Den farlige skjeden: Historien om Julia Tsvetkova

Dypdykk i den politiske forfølgelsen av Julia Tsvetkova i anledning utgivelsen av diktet «Skjeden min» av Galina Rymbu i norsk gjendiktning på Lik forlag

***

I april 2021 startet rettssaken mot kunstneren og aktivisten Julia Tsvetkova i tingretten i Komsomolsk-na-Amure. Hun står tiltalt for spredning av pornografi, og kan i verste fall bli dømt til seks års fengsel.  Til grunn for den absurde pornotiltalen ligger det kroppspositive kunstprosjektet hennes Vaginamonologene – en VK-side hvor hun har delt kreative, kunstneriske og humoristiske fremstillinger av det kvinnelige kjønnsorgan, som broderier, abstrakte malerier, skjell, kulturhistoriske figurer, smykkesteiner, muffins eller legofigurer. Men russiske myndigheters interesse for den unge kunstneren startet ikke med vaginakunst. Det hele startet med et barnslig teaterstykke om kjønnsstereotypier. Nedenfor kan du lese hele historien om den politiske forfølgelsen av Julia.

Gatekunst laget av AFK og Tri 21 ved Solheim borettslag i Bergen
Foto: Gjengitt med tillatelse av Henning Jensen, Bergenkunst.no

Historien om Julia – en kortversjon

Julia Tsvetkova er en 28 år gammel kunstner, teater- og danseinstruktør, lærer, feminist og aktivist[1] fra Komsomolsk-na-Amure, en mindre by lengst øst i Russland. Den langdryge rettssaken mot henne har pågått bak lukkede dører siden april 2021. Noen ende er ennå ikke i sikte. Dersom Julia dømmes, kan det skape en farlig presedens. Vilkårlig bruk av pornografilovgivningen – en «skambelagt» lov – for å kneble og sensurere annerledestenkende ser ut til å være en ny metode som russisk politi- og rettsvesen nå tester ut. 

Men rettssaken er bare det siste leddet i en lang politisk forfølgelse. I over to og et halvt år har Julia gjentatte ganger blitt beskyld for å spre porno og for å propagandere for LHBT+[2]. I løpet av denne tiden har Julia måttet utstå utallige avhør og forklaringer hos ulike politiavdelinger, ransakinger, rettspsykiatriske undersøkelser, husarrest, reiseforbud, bøter, og ikke minst – en flom av hets og drapstrusler. I tillegg har hun mistet «drømmejobben», venner og kolleger, alle prosjektene hennes er lagt døde, og hun sitter mer eller mindre i isolasjon.  

«Skjeden min» av Galina Rymbu

Grunndykk i anledning utgivelsen av diktet «Skjeden min» av Galina Rymbu i norsk gjendiktning på Lik forlag

Skjeden min er kjærlighet, historie og politikk.

Politikken min er kropp, hverdag, affekt.

Skjeden er min verden. Jeg bærer verden. Og jeg bringer fred,

men for noen er jeg en farlig skjede,

en krigerskjede.

***

Sitatet over er hentet fra diktet «Skjeden min» (Moja vagina) av den feministiske og politiske lyrikeren Galina Rymbu. Diktet ble første gang publisert på Facebook 27. juni 2020, og det var forfatterens bidrag i en stor støttekampanje for den 28 år gamle kunstneren og aktivisten Julia Tsvetkova, som risikerer seks års fengsel for spredning av pornografi. Til grunn for den absurde pornotiltalen ligger det kroppspositive kunstprosjektet hennes Vaginamonologene – en VK-side hvor hun har delt kreative og kunstneriske fremstillinger av det kvinnelige kjønnsorgan, som broderier, skjell, skulpturer, abstrakte malerier, smykkesteiner, muffins eller legofigurer. I likhet med Julias kunstprosjekt har Galinas intime og personlige dikt til hensikt å fjerne tabuet og stigmaet fra kvinnekroppen.

Bilde hentet fra Julia Tsvetkovas VK-side Vaginamonologene

Diktet ble straks en sensasjon, men meningene i litterære kretser var delte. For noen var Galinas beskrivelser av kjønnsmodning, seksuell praksis, fødsel, skam og frykt noe gjenkjennbart som ga et utgangspunkt for å reflektere over egne erfaringer i en politisk kontekst. For andre ble ordet vagina og referanser til masturbering for sterk kost – slikt hører visst ikke hjemme i «ekte lyrikk». Forargelse og vemmelse blendet for det politiske budskapet, som kokte bort i diskusjoner om genitalier. Snart gikk det over til personangrep og hets, og til og med trusler mot forfatteren. (Kilde: The Village)

Aleksej Navalnyjs tale i retten

Grunndykk
Tirsdag den 2. februar ble en over 6 år gammel dom mot Aleksej Navalnyj i den såkalte Yves Rocher-saken omgjort fra 3,5 års betinget fengsel til ubetinget. Begrunnelsen for omgjøringen er at Navalnyj skal ha brutt reglene for meldeplikt. Ifølge dommen må han dermed sone 2 år og 8 måneder i fengsel etter at 10 måneders husarrest er trukket fra.

Før dommen falt holdt opposisjonspolitikeren et flammende avslutningsinnlegg som han ropte ut i rettssalen fra glassburet han satt i. I talen gir Navalnyj den russiske presidenten det glatte lag, og anklager Putin for å ha beordret drapsforsøket på ham i august 2020.

Talen kan leses i sin helhet nedenfor. Teksten er oversatt fra Mediazonas transkripsjon av talen.

***

«Putin kommer til å gå inn i historien som Vladimir Underbukseforgifteren»

Mediazona, 2. februar 2021
Transkribert av Oleg Zurman og David Frenkel 

Aleksej Navalnyj tegner et hjerte på glassveggen til kona Julija. Bildet er tatt under domsavsigelsen.
Bilde: Skjermdump fra Radio Svobodas video fra rettssalen

«Jeg vil gjerne starte med å diskutere er rettslig spørsmål som jeg anser for å være det overordnede, og som virker noe forsømt i denne diskusjonen. For det hele fremstår ganske merkelig, vet dere. Her sitter det to stykker. Den ene sier: «La oss fengsle Navalnyj fordi han meldte seg på torsdager, og ikke på mandager». Mens den andre sier: «La oss fengsle Navalnyj fordi han ikke meldte seg umiddelbart etter at han var kommet ut av koma». Og sånn går diskusjonen, om mandager og torsdager, om når og hvor et eller annet papir skulle vært sent og så videre.

Men jeg vil gjerne si noen ord om den lille elefanten i rommet. Jeg vil at alle skal bite seg merke i en ting, at hele pressen som skriver om denne rettsaken, at alle skal bite seg merke i sakens kjerne, som er å få meg i fengsel for noe som jeg allerede har blitt frikjent for. Og i en sak som har blitt erklært oppkonstruert. Dette er ikke min mening, for det er bare å åpne en hvilken som helst lærebok i strafferett – og jeg håper, ærede dommer, at det er noe De har gjort et par ganger i løpet av livet – og der står det at EMD [Den europeiske menneskerettsdomstol] er en del av rettssystemet i Russland, ettersom Russland nå engang er medlem av Europarådet, og at dens rettsavgjørelser er bindende. Så etter å ha vært gjennom alle de obligatoriske stadiene av rettsprosessen [i Yves Rocher-saken i 2014], anket jeg saken til menneskerettsdomstolen. Menneskerettsdomstolen avsa en dom hvor det står svart på hvitt at det ikke engang foreligger bevis for noe straffbart forhold. Altså, den saken som er påskuddet for at jeg av en eller annen grunn befinner meg her, i dette merkelige buret, er fullstendig oppkonstruert.