fredag 16. mars 2018

Røykteppet over folkemeningen

Grunndykk

Den statlige sosiologien har blitt en del av den statlige propagandaen

Lev Sjlosberg, 1. mars 2018

Illustrasjon: Jolkin

Meningsmålinger er en bestandig del av et lands politiske liv, spesielt under landsdekkende valgkamper. I demokratiske land avspeiler meningsmålinger samfunnsdebatten omkring politikere, partier, ideer, programmer og konflikter. Ved å avspeile folkemeningen i sin helhet bidrar de til samfunnsdebatten, uansett hvem som deltar i den –  både makthaverne, opposisjonen og samfunnet for øvrig drar nytte av dem. Men i Russland har den politiske sosiologien fått en helt annen oppgave: den skal overbevise samfunnet om at de som sitter ved makten er bra folk, og at alt (eller nesten alt) de gjør er rett. Og når det er valg, skal den skape en illusjon om at makthaverne har hele folkets bak seg.  

Byråkratiet har forvandlet den sosiologiske vitenskapen til et verktøy for politisk manipulasjon: meningsmålingene skal ikke bare framlegge bevis for at myndighetene har bred folkelig støtte, men også overbevise opponenter om at de er en ubetydelig liten gruppe – gjøre dem demotivert og viljelammet.  

Det er en egen kunst å manipulere folkemeningen: de liksomvitenskapelige forskingsresultatene må oppfattes som objektive og upartiske.

Den ekte politiske sosiologien er en vitenskap for frie demokratiske samfunn. Når en person fyller ut spørreskjemaer, deltar i fokusgrupper eller individuelle intervjuer, må han være sikker på han trygt kan ytre seg fritt, deriblant kritisere myndighetene. 

Frykten er den ekte sosiologiens fiende. Mennesker som bor i autoritære samfunn – og det gjelder i enda større grad i totalitære – er redde for å ytre seg kritisk, om de så skal utfylle av et standardisert spørreskjema eller gi et detaljert og åpent svar på et spørsmål. Her er en klassisk situasjon: En intervjuer kommer på døra eller spør en person på gata «Hva er ditt forhold til Vladimir Vladimirovitsj Putin? Støtter du ham helt, delvis, eller ikke i det hele tatt? Kan vi ringe deg for å kvalitetssikre? Navn og telefonnummer, takk».

Hva tror du? Hva gjør omtrent 86 % av respondentene seg i en slik situasjon? Jepp, det er nettopp det de gjør, eksemplene på det er mange.

Forestill deg nå at du er en vanlig innbygger som døgnet rundt blir fortalt om disse 86 % via TV, radio, aviser og Internett. En person som ikke støtter myndighetene, men som ikke har veldig mye peiling på politikk, vil oppleve at han befinner seg i et notorisk og håpløst mindretall, han er et utskudd i sitt eget samfunn, han har i praksis ingen meningsfeller.

Det er nettopp denne effekten de ønsker å oppnå, de som bruker sosiologien som politisk undertrykkelsesmiddel.  Forestillingen om den totale politiske dominans undertrykker menneskets vilje; det svekker hans ytrings- og handlingsvilje, deriblant hans vilje til å delta i politikken og avlegge sin stemme ved valg. 

Når en person føler seg ubetydelig liten, blir han sliten, han blir psykisk utmattet av følelsen av sin egen litenhet og ubetydelighet. Forresten er det ofte de som føler seg i mindretall, liksom i en politisk ghetto, som får tanker om å emigrere.

Sosiologien som politisk undertrykkelsesmiddel er en ny metode i kampen mot annerledestenkende – det er et politisk kampmiddel mot opposisjon.  

Nylig meddelte VTsIOM at ifølge en ny og omfattende telefonundersøkelse (som forresten er en av de minst pålitelige metodene) har 81 % av velgerne tenkt å stemme ved presidentvalget den 18. mars.

Enhver diktator drømmer om å ha folkets entusiastiske støtte. For å kompensere for et ekstremt overdrevet mindreverdighetskompleks krever diktatorer folkets kjærlighet, hyllest og beundring. Denne folkets kjærlighet må hele tiden bekreftes av meningsmålinger og valg.

I autoritære regimer forvandles alle opprinnelige demokratiske institusjoner til simple imitasjoner og vulgære forvrenginger, og sosiologiske undersøkelser er et veldig godt og illustrerende eksempel. Samfunnets speil har blitt forvandlet til en tegning på en blindvegg.

Sosiologien som politisk undertrykkelsesmiddel har også en annen viktig funksjon – den setter en standard for valgfusket. Sier de et oppmøte på 81 %, må myndighetene på alle nivåer sørge for et slikt oppmøte. Sier de en støtte på 70 % til «nasjonens leder», må myndighetene via alle valgkommisjonene sørge for en slik støtte.  

Det blir en endeløs ond sirkel – den ene løgnen føder en ny løgn, løgn føder frykt, løgn føder tvang. Og løgn føder dessuten aggresjon. Studiet av folkemeningen forvandles til «zombifisering» og fordervelse av folkemeningen.

Samfunnets ansikt blir en karikatur av samfunnet.

Samtidig mister myndighetene kontakt med samfunnet, de verken vet eller forstår hva folk tenker og ønsker.  Det fører myndighetene og hele landet ut i et blindspor. Fraværet av en ekte sosiologi gjør makten og samfunnet blinde. Bare gudene vet hvor veien fører oss dersom ingen kan se den og ingen forstår hvor landet er på vei. 

Sosiologien som politisk undertrykkelsesmiddel blir et røykteppe som skjuler sannheten både for myndighetene og for samfunnet. Dette er veldig farlig og kan føre til store katastrofer.

Helt til siste øyeblikk er diktatoren uvitende om hva folket tenker. Og så kommer katastrofen. Ceausescu hadde en offisiell oppslutning på 95 % like før han ble kastet og henrettet. Den beskyttet ham ikke, men førte ham heller nærmere den fryktelige enden.

Det russiske samfunnet i dag mangler pålitelige sosiologiske orienteringspunkter, både fordi mange mennesker har bukket under av frykt, og fordi langt fra alle forblir lojale overfor sitt ærlige yrke når myndighetene legger det til sitt kontrollpanel. Det er vanskelig og krever stort mot.

I dette mørket er det noen ting det er viktig å huske på.

For det første. Historiens gang kan ikke stoppes. Det ufrie samfunn vil vike plassen for det frie. Det er vårt ansvar å gå i riktig retning. 

For det andre. Jo mindre makten vet om sannheten, jo raskere kommer maktens endelikt. Det trengs tid og tålmodighet.

Og for det tredje. For å kjenne og forstå sannheten, er det nok å spørre seg selv: Hva tenker jeg selv, hva syns jeg, hva er mine overbevisninger. Og man må ikke under noen omstendighet fornekte seg selv.

Frie mennesker i Russland har i dag en oppgave – ikke å tape ansikt.

Dette vil til slutt endre hele landets ansikt. 

Ingen kommentarer: