Bystyrevalget i Moskva er blitt et politisk blodbad
Den 8. september skal det avholdes valg til Moskva bystyre (bydumaen, o.a.). Tidligere har slike
valg gått helt upåaktet hen, for i praksis bestemmer bystyret ingenting. Men
denne gangen har valgkampen blitt den råeste og mest skandaløse i Russland siden Duma-valget 2011 og «bolotnaja-protestene»
mot valgfusk i 2011-2012. Og for første gang etter Putins mange
år ved makten kan det være snakk om en politisk systemkrise.
Folk har samlet seg utenfor lokalene til Moskvas valgkommisjon til støtte for uavhengige kandidater til bystyretvalget i Moskva, 14. juli 2019. Bilde: Ilja V. Sjtsjurov, via Wikimedia Commons |
Den 15. juni ble det klart at valgkommisjonene nekter 27
uavhengige kandidater i å stille til valg til bystyret. Bland disse er ikke
bare kjente opposisjonspolitikere, som Ilja Jasjin eller Ljubov Sobol, juristen
som jobber for Aleksej Navalnyj, men også for eksempel tidligere fotballspiller
Dmitrij Bulykin, som ikke kan noen som helst om politikk og som ga et usannsynlig
latterlig valgkampintervju til sports.ru, eller det politiske kålhodet av en
kandidat, Aleksej Retejum, direktøren for «Apotekerhaven» ved MGU.
Aleksej Retejum, via Wikimedia Commons |
Kandidatene kan klage til Moskvas valgkommisjon eller gå
rettens vei. Men uansett er det helt opplagt at ingen av de uavhengige
opposisjonspolitikerne kommer til å bli registrert og at klagene er dømt til
nederlag.
Og ikke nok med det. Den første skandalen rundt dette valget
skjedde allerede i juni da Njuta Federmesser, grunnleggeren av Vera hjelpefond
for hospicer, helt uventet ble nominert som motkandidat til Ljubov Sobol for
valgkrets 43 – et område hvor opposisjonslysten tradisjonelt har stått sterkt.
Men etter at sosiale medier flommet over av arge motreaksjoner om at styresmaktene
i Moskva kynisk utnytter Federmessers omdømme for å hindre en
opposisjonskandidat i å vinne, trakk hun kandidaturet sitt den 15. juni.
Det var etter dette at hovedstadens styresmakter (egentlig
Kreml, men mer om det senere) gikk inn for den harde linje – å utestenge alle
opposisjonskandidater fra valget. For kandidater som ikke tilhører
systempartiene, må etter loven samle hele 5000 underskrifter fra sine
respektive valgkretser, og avviste underskrifter kan ikke utgjøre mer enn 10 %.
Vraking av underskrifter er noe vi vant til i Russland, det er en godt innarbeida
metode for å hindre uønska kandidater i å stille til valg. Ikke uten grunn
overstrømmes sosiale medier av meldinger fra folk som har gitt sin underskrift,
en offentlig støtteerklæring, til en bestemt kandidat, men av uvisse grunner har
underskriftene blitt erklært ugyldige.
Så langt har det gått at moskovitter og lokale styresmakter kom
i en hard offentlig konfrontasjon. Den 14. juli holdt opposisjonen en
protestaksjon i sentrum av Moskva. Demonstrantene samlet seg først i
Novopusjkin-parken, de krevde rettferdige og konkurransebaserte valg, og at
uavhengige kandidater skal få stille til valg i Moskva. Etterpå stilte de seg opp
ved inngangen til valgkommisjonens lokaler og ropte «Vi går ingen steder!»
Politiet gikk brutalt løs på demonstrantene og pågrep dem. Myndighetene hadde
nektet å godkjenne aksjonen, som startet som «velgermøte».
«Jeg gir meg ikke uten kamp»
Ilja Jasjin taler under velgermøtet
Dagen etter fant en ny stor aksjon sted. På Trubnaja-plassen
samlet det seg rundt 1500 mennesker som krevde at opposisjonspolitikere skal få
stille til valg. Aksjonen varte i et par timer før folk begynte å bryte opp.
Til forskjell fra dagen før brukte politiet ikke vold denne gangen, og ingen
ble pågrepet. Rett nok skjedde det et mindre sammenstøt mellom demonstranter og
aktivister fra den Kreml-vennlige bevegelsen SERB* – de ble kjørt bort av
politiet.
Men hvorfor i all verden så styresmaktene i Moskva seg nødt
til å gå til det skritt å forvandle bystyrevalget til en offentlig politisk
skandale, banke opp opposisjonelle og helt utilslørt ty til slike eksesser, noe
som fører til at opposisjonslysten bare øker i en by som fra før av ikke er den
aller mest regimelojale? Og så i hovedstaden av alle ting?
For å finne svar på dette spørsmålet, er det nok å se
tilbake på fjorårets borgermestervalg i Moskva. Allerede den gangen var det kun
politisk ubetydelige liksom-kandidater som fikk stille til valg. Ingen av dem hadde
noe som helst å stille opp mot Sergej Sobjanin. Rivalene hans var helt ukjente
i Moskva – Vadim Kumin fra Kommunistpartiet, Ilja Sviridov fra Rettferdig
Russland, og dessuten Mikhail Degtjarev fra Liberaldemokratene, som i sin tid som
Duma-representant ble berømt for å ha foreslått å legge ned et totalforbud mot
dollar.
Sobjanin selv våget dessuten ikke å stille til valg for
partiet sitt Forent Russland, og «lot» heller som han var uavhengig. Det sier
seg selv at dette valgscenarioet ikke skriver seg fra Moskvas rådhus, men fra
Kreml. For i 2013 fikk til og med Navalnyj stille til borgermestervalget i
hovedstaden. Sobjanin hadde selvsagt ingen myndighet til å fatte en slik
beslutning. Men i post-Krim-æraen, når opposisjonen sidestilles med
«femtekolonnister» og «nasjonale forrædere», og dessuten med alle
proteststemmene som ble avgitt i en rekke russiske regioner under fjorårets
valg som bakteppe, så Kreml det best å kjøre en hard linje.
— Sergey Elkin (@Sergey_Elkin) July 17, 2019Valgkommisjonen: «Jammen Vladimir Vladimirovistj, vi kommer til å miste vår siste rest av anstendighet.» Putin: «Men har dere noen igjen da?»
Akkurat det samme – kun korrigert for siste års fallende
oppslutning om styresmaktene i Moskva etter pensjonsreformen – skjer ved dette
bystyrevalget. Ingen har våget å stille som kandidat for Forent Russland – alle
regimevennlige kandidater stiller som uavhengige. Og styresmaktene foretrukne
kandidater har naturligvis ingen problemer med underskrifter eller
registreringer.
Akkurat som ved fjorårets borgermestervalg legger styresmaktene
vinn på å avskjære uønskede kandidater i registreringsfasen. Og de gjør det
bevisst, fordi i Moskva har folk blitt flinke til å følge nøye med på det myndighetene
bedriver i selve valggjennomføringsfasen og i stemmeopptellingsfasen. Juksing i
stor skala lar seg ikke lenger gjøre, så da må man ty til maktmidler i en
tidligere fase.
Det at Putin aldri har vært formelt medlem av
regjeringspartiet Forent Russland, mens oppsluttingen om partiets formelle
leder, Dmitrij Medvedev, er enda lavere enn tilliten til Sergej Sjojgu, er også
talende for en politisk systemkrise. Tar man i betraktning at den eneste «maktinstansen»
som sett med russiske øyne fungerer relativt godt – altså kamerat Putin selv –
har en tillit som ligger på et 13-års lavmål, blir det klart hvorfor styresmaktene
har begynt å stramme tøylene også i bystyrevalget i Moskva. For faren er reell:
Hadde alle som ønsket det, fått stille til valg, og stemmene blitt talt opp på
ærlig vis, kunne landets hovedstad endt opp med et opposisjonelt parlament. Men et parlament bestående av
opposisjonspolitikere kloss i Kremls nabolag, vil russiske føderale
styresmakter (nettopp de, og ikke Sobjanin, hvis politiske skjebne ikke avhenger
så mye av moskovittenes tillit som av den putinistiske maktstrukturen og av
hans personlige forhold til Putin) tydeligvis ikke ha noe av.
Det er fortsatt fem år til neste presidentvalg i Russland. Noe
lys i enden av tunnelen er ikke å skimte: Inntektene fortsetter å falle til
tross for en moderat økonomisk vekst, og ifølge en nylig undersøkelse gjort av
VTsIOM, er optimismen i næringslivet fortsatt på det samme lavmålet som i
februar 2016 da krisen var på sitt høydepunkt. Over halvparten av de næringsdrivende
tror at situasjonen vil forverre seg de neste fem årene (altså ut Putins fjerde
presidentperiode). Russiske styresmakter er igjen tvunget til å føre en
skyttergravskrig for sin politiske overlevelse. Selv om den legitime politiske
arenaen for lengst er lagt i grus.
Fra demonstrasjonen på Trubnaja-plassen 15. juliна Трубной народ встал с другой стороны, и сразу видно, что людей немало pic.twitter.com/nw7DXbEQnJ— Feldman (@EvgenyFeldman) July 15, 2019
Med fjorårets valgresultater og dagens oppslutning om ledende
partier og politikere som bakteppe, vitner denne harde linja om at
styresmaktene ikke lenger kan stole på sitt politiske støtteverk. Forent Russland
er ikke engang formelt sett lenger det styrende partiet. I noen regioner er
ikke engang den folkelige oppslutningen om Putin noen garanti for at styresmaktenes
kandidater blir valgt til guvernører. Mulighetene for storskalajuksing med valgresultatene
er snart uttømt, i alle fall i storbyene, særlig i Moskva og Sankt Petersburg. Derfor
kan de ikke delta i konkurransebaserte valg, og må heller rydde uønskede
kandidater av veien lenge før de når fram til stemmeseddelen.
Bystyrevalget i Moskva markerer punktum finale, ikke bare for
Forent Russland som maktinstrument, men også for post-Krim-konsensusen som
grunnlag for at russiske styresmakter kan holde posisjon i ro og mak midt i en
utenrikspolitisk hengemyr og en langvarig økonomisk krise. Igjen må man ty til
politimakt for å slå folket tilbake, det nytter ikke lenger med propagandaretorikkens
mektige trommeslag om Russland store triumfer på de geopolitiske hybridkrigenes
slagmarker.
Oversatt fra
spektr.press
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar