja, ja, til
en radioaktiv haug.
Det føles som om en bor blant urmennesker. Så da jeg fikk se at
det likevel går noe framover hos dere, at ukrainerne (og jeg er glad for at jeg
har ukrainske aner) faktisk er i stand til å gjøre både et og to og tre forsøk på
å skape seg et nytt liv, og da jeg fikk se deres unge president, da tenkte jeg:
«Jøss, kanskje det kommer en ny generasjon politikere. Han er jo ikke alene,
etter ham vil det komme andre, som er av hans tid, og jeg tror at de sanser
verden på en annen måte.
De sa noe
interessant i et intervju, at i vår tid må man drepe ideer, og ikke mennesker.
Hva mente De med det?
Jeg mente at slik de holder på i Ukraina, med å drepe folk, det er
kannibalisme. Blant vanlige folk, i folkediplomatiet, i hverdagslivet, finnes
det ikke noe hat. Det vil si om vi ikke måler dette etter det som sies på TV i
Russland i dag, denne antieuropeismen, antiukrainismen merkes veldig godt. En
vanlig person har vanskelig for å stå imot dette, når det injiseres dag etter
dag. Jeg tror at de som i dag jobber i russisk TV, må stilles for retten en
dag. Men folkediplomati løser ikke problemene om vi tar og rykker inn med
stridsvogner, slik de gjorde i Ukraina, slik de tok Krim!
Jeg vil gå så langt som å si at dette er kommunisme, det er kommunistisk
tankegang. Med ordene til den polske poeten Czesław
Miłosz, også nobelprisvinner: «Fascisme er en kort og smakløs operette, men den
verste trusselen mot verden – det er kommunismen.» Kommunismen har trengt seg
inn under huden vår: Det er både militarisme og nasjonalisme av verste sort.
Kommunismen har mange ansikter. Jeg tror det er det som skjer i dag. Fordi når
jeg hører sånne ting som sies på TV, en sånn oppfatning på globale spørsmål, og
hvordan de bør løses, da blir jeg helt skrekkslagen over at vi ikke har ledere som
skjønner hva slags verden det er vi lever i.
Slik er det, fordi vi har så visst ikke frie
valg. Jeg tror likevel at det finnes slike mennesker, men vi trenger en frihetsbølge
for å få dem opp og fram. Foreløpig lever vi i en postkommunistisk verden.
Mange prøver å forstå hvorfor russiske myndigheter fører den politikken
som de fører, både innenriks og utenriks. En forklaring, som jeg syns virker
fornuftig, er at Russland identifiserer seg fullt ut med fortida, da det var
Ondskapens imperium**, som i Star Wars. At Ondskapens imperium er noe de forstår
seg på, noe de har gjort før og som de vet hvordan de kan gjøre igjen, fordi de
er fortidas mennesker. I hvilken grad stemmer det, synes De?
Ja, jeg tror at det er slik de ser på ting, det
er den verdenen de tilhører, den militaristiske verden. Tenkt bare på under
Jeltsin, hvor stor den ideologiske forvirringen var i eliten, i militæret, i
samfunnet. Dette «svarte hullet» ble fylt av at alle begynte å reise, prøvde
nye ting, kjøpte nye ting, tilpasset seg den materielle verden. Men i et land
så enormt som Russland trenger man en overgripende idé som kan holde landet
sammen. Alle ropte på «en nasjonal idé», og så kom Putin. En stund fortsatte
han, liksom mekanisk, å støtte ideene til Sobtsjak og Jeltsin. Men så begynte
han å gjøre ting han kan, slik De sier. Han setter ikke sin lit til den progressive
delen av folket, som gikk rundt på Bolotnaja med slagord som «Kreml, du kjenner
oss ikke» (så ble de fordrevet, noen har reist til utlandet, mens mange sitter
inne og soner lange dommer). Han satser nettopp på den mørke delen av folket,
på noen arbeidere ved et eller annet togverksted langt borte, som mener at
«sånn skal det sies – vi er det store
Russland.» Så han sa: Vi er det store Russland. Og mens intelligentsiaen og
kunstnere så katastrofen komme, ble folket med ett forent i en veldig
folkekropp basert på hat.
Jeg var nylig i Moskva og fikk se en butikk som solgte
militærklær til barn, da ble jeg helt forferdet.
Det er galskap.
Jeg tenkte: «Herregud, så fort det har skjedd alt
sammen, på et vips!» Det er just som hos oss i Hviterussland, da ungdommen tok
til gata og alle ble arrestert – og vips var Stalin-maskineriet i gang. Disse
KGB-mennene, FSB-mennene som begynte å trakassere og arrestere folk, vet du,
det var rett og slett sjokkerende!
I Tiden
second hand er det ei jente, en av studentene som tok til gata, som spør: Hvorfor
blir posen som ble tredd ned over hodet på vennen hennes da han skulle
tortureres, hvorfor blir den ført
videre gjennom generasjonene, mens de flotte tankene til for eksempel Tsjekhov
og Bunin ikke gjør det? Den kvelende posen på hodet har reist gjennom hele vår
historie, men ikke humanismens ideer. Noen av ideene til våre russiske
forfattere føres ikke videre. Altså har vi ikke annet, vi er gisler av denne
krigskulturen.
De pleier
å si at De er et «øremenneske», at det er Deres kunstneriske metode. Det er
vanskelig å forestille seg hvor mye informasjon, alle disse lidelsene og følelsene,
som De har tatt innover Dem. Hvordan stenger De av dette «øret»?
Det er selvfølgelig vanskelig. En gang var det noen som skrev:
Aleksijevitsj har ikke vært i Tsjetsjenia, og drar ikke lenger dit det er krig,
antagelig fordi hun er redd. Det handler ikke om redsel, men om at dette vårt
livs absurditet er blitt uutholdelig.
De skylder
ingen å dra til Tsjetsjenia.
Ingen forstår at det eneste jeg sitter igjen med, er fortvilelse –
jeg har ingen andre ideer. Til tross for bøkene mine, disse millionene av
eksemplarer. Jeg ser hvor sakte mennesket endrer seg, kanskje til det bedre,
men det går veldig sakte. Det er ikke annet å gjøre enn å drive med sine egne
ting i det små.
Men deres
neste bok handler om kjærlighet?
Ja, den er om kjærlighet. Men i følgende forstand: I sovjettiden
levde menneskene med en stor idé, de ble oppslukt av den, tråkket ned og knust
av den, som en sommerfugl i sement – slik en av kvinnene omtalte livet sitt i
den tida. Men nå vil jeg skrive om hvordan vi forsøker å være lykkelige, om
mennesker som ønsker å være lykkelige. En ny flamme er tent, for å si det sånn,
i den private sfæren. Folk har innsett verdien av å ha noen som står en nær, av
barna, av hjemmet. Det er ikke besteborgerlig, slik mange vil ha det til, selv
om der finnes mye som er besteborgerlig, mye av den helt absurde, om ikke
komiske, nye bursjoakulturen. Folk vil ikke bare overleve, men finne en mening
med livet. Noe å leve for. For kjærligheten. Men hva er kjærlighet? Hva er denne trøsten som er gitt oss for at
ikke det skal være så forferdelig å dø? Med hvilket formål fortsetter denne
kosmiske datamaskinen å rulle og gå? Finnes det noen mening i den energien vi
produserer når vi er lykkelige eller ulykkelige? Boka er altså enda en studie
av oss, av hvem vi er, hva vi er.
Hva slags
svar har De kommet fram til, om De kan si det kort?
Det foreløpig vanskelig å si. Ennå har jeg ingen tydelig filosofi
for denne boka, det er en samling av veldig ulike menneskelige erfaringer.
Men
handler det kun om den postsovjetiske tida?
Nei, det er kjærlighetshistorier fra fangeleirer og fra gettoer,
men det er flest historier om det moderne mennesket, som har opplevd mange
ting, og det er veldig interessant.
Og
tittelen er Den evige jakts praktfulle
hjort?
Ja, det er arbeidstittelen. Det er et sitat fra Aleksandr Grin.
Han var jo en romantisk dikter, men disse ordene er uansett veldig vakre, på
hviterussisk lyder det veldig vakkert. Det betyr at man fanger øyeblikket, en
slags meningen med sin eksistens.
Oversatt
fra style.nv.ua
*I betydning «ingen som kan eller vil gjøre jobben»
**Det var en utbredt myte at rødvin og vodka skulle beskytte mot
radioaktiv stråling.
***En betegnelse brukt av Ronald Reagan om Sovjetunionen i en tale
i 1983.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar