lørdag 15. september 2018

Lev Tolstoj – en veldig human misantrop

Grunndykk
Aleksandr Zadorozjnyj, 9. september 2018

Lev Tolstoj er 190 år. Hvorfor ble den geniale forfatteren «den russiske revolusjonens speil»?


Den 9. september var det 190 år siden Lev Tolstoj ble født. Lev Nikolajevitsj er, på linje med Dostojevskij og Tsjekhov, et allmennmenneskelig geni som ha gjort ære på Russland og det russiske for all tid. En udiskutabel klassiker, ikke bare i sitt eget hjemland, men i hele verdens litteratur og filosofi. Det er ingen tvil om at grev Tolstoj har inspirert og banet nye veier for veldig mange mennesker. Når det er sagt, mener denne forfatteren et filosofien til Tolstoj simpelthen byttet ut en form for despotisme med en annen, med en som var enda strengere.

Tolstoy1892
Lev Tolstoj og hans medhjelper skriver en liste over bønder som trenger bistand.
Bilde: Samarin Pjotr Fjodorovitsj  (1831-1901), via Wikimedia Commons

To Tolstojer


Egentlig finnes det to Tolstojer. Den ene var representant for høyadelen, innehaver av en stor arv, en dagdriver, en som formidlet ideer om å forsones med livets lidelser, som hyllet den ekteskapelige lykke («Krig og fred»). Men så skjedde det noe. Etter den 37-år gamle
storebroren Nikolajs smertefulle død, etter et mislykket forsøk på å forsvare og redde fra dødsstraff en soldat som hadde slått til en offiser, og etter å ha overværet et forferdelig skue av en giljotinering i Paris, ble Tolstoj født på ny. Skuffet over sosietetslivets forfengelighet, grådigheten, umoralen og fåfengtheten, brøt Tolstoj med de litterære kretser. «Det er som om jeg har levd og levd, gått og gått, og kommet fram til en avgrunn, og forut ser jeg ingenting uten død og fordervelse», skrev han.

Lev Nikolajevitsj ble på et tidspunkt skremt av livets nådeløse meningsløshet. Hva skal man leve for om ethvert liv til slutt forvandles til støv? «Om ikke i dag, så i morgen ville sykdom og død hjemsøke meg og mine kjære, og ingenting ville bli igjen uten stank og mark. Mine verker, hvor store de enn var, ville alle bli glemt – før eller senere, og selv skulle jeg også dø. Hvorfor skulle man så anstrenge seg?*» Når både individet og menneskeheten som helhet er endelige, blir livet tomt og meningsløst, både for den enkelte og for samfunnet. Forfatteren tenkte for alvor på å ta sitt eget liv.

Den gjenfødte Tolstoj kom fram til at løsningen var å leve, ikke for sin egen del, men for den evige Gud, å ikke føre en spissborgerlig tilværelse, men å leve i tro. «Troen er en viten om det menneskelige livs mening som gjør at mennesket ikke tar sitt liv, men lever. Troen er livets kraft*».

Når Tolstoj er femti år, henvender han seg til Kristus. Han tolker ham imidlertid som en vismann, en forkynner og lærer, han avviser Hans guddommelighet og beskylder kirka for å ha lagt beslag på Kristus og Gud, for å ha forvansket Dem i mystisisme. Ifølge Tolstoj ligger sannheten i det enkle, mens enhver kompleksitet og urealistisk snirklethet er en løgn (derav kommer også Tolstojs aversjon for «kunst for kunstens egen skyld», dekadansen, symbolismen og andre kunstretninger som var på moten den gangen). 

Tolstoj mente at Kristus’ viktigste bud var følgende: å ikke vredes, å ikke forsake sin kone (det vil si å ikke drive hor), å aldri sverge på noe til noen, å ikke anse andre folkeslag som sine fiender, å ikke besvare ondt med makt. Det siste budet var det aller viktigste, det Tolstoj bygger hele sin lære på.

Han tordner mot Kirka som utnytter Gud til sin egen fordel, og mot staten – samme om den er eneveldig eller demokratisk – som stadig ser seg nødt til å ty til vold. Begge deler er, ifølge Tolstoj, umoralsk og må knuses. Ikke ved makt, men ved en allmenn og generell avstandstagen og unndragelse (det er ikke rart at den 72-år gamle Tolstoj ble bannlyst fra kirka, han var strengt tatt ikke ortodoks og ble ikke det minste såret). 


Lev Tolstoy at the opening of the library Savelyev 1910
Lev Tolstoj på åpningen av et folkebibliotek i Jasnaja Poljana, 1910
Bilde: Aleksej Ivanovitsj Saveljev, via Wikimedia Commons


Kommunistgreven


Så hvor ligger løsningen? I uvitenheten, i epikurismen, i forsoningen, eller tvert imot i selvutslettelsens opprør? Ingenting av dette er tolstojistisk. Som motstykke til den syndefulle, usedelige og morderiske bysivilisasjonen, den fordervende eiesyken og forbrukermentaliteten, den ukritiske troen på teknologi som løgnaktig framstilles og oppfattes som framskritt, samfunnet som straffer ondt med ondt og på den måten mangedobler ondskapen, den tyranniske staten og dens lydige undersått kirka, som har lagt beslag på Kristus og forvrengt ham, volden som tåkelegger bevisstheten – det være seg etter statlig diktat, drap eller det å tvinge sin vilje på en annen, setter Tolstoj på Rousseau-vis opp bondens enkle verden, han som lever etter naturens lovmessige sykluser, en verden som domineres av ukomplisert tro, nødvendig og konstruktivt arbeid, kollektivisme, likestilling og selvstyre, patriarkalsk anarkisme og kommunisme, en verden som ikke består i kraft av statens eller kirkas lover, men i kraft av personlig og kollektiv samvittighet, i higenen etter det alle viktigste – frelse for sjelen. 

«Mennesker begår de mest grusomme handlinger uten å innse at de selv står ansvarlige for dem. De første krever, de andre avgjør, de tredje bekrefter, de fjerde innstiller, de femte rapporterer, de sjette gir ordren, og de sjuende utfører», sier Tolstoj anklagende. I et samfunn hvor alle er gjort til slaver av staten, er ingen skyld i noe, og derfor seirer ondskapen. For Tolstoj er fornuften ikke formelle bestemmelser og paragrafer, men en levende, brennende, sprudlende og livgivende kilde av moral- og ansvarsfølelse som finnes i ethvert menneske.

Livets mening og lykke er å finne i aktiv godhet, skjønt ikke for andre, men for sin egen del, for sin egen frelses skyld. (Hans siste roman, Oppstandelse, handler om dette, og det er dette synet som skiller Tolstoj så skarpt fra Dostojevskij, som la medlidenhet og selvoppofrelse til grunn for individets skjebne.) Ifølge Tolstoj gir det å være god, å ikke motsette seg vold med ondskap og på denne måten tjene Gud, en personlig fordel. Å være god er ikke bare fint, det er også nyttig, det er smart: Den som gjør godt, er frigjort fra lidelser som kommer av misunnelse og strid. Tolstoj opphøyer dette rasjonelle prinsippet til en universell lov, på linje med gravitasjonsloven. Dermed har det russiske geinet løst spørsmålet om meningen med livet: Du skal tro, gjøre godt, tjene den evige Gud, og frelse deg selv for all evighet. 

Så enkelt! Og når alle blir fylt av dette hellige enfold, vil ondskapen fordufte av seg selv, Guds rike vil komme til jorda, og vi får en æra av åndelig og sjelelig velvære og salighet for alle mennesker.


Kristen uten kors


Lev Tolstojs lære er revolusjonær i det at den tar mål av seg til å forandre, ikke de ytre, sosiale kår, men enkeltmenneskets og menneskehetens åndelige natur. Som enhver revolusjonær dogmatikk ble selvsagt tolstojismen til en religion, og greide å skaffe seg en haug med tilhengere i Russland og verden over.

Men er arven etter Tolstoj egentlig så dydig og god? Han byttet ut statens og kirkas voldsbruk med etisk despotisme. Greven fra Jasnaja Poljana stirrer på oss og taler til oss som den gammeltestamentlige Jehova, og etterlater seg null valgfrihet. I sitt forsvar for den menneskekjære og barmhjertige Kristus forvandles han til Hans rake motsetning, til en misantrop med en frenetisk kalvinistisk forakt og intoleranse for menneskelige svakheter, for menneskets selvmotsigende vesen. Tolstoj er en kristen uten kors. 

Det er ikke for ingenting at Lenin kalte Lev Nikolajevitsj «den russiske revolusjonens speil». Det var kanskje vettugt og velfundert, men definitivt nådeløst. Tolstoj ble, uten å ha tenkt tanken og uten å ha ønsket det, en profet og en ideolog, ikke for sitt eget århundre, men for det 19. århundre – det århundre da de vanvittige, spekulative, virkelighetsfjerne, inhumane og antikristne konstruksjoner fikk sin blodige triumf. Det gjelder ikke bare bolsjevikene. Alskens despoter som fikk det for seg at de skulle sette de ulykkelige i konsentrasjonsleirer, kunne rettferdiggjøre seg med Tolstojs aksiomer. Alskens maktbøller og galninger som sitter på en trone kan lene seg på hans ord.

Geniet Tolstoj har foreviget Russland på samme måte som Lenin og Peter den store med deres frenetiske omskapingslyst. Lev Tolstoj er russer tvers igjennom: en stundesløs seer som sprer sine ideer i det vide og brede. Burde han snevres inn? Nei, det går nok ikke. Vi må ta ham som han er: romslig** og universelt ubarmhjertig. Gi akt og lev med det.

Oversatt fra nettavisen Znak


*Fra Lev Tolstojs Skriftemål i Geir Kjetsaas oversettelse (2001)
** En referanse til Dostojevskij Brødrene Kamarazov, når Dmitrij Karamazov klager over menneskets motsetningsfylte natur: «Nei, mennesket er altfor romslig, jeg skulle gjerne sett at det var trangere» (Geir Kjetsaas oversettelse). Det er et kjent sitat på russisk, skjønt «mennesket» ofte erstattes av «russeren». 


Family of L. Tolstoy
Lev Tolstoj sammen med kone og barn, 1887
Bilde: Ukjent fotograf, via Wikimedia Commons

Ingen kommentarer: