torsdag 26. april 2018

Kreml og revolusjonen i Armenia

Grunndykk

«Russland er alltid med dere!»: Hvordan revolusjonen i Armenia gikk Kreml huset forbi

Konstantin Eggert
Snob, 24. april 2018

Kreml lider nederlag på nederlag i postkommunistiske land. I Moskva begriper de ikke at folk faktisk kan gå lei av korrupsjon, uavsettelig makt og vilkårlighet hos sikkerhetsmyndighetene.

Armenian & Russian flags in Gyumri
By Alexanyan, via Wikimedia Commons

Det som har skjedd i Armenia, er en ytterst viktig begivenhet for det «postsovjetiske området», som stadig blir mer «post» og mindre «sovjetisk». Den fredelige revolusjonen i Armenia, et land som en gang var blant de mest prorussiske og sovjetnostalgiske i dette området, er et svært viktig signal om at uunngåelige endringer er i anmarsj på territoriet som Dmitrij Medvedev for en tiårs tid tilbake kalte «regioner hvor Russland har privilegerte interesser».

Bilde: https://journalist.today/

I tyve år har russiske myndigheter støttet seg på «Karabakh-klanen» – en gruppe veteraner etter Nagorno-Karabakh-krigen med Azerbaijan, som endte med seier for Armenia i 1994. Noe av det første disse krigerne fra Karabakh (eller Artsakh som armenerne selv kaller det) gjorde, var å kaste landets første president Levon Ter-Petrosjan. De mente at han var altfor innstilt på å inngå kompromiss med Baku. Deretter la de under seg næringslivet i landet, skaffet seg og sine familier forretninger i Russland, drev opposisjonen ut i gettoer, og bestemte seg for å regjere evig. Først satt veteranen fra Karabakh, Robert Kotsjarjan, som president i to perioder, og etter ham tidligere forsvarsminister Serzj Sargsjan. Så var karabakhenes reservebenk tydeligvis oppbrukt, men det gjorde ikke noe. Etter ei folkeavstemming i 2015 ble det konstitusjonelle systemet endret fra presidentialisme til parlamentarisme. Presidenten ble forvandlet til en pyntegjenstand, og all makt ble overført til statsministeren. Armenerne mistenkte allerede den gangen at det handlet om å forlenge Sargsjans politiske karriere. Men han lovte at han ikke skulle stille som statsministerkandidat, noe som «hjalp» på folkeavstemminga. Sargsjan holdt ikke løftet sitt. Folk ble opprørte. Det ble revolusjon. Han gikk av etter at flere soldater sluttet seg til demonstrantene. Å slå ned på protestene ved makt ville si å starte en borgerkrig. Det viste det seg at ekspresidenten og statsministeren ikke var rede til. Og takk Gud for det.  

For det offisielle Moskva kom hendelsene i Armenia ut av det blå, for det er kun dager siden at Vladimir Putin gratulerte Serzj Sargsjan med «gjenvalget» som statsminister.

For russisk utenrikspolitikk er hendelsene imidlertid et nederlag. Og desto mer knusende siden Armenia er Russlands nærmeste allierte, medlem av Den kollektive sikkerhetspakten og Den eurasiatiske union, og det landet hvor Russland har en av sine største militærbaser.


Armenerne er oppriktig glade i Russland, og de forventer like oppriktig at Russland beskytter dem i «den kalde krigen» med Azerbaijan og Tyrkia. Men det betyr ikke at de ønsker å leve i et samfunn som det russiske. I Armenia har det vokst opp en generasjon som verken husker SSSR eller Karabakh-krigen. Sargsjans «stabilitet» betyr for dem det samme som Putins betyr for «generasjon Navalnyj»: stagnasjon, dobbeltmoral samt mangel på framtidsutsikter og sosiale stiger. Dessuten fatter armenerne økende interessere for statsministeren i nabolandet Georgia: Han har underskrevet en avtale om visumfrihet med EU, reformert politiet og domstolene, og slått ned på hverdagskorrupsjonen – den samme som gå utover nervene til mannen i gata. Den armenske opposisjonen, som Ter-Petrosjans etterfølger Nikol Pasjinjan har blitt et symbol for, har hele tiden kritisert myndighetene for innlemmelsen av landet i Den eurasiatiske union og for avslaget om å inngå en samarbeidsavtale med EU i 2013. Dette har ført til at det offisielle Russland ser på armenske opposisjonelle fra partiet «Jelk» som fiender. Jeg er sikker på at selv hvis Russlands ambassade i Jerevan har hatt kontakt med dem, så har den vært veldig begrenset, og at de har betraktet alt fra synvinkelen til sin allierte Sargsjan og hans krets. Denne sikkerheten er ikke ubegrunnet. Moskvas tilnærming til Armenia virker jo ganske enkel: Vi har en base der – det er det ene; landet er avhengig av pengeoverføringer fra armenere som drar til Russland for å tjene penger – det er det andre; folkene til «vår egen» Sargsjan besitter økonomiens «kommandohøyde» og de kontrollerer parlamentet og sikkerhetsmyndighetene – det er det tredje. Så da skulle det liksom ikke ha vært noe å bekymre seg for. Men nok en gang har selvsikkerheten, det imperialistiske hovmodet av ekte sovjetkvalitet, og inndelingen av utlendinger i «våre» og «fremmede» spilt russiske diplomater et stygt puss.

Nok en gang – fordi dette er oppskriften som Kreml opererer etter i alle postkommunistiske land: I Serbia under Milosevic, i Ukraina først under Kutsjma og deretter Janukovitsj, i Georgia under Sjevardnadse, og i Molodiva og Hviterussland har det offisielle Russlands fortsatt ikke endret sitt atferdsmønster. De foretrekker dem som forakter demokrati, som er korrupte og villige til å holde Vesten, og spesielt NATO, på god avstand. Moskva frykter fremgangsrike og blomstrende demokratier i det tidligere sovjetiske området og på Balkan, som de av en eller annen grunn (som for meg er uforståelig) fortsatt anser som prorussiske brohoder i Europa. Derfor ligger fokuset til den russiske utenrikspolitikk på oppdemming, og om det ikke lykkes forsøker de å undergrave den demokratiske utviklingen i det postsovjetiske område og i deler av Sentral- og Øst-Europa. Målet er å etablere en egen form for antivestlig buffersone av ustabilitet, og å sikre interessene til statseide selskaper og lokale bedrifter som har nære forbindelser til Kreml. Statsselskapene fungerer i sin tur som politiske påvirkningsverktøy for Kreml og korrupte lokale eliter. Moskva bedriver liknende operasjoner i Vesten også – ta for eksempel eks-kansler Gerhard Schröders som har solgt seg til Gazprom. Men mot utviklede demokratier er det likevel umulig å føre den samme politikken som føres mot Armenia eller Ukraina.  

Til tross for de bruker betydelige ressurser, lider Kreml det ene nederlaget etter det andre. Hovedårsaken til disse fiaskoene er den totale uviljen til å anerkjenne rollen som samfunnet spiller i postkommunistiske land. Moskva begriper ikke at folk faktisk kan gå lei av korrupsjon, uavsettelig makt og silovikenes vilkårlighet. Om noen tar til gatene, så er det bare fordi de er kjøpt og betalt av vestlige NGO-er eller CIA – slik går i hovedsak Kremls tankegang. «Folk flest ønsker ikke frihet – de ønsker stabilitet for enhver pris» –  det er i bunn og grunn den russiske politikkens motto for postkommunistiske land. Kremls forestiller seg hva russiske borgere føler og tenker, og projiserer dette over på våre naboer og de som bor bortenfor dem.  

Derfor trekker ikke Moskva noen konklusjoner om sitt eget nederlag i Armenia. Med mindre de beordrer de 450 ansatte i presidentadministrasjonen… unnskyld... representantene i Statsdumaen til å fordoble sine anstrengelser med å vedta lover for bekjempelse av diverse «frimurere» og «påvirkningsagenter».

Samme dag som Sargsjan gikk av, skrev utenriksdepartementets pressetalskvinne Maria Zakharova følgende på Facebook: «Et folk som i de aller tøffeste perioder av sin historie har krefter til å holde sammen og bevare respekten for hverandre til tross for splider og uenigheter, er et stort folk. Armenia, Russland er alltid med deg!» 



Oversatt fra språket på Smolenskplassen (hvor russiske UD har sine hovedkontor, o.a.): «For en utakknemlighet! Dere har avsatt vår mann. Men vi gir dere ikke opp så lett».






Skrevet av
Emner: , , , , , ,

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)