lørdag 16. mars 2019

Ojub Titievs forsvarstale

Dypdykk
Den åtte måneder lange rettssaken mot den tsjetsjenske menneskerettighetsforkjemperen Ojub Titiev er i innspurten. Denne uken ble sluttprosedyrene holdt, og dommen faller mandag 18. mars. Aktor krever fire års fengsel og 100 000 rubler i bot.

Titiev har de siste ti årene vært leder for menneskerettsorganisasjonen Memorials avdeling i Groznyj, men de siste 14 månedene har han tilbrakt i varetektsfengsel. I januar 2018 ble Titiev stoppet på veien av tsjetsjensk politi, som plantet narkotika i bilen hans, og deretter pågrep ham. Saken har fått mye oppmerksomhet av ulike menneskerettighetsgrupper i og utenfor Russland.

Mandag 11. mars fikk Titiev siste ord i byretten i Sjali i Tsjetsjenia. Teksten er oversatt fra Memorials nettside.

Ojub Titiev i rettssalen med forsvarere
Skjermdump fra video til Kavkaz.Realii - se video nedenfor

Først vil jeg gjerne få takke mine kolleger og venner for det enorme arbeidet de har lagt ned i løpet av disse 14 månedene. En stor takk til dere! Jeg har veldig flotte venner og kolleger. I tillegg vil jeg gjerne få takke advokatene mine, som har gjort en kjempejobb. Dere har virkelig greid å vise at denne tiltalen er like lite verdt som dette papiret (viser saksdokumentene),
denne makulaturen. Jeg vil si takk til politikere og andre offentlige personer som har protestert mot arrestasjonen av meg og mot denne oppkonstruerte straffesaken. Jeg vil spesielt takke den franske presidenten, som tok det opp personlig med Russlands president. Takk til Grigorij Javlinskij og Ksenija Sobtsjak, som har reist til Tsjetsjenia og uttrykt støtte til meg. Takk til journalistene som har reist hit og dekket rettssaken i disse åtte månedene. Takk til organisasjoner og institusjoner i Europa og andre steder, som gjentatte ganger har protestert mot fabrikasjonene i denne saken. Takk til alle som har appellert til vårt lands president. Tusenvis har reist sin stemme i protest mot denne saken. I tillegg vil jeg takke alle som har skrevet til meg. Brevene har kommet i hundretalls, det er flere enn jeg greier å telle. Flere tusen brev har blitt sendt til fengselet.

Jeg må be om unnskyldning til mine nærmeste for de lidelser som de har blitt påført på grunn av meg, og takke dem for sin tålmodighet og utholdenhet. Jeg vet at de har det verre enn meg, mye verre.

La oss nå gå videre til saken.

Advokat Novikov sa at denne rettssaken har «slått rekord». Og muligens ikke bare én rekord. Jeg er overbevist om at denne rettssaken har slått rekord i hykleri og kynisme. Det er helt sikkert. Vi var forberedt på det.

Den 9. januar 2018 kl. 0900 ble jeg, Ojub Salmanovitsj Titiev, født den 24. august 1957, satt i fengsel ved Guds vilje. Med ydmykhet og takknemlighet overfor Allah godtok jeg det. Jeg ønsker å tro at Han sendte meg denne prøvelsen ut av kjærlighet til meg, og ikke på grunn av synd, og at dette er en test av min standhaftighet og tro på Den høyeste.

Jeg er far til fire barn, en av dem er mindreårig. Jeg håper de holder ut de prøvelser som er påført oss. 

Jeg har bodd i landsbyen Kurtsjaloj siden barndommen. Den 7. november 1957 reiste vi til byen Gudermes fra forvisning i Kirgisistan [i 1944 ble så godt som hele den tsjetsjenske befolkningen deportert til Sentral-Asia, o.a.], og siden da har jeg bodd i Kurstjaloj. Nå har det gått 61 år. I løpet av denne tiden har mye blitt forandret. Landet har hatt syv statsledere, Sovjetunionen har gått i oppløsning, sosialismen tilhører fortiden, og i stedet har vi fått demokrati. 

Det sies at vi har demokrati i dette landet. Men det er en merkelig form for demokrati. I et demokratisk land setter man ikke folk i fengsel for å trykke «like» på internett, man huker ikke folk på gata og putter dem bak lås og slå. For hvert år blir pliktene flere og rettighetene færre. Hver dag jobber Statsdumaen så godt de kan med å få banket gjennom lover som innskrenker friheten, som gir fengselsstraff for den minste overtredelse.



I oktober 2017 var jeg i Moldova med en gruppe menneskerettighetsaktivister og jurister. Vi deltok på møter med statstjenestemenn og organisasjoner fra sivilsamfunnet. Deriblant var det et møte med justisministeren. Det var veldig interessant å snakke med han om fengselsvesenet i landet der. De har bare åtte tusen mennesker i fengsel. «Bare» blir selvfølgelig feil å si. Men for et land med en befolkning på fire millioner er dette et lavt tall. Jeg spurte ham: «Hvorfor er det så få mennesker i fengsel her når landet har en så svak økonomi (han var enig i at de har en svak økonomi)? I land med svak økonomi pleier jo kriminaliteten å være høy.» Han svarte at kriminaliteten sannsynligvis ikke er høy fordi lovene deres er humane. Dessuten har de gått til innkjøp av veldig mange fotlenker for å sette en del av de innsatte i husarrest – av disse planla de i tillegg å sette fri 10 – 15 prosent. Lovene er, slik jeg forstod det, humane mot folk, men strenge mot offentlige ansatte. De har satt to statsministere i fengsel, og mer enn tretti påtalejurister og dommere. Det likte jeg veldig godt.

Noe slikt vil vi aldri få se i landet vårt. Her sitter det over en million mennesker i fengsel. Staten bruker enorme summer på å livnære denne hærskaren. Så mye penger bruker de sikkert ikke på hæren en gang. Hvis 50 % av disse hadde blitt satt fri – og jeg er overbevist om at halvparten sitter inne på falske anklager – kunne boligproblemet over hele landet blitt løst på få år.

Nå har jeg sittet i fengsel i 14 måneder. Jeg henvendte meg til landets president den 12. januar 2018. Fortsatt har jeg ikke fått svar. I tillegg har over 170 000 innbyggere undertegnet appellen til ham. Kjente og respekterte mennesker i Russland har henvendt seg til ham. Grigorij Javlinskij har to ganger vært til stedet under rettsmøtene. Begge gangene uttrykte han støtte til meg. Og etter begge gangene snakket han med landets president og informerte ham om de åpenbare falske anklagene mot meg. Den ene gangen skjedde det dessuten under opptak og med mange mennesker til stede. Fortsatt ingen reaksjon.

Forresten, hvem er jeg? Én stemme i stemmeurnen… Det finnes millioner som meg, hundre millioner. I dette landet har innbyggerne ingen annen verdi. Jeg er visst et skadedyr – fordi jeg prøvde å gjøre myndighetene oppmerksomme på brudd på innbyggernes rettigheter. Jeg har også henvendt meg til sjefen for FSB. Men jeg fikk svar fra Den tsjetsjenske republikk – to brev med enslydende tekst – bare to linjer. Det stod at det jeg hadde skrevet, ikke kunne bekreftes. Altså løy jeg.


Det er sant som det sies, at folket i landet vårt kun behøves ved valg. Selv om troen på «den gode tsaren» fortsatt finnes blant folket.  

Det minner meg om vitsen om den gamle jøden ved Klagemuren: En journalist får øye på en gamling som hver dag går til Klagemuren, og bestemmer seg for å intervjue ham. Journalisten spør: «Hva ber du om når du står der ved veggen?» Gamlingen svarer: «Jeg ber om at folk skal få bedre liv, for rettferdighet, at rettigheter skal overholdes og sånn.» Journalisten spør: «Har du gått hit lenge?» Han svarer: «Ja, hver dag i førti år.» Journalisten: «Så hvordan føles det nå etter førti år?» Gamlingen: «Som om jeg har snakket til en vegg i førti år.»

Det er akkurat det samme her.

Jeg har lyst til å fortelle hvordan jeg havnet i Memorial.

Sommeren 2001 ble det gjennomført en veldig brutal «zatsjistka» [opprenskningsaksjon] i landsbyen vår. Landsbyen var beleiret i fem dager. Militære ransaket alle husene og endevendte alt. Alt av verdi ble beslaglagt. Hundrevis av mennesker ble ført ut til filtreringsleirene [interneringsleirer] som var anlagt i utkanten av landsbyen. Over hundre unge menn ble torturert. Fem av mine sambygdinger ble sprengt i stykker. Med mye besvær greide vi å identifisere tre av dem. De to siste kunne vi ikke identifisere.

Republikkens ledere og en Duma-representant kom da til landsbyen. De var der i over en time. Jeg hadde skrevet en detaljert rapport om de grove overgrepene begått av de militære. Sambygdinger samlet inn hundrevis av underskrifter. Den gangen var alle naive nok til å tro at noen ville bry seg om disse underskriftene. Vi overleverte alt sammen til Duma-representanten. Det eneste han gjorde, var å skrive tre linjer i en avis (som han visst selv finansierer). Der konstaterte han fakta, at det hadde skjedd en zatsjistka, og at fem personer var drept. Ikke en gang navnene deres var nevnt, selv om jeg hadde skrevet en to sider lang detaljert beskrivelse av det som hadde skjedd. 

Neste dag kom mine nåværende kolleger fra Moskva, noen av dem sitter her i salen nå. De var fem stykker, blant dem var Natasja Estemirova. Vi møttes ved en tilfeldighet. En hel dag kjørte jeg dem rundt, hjem til ofrene, til sykehuset hvor mange av dem var innlagt, til de pårørende. På kvelden ble de nødt til å dra, de kunne ikke være igjen i landsbyen på grunn av portforbudet. Men Natasja ble igjen og avsluttet arbeidet som var påbegynt.


Titiev har forøvrig samme advokat som Frode Berg, Ilja Novikov. Bildet er av fasaden til Sjali byrett. Han skriver at de omsider har fjernet et stort skilt der det stor "Business-senter", som de  utenlandske journalistene syntes var ganske snålt.

På samme tid, like etter denne «zatsjistkaen», ble åtte unge menn bortført. Jeg fortalte kollegene mine om hva som hadde skjedd og ga dem navnene. Jeg visste hvor de befant seg. Etter at Memorial hadde gjort det nødvendige arbeidet, ble det sendt begjæringer til påtalemyndigheten, og saken ble omtalt i medier over hele verden. Kort fortalt, etter to eller tre uker ble mennene satt fri. En etter en ble de dumpet på forskjellige steder i Gudermesskij-distriktet og Kurtsjalojevskij-distriktet, enten alene eller to og to. Syv stykker ble satt fri. Den åttende er fortsatt ikke funnet, de satte fri en annen i stedet for ham.

Vi klagde angående den åttende savnede mannen til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, vi vant gjennom med saken, og kona fikk kompensasjon. Men fortsatt er ikke saken etterforsket. Liket er ikke engang funnet. Jeg så hvordan mine nåværende kolleger arbeider, de tilbød meg jobb, og siden har jeg jobbet i Memorial.

Den 15. juli 2009 ble Estemirova drept. Daværende president Dmitrij Anatolevitsj Medvedev tok personlig kontroll over etterforskningen av denne forbrytelsen. Det eneste han gjorde, var å skrive et kondolansetelegram. Fortsatt har han kontrollen, og etterforskningen står på stedet hvil. Hadde kontrollen blitt fratatt ham, hadde saken selvsagt for lengst blitt etterforsket og forbrytelsen oppklart. I dette landet har vi etterforskere som evner å oppklare forbrytelser, de er profesjonelle – det vil si, hvis de ikke hindres i å gjøre jobben sin.

Siden 2011 har jeg vært leder for Memorial i Groznyj. I alt har jeg jobbet søtten år i organisasjonen. Hvis vi i løpet av disse årene har klart å redde i det minste én person – og jeg vet at det har vært mange – syns jeg ikke jobben har vært forgjeves.

Disse årene har jeg viet lite tid til familien min. Alt jeg har kunnet gi dem, er et eksistensminimum, for det er alt én jobb i en familie på seks kan gi. Selvsagt kunne jeg, slik en viss person som kaller seg for «menneskerettighetsaktivist» (i hermetegn) gjorde, ha skaffet hele slekta jobb på min arbeidsplass og fått inntekt for alle sammen. Eller som en annen [kvinnelig] «menneskerettighetsaktivist», solgt informasjon til pårørende for store pengesummer og levd i velstand. Men i så fall må man glemme alt om ære, om samvittighet, og det viktigste av alt – om Den høyeste, om islam. Jeg er sikker på at familien min, barna mine, kameratene mine forstår meg rett. 



Som allerede nevn ble jeg arrestert på ulovlig vis den 9. januar.

Klokken ni om morgenen ble en pakke med narkotisk stoff plantet i bilen min. Det var to GBR-menn som stod for plantingen, de var halvparten min alder. [GBR – hurtigresponsgruppe, slik jeg forstår det brukes ikke denne benevnelsen i politiet, men kun av private sikkerhetsselskaper, o.a.] Mens en tredje person forholdt seg passiv til det hele. Han befant seg også der, også hans opptreden var uhederlig. Dessverre vet jeg foreløpig ikke navnene til disse, men det er bare et tidsspørsmål. Før eller siden vil folk finne ut hva disse skurkene heter.

Den morgenen stod slike menn og ventet på meg ved alle utkjørslene fra Kurtsjaloj. De som stod ved veien til Majtrup, hadde hellet med seg. De har sikkert blitt forfremmet eller iallfall fått en eller annen utmerkelse for sin fremragende operasjon. Jeg skal definitivt gjøre det jeg kan for å finne ut hva de heter, og fortelle det til deres venner og slektninger og folk ellers i landsbyen. Så får vi se hvor stolte de vil bli av sine heltemodige venner! Jeg trodde faktisk at det var tapre menn som gikk inn i politiet. Det viser seg altså at det også er kjeltringer.

Da de tok meg med til politiet i Kurstjaloj, ble det klart at den som stod bak hele denne operasjonen, var Deni Dzjabrailov, sjefen for kriminalavdelingen. I sin tale spådde advokaten min ham en lysende karriere, men det er lite trolig. Å gjøre karriere med forbrytelser koster mer enn det smaker. Det sies at en tyv lever godt, men kort.

De neste skyldige i denne forbrytelsen er trafikkpolitimennene Khusejn Khutajev, Alikhan Garajev og Magomed Dantsjajev. Khutajev «så» pakken i bilen, og tilkalte straks etterforskningsteamet. Det var en helt vanlig pakke, som det fins millioner av. Men han syntes at denne pakken var «mistenkelig» av en eller annen grunn, det kunne like godt ha vært poteter. Han utførte selvsagt instruksene han hadde fått ordre om – veldig pliktoppfyllende. Det er nok grunnen til at han så raskt steg i gradene. Da var han løytnant, en slik liten stilling… Men nå er han sjef for trafikkpolitiet! Garajev vitnet her i rettssalen, og alle hørte hva han sa…

Så ble kriminalbetjent Andrej Manzjikov og etterforsker Azret Muratov satt på saken – de utlånte offiserene som gjorde seg medskyldige i forbrytelsen. Hvorfor de gjorde dette, er uforståelig. De kunne latt være å delta, og heller reist hjem. For dem står tydeligvis materielle verdier høyere enn deres ære som offiserer.

Den neste skyldige i saken er min sambygding Emi Magomedov. Han manipulerte alle bevisene, han stod her i retten og løy helt åpenlyst og kynisk under avhøret – akkurat som alle de andre seksti ansatte i denne politiavdelingen. Han fikk hjelp av to tidligere (eller fungerende?) politimenn – vitnene Mak-Magomed Takalasjev og Bislan Tasujev. Tasujev er tidligere politimann, han ble sagt opp enten før eller etter dette, mens Takalasjev var under opplæring på det tidspunktet. Magomedov gjorde mange feil av uerfarenhet: Han prøvde å forfalske underskriften min, rablet ned rapporter…

Den som kjenner historien vår, historien til det tsjetsjenske folket, kjenner godt til at det den 31. juli 1937, på grunnlag av slike rapporter, ble arrester fjorten tusen tsjetsjenere på et døgn. Og den påfølgende måneden ble totalt atten tusen arrestert, de fleste av dem ble skutt eller omkom i leirene. Blant dem var sønnen og barnebarnet til Bamat Giraj Mitajev, hvis dere vet hvem det var (merknad: ettefølgeren til sufisten sjeik Kunta-Haji Kisjiev). Ingen av dem kom tilbake.  

Så ble etterforsker Salamov Nurid satt på saken. Han overgikk alle og oppkonstruerte denne saken på 25 dager. Sant nok begikk han mange feil på grunn av sin inkompetanse. Han er veldig dårlig kvalifisert – jeg vet ikke hvorfor de vil beholde ham i den jobben. Antagelig fordi han er protesjeen til en høytstående embetsmann, noe han selv liker å snakke om.

Så har vi sjefen for «GBR» med sine to medarbeidere. Dere husker kanskje at jeg i mine forklaringer har fortalt at de lot som de skulle torturere meg, surret teip rundt hodet mitt og dro ut hår, og så fremførte de teipen som fysiske bevis i saken.

Etterpå ble politiet i Kurtsaloj tatt av saken, og den ble overført til republikkens etterforskningskomité. Det som Salamov hadde konstruert, brukte spesialetterforsker Ibragim Khadukajev fire måneder på å forbedre. Han var veldig stolt for at han hadde blitt satt på saken. Han overleverte dette makkverket til påtalemyndigheten, og rettferdiggjorde tilliten som var vist ham. Vi fikk se dette «etterforskningseksperimentet» hans for det det er verdt.

Så var det påtalemyndigheten som tok seg av saken. Man trenger ingen juridisk utdannelse for å forstå absurditeten i denne påtalen. Enhver førsteårsstudent ville ha avvist å anerkjenne dette som en straffesak. Men våre jurister ikke bare anerkjente den, de brakte den inn for retten, slengte dritt om meg, og i åtte måneder har de prøvd å sverte meg med den.




Aktoratets hovedvitne, Amadi Baskhanov, var litt av et kunststykke. Sulejmanov, som fremskaffet dette vitnet til etterforskerne i Kutsjaloj, har avgitt tre forklaringer. Første gang var på politistasjonen i Kurtsjaloj, noen dager etter jeg var blitt pågrepet. Der sa han at Baskhanov hadde kommet til ham kl. 1610 på kriminalavdelingen i Groznyj hvor han arbeidet, og at han etterpå hadde truffet kriminalbetjenter fra Kurtsjaloj på samme avdeling, og foreslått vitnet for dem. Den andre gangen forklarte han seg til etterforsker Khadukajev og ba om at den første forklaringen skulle kjennes ugyldig. Ifølge den nye forklaringen møtte han Baskhanov nærmere kl. 1800, og kriminalbetjentene – på markedet i Groznyj, og ikke inne på avdelingen. Forklaringene som han ga i retten, var totalt uforståelige, som dere husker. 

Jeg kunne ikke ha forestilt meg at aktoratet skulle synke så dypt som å føre for retten et vitne som er rusa på narkotika – jeg snakker om Baskhanov – og desto verre at dommeren ikke satte en stopper for dette skammelige opptrinnet. Jeg var sjokkert: Han begynte å få abstinenser mens han stod rett her i salen. Det er bare hos oss at sånt kan skje. Kolleger over hele Europa følger denne rettssaken, og jeg syns det er en skam. Og samtidig beskylder man menneskerettighetsaktivister for mangel på patriotisme!

I løpet av denne prosessen har aktoratet glemt at jeg eksisterer, de har vært opptatt med tautrekkingen med advokatene mine. For dem har det vært et slags hasardspill. De ga blaffen i at et menneskets skjebne står på spill, som kunne ha vært deres far. Dette er den sjette av liknende rettsaker som jeg har overværet de siste fem årene. I fem av dem har jeg sittet blant tilskuerne i salen, i den sjette har jeg sittet inni buret. I to av rettssakene, den forrige og min egen, har påtalemyndigheten vært representert av de samme juristene. Aktor Bajtajeva vet utmerket godt at saken er fabrikkert. Men det hindrer henne ikke i å føre aktoratet. Det var en liknende situasjon i den forrige rettssaken, mot Zjalaudi Geriev. Jobben hennes er visst verdt å gjøre seg selv til synder for. En troende kan ikke lyve, vitne falskt, benekte sannheten, men aktoratet har under hele prosessen benektet sannheten. Jeg har spurt med selv hvorfor mennesker lyver. Jeg ser bare to årsaker – for å skaffe seg fordeler, og på grunn av frykt. Jeg vet ikke hva som har vært motivet for aktoratets vitner. Om det er den ene eller den andre årsaken, er det uansett fornedrende.

La meg vende tilbake til Baskhanov, som liksom skal ha sett meg røyke. Utenom ham er det ingen som noensinne har sett meg gjøre det. Han skal veldig beleilig ha skyndet seg til politiet for å rapportere dette. Men det er noen, som på det gitte tidspunktet, så ham i fengselet i Sernovodskoje. Til og med den 9. januar var han i fengsel, så vidt meg bekjent. De datoene som han liksom skal ha sett meg, var Baskhanov ettersøkt av føderalt politi. Senere, den 14. desember, ble han oppdaget på kriminalomsorgens område. [Baskhanov forklarte at han var ettersøkt fordi han hadde unnlatt å registrere seg hos politiet ettersom han var bortreist i denne perioden. Forsvarerne spurte ham hvordan han kunne ha sett Ojub røyke i Groznyj hvis han var bortreist. Dette kunne ikke vitnet svare på. o.a.]

Da jeg under rettsaken forsøkte å stille spørsmål angående religion, fikk jeg et momentant svar. De sa at «dette ikke er en shariadomstol». Jeg husker rettssaken mot Geriev, hvor advokat Musajev spurte hvert vitne om de var rede til å sverge ed på Koranen. Alle, utenom politimennene fra Kurtsjaloj, gikk med på det. Sant nok var det tre av forsvarets vitner, som hadde sverget ed på Koranen, som ba retten om å få bli avhørt på nytt. De ville endre sin forklaring ettersom de dagen i forvegen hadde blitt tatt inn til politiet i Kurstjaloj. I denne saken har tydeligvis tidligere feil blitt tatt i betraktning. I denne prosessen har mer enn 60 politimenn forklart seg, og alle har løyet.

Det finnes to hadither (skriftlige overleveringer om Muhammads liv og lære) om vår profet, måtte Allah velsigne ham og gi ham fred. I den første står det at løgnere ikke har noen plass i umma (det muslimske fellesskapet). Alle muslimer er enige i at denne hadithen er troverdig. I den andre står det at ingen vil ende i den evige ild, utenom ikke-troende og de som benekter sannheten. Troen består ikke bare av de ord som kommer ut av munnen, men også av gjerninger som gjøres med kroppen, og av hjertets overbevisninger. Om en av disse komponentene er fraværende, vil troen til dette menneske ikke bli tatt imot. Noen tror at islam handler om å ha langt skjegg og å barbere bort barten. Dette er bare profetens sunna, men det finnes også fard – plikter, og hvis man unnlater å følge disse, blir alt det andre meningsløst. Det er ikke nok å slå seg på brystet og erklære at du er muslim. Derfor kan ingen av de som har vitnet falskt i denne saken overhodet kalle seg muslim.

Av alle som direkte eller indirekte har hatt noe å gjøre med fabrikkeringen av saken mot meg, finnes det kun én anstendig person som har gjort sin plikt på en ærlig måte. Forskjellen på et anstendig menneske og en skurk, er at den først gjør det som er rett, mens den andre gjør det som er gunstig for ham selv. 




De som har oppkonstruert denne saken, tror at de har en unnskyldning – at de har fått ordre fra høyere hold. Men det har de ikke. Kanskje har det vært et ønske. Eller muligens veiledning og råd. Men de kan ikke fått ordre om å begå et lovbrudd. Og om de hadde fått det, er ingen forpliktet til å utføre en ulovlig ordre. Hver og en av dere kunne ha nektet. Men i stedet har alle som en gått inn for å følge rådene i forventing om å få et godt utbytte. Noen har allerede steget i gradene. Men enhver blir nødt til å svare for sine handlinger.

For 15-20 år siden ville ingen har trodd at en slik rettssak var mulig i Kaukasus, og særlig ikke i vår republikk. I dag er dette blitt normen. Jeg tør ikke tenke på hvordan det blir om 20 år til hvis vi fortsetter å la oss lede av de samme prinsippene.

Jeg har ingen illusjoner når det gjelder dommen. Den blir selvsagt fellende.

Frifinnende dommer har vært så godt som fraværende de siste årene i republikken vår, ja i hele Russland faktisk. Det sier noe om den totale kontrollen som påtalemyndigheten har over rettsvesenet i landet. Hvis påtalemyndigheten bringer saken inn for retten, betyr det fellende dom.

På et møte med daværende president Dmitrij Medvedev den 19. mai 2010, sa daværende menneskerettighetsombud, Ella Pamfilova, følgende: «Blant republikkene i Nord-Kaukasus, jeg vil ikke si hvilke, for det vet dere også, har domstolene fullstendig diskreditert seg selv. Dette må det gjøres noe med. Folk må ikke føle at de er maktesløse i møte med brutalitet og lovløshet.» Dette er like aktuelt i dag. Jeg kan ikke unngå å gjengi Dmitrij Anatolevitsj’ svar: «De sier at domstolene har diskreditert seg selv fullstendig. Jeg er kategorisk imot denne uttalelsen, fordi under den ligger rettssystemets sammenbrudd, en total forakt for retten. Ja, det finnes dommere som tar bestikkelser, og som ikke tør å ta beslutninger. Men så snart vi snakker om at de har diskreditert seg selv… Hva er løsningen? Å oppløse domstolene og sette sammen nye? Det var det som skjedde i 1917. Jeg vil be alle om å opptre ytterst varsomt med hensyn til dette. Uansett hva slags domstoler vi har, er de våre, og vi er forpliktet til å rette oss etter deres avgjørelser.»

Hvem kan huske hvordan dommer ble felt i 30-årene av det såkalte spesialutvalget? Det ser ut til at det enda ikke har skjedd noen rettsreformer. Det er svært beklagelig.

Selv om vi vil, kan vi ikke la være å rette oss etter rettens avgjørelse. Jeg setter min lit Den høyeste. Hvis han mener at jeg skal forbli i fengsel, så tar jeg det ydmykt imot. Men Allah har beordret oss til å kjempe mot urettferdighet, og derfor skal vi kjempe til siste slutt, til jeg er blitt fullstendig frikjent og til forbryterne får sin straff.

Til slutt vil jeg si dette. Hvor mange menneskerettighetsaktivister er det mulig å drepe og sette i fengsel? Når kommer myndighetene omsider til å gi akt på dette? Jeg vil henvende meg til kollegene mine i fra Europa med følgende bønn: Jeg ber dere om å prøve å finne en måte å ta i bruk universell jurisdiksjon eller andre sanksjoner på mot de skyldige i denne saken, mot de som har organisert og gjennomført dette lovbruddet. Rettssystemet i dette landet nekter å etterforske det, alle mine henvendelser til Etterforskningskomiteen er blitt avvist.

Hvis vi ikke hadde hatt slike som utfører viljen til høytstående embetsmenn, slike som er villige til å selge sin egen mor, villige til å begå alle slags forbryterske handlinger, bare for å sikre sin egen stilling, for sin egen karriere, ville vi ha hatt mange færre slike lovbrudd i landet vårt. 

Avslutningsvis. Jeg er muslim. Det er sant. Jeg akter ikke å forsøke å bevise det for noen. Som vi vet har de som har fabrikkert denne saken, i tillegg gitt falske forklaringer i løpet av disse åtte månedene, for å prøve å gi meg lengst mulig fengselsstraff, og alle sammen regner seg for muslimer. Ikke én av em har vært interessert i å bringe sannheten for lyset. Det er flaut å se at mennesker som kaller seg muslimer, har sunket så dypt.

Takk.
Skrevet av
Emner: , , , ,

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)