The Insider, 19. mars 2019
Vladislav Inozemtsev
I forrige uke vedtok Representantenes hus i USA the Vladimir Putin Transparency Act, hvis formål er «å avsløre Russlands president
Vladimir Putins korrupte forbindelser» (H.R. 1404). Blant russiske liberalere
og andre uvenner av bossen i Kreml skapte dette en bølge av begeistring, som
etter mitt syn er forhastet og ikke er særlig velfundert.
«Slutt
å stjele og ljuge» Anti-Putin-poster i Moskva 2012, ПОКА ТУТ via Wikimedia Commons |
Det er ingen, verken i Russland eller i verden forøvrig, som tviler
på at Putin er en særdeles velstående mann, og at hans finanser, som han kan
flytte rundt på etter eget forgodtbefinnende, ikke har noe som helst å gjøre
med hans offisielle inntekter og ikke kan måles med disse i størrelse. De siste
årene har anslagene over den russiske lederens personlige formue variert fra 40 milliarder dollar til over 200 milliarder dollar. Men ingen av dem som har
kommet fram til disse tallene, har verken redegjort for sine metoder eller spesifisert
aktiva og jurisdiksjoner de hører under. (Dette er grunnen til at tidsskriftet
Fortune konsekvent har nektet å inkludere Putin i sin liste over verdens mest
velstående mennesker.) Til og med representanter for vestlige regjeringer har sagt
rett ut at de vet at Putin er «korrupt», og at de anser dette som et gitt
faktum. Jeg har imidlertid store tvil om denne granskingen vil føre til noe
konkret – særlig med hensyn til hvordan formålet er definert.
I forordet til vedtaket står det at eksperter utenfra
(outside experts) estimerer at Putin har en nettoformue i milliardklassen, et
beløp som avviker betraktelig fra hans offisielle inntektstall (se Sec. 2, #
[2]). Denne påstanden forekommer svært svak ettersom det ikke er annet enn en
hypotese. Å finne og beskrive «aktiva, anskaffet på lovlig og ulovlig vis,
inkludert faste eiendommer, personlig og intellektuell eiendom, finanser i
banker, investeringsmidler, aksjeandeler og andre interesser» «som tilhører
Putin og medlemmer av hans familie» (se Sec. 3, (b) Assessment, # [1] og [2]),
er en umulig oppgave, om man skal forstå det bokstavelig.
Russiske embetsmenn har mistet sin siste rest av
forsiktighet, noe som kom tydelig fram i de såkalte Panama-papirene hvor vi
finner navn som Manturov, Levitin, Tsjubajs, Volosjin, Klisjas, Khabirov,
Iljukhin, Miklusjevskij, Beglov, Sjestakov, Medinskij, Golubjov og titalls
andre. Men det har overhodet ingenting å gjøre med Russlands president. Putins
medfødte aktsomhet ble trolig bare forsterket etter granskingene av ham på
90-tallet; hans sannsynlige forbindelse til kriminelle nettverk; og dessuten det
enorme antallet mennesker som er personlig lojale mot ham, og som han har gitt
maktposisjoner og gjort superrike – alt dette gir grunn til å anta at Putins
aktiva er registret på personer og selskaper som overhode ikke kan knyttes
dokumentarisk til ham eller familien hans.
For det første: Til forskjell fra en vanlig korrupt russisk
embetsmann, som først og fremst prøver å beskytte sine «hardt opptjente» mot
russiske «siloviker», er Putin mer opptatt av å sikre sine aktiva mot vestlige
krefter. Han kan ikke annet enn å forstå hvor mye oppmerksomhet som er rettet
mot hans person og hvor ubeskyttet «bankhemmeligheter» er i vesten når det
kommer til handelsforbindelser med korrupte politikere av en slik rang. Han har
åpenbart ingen illusjoner hva gjelder synet på ham i verdens hovedsteder,
særlig etter 2014. Så selv om Putin faktisk skulle ha penger i vestlige banker,
kommer ingen til å klare å finne dem – med unntak av et scenario hvor de
nominelle innehaverne selv står fram og forteller om det (men uansett vil det trolig
bli vanskelig å fremskaffe dokumentariske bevis på forbindelser til
presidenten).
For det andre: Man må ha i mente at politikere som samler
seg opp aktiva i utlandet, er de som frykter for sitt eget regime og samtidig
ikke tviler på at de kan flykte trygt ut av landet (slik det for eksempel var
med Mobutu, Ben Ali, Marcos og Reza Pahlavi). I Putins tilfelle fungerer ikke
denne logikken – de siste årene har han foretatt mange dumdristige skritt i utenrikspolitikken, og han kan ikke være sikker på at han vil være trygg i utlandet. I tillegg ser det
ikke ut til at han har noen planer om å gi fra seg makta, og av den grunn –
selv om Kreml har en liberal holdning til at embetsmenn og deres familier har
kontoer og eiendom i utlandet – er det heller tvilsomt at Putin besitter slike
aktiva, og Leonid Bersjidskij i Bloomberg har trolig rett når han sier at Putin
rett og slett ikke behøver noen personlig formue.
Hypotesen om Putins «fabelaktige» rikdommer bygger på spekulative
sammenlikner av mulighetene til en autoritær russisk leder med statsledere i
mye fattigere land, som på ulike tidspunkt har greid å skrape sammen enorme
formuer. Yasir Arafats aktiva ble vurdert til mellom 1 – 3 milliarder dollar,
Zine Ben Alis til 17 milliarder, Hosni Mubaraks til 70 milliarder, og en
overfladisk sammenlikning av den russiske økonomien med den tunisiske eller
egyptiske gir rom for temmelig fantastiske verdiestimater av de rikdommer som
eliten vår har grabbet til seg i løpet av de siste tjue årene. Men disse
pengene er som sagt fordelt mellom Putins «legale pengepunger» og lite kjente
personer og selskaper, som det vanskelig lar seg fastslå at har noen befatning
med Putin.
Teksten i Act H.R. 1404 er dessuten åpen for en svært vid
tolking i det den pålegger amerikanske myndigheter å granske aktiva som
«kontrolleres av V. Putin, er tilgjengelige for ham eller kan benyttes til hans
fordel» (se Sec. 3, (b) Assessment, # [3]). Dette er, etter mitt syn, noe som
krever en skikkelig etterforskning. I beste fall lar det seg gjøre å anslå,
ikke verdien av de aktiva som tilhører den russiske presidenten personlig, men omfanget
av hans «økonomiske innflytelse», som han uten tvil besitter. Dersom vedtaket
skal iverksettes av National Intelligence, finansdepartementet og utenriksdepartementet,
kan det tre fram et større bilde som viser at Russlands president har underlagt
seg alle statlige selskaper; på to tiår har han latt sine venner og betrodde
overta det som tidligere var statlig eiendom til en verdi av titalls milliarder
dollar; han har skapt et finslepent fordelingssystem for budsjettmidler i favør
av sine konfidenter; han har godkjent at det innføres og implementeres lover som
gir «mennesker han trenger» anledning til gjøre seg grenseløst rike; han sørger
for at statlige midler kan benyttes til å dekke hans personlig behov og sikre familiens
velferd. Amerikanerne kan systematisere denne informasjonen uten større besvær,
og de vil komme fram til den åpenbare konklusjonen: Putin har forvandlet
Russland til et instrument for å sikre seg selv og sine nærmeste en ubekymret
tilværelse i sus og dus. Men dette kommer ikke til å løse de to
hovedproblemene.
Det ene: I Russland har «korrupsjonsagendaen», etter mitt
syn, mistet sin aktualitet for lengst. Det er få som tviler på at Putin er en
av verdens rikeste mennesker, og det anses ikke som noe uakseptabelt. Putins
kontroll over de gigantiske finansstrømmene kommer russere alltid til å rettferdiggjøre
med den særlige situasjonen det er å styre et land, og selv om noen skulle greie
å bevise at presidenten via stråmenn for eksempel har aksjemajoriteten i det gåtefulle
oljeselskapet «Surgutneftgaz», så kommer dette aktivumet til å anses som en «sikkerhetspute»
for landet som helhet. Etter min mening vil andre lands informasjon om den
russiske presidentens rikdommer ikke undergrave hans legitimitet innad i
Russland i det hele tatt.
Det andre: Vesten kan klare å skaffe ytterligere bevis på at
Putin er korrupt – skjønt de er ikke i tvil om dette på nåværende tidspunkt, og
allikevel opprettholder de kontakten med den russiske lederen og forklarer dette
med den viktige rollen som Russland spiller i internasjonal politikk. Jeg har
vanskelig for å tro at tonen mellom vestlige politikere og Putin kommer til å
endre seg etter at granskningen er gjennomført. Dersom rapporten kommer til å gjøre
livet surt for noen, blir det snarere for det amerikanske og europeiske
etablissementet, som blir nødt til å begrunne ytterligere viktigheten av å ha
et forhold til Kreml. Personlig er jeg ikke tvil om at de kommer til å gjøre
det.
Som konklusjon vil jeg si at granskingen kommer til å kaste
lys på de transaksjoner for foretas av Putin nærmeste krets, og på hvor
inntektene havner og/eller hva de konverteres til. Det vil bli avslørt en masse
mellomledd i hvitvasking av penger (den siste tiden har dette vært på tale også
uten at det er foretatt noen spesialisert gransking, som i tilfellet med Troika
Dialog) og det vil fastlås hvem som er de nominelle innehaverne av
milliardbeløp som på en eller annen måte skylder Russland sin opprinnelse. Men
noe mer enn dette kommer amerikanerne ikke til å oppnå – Putin vil forbli,
akkurat som før, den mest gåtefulle av planetens rikeste mennesker…
Oversatt fra The Insider
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar