Intervjuet som knuste de russiske etterretningstjenestenes renommé i Storbritannia
Andrej Ostalskij, 14. september 2018
«Åpenlyse løgner og oppspinn» – slik kommenterte Storbritannias
statsminister Theresa May Russia Todays
intervju med «Petrov» og «Bosjirov» (de to russerne som britisk politi har siktet for nervegiftangrepet på Sergej Skripal og datteras hans, o.a.). Mays talsperson sier i en uttalelse at fremstillingen
av hendelsene i intervjuet er under enhver kritikk: «Det er en fornærmelse av befolkningens
intelligens, og ikke minst grovt krenkende overfor ofrene for dette grusomme angrepet
og deres kjære». Journalist i Storbritannia Andrej Ostalskij forteller The Insider hvordan britene reagerer på «GRU-agentenes»
avsløringer om turen til Salisbury. (Se hele intervjuet nederst i innlegget.)
«Urkomisk», «Fullstendig latterlig», «For noen tullinger!»
Slik er den rådende holdningen blant briter til intervjuet som Aleksandr Petrov
og Ruslan Bosjirov ga til Russia Today.
«De russiske leiemorderne tedde seg latterlig lite troverdig», skriver
diplomatiredaktør i The Times Roger
Boyes. «De utviser en imponerende beherskelse av Wikipedia», ironiserer The Guardians
spaltist John Crace over deres «kunnskaper» om arkitekturen i Salisbury. «To helt alminnelige fyrer … de var bare ikke forberedt på den bitende vårkulden i Wiltshire etter en brennheit Moskva-vinter», skriver han. Gravejournalist Ryan Gallagher forundrer seg over at den sarkastiske spådommen, som han hadde gitt dagen i forveien, slo til. «De hevder i fullt alvor at de dro 4000 miles for å se på Salisbury-katedralen, og tilfeldigvis befant de seg i byen sammen dag som Skripal ble forgiftet. For en farse!» Og her er noen typiske utdrag fra kommentarene på sosiale medier: «Det likner en James Bond film med Politiskolen-manuskript», «Disse to typene fikk sikkert alltid hjemmeleksene sine spist opp av en hund da de var barn», «Det er ikke en gang en parodi – Putin gjør Russland til latter for hele verden». Og så videre, og så videre. Sitatlisten går over mange sider.
spaltist John Crace over deres «kunnskaper» om arkitekturen i Salisbury. «To helt alminnelige fyrer … de var bare ikke forberedt på den bitende vårkulden i Wiltshire etter en brennheit Moskva-vinter», skriver han. Gravejournalist Ryan Gallagher forundrer seg over at den sarkastiske spådommen, som han hadde gitt dagen i forveien, slo til. «De hevder i fullt alvor at de dro 4000 miles for å se på Salisbury-katedralen, og tilfeldigvis befant de seg i byen sammen dag som Skripal ble forgiftet. For en farse!» Og her er noen typiske utdrag fra kommentarene på sosiale medier: «Det likner en James Bond film med Politiskolen-manuskript», «Disse to typene fikk sikkert alltid hjemmeleksene sine spist opp av en hund da de var barn», «Det er ikke en gang en parodi – Putin gjør Russland til latter for hele verden». Og så videre, og så videre. Sitatlisten går over mange sider.
Jeg har tilbragt mer enn en fjerdedel av livet mitt i
Storbritannia, og aldri før har jeg sett en slik forbløffende enstemmighet. Folk
til venstre og høyre og i sentrum av politikken, kvalitetsavisene og
tabloidavisene, tvitrere og bloggere – det er som om alle sammen på hvert sitt
vis siterer Stanislavskij: «Jeg tror det ikke!», mens de gjør narr av to stakkars
turister. Britene morer seg spesielt over beskrivelsen av det barske været i
Salisbury, som liksom hindret «Petrov» og Bosjirov» i å besøke lokale
severdigheter den første dagen de var i byen. Annenhver brite har tatt bryet
med å sjekke på Internett, og funnet ut at en det var en liten snøstorm i byen
den 2. mars. Men neste dag snødde det ikke lenger, nå og da var det lett nedbør,
og noen gater ble brøytet for rester av snø. Det var fem varmegrader.
Innbyggeren gjorde sine ærender, og trafikken gikk som normalt. Det kjente
katedralen er synlig fra togstasjonen, kun en femten minutters spasertur unna,
man kan ta bussen dit, og med taxi koster det bare noen få pund. Men i stedet gikk
«turistene» i den motsatte retningen – mot huset til Skripal, som ligger mye
lenger unna stasjonen. Og etterpå fortet de seg forfrosne og «forferdelig klissvåte»
til London, bare for å returnere til Salsbury neste dag – da det var tørt – for
liksom å besøke katedralen, noe der forresten ikke finnes noen beviser for. «Hvor
er selfisene deres ved katedralen?» spør mange spydig. Britene oppfatter forresten
ikke den ukorrekte språkbruken, som «solberetskij sobor» ( i stedet for det
korrekte solsberijskij sobor=Salisbury-katedralen), og andre småting som gikk
tapt i oversettelsen.
Dette kunne ha vært usannsynlig morsomt, hadde det bare ikke
vært så sørgelig og tragisk. Journalist Mike Hind ber sine landsmenn slutte med
harseleringen: «Dawn Sturgess etterlot seg tre barn. Hun ble drept i det samme
novitsjok-angrepet som så mange driver og fleiper om». De som ikke syns at
dette er morsomt, snakker om en kognitiv dissonans: Figuren de to gjorde på
TV-skjermene, stemmer overhode ikke overens med britenes etablerte forestilling
om skumle, farlige, utspekulerte og superkompetente russiske spioner. Det er
ingen tvil om at renomméet til russisk etterretning har fått sitt dødsstøt. Men
det som holder på å skje med selve landets renommé, for ikke å snakke om landets
ledere, er mye viktigere. Filosof Peter Hested* satte ord på denne utbredte
oppfattelsen: «Med dette absurde opptrinnet har Russland dømt seg selv skyldig».
Kommentator for Bloomberg
Leonid Bersjidskij bemerker at russiske etterretningstjenester under Putin har
gjort forgiftning av sine motstandere til rutine, og at dette forsterker inntrykket
av Russland som en terroriststat. Denne praksisen «skader Moskva mer enn noen regimekritiker
eller motstander. Det vil henge over landet også etter Putin, om ikke hans
etterfølgere innrømmer skyld og offentliggjør opplysninger om disse attentatene»,
skriver Bersjidskij.
Et spørsmål som plager mange i Storbritannia er dette: Hva skulle
denne fullstendig talentløse forestillingen være god for? Er virkelig russisk
etterretning, og hele den russiske stat, styrt av en slik ynkelige og
tilbakestående gjeng? Ikke alle greier å tro på det. Folk begynner å mistenke
at dette er en egen form for trolling. At man med et hånlig flir viser fingeren
til Storbritannia og resten av verden. At det hele er et ydmykende narrespill. Bloggeren
Sara Nerberg* skriver følgende: «Vi kommer uansett aldri til å få tak i disse
to, men jo dummere de gjør seg, jo større blir krenkelsen mot oss og mot landet
vårt».
Om denne teorien stemmer, så følger en veldig uhyggelig og
skremmende slutning: Kreml og Putin er fullstendig likegyldige med hva verden
tenker om Russland og om ham personlig. En terroriststat som er bygd utelukkende
på løgn og manipulasjon? Det driter vel for svingende vi i! Det som betyr noe
er at «vårt eget» publikum, som har blitt kuet til lydighet av de statlige
TV-kanalene, tror på hva som helst. Og de som ikke sluker de primitive løgnene,
sier: «Kjempebra desinformasjon! Selvfølgelig har vi drept og kommer til å
drepe, både våre egne borgere og britiske, vi skal være stolte over at vi er
kule og tøffe, og dere andre (dvs. britene og resten av verden, o.a.) kan bare
skjelve i buksene, dere vil uansett ikke kunne gjøre oss noe».
Dette inntrykket forsterkes av den russiske presidentens
siste uttalelser i forbindelse med de massive militærøvelsene som er helt uten sidestykke. Putin
snakket om fredelige intensjoner og totalt fravær av aggressive hensikter. Den
siste tids hendelser har imidlertid vist at russiske styresmakter ser politikk som
en endeløs spesialoperasjon hvor motstanderen hele tiden må forvirres og føres
bak lyset (og at Storbritannia er en særlig forhatt motstander, er det ikke
lenger noen som helst tvil om). Ingenting skal forstås bokstavelig – slik har
det allerede vært lenge. Bak ethvert ord finnes det en dobbel og ofte
selvmotsigende betydning, og derfor virker erklæringer om «fredelige
intensjoner» og fravær av aggressive hensikter foruroligende på både vestlige
ledere og vanlige folk – svært foruroligende. Og da er det plutselig ikke noe å
le av lenger …
PS
Flere og flere begynner å tvile på om mennene i studioet til
Russia Today, og de som ble fanget opp
av britiske overvåkningskameraer, er de samme personene. Hvis de ikke er det,
kommer farsen til å fortsette, med del 2, og kanskje også del 3. Men hovedpoenget
forblir det samme: Russisk etterretning har så å si innrømmet å ha brukt en
militær nervegift for å utføre en terrorhandling i en fredelig britisk by.
Oversatt fra The Insider
*Jeg har ikke klart å finne disse sitatene i original, eller
hvem forfatterne er, navnene kan derfor være feil stavet.
Hele intervjuet med engelsk tekst
Les mer:
Også mange russere har lite tro på «Petrovs» og «Bosjirovs» versjon av historien. Aftenpostens korrespondent i Russland, Per Anders Johansen, har skrevet om de russiske reaksjonene på intervjuet: «Er dette to russiske homofile som elsker høye gotiske kirketårn? Eller bare to uheldige giftmordere? Russere flest er ikke i tvil»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar