Dmitrij Gudkov, 27. mars 2018
Dmitrij Gudkov på demonstrasjon til støtte for journalister, 11 mars 2011 By Vitaly Ragulin, via Wikimedia Commons |
Uhumskhetene brøytet seg straks vei gjennom marerittet i Kemerovo: Guvenør Tulejev nektet å komme uten kortesje, og i to dager greide ikke landets ledere å finne tid til å fly til åstedet for tragedien*. Dette er riktignok ikke noe nytt for oss. Nettopp slik – med «tidollarhorer»** – fikk dette regimet som nå står i full blomst sin begynnelse. Hva ville en politiker ha gjort? Eller nei, hvorfor politiker. Hva ville en helt vanlig person, hvem som helst av oss, gjort i en slik tragisk situasjon? Han ville først og fremst ha følt tragedien. Ønsket å hjelpe til. Sagt noe fra hjertet. Lagt ned blomster. Overført penger. Endret profilbildet på sosiale medier. Alle har vi gjort noe i den dur. Alle vi – bortsett fra representanter for myndighetene. De har ikke engang uttrykt en symbolsk medfølelse eller funnet anledning til å si et eneste ord til de etterlatte.