Grani.ru, 12. juni 2019
Vitalij Portnikov
Det er ikke mange dagene siden at Aleksandr Sjokhin, lederen
av Det russiske industriforbundet, under en tale på St. Petersburg økonomiske
forum, sammenliknet dagens politiske og økonomiske situasjon i Russland med
situasjonen som oppstod tidlig under perestrojka i Sovjetunionen. Denne uttalelsen fra en veteran av en byråkrat kunne synes i drøyeste laget, men
historien om den frisatte journalisten Ivan Golunov viser at Sjokhin vet hva
han snakker om.
Vitalij Portnikov, ukrainsk journalist Bilde: Den amrikanske ambassaden i Kiyv, 2011, via Wikimedia Commons |
I et autoritært land vil perestrojka – altså styrt omfordeling av makt og ressurser – alltid forutgås av glasnost – altså styrt frislipp av informasjon mens det demonstreres at myndighetene bøyer seg for den folkelige misnøye. Akkurat slik var den sovjetiske glasnostpolitikken, med sine «dissensøyer», øremerkede for opprør, à la redaksjonen til avisa Moskovskye novosti. Akkurat slik framstår historien om Ivan Golunov: Landets ledende næringslivsaviser gir ham sin støtte, samtidig som de fortsetter å late som om «resten» av lovløsheten er akseptabel – og uovervinnelig, selvsagt.
Golunov er i frihet, takk og lov. Men i russiske fengsler og
straffekolonier sitter det hundrevis av gisler for et autoritært regime,
ukrainske og russiske borgere, fra ukrainske sjømenn og aktivister fra Krim til
korrupsjonsbekjempere – alle holdes de der ulovlig. Noen av dem er simpelthen
på dødsens rand, slik som Edem Bekirov. Noen er grundig glemt av det russiske
samfunnet, slik som Oleg Sentsov – mange, til og med tilhengere av Putins
regime, har krevd hans løslatelse – men til ingen nytte. Dette kan du ikke lese
om i russiske medier. Ikke i dag. Men kanskje du kan lese om det i morgen. Hvis
Vladimir Putin bestemmer seg for det.
Styreformann i Novaja gazeta Dmitrij Muratov la særlig vekt
på at det var Russlands president Vladimir Putin som personlig hadde tatt
beslutningen om at saken mot Golunov skulle henlegges, etter at
menneskerettighetsombud Tatjana Moskalkova hadde forklart ham detaljene i
saken. Nok en gang viser det seg altså at når Putin får lyst til det, kan han
ta et møte med ombudsmannen i ro og mak, fatte en beslutning – mens resten tar
hele maskineriet av politikere, byråkrater, jurister og journalister seg av for
å sikre at regentens vilje etterleves til punkt og prikke.
Mine russiske kolleger må selvsagt få lov til å tro at det
ikke var denne viljen, men deres egne protester som førte til at Golunov ble
satt fri. Men da må de også spørre seg selv: Hva hadde skjedd hvis Putin hadde
tatt en annen beslutning? Hvor mange statlige aviser ville da ha holdt protestere
gående? Hvor mange av den nye «glasnostpolitikkens» propagandister og
imitatorer ville fortsatt å marsjere i takt med faktisk anstendige folk? Og hva
med tidligere, når russiske medier og samfunnsengasjerte personer faktisk har
prøvd å ta noen av de fengslede i forsvar? Hvorfor hadde det da overhode ingen
innvirkning på Putin?
Eller et annet, mye viktigere spørsmål som mine russiske
kolleger må stille seg selv i dag: Hvis de er så sikre på at deres egne
protester er så virkningsfulle, hvorfor har de ikke tatt til motmæle før – på en slik massiv og storstil måte? Var det fordi de støttet Putins politikk? Fordi de
forstod at protester ikke fører noen steds hen? Fordi Sentsov ikke er Golunov,
og at å putte hans navn på førstesiden av en eller annen Kommersant-avis ikke er helt ufarlig? Eller hva med Nikolaj Semena, journalisten fra Krim som ble
trakassert utelukkende på grunn av sin profesjonelle virksomhet – er ikke han
Golunov?
Ut i fra en nøktern politisk analyse er situasjonen selvsagt
ganske så opplagt. Av en eller annen grunn har Kreml bestemt seg for å utvide «glastnost-sonen»,
å vise at tsaren ikke bare kan beskytte, men også straffe bojarene når de
begynner å behandle journalister i overkant uforskammet. Dette kan faktisk være
begynnelsen på en ny russisk glasnost, og slik det pleier å være i Russland, er
det ingen som vet hva det vil føre til. For heller enn at ytringsfriheten
triumferte, endte jo den forrige glasnosten med at totalitarismen ble erstattet
av autoritarisme, og kommunistene ble skiftet ut med tsjekister og banditter.
Men jeg er opptatt av det moralske aspektet. På 80-tallet skjønte
vi ikke at de umoralske menneskene som trofast tjente det totalitære regimet,
ikke evnet å bygge et sivilisert land, men i stedet evnet å danne et solid
grunnlag for en vellykket fremtidig autoritarisme. I dag ser vi den samme typen
mennesker i tilsmussede uniformer i rollen som de nye stridsmennene – og jeg
kan forsikre dere om at de velvillig vil stille seg i de fremste troppene når Lubjanka gir ordren. Ja, de står der allerede, slik avlysningen av det
beryktede demonstrasjonstoget vitner om (I forbindelse med arrestasjonen av
Golunov, ble det planlagt en støttemarsj for ham den 12. juni. Etter at han ble
løslatt den 11. juni, foreslo flere medier (deriblant Meduza og Novaja gazeta)
å avlyse aksjonen. Til tross for dette ble demonstrasjonstoget gjennomført den
planlagte datoen. Men aksjonen manglet en samlende parole, o.a.)
Denne glasnosten kommer til å ende på samme måte som den
forrige – med fiasko, kaos og omfordeling av det som er igjen å stjele.
Oversatt fra Grani.ru
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar