Diletant
Ivan Sjteinert, 18. desember 2018
Det russiske opprøret – slik startet det hele
En kald vinterdag i 1876
hadde medlemmer av den revolusjonære organisasjonen Jord og frihet* samlet seg utenfor Kazan-katedralen i Sankt
Petersburg. De arrangerte den første politiske demonstrasjonen i Russland, og
nå stod de og ventet for å se hvem som ville komme. Tsarens motstandere håpte
de skulle få se arbeidere, men de som dukket opp var i all hovedsak studenter
og representanter fra hovedstadens intelligentsia. Så snart det røde flagget svaiet
over folkemengden (også dette skjedde for første gang i Russlands historie), gikk
politiet løs på demonstrantene og banket opp titalls mennesker.
Tumult of students in front of Kazan Cathedral, 18 December, 1876, St Petersburg, Russia Engraving from LIllustrazione Italiana, 1877 Via Wikimedia Commons |
I sovjetisk historieskriving var det vanlig å kalle
Kazan-demonstrasjonen i 1876 for «den første arbeiderdemonstrasjonen». Men i
virkeligheten var ikke arbeiderne enda blitt særlig politisk aktive.
Demonstrasjonen tiltrakk seg først og fremst intellektuelle og studenter. Sistnevnte
gruppe ble for eksempel ofte kastet ut av universitetet og kalt inn i hæren på grunn av politisk suspekthet. Dette tiltaket var øyensynlig ment å skulle stagge dem som gikk i bresjen for å gi studentene alskens friheter. Imidlertid ble flesteparten bare enda mer fylt av hat mot tsarmakta.
gruppe ble for eksempel ofte kastet ut av universitetet og kalt inn i hæren på grunn av politisk suspekthet. Dette tiltaket var øyensynlig ment å skulle stagge dem som gikk i bresjen for å gi studentene alskens friheter. Imidlertid ble flesteparten bare enda mer fylt av hat mot tsarmakta.
På denne tiden var fredelige demonstrasjoner noe helt uhørt.
Fram til da hadde de revolusjonære foretrukket andre metoder – agitering eller
terror. Men under begravelsen til en av sine tilhengere, Pavel Tsjernysjev, som
hadde omkommet i fangenskap, hadde lederne for de antimonarkiske bevegelsene bitt
seg merke i hvor mange mennesker som var villige til å delta i sørgeprosesjon.
Det var da ideen om å holde den aller første politiske gateprotesten ble født.
En av ideologiene for aksjonen var Georgij Plekhanov, som
siden skulle utmerke som en særdeles viktig marxistisk teoretiker. Plekhanov,
som på det tidspunktet var en ukjent student ved Gruveinstituttet i Sankt
Petersburg, tvilte på behovet for en slik gateprotest. Ifølge hans egne memoarer
var arrangørene av demonstrasjonen høyst usikre på hvor mange de ville greie å få
med seg. «Vi var i tvil, men opprørstrangen ble vekket i hver og en av oss, og
vi ga etter», oppsummerer Plekhanov.
Georgij Plekhanov (1856 - 1918), via Wikimedia Commons |
Medlemmer av det hemmelige samfunnet Jord og frihet satt på skjulestedet sitt på Petrograd-siden
(nordsiden av Neva) og la en nøye plan: De ble enige om å møtes om morgenen den
18. desember ved Kazan-katedralen. Det var flere grunner til at dette: For det
første var det en søndag, og da kunne fabrikkarbeiderne slutte seg til demonstrasjonen,
og for det andre var dette helgendagen til Sankt Nikolas.
For å ha det litt gøy hadde de revolusjonære lyst til å
tenne lys til ære for nettopp Nikolaj inne i katedralen – ikke for den kommende
tronarvingen (Nikolaj II), men for den revolusjonære tenkeren Nikolaj
Tsjernysjevskij, som satt i eksil i Sibir. I tillegg besluttet de å ta med seg
røde bannere med «Jord og frihet» sydd på i hvite bokstaver.
Det ble noen hundre mennesker som møtte opp på plassen foran
Kazan-katedralen en frostmorgen i desember. Anslagene varierer mellom 200 og
400, mens politiet informerte sine sjefer om at det var 150 deltakere. Blant
disse var det bare en liten gruppe arbeidere – det var mange flere studenter,
også kvinnelige.
Logoen til Jord og frihet, via Wikimedia Commons |
Imidlertid kjente ingen av de fremmøtte til hensikten med
demonstrasjonen: Noen mente at det skulle holdes en minnestund for politiske
fanger, andre var sikre på at de hadde kommet for å vise sin støtte til
serbiske soldater mot ottomanene. Til eksempel skrev en av arrangørene,
Aleksandr Mikhajlov, følgende om politiske fanger: «Lidelsene hos de nærmeste
har ingen ende. Samtidig tier pressen og samfunnet angående alt dette.
Representanter fra pressen vet hva som skjer og de liker det ikke, men de har taushetens
segl på sine lepper».
Mange av dem som vi tradisjonelt støter på i
historielærebøker, var her: Mark Natanson (senere medlem av Det
sosialistrevolusjonære partiet), lederen av Folkeviljen*
Aleksandr Mikhajlov, Vera Figner som var med på attentatet mot keiseren, og
mange andre. «Der kom svært få arbeidere. De forstod ikke målet og meningen med
demonstrasjonen, de var inne i katedralen en liten stund, og så gikk de. Plassen
var fylt med nihilister, ikke proletarer», skrev Aleksandr Bibergal som var med
på begivenhetene.
Demonstrantene strømmet inn i katedralen og rakk å bli med
på bønnen (moleben). De tiltrakk seg en del oppmerksomhet: «Et betydelig antall
unge mennesker begynte å samle seg i Guds hus, etter utseende å dømme kunne man
anta at de var studenter. Blant ungdommene kunne man også se noen kvinner. De
oppførte seg særdeles uanstendig under bønnen: Ikke korset de seg, de vandret
rundt, hvisket og lo, og sammensvoret seg», skrev avisa Pravitelstvennyj vestnik dagen etter. Nærmere middagstid samlet det
seg flere og flere politifolk på Nevskij prospekt.
Selve demonstrasjonen varte ikke mer enn fem minutter,
ifølge memoarene til noen av de som tilstede. Rett utenfor katedralen hold
Plekhanov en rotete, men ekstremt følelsesladd tale, som ble avsluttet med
følgende ord: «Lenge leve den sosialistiske revolusjonen!» Etterpå ga han det
røde flagget til den 16-årgamle Jakov Potapov, og folkemengden løftet ham og
banneret opp i været. Men forbipasserende og byfolk skjønte nok fortsatt ingenting
av hva aksjonen dreide seg om.
Kazan-katedralen sett fra Nevskij prospekt, 1896, via Wikimedia Commons |
Da politiet dukket opp, styrtet demonstrantene mot den store
statuen av hærfører Kutuzov. Ifølge Plekhanov hadde de ingen plan for å
motsette seg lovens voktere, men enkelte hadde selv væpnet seg, riktignok ikke
med spesielt farlige våpen – slåsshansker og ting de ellers hadde for hånden. Gatefeiere,
som den gangen også hadde ansvar for å holde ro og orden, kom til for å bistå
politiet.
Først greide demonstrantene faktisk å drive politiet tilbake, men disse tok seg snart sammen – og så braket det løs en skikkelig slåsskamp. En kjøpmann som tilfeldigvis ble involvert i hendelsen, fortalte følgende under forhøret: «Jeg var ute med kona og barna for å spasere en tur på Nevskij, og så får vi se at det er en slåsskamp ved Kazan-katedralen. Jeg satte fra meg kona og barna ved frukthandlerne på Nevskij, brettet opp ermene, trengte meg inn i mengden, og dessverre fikk jeg bare gitt en skikkelig trøkk til et par stykker».
Plekhanov greide å unnslippe arrestasjon – de så nemlig
etter en person med høylue fra Gruveinstituttet, men Plekhanov hadde allerede
kvittet seg med den. Potapov var ikke fullt så heldig, han hadde rullet sammen
flagget og gått for å spise. Det var en forbipasserende som til slutt pekte ham
ut for politiet. Den som led den minst misunnelsesverdige skjebnen, var Arkhip
Jemeljanov, kjent under pseudonymet Aleksej Bogoljubov. I utgangspunktet
støttet han ikke ideen om en demonstrasjon, men kom likevel for å observere på
avstand. I mengden var det er en person som liknet på ham, og i basketaket med
politiet fektet denne noe voldsomt med knyttnevene. Da de ikke greide å arrestere
ham, fakket de etterpå Bogoljubov mens hans spaserte en tur. I lommene hans
fant de dessuten en revolver.
Til sammen arresterte politiet og frivillige over 30
mennesker, men så godt som alle arrangørene kom seg unna. Retten definerte
lovbruddet som «opprør mot den øverste makt»: Fem stykker ble idømt temmelig
lange straffer i katorga (straffearbeid), og utenom enkelte som ble frikjent,
ble resten sendt i eksil eller kloster. Bogoljubov fikk den aller strengeste
straffen (15 år i katorga). Han ble sinnssyk i fengselet, og døde etter kort
tid.
Oversatt fra Diletant
*Den hemmelige politiske organisasjonen Jord og frihet (Zemlja i volja) ble dannet med bakgrunn i
narodnikbevegelsen. Narodnikene (av ordet narod
som betyr folk, eg. folkelige, populister) var sosialistisk orienterte intellektuelle
som hadde folkefrigjøring (dvs. bøndene) som sitt mål, og som (med lite hell) prøvde
å få bøndene til å reise seg mot tsaren. Noen var også inspirert av den
russiske nihilismen og anarkismen (Bakunin, Tsjernysjevskij etc), men ikke alle
narodniker var revolusjonære. Det var imidlertid medlemmene av Jord og frihets, og deres mål var å
berede grunnen for en sosialistisk revolusjon. Da organisasjonen ble splittet i
1879, dannet den mest radikale fraksjonen organisasjonen Folkeviljen (Narodnaja volja). De ville ikke vente på bøndenes
politiske vekkelse, men heller ta saken i egne hender. Terrorisme og drap på
embetsmenn var deres viktigste politiske virkemiddel, og en rekke attentater
skyldte over hovedstaden. I 1881 lykkes de i å myrde selveste tsar Aleksandr
II. Men det fikk nok ikke den effekten de håpet på; etter tsardrapet rådet en
antiterrorstemning i befolkningen, mange revolusjonære ble arrestert eller
sendt i eksil, og Folkeviljen gikk
snart i oppløsning. Liberaliseringen som den myrdede tsaren hadde åpnet for
(han hadde blant annet avskaffet livegenskapet i 1861), ble bremset av hans
slavofile og reaksjonære sønn Aleksandr III. De radikale politiske bevegelsene på
1860-80 tallet regnes som forløpere for den russiske revolusjonen, og
inspirerte blant annet Dostojevskij til å skrive en av sine fire store romaner,
nemlig De besatte (1872).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar