Sølvsnøstormen – en julefortelling

I anledning årstida har jeg funnet fram ei bok jeg har liggende med julefortellinger av russiske forfattere. Stykket jeg har valgt er av en lite kjent forfatter ved navn Vasilij Nikiforov-Volgin (1901 – 1941). Han var ortodoks kristen, og religiøse og ortodokse tema var sentrale i diktningen hans. Nikiforov-Volgin bodde i Narva i Estland. Han ble skutt av NKVD i 1941 og rehabilitert i 1991. 

Sølvstormen skildrer en barnesjels forventninger til og opplevelse av jul – her er mye for enhver å kjenne seg igjen i. Dessuten gir fortellingen et lite innblikk i russisk-ortodoks julefeiring.

Kom gjerne med tips til andre russiske julefortellinger som burde gjengis på norsk. Jeg har lyst til å oversette noen flere før nyttår. 

Juletremarked av Henrikh Matvejevitsj Manizer (1847—1925)
 via Wikimedia Commons

Sølvsnøstormen av Vasilij Nikiforov-Volgin

Det er nesten en måned igjen til jul, men allerede overøser den deg med puddersnø, trykker seg mot de forfrosne vinduene om morgenen, ringer i meiene på de lyseblå veiene, synger i kveldsgudstjenesten i kirka «Kristus er født – fryd dere», og kommer til deg i drømme om nettene i form av en munter sølvsnøstorm.

På slike dager har man ikke behov for noe jordisk, og særlig ikke skole. Hjemme merket de førjulsstemninga mi og kunngjorde strengt: «Hvis du får med deg hjem dårlige karakterer fra skolen, så kommer du ikke til å få se noe juletre eller nye støvler!»

«Det går fint», tenkte jeg. «Vi får nå se… Hvis de gir meg, sånn som de har sagt, en treer i oppførsel, så retter jeg det til en femmer. I aritmetikk får jeg – sikkert som amen i kirka – en toer, men det gjør heller ikke noe. Mikhail Vasilitsj skriver alltid toeren som en svanehals, uten sirkel – jeg retter den også til en femmer…»

Da jeg hadde fundert på alt dette, sa jeg til foreldrene mine: «Jeg kommer til å få førsteklasses karakterer!»

Jeg tok følge med Grisja hjem fra skolen. Jeg spurte ham:

«Kjenner du åssen det lukter jul?»

«Ikke enda, men jeg kjenner det snart»

«Hva tid da?»

«Når mamma kjøper gås og begynner å steike’an, da kommer jeg til å kjenne det!»

Jeg likte ikke Grisjas svar. Jeg begynte å surmule og ble taus.

«Hva er det du bretter for?» spurte Grisja.

Jeg skjelte bort på ham med arge øyne og sa sint:

«Så jul lukter virkelig stekt gås, din tomskalle?»

«Hva ellers?»

Det kunne jeg ikke svare på, så jeg rødmet og ble enda mer forarget. 

Jula nærmet seg mer og mer. I butikkene og bakeriene var det allerede utstilt juletrepynt, pepperkakeskøyter og fisker med hvite kanter, godterier i gull og sølv som gir tannverk, men som du likevel kommer til å spise fordi de er julegodterier.

Før selve skoleferien ba jeg til Gud om at Han ikke måtte la meg få toer i aritmetikk og treer i oppførsel, for ikke å ergre foreldrene mine og for ikke å gå glipp av høytiden og de nye støvlene med røde stropper som de hadde lovet meg. Gud hørte min bønn, og i attesten «om framgang og oppførsel» fikk jeg en treer i aritmetikk og fem minus i oppførsel. En uke før julekvelden fikk vi fri.

Jula stod ved vinduet og tegnet isblomster på glasset. Den ventet på at gulvet skulle vaskes, ryene legges ut, parafinlampene foran ikonene tennes og la Ham komme inn… Så kom julaften. Den var stormfull og kritthvit, lik ingen annen dag. Trammen vår var nedsnødd, og mens jeg måkte den, tenkte jeg: En uvanlig snø… som om den er hellig! Vinden som uler i bjørkene – den er også uvanlig! Bjellene til kuskene var ikke de samme, og menneskene i snøflakene var ikke de samme… På veien gikk en gutt i filtstøvler i snøføyka og dro en kjelke med et juletre på, og som et under smilte han. 

Jeg stod lenge i snøstormen og lyttet til hvordan det vandret i sjelen min som en munter vind det aller mest vidunderlige, sødmefylte og velduftende ordet – «Jul». Et ord som luktet av snødrev og stikkende barnål.

Siden jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg fra alt det hvite og uvanlige, løp jeg til kirka og hørte på at de midt i kirkerommet leste profetien om Kristi fødsel i Betlehem, jeg spaserte rundt på markedet hvor de solgte juletrær, satte foten under en forbipasserende gutt så vi begge falt overende i snødrevet, slo med knyttneven i den stivnede sauseskinnpelsen til en bonde som for det kalte meg «kakle-kakle», og klatret over gjerdet til byparken (selv om porten også var åpen).

Det var ingen i hagen – kun snøstormen og vindens hvisking i trærne. Uvisst hvorfor kastet jeg meg i farten ned i ei dyp fonn og fikk leppene festet til snøen. Utmattet av å løpe rundt i snøføyka gikk jeg grå og forfrossen hjem og fikk se et lite juletre under ikonene… Jeg satt meg ved siden av det og begynte å synge, først mumlende, og så høyere og høyere «Jomfruen føder Ham i dag», og i stedet for «vismennene følger stjernen» sang jeg «vi musene følger stjernen». 

Far som hadde hørt sangen min, sa: «Du er vel ikke en tosk? Hvem har vel hørt om mus som følger en stjerne?»

Mor stekte kalvelabber til aspiken. Jeg var veldig sulten, men det var ikke lov å spise før stjernene kom til syne. Far som var ferdig på arbeidet, begynte å lese høyt fra Juleevangeliet. Jeg lyttet til hans langtrukne lesing og tenkte på Kristus som lå i krybben: Det snødde sikkert da også, og lille Jesus var nok kjempekald!

Og jeg syntes så synd på ham etter det at jeg begynte å gråte.

«Hvorfor ble du lei deg?» spurte de meg bekymret.

«Det er ikke noe. Jeg har bare frostbitt i fingrene»

«Til pass for deg, ulydigper! Du burde ikke løpe rundt i sånt rufsevær!»

Og så ble det endelig julekvelden. I helt nye antrekk korset vi oss foran ikonene og gikk til kveldsgudstjenesten i Frelserens kirke. Stormen hadde lagt seg og mange stjerner strømmet fram på himmelen. Jeg letter lenge etter julestjernen, og til min store glede fant jeg den. Den lyste sterkest av alle og glitret av blå flammer.  

Så er vi inne i kirken. Vi har granbar under føttene, og rundt omkring oss, hvor enn du ser – overalt skinner det. Til og med den stormagede kirketjeneren, som alle kaller for «gnieren», også han skinner som en helgen. I koret stod kjøpmann Silantij og leste «Det store kompletorium». Stemmen til Silantij var hes og lespende – en annen gang hadde alle murret for den nasale lesingen, men i dag, i anledning den store høytiden, lyttet de oppmerksomt og korset seg attpåtil. I den tette folkemengden fikk jeg øye på Grisjka. Jeg trengte meg bort til ham og hvisket ham i øret: 

«Jeg så julestjernen på himmelen… Stor og blå!»

Grisjka så skjevt på meg og brummet:

«Det er en vanlig stjerne! Vega heter den. Den er alltid synlig!»

Jeg ble sint på Grisjka og dyttet ham i siden. En eller annen mann gav meg et klaps i bakhodet for frekkheten, og Grisjka hveste:

«Etter gudstjenesten får du en av meg også!»

Silantij leste lenge og vel… Plutselig tok han en liten pause og så seg alvorlig rundt. Alle følte at det nå skulle det skje noe spesielt og viktig. Stillheten i kirka ble enda stillere. Silantij hevet stemmen, og med en for ham usedvanlig klarhet, utbrøt han høyt og tydelig:

«Gud er med oss! Forstå det, alle folk, og underkast dere, for Gud er med oss!»

Hans overstrømmende ord ble lystig og høylytt løftet opp av koret:

«Gud er med oss! Forstå det, alle folk, og underkast dere, for Gud er med oss!»

Presten i hvite messeklær åpnet Kongedøra, og alteret glinset hvitt av sølvbrokaden som dekket alterbordet og offerbordet. 

«La det lyde til verdens ender, at Gud er med oss», tordnet koret av byens beste stemmer. «Må dere mektige underkaste dere, for Gud er med oss… Det skal stråle fram et lys over dem som bor i dødsskyggens dal, for Gud er med oss. For et barn er oss født, og en Sønn oss gitt – for Gud er med oss… Og Hans fred er uten ende – for Gud er med oss!»

Da høysangen var ferdigsunget, ble Kongedøren lukket, og Silantij begynte å lese igjen. Nå leste han livfullt og klart som om sangen hadde forsølvet den dystre stemmen hans.

Etter prestens lovprisning klirret det svakt i stemmegaffelen inne fra koret, og koret begynte å synge med smilende stemmer «Din fødsel, Kristus vår Gud».

Etter julegudstjenesten tente vi juletreet hjemme med flammen fra parafinlampa. Treet var pyntet med godterier, epler og runde, rosa kaker. Urka, som er jøde og like gammel som meg, kom på besøk til meg. Han hilste oss høflig god jul, stirret lenge på det opplyste treet med sine gammeltestamentlige øyne, og så sa han noe som vi likte alle sammen: 

«Kristus var et godt menneske!»

Jeg og Urka satt oss under juletreet på en stripete fillerye, og mens jeg fulgte linjene i bønneboka med fingeren, begynte vi å synge sammen «Din fødsel, Kristus vår Gud».

Denne lyse kvelden drømte jeg igjen om sølvsnøstormen, og det var som om musene kom gående  på baklabbene gjennom stormhvirvlene, og hver av dem bar på en stjerne. De sang «Din fødsel, Kristus vår Gud».

Kristi fødsel, ikon av Andrej Rubljov, tidlig 1400-tall