lørdag 31. mars 2018

Makt uten samvittighet

Grunndykk
Dmitrij Gudkov, 27. mars 2018

Dmitry Gudkov
Dmitrij Gudkov på demonstrasjon til støtte for journalister, 11 mars 2011
By Vitaly Ragulin, via Wikimedia Commons

Uhumskhetene brøytet seg øyeblikkelig vei gjennom marerittet i Kemerovo: Guvenør Tulejev som nektet å komme uten kortesje, og landets ledelse som i to dager ikke fant tid til å fly til åstedet for tragedien*. Dette er riktignok ikke noe nytt for oss. Nettopp slik – med «tidollarhorer»**  – startet dette regimet som nå står i full blomst. Hva ville en politiker ha gjort? Nei forresten, hvorfor en politiker. Hva ville en helt vanlig person, hvem som helst av oss, gjort i en slik tragisk situasjon? Han ville først og fremst ha følt tragedien. Ønsket å hjelpe til. Sagt noe fra hjertet. Lagt ned blomster, overført penger, endret profilbildet på sosiale medier. Alle vi har gjort noe i den dur. Alle vi – bortsett fra representanter for myndighetene. De har ikke engang uttrykt en symbolsk medfølelse eller funnet anledning til å si et eneste ord til de etterlatte.

Utenom, selvsagt, den samme Tulejevs uttalelse om at Putin «med sin umenneskelige arbeidsbyrde ringte personlig» og befalte «å hilse alle familiene til de omkomne». Han befalte å hilse de underordnede, men heller ikke denne ordren ble utført.

Det handler ikke bare om Kemerovo. Situasjonen med Volokolamsk er fullstendig krystallklar. Hva ville ethvert menneske, som var i guvernør Vorobjovs sko, ha gjort? Han ville ha møtt opp og erklært at alle representanter for de lokale myndighetene skulle komme til søppelfyllingen og puste inn den samme luften som innbyggerne inntil problemet var løst. Dette ville ikke ha vært populisme, men en normal menneskelig reaksjon. Og den som ikke ville jobbe, den kunne pakke sakene sine (og ikke dra til nabobydelen for å bli forfremmet). 

Slutskij. Her er det overhode ingenting som må avgjøres. Søppelfyllingen må man fortsatt finne ut hva man skal gjøre med. I Kemerovo må man se folk i øynene (og det er ufattelig vanskelig). Men Slutskij! Det er bare å jage ham ut og svarteliste ham, å si at Duma-representanter er imot overgrep. Og det er alt, det krever ingen mentale kraftanstrengelser, det er lett og godt å snakke sant. Men ikke det heller, nei.  

Alt dette er ledd i en og samme kjede som har blitt smidd mer enn en og to ganger av menneskehistorien. Nikolaj II som feiret på Khodynka-marken like i nærheten av likhaugen (de 1389 menneskene som ble trampet i hjel under kroningen av Nikolaj II, o.a.). Marie Antoinette som angivelig rådet folket til å spise kake (hun sa det ikke, men holdningen på hoffet var den samme). «Parisere som ikke gjør opprør om vinteren» hos en eller annen Ludvig Filip. «Karpatenes geni» Ceausescu som like før han ble skutt, samlet massene til støtte for seg selv (i et land som var ført til randen av fattigdom, og til gjengjeld med verdens største slott).

Eksemplene er mange. Eksempler på at folk, som har grepet en ubrytelig makt, mister sitt menneskelige ansikt mens de verner om seg selv i en verden hvor kommunismen allerede er bygget. De trenger ikke penger – bevoktningen vil ordne alt. De ser ikke ekte mennesker – bare de som er spesielt utvalgt for audiens eller «direkte forbindelser». Tenk på hva Jevgenij Sjvarts skriver i Dragen: «Det er ikke folket. Det er verre en folket. Det er byens beste mennesker». De vet ikke engang hva som skjer i nyhetene, da de tror på en verden som delvis er skapt av deres egen propaganda, og delvis består av notatene til etterretningstjenestene som har trengt seg direkte inn i hjernen til Madeleine Albright. Jeg observerer at Duma-representanter, som på 2000-tallet var passe forstandige mennesker (selv om de var veldig slue), når har gått fra denne forstanden. Det går jo ikke an å være politiker og forsvare Slutskij. Det går ikke an å være politiker (eller menneske!) og ikke ha medfølelse med brannofrene. Men alt dette skjer bare i vår verden. I deres verden, derimot, kjører de i eget felt i en bil med varsellys, og ut av bilvinduet ser de ikke det vi ser – de ser utenlandske agenter som sniker seg rundt om natten, og svikefulle engelskmenn, og på himmelen ser de ikke trekkfugler, men Volodja-raketter som flyr mot Amerika. Men vi kan huske på at det for kort tid siden var annerledes. Regjeringsmedlemmer dro ut til sultende gruvearbeidere, den samme Tulejev reddet selv et gissel fra terrorister, og Duma-representanter var villige til å snakke med folk; hvis de ikke greide å overbevise dem, så gjemte de seg i alle fall ikke og de avsluttet ikke samtalen mens det haglet snøballer rundt dem.  

Vi må erkjenne en gang for alle at makten i Russland har mutert og forvandlet seg til det ugjenkjennelige. I en normal situasjon gir makten fordeler til de menneskene som sitter med den, mens de jobber for andre. Prestisje, inntekt og ære – dette er en funksjon av den nytten som de bringer til samfunnet. Men hos oss er makten bare til nytte for seg selv. Uten noen tilføyelser etter komma. Det er ikke engang føydalisme, hvor lensherren i det minste i teorien beskyttet sine vasaller. Det er det reneste slaveri, det nye livegenskapet hvor godseieren ikke skylder bøndene noe som helst. Inntil det første opprøret, selvsagt, inntil det kommer en ny tankeløs og nådeløs Pugatsjov. «Suverent demokrati» kommer fra ordet «suveren». 

Til slutt burde jeg ha kommet til en eller annen optimistisk konklusjon. Det sies at dette ikke kan fortsette, at historien kommer til å rive ned disse virkelighetsfjerne og samvittighetsløse «lederne». Det stemmer ikke. Så lenge de har penger og mulighet til å drukne enhver nød i olje, stemmer det ikke. Nabolandene kommer ikke til å beseire dem – de har gått den lange siviliseringens vei og vet at det ikke er lurt å krige. Innbyggerne i Volokolamsk og mødrene i Beslan kommer ikke til å kaste dem. Og de kommer definitivt ikke til å gå av selv. Derfor har vi bare nye tragedier, uhumskheter og avskyeligheter foran oss. Inntil vi begynner å respektere oss selv. Med det begynner friheten.  

*Det skal nevnes at Putin ombestemte seg og likevel besøkte Kemerovo (samme dag som denne kommentaren ble skrevet). Han la ned blomster, men møtte ikke demonstrantene ettersom «det ikke er presidentens stil å møte en menneskemengde på flere tusen», slik Dmitrij Peskov uttrykte det. 

**Etter Kursk-ulykken i august 2000 omtalte Putin enkene etter de døde offiserene som «tidollarhorer» som opptrådte på TV bare for å diskreditere ham.


Les mer:

Kemerovo
Volokolamsk

Slutskij-saken
Russland på norsk: #MeToo på russisk

Ingen kommentarer: