Med denne morsomme, lille Tsjekhov-fortellinga om et nyttårsselskap vil jeg ønske leserne mine godt nyttår. I 2018 blir det mer stoff fra Russland og mer om presidentvalget i mars.
 |
| Anton Tsjekhov ved Melikhovo Av P. I. Seryogin via Wikimedia Commons |
Svindlere mot sin vilje – et nyttårsbedrag
Av Anton Tsjekhov
Det er aftenselskap hos Zakhar Kuzmin Djadjetsjkin. De
feirer nyttår og navnedagen til husets vertinne Melanja Tikhonovna.
Gjestene er mange. De er ærverdige, respektable, edruelige
og hederlige folk. Ikke en eneste kjeltring finnes blant dem. Det er noe
mildt og behagelig og en følelse av verdighet i ansiktene deres. I en stor
vinylkledd sofa i stua sitter huseieren Gusjev og kjøpmannen Razmakhalov, som familien
Djadjetsjkin handler hos på bok. De snakker om døtrene sine og deres friere.
«Det er vanskelig å finne en mann i disse dager», sier Gusjev,
«… som ikke drikker og er pålitelig… en virksom mann… Vanskelig!»
«Det viktigste i et hjem – det er orden, Aleksej Vasilitsj!
Det blir ikke noe av det når det ikke finnes en i hjemmet… som… orden i
hjemmet…»
«Om det ikke er orden i hjemmet, da… så blir alt… Det begås
så mye dumskap i denne verden… Hvor finnes det vel orden her? Hm…»
På noen stoler i nærheten av dem sitter tre gamle damer og
kikker rørt på munnene deres. Beundringen står skrevet i øynene deres –
«hvilken visdom». I hjørnet står gudfar Gurij Markovitsj og studerer ikonene.
Fra vertskapets soverom høres noen lyder.
De unge pikene og deres kavalerer spiller lotto der inne. Innsatsen er en
kopek. Kolja, en førsteårs gymnasiast, står ved bordet og gråter. Han har lyst
å spille lotto, men får ikke delta. Er det vel hans skyld at han er liten og
ikke eier en kopek?
«Ikke grin, din tosk», formaner de ham. «Hva er det du
griner for? Vil du ha ris av mamma?»
«Hvem er det som griner? Kolka?» lyder morens stemme fra
kjøkkenet. «Jeg har prylt ham for lite, den rakkerungen… Varvara Gurevna, dra
ham i øret!»
På et falmet sengetøy av kaliko i vertskapets seng sitter to
ungpiker i rosa kjoler. Foran dem står det en fyr på tjuetre år, en kontorist i
et forsikringsselskap, Kopajskij, en face (forfra) likner han veldig på en
katt. Han flørter med dem.
«Jeg har ikke tenkt å gifte meg», sier han mens han viser
seg fram og retter på den høye og gnagende kraven. «Kvinnen er et lysende punkt
i sinnet til en mann, men hun kan også ødelegge mannen. Et ondskapsfullt
vesen!»
«Men menn da? En mann kan ikke elske, bare være frekk»
«Så naive dere er! Jeg er verken kyniker eller skeptiker,
men likevel forstår jeg at mannen for alltid vil stå på et høyere trinn når det
gjelder følelser»
Djadjetsjkin og hans eldste sønn Grisja vimser fra hjørne
til hjørne, som ulver i bur. De brenner i sjelen. Før middag har de drukket tett
og nå har de inderlig lyst på mer… Djadjetsjkin går inn på kjøkkenet. Der står vertinnen og drysser støtt sukker på
pirogene.
«Malasja», sier Djadjetsjkin. «Vi kunne servert noe snacks,
gjestene har lyst på noe å bite i…»
«De får vente… Hvis dere drikker og spiser opp alt sammen
nå, hva skal jeg da servere klokka tolv? Dere dauer ikke. Gå ut… Ikke gå her i
veien for meg»
«Bare en liten dram, Malasja… Du får ikke noe underskudd av
det… Kan jeg?»
«For en plage! Kom deg ut, sier jeg! Gå og sett deg med
gjestene! Hva er det du henger rundt på kjøkkenet etter?»
Djadjetsjkin sukker dypt og går ut av kjøkkenet. Han går for
å se på klokka. Viserne peker på åtte over elleve. Det gjenstår enda femtito
minutter før det etterlengtede øyeblikk. Noe så grusomt! Å vente på sprit er
den tyngste man kan vente på. Det er bedre å stå i fem timer i kulda og vente
på toget enn å vente fem minutter på sprit… Djadjetsjkin kikker hatefullt bort
på klokka, tar et par skritt fram og flytter den store viseren fram fem
minutter… Men hva med Grisja? Hvis Grisja ikke får noe å drikke nå, så kommer
han til å gå til vertshuset og drikke der i stedet. Han er ikke villig til å dø
av kjedsomhet…
«Lille mor», sier han. «Gjestene er sinte for at De ikke har
servert snacks enda! Det er en skam… Å la dem sulte til døde!... Om De kunne gi
en liten dram!»
«Dere må vente… Det er ikke lenge igjen… Snart så… Ikke heng
rundt på kjøkkenet»
Grisja smeller med døra og går for hundrede gang for å kikke
på klokka. Den store viseren er nådeløs! Den står nesten på stedet hvil.
«Den går for sakte!» trøster Grisja seg selv, og flytter
viseren fram syv minutter med pekefingeren.
Kolja løper forbi klokka. Han stopper foran den og begynner
å regne på tiden… Han har forferdelig lyst til så snart som mulig å få oppleve
det øyeblikket når alle roper «hurra!» Viseren stikker ham i hjertet med sin
urørlighet. Han klatrer opp på en stol, ser seg engstelig omkring og stjeler
fem minutter av evigheten.
«Gå og se, kellør-etil (hva er klokka)?» sier en av
ungpikene til Kopajskij. «Jeg dør av utålmodighet. Det er jo nyttår! Ny lykke!»
Kopajskij skraper med begge føttene og farer bort til klokka.
«For søren!» brummer han når han ser viserne. «Så lenge
igjen! Og jeg som har så forferdelig lyst til å gasse meg… Jeg skal definitivt
kysse Katka når alle roper «hurra».
Kopajskij går noen skritt unna klokka og stopper… Etter å ha
tenkt litt går han tilbake igjen og forkorter det gamle året med seks minutter.
Djadjetjskin drikker to glass vann, men… sjelen brenner!
Han går rundt og rundt
og hit og dit. Kona jager ham gang på gang ut av kjøkkenet. Flaskene som står i
vinduet river ham i sjela. Hva skal han gjøre? Han har ikke krefter til å utstå!
Igjen griper han etter siste utvei. Klokka får stå ham til tjeneste. Han går
inn på barneværelse hvor klokka henger, og støter på en scene som uroer han
foreldrehjerte – foran klokka står Grisja og flytter på viseren.
«Hva… hva… hva er det du gjør? Hæ? Hvorfor har du flytta viseren
fram? Din tosk! Hæ? Hvorfor? Hæ?»
Djadjetsjkin hoster og nøler litt, så rynker han øyebrynene og
vinker med hånda.
«Hvorfor? Hæ hæ? Ja så flytt den så den dauer, den sjofle
tingesten!» sier han, dytter sønnen bort fra klokka og flytter viseren fram.
Det gjenstår elleve minutter til nyttår. Faren og Grisja går
ut i stua og begynner å dekke på bordet.
«Malasja! roper Djadjetsjkin. «Nå er det nyttår!» Melanja
Tikhonovna løper ut fra kjøkkenet for å sjekke… Hun kikker lenge på klokka – mannen
lyver ikke.
«Hva skal jeg nå gjøre?» hvisker hun. «Ertene til skinka er
ikke ferdigkokt enda! Hm. For en plage. Hvordan kan jeg servere det?»
Etter å ha tenkt litt flytter Melanja Tikhonovna med skjelvende hånd den store
viseren tilbake. Det gamle året har fått tilbake tjue
minutter.
«De får vente!» sier vertinnen og løper inn på kjøkkenet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar