lørdag 10. mars 2018

Josif Brodskij om Stalin og stalinismen

Dypdykk
«De totalitære systemene har fremgang fordi de tilfredsstiller menneskets iboende trang til alle mulige ansvarsfraskrivelser» Josif Brodskij

Den 5. mars var 65-årsdagen for Stalins død. I den forbindelse delte mange et essay av Josif Brodskij som han skrev i 1973, altså 20 år etter jernmannens død. Her reflekterer Brodskij over stalinismens innvirkninger på menneskene i Russland og i verden for øvrig. Det er stalinismens mentalitet og «Dobbelttenkingen» han er mest bekymret for. Originalen kan leses her

Oppkalt etter Stalin skulle Brodskij ironisk nok bli en av de mest «usovjetiske», og dessuten en av 1900-tallets største, russiske diktere. Han ble født i Leningrad i 1940 av jødiske foreldre. På 60-tallet ble han dømt for «parasittisme » og sent til arbeidsleir. Siden 1972 levde han i eksil i USA. Han døde i 1996.

Josef Brodsky crop
Josif Bordskij underviser på Universitetet i
Michigan, fra Michiganesian Yearbook 1972-73
via Wikimedia Commons

Betraktninger over djevelens avkom


Jeg tror ikke at det noensinne tidligere i historien har eksistert en drapsmann hvis død har fremkalt så mange og så ekte tårer. Selv om mengden tårer simpelthen kan forklares av innbyggertallet og medias kraft (i så fall vil Mao ta førsteplassen, dersom han dør så klart), er tårenes ekthet langt vanskeligere å forklare .

Det skjedde for 20 år siden. Jeg var 13 år og gikk på skolen, og vi ble alle sammen jaget inn i aulaen og beordret å knele. Partisekretæren, en mandig kvinne med masse ordener på brystet, stod og knuget hendene oppe på scenen, før hun skrek til oss: «Gråt, barn, gråt! Stalin er død!» Så satte hun i gang med å jamre. Det var ikke annet å gjøre – vi begynte å snufse, og litt etter litt tok mange til å hulke på ordentlig. Salen gråt, presidiet gråt, foreldrene gråt, naboene gråt, og fra radioen hørtes Chopins Sørgemarsj og noe av Beethoven. Jeg tror ikke det var annet enn sørgemusikk på radioen i fem dager. Men jeg for min del (da til min skam – nå min stolthet) gråt ikke, selv om jeg stod på kne og snufset som de andre. Grunnen var nok noe jeg nylig hadde oppdaget, i en lærebok i tysk som jeg hadde lånt av en kompis – nemlig at «vozjd*» er «führer» på tysk. Teksten het til og med «Unser Führer Stalin». Jeg kunne jo ikke sørge over en führer.

Det kan også hatt noe å si at familien min forberedte seg på avreise. På grunn av «legekomplottet»** (det var meningsløst å betvile konklusjonen i straffesaken) skulle alle jøder forflyttes til Det fjerne østen, hvor de skulle bøte for skylden til sine blodsfrender – legesabotørene – ved hardt arbeid til gagn for sitt sosialistiske fedreland. Vi hadde allerede solgt pianoet, som jeg uansett ikke kunne spille på og som det ville vært dumt å drasse med seg gjennom hele landet – selv om vi hadde fått lov. Far hadde blitt kastet ut av hæren hvor han hadde tjenestegjort gjennom hele krigen, og det var ingen som ville ansette ham. Mor var den eneste som arbeidet, men også hun hang i en tynn tråd. Vi levde på hennes lønn og forberedte oss på deportasjonen; det sirkulerte nemlig et brev, undertegnet av Ehrenburg, Botvinnik og andre fremskutte sovjetiske jøder, som beskrev jødenes store skyld overfor sovjetmakten, og det var bare et spørsmål om tid før det ville dukke opp i Pravda.

I Pravda dukket det i stedet opp en kunngjøring om Stalins død, og om at dette var en stor sorg for hele nasjonen. Så folk begynte å gråte. Jeg tror ikke det var for å tilfredsstille Pravda at de gråt, men fordi en hel epoke var forbundet med Stalin (eller rettere sagt – han hadde selv forbundet seg med den): femårsplanene, grunnloven, krigsseieren, gjenreisingen etter krigen, ordenstanken – uansett hvor grusom han hadde vært. Russland hadde levd under Stalin i nesten 30 år, portrettet hans hang i nesten alle rom, han var blitt en egen kategori i bevisstheten, en del av dagliglivet, vi var blitt vandt til bartene, profilen med ørnenesa, den semimilitære uniformsjakka (som verken betød krig eller fred), den patriarkalske pipa – på samme måte som man venner seg til et bilde av en slektning eller til en lyspære. I vår antireligiøse stat var den bysantinske ideen om at all makt er gitt av Gud, forvandlet til en idé om et gjensidighetsforhold mellom makt og natur – til en følelse av at allmakten er like uunngåelig som de fire årstider. Menneskene vokste opp, giftet seg, skilte seg, fødte barn, ble gamle og døde – hele tiden med portrettet av Stalin hengende over hodet. De hadde grunn til å gråte.

Folk lurte på hvordan de skulle leve videre uten Stalin. Ingen kunne svare på dette spørsmålet. Det var ingen vits i å forvente noe svar fra mennene i Kreml. Jeg tror ikke de visste det selv engang. For Kreml er et sted hvor alt alltid dreier seg om allmakt, og så lenge det er slik, kommer Stalin til å være, om ikke til i kjødet, så i det minste noe mer enn et spøkelse for mennene i Kreml. Vi fulgte alle nøye med på likets gang. Først ble han plassert i Mausoleet. Etter den 20. partikongressen ble han fjernet derfra, sendt til kremasjon, og til slutt murt inn i Kreml-muren i form av en askeurne. Og der befinner han seg den dag i dag. For relativt kort tid siden ble det reist en ganske beskjeden (etter vår tids målestokk) byste ved siden av urnen. Om man betrakter disse forvandlingene som noe symbolsk (og det må man jo, for hva var ellers poenget med dem?), så er det rimelig å si at Kreml først hadde et håp om å bevare status quo, etterpå overtok et ønske om å fordømme denne status quo (riktignok bare delvis), og siden ble det bestemt å trekke fordømmelsen tilbake (også delvis). Altså dannet det seg et inntrykk av at ingen visste hva de skulle gjøre med den døde. Eller var han egentlig død?   

Fysisk sett, ja åpenbart. Men psykisk? Her er det selvfølgelig lett å innlate seg på diskusjoner om at det ikke handler om Stalin, men om systemet som han ga liv til eller som ga liv til ham; om at til tross for at Russland trengte sin egen Nürnbergprosess, var det best uten, fordi ideen om tilgivelse (særlig en ubevisst en) er høyere enn ideen om «øye for øye»; om at den teknologiske utviklingen før eller siden vil gjøre alt godt igjen, fordi til og med et totalitært system må utvikle seg til et teknokrati dersom det skal være levedyktig; om at vi i det hele tatt kan forvente konvergens. Greit det. Men i denne sammenheng er det ikke arkaiske eller progressive systemer og deres framtid som interesserer meg, heller ikke intriger og listige planer i maktens korridorer eller maktmenneskers psykologi. Det som interesserer meg er stalinismens psykologiske effekt, nærmere bestemt den enorme skaden den har påført sinnene til mine landsmenn og bevisstheten til dette århundrets mennesker for øvrig. For etter min mening er stalinismen primært et tankesett, og først sekundært et maktmiddel og en styringsmodell. For jeg frykter at arkaiske tankesett ikke lengre eksisterer.

 I nesten 30 år ble et land med nesten 200 millioner innbyggere styrt av et menneske som noen mente var en forbryter, noen at han var paranoid, noen at han var en villmann som i bunn og grunn kunne temmes; men likevel satt de seg ned ved samme bord sammen med ham, forhandlet med ham og tok ham i hånda. Dette mennesket kunne ikke et eneste fremmedspråk, heller ikke russisk som han skrev med horrible grammatikkfeil; men likevel kan man i nesten all verdens bokhandlere finne hans samlede verker, skrevet for ham av mennesker som ble myrdet for å ha utført dette arbeidet, ellers som overlevde av samme grunn. Dette mennesket hadde ytterst uklare forestillinger om historie (utenom hans håndbok – Fyrsten av Machiavelli), geografi, fysikk og kjemi; men forskerne hans greide likevel, mens de satt under lås og slå, å lage både atom- og hydrogenbomber som på ingen måte var kvalitetsmessig underlegne sine søstre som var blitt unnfanget i det som kalles den frie verden. Dette mennesket som ikke hadde noen erfaring med å lede store foretak, skape ikke desto mindre et uforlignelig stort hemmelig politiapparat som vakte like stor skrekk hos en skolegutt som hadde lagt merke til at det krøp en liten bille på portrettet av føreren over senga hans, og som ble klissvåt av kaldsvette med tanke på at læreren kunne oppdage det, som hos et tidligere kominternmedlem som skrev sine memoarer et sted i Latin-Amerikas villmark.

Leo Trotzki 1940
Lev Trotskij i Mexico 1940. Senere samme år ble han drept av en sovjetisk agent. 
Han styrte landet i nesten tredve år, og hele denne tiden drepte han. Han drepte sine egne kolleger (noe som ikke var så veldig ufortjent siden de selv var drapsmenn), og han drepte dem som drepte kollegene hans. Han drepte både offer og bøddel. Deretter begynte han å drepe hele kategorier av mennesker, for å si det på hans eget språk – klasser. Endelig satte han i gang med folkemord. Det er umulig å beregne nøyaktig hvor mange mennesker som døde i arbeidsleirene hans, like umulig som det er å beregne antallet leire, som anslagsvis overgår antallet leire i Det tredje riket med en differens som er proporsjonal med forskjellen mellom Sovjetunionens og Tysklands utstrekning. På slutten av 50-tallet jobbet jeg selv i Det fjerne Østen med å skyte rasende bjørner som ikke gikk i hi om vinteren. De hadde vendt seg til å leve av likene som de fant i gravene ved leirene, og nå er de utdødd fordi de ikke greide å vende tilbake til normal føde. Og samtidig som han drepte, bygget han: Arbeidsleirer, sykehus, kraftverk, gigantiske metallindustrianlegg, kanaler, byer osv., inkludert statuer av seg selv. Og gradvis ble forvirringen total i dette enorme landet. Det ble uklart hvem som bygget og hvem som drepte. Det ble uklart hvem man skulle elske og hvem man skulle frykte, hvem som gjorde Ondt og hvem som gjorde Godt. Vi var overlatt til konklusjonen om at alt gikk ut på ett. Det gikk an å leve, men livet var blitt meningsløst. Det var da det skjedde: Opp av vår moralske grobunn, som er godt gjødslet med ideen om at det fins tvetydighet i alt og alle, dukket Dobbelttenkingen opp.

Med «Dobbelttenking» mener jeg ikke det velkjente fenomenet «jeg-sier-en-ting-men-mener-noe-annet-og-motsatt», og heller ikke det som Orwell beskriver i 1984. Jeg mener avvisningen av et moralsk hierarki, ikke til fordel for et annet hierarki, men til fordel for Intet. Jeg mener den sinnstilstand som karakteriseres med formelen «det-er-fælt-men-egentlig-er-det-bra» (og i sjeldnere tilfeller motsatt). Altså mener jeg tapet av ikke bare absolutte, men også relative moralske kriterier. Altså mener jeg ikke en gjensidig tilintetgjøring av de to grunnleggende menneskelige kategorier – Godt og Ondt – på grunn av kampen dem imellom; jeg mener deres gjensidige forråtnelse på grunn av deres sameksistens. Nærmere bestemt mener jeg deres konvergens. Det ville forresten være å gå altfor langt å si at denne prosessen skjedde fullstendig bevisst. Når det er snakk om menneskevesener, bør man helst unngå enhver generalisering så godt det lar seg gjøre, og når jeg likevel tillater meg det, er det fordi skjebnene på denne tiden var ekstremt generelle. For flertallet forekom denne tosidige tankegangen selvsagt ikke som noe abstrakt eller begripelig, men som noe instinktivt, som en prikkende fornemmelse, som en innsikt av den typen som skjer i drømme. Men for mindretallet forekom alt naturligvis tydelig; for poeten hvis oppdrag var å hylle føreren, tenkte seg nøye om før han plukket ut de riktige ordene – og dermed tok han et valg. Byråkraten, som reddet sitt eget skinn ved å ha den rette innstilling, tok også et valg. Og så videre. For å kunne ta det rette valget og skape dette konvergerte onde (eller gode), trengte viljen selvsagt en impuls, og her kom den offisielle propagandaen individet til hjelp, med sitt positive ordforråd og filosofien om at flertallet alltid har rett, men hvis mennesket ikke trodde på den (propagandaen), var den kun til frykt. Det som skjedde på et tankeplan, befestet seg på et instinktivt plan, og motsatt.    

Jeg tror at jeg begriper hvordan alt dette skjedde. Hvis Gud står for Godt, og Djevelen for Ondt, finnes det i det minste en terminologisk forskjell mellom disse to begrepene. Men i den moderne verden står mer eller mindre det samme for både Godt og Ondt: materien. Materien har som kjent ingen moralske egenskaper. Med andre ord er Godt like materielt som Ondt, og vi har lært oss til å betrakte disse som materielle størrelser. Å bygge opp er Godt, å rive ned er Ondt. Med andre ord er en stein i sitt vesen både god og ond. Tendensen til å legemliggjøre idealet, til materialisering av idealet, har gått alt for langt, og nettopp ført til idealisering av det materielle. Det er historien om Pygmalion og Galatea. Men slik jeg ser det, er det noe ganske illevarslende i en levendegjort stein .

Kanskje kan det uttrykkes enda mer presist. Den verdensomspennende sekulariseringsprosessen av den menneskelige bevissthet har ført til at mennesket ikke lenger vet å bruke ordforrådet som han har arvet etter den vrakede kristendommen, og derfor improviserer han hele tiden. Absolutte begreper er simpelthen blitt redusert til ord som så er gjort til gjenstand for personlige fortolkninger, om ikke til spørsmål om uttale. I beste fall er de altså blitt til relative kategorier. Samtidig som absolutte begreper ble forvandlet til relative kategorier, har ideen om vår betingede eksistens litt etter litt fått fotfeste i vår bevissthet. Ideen er nært beslektet med den menneskelige natur fordi den fritar alt og alle for ethvert ansvar. Og nettopp her ligger årsaken til de totalitære systemenes fremgang: de tilfredsstiller menneskets iboende trang til alle slags ansvarsfraskrivelser. Og det faktum at vi i dette ufattelige katastrofers århundre ikke har klart å finne en passende reaksjon (for den måtte også ha vært ufattelig) på disse katastrofene, antyder at vi nærmer oss en realisering av denne utopien.   

Jeg antar at vi lever i en postkristen periode. Ikke vet jeg når det begynte. Den sovjetiske forfatteren Leonid Leonov hadde et forslag til en bursdagsgave til Stalin – å starte en ny tidsregning basert på Dzjugasjvilis fødsel. Ikke vet jeg hvorfor den ikke ble innført. Kanskje fordi Hitler var yngre. Men han hadde oppfanget tidens ånd. For begge disse djevelens avkom hadde tatt det første skritt mot et nytt mål – mot en moralsk ikkeværen. Det var selvsagt ikke de som startet bedriften med å drepe for å bygge, og å bygge for å drepe, men det var de som tilla den et så gigantisk omfang at de overskygget sine forgjengere og hindret sine etterkommere, og menneskeheten for øvrig, enhver mulighet for retrett. De har i en viss forstand brent alle moralske broer. De ti millioner og noe mordene oppfattes av menneskeforstanden ikke som noe virkelig, men som noe hypotetisk, like hypotetisk som målet med disse mordene. I slik en situasjon er det mulig og ønskelig (pga. overlevelsesinstinktet) å reagere maksimalt: med sjokk – a blank mind. Stalin og Hitler startet denne sjokkbehandlingen, men på samme måte som tyven ikke stjeler for fortiden, fører sporene etter deres forbrytelser inn i fremtiden.  
Jeg har ikke lyst å tegne et apokalyptisk bilde, men dersom drapene og byggingen kommer til å fortsette inn i fremtiden, så kommer de konvergerte moralske kriteriene, i tillegg til det astronomiske antallet ofre, til å forvandle oss – og ikke minst våre etterkommere – til moralske dødninger fra et kristent synspunkt, og til de lykkeligste blant de dødelige fra deres eget synspunkt. Som filosofen sa –  de vil befinne seg hinsides Godt og Ondt. Men hvorfor gjøre det komplisert? Bare hinsides Godt.


I denne forstand tror jeg ikke på avstaliniseringen. Men jeg tror på den som en endring av styringsmetoder, uavhengig av den utvilsomme omstendighet at tilbakefall vil forekomme og at vi kan forvente oss, ikke bare en restaurering av de førtimeterhøye statuene, men noe som er enda verre. Til ære for dagens Kreml-administrasjon skal det sies at de ikke er altfor oppslukt med å prøve å gjenopplive en død mann. Stalin dukker opp i kvasihistoriske filmer og hjemme hos georgiere, folket som kanskje led mer enn noe annen etnisk minoritet i SSSR, men som på denne måten – i mangel av noe bedre – fyrer opp under sin egen nasjonalisme. En avgått sikkerhetsagent eller en forhenværende militærmann, en taksisjåfør eller en pensjonert partipamp vil selvsagt fortelle deg at «det var mer orden» under Stalin. Men de lengter ikke så mye etter «ordnungen av jern» som etter sin svunne ungdom. Faktisk tar verken den store folkemassen eller partiet førerens navn forfengelig. Det er altfor mange presserende problemer til å drive med retrospeksjon. Navnet kan fortsatt komme til å bli brukt som et skremmebilde av en eller annen høyrefraksjon i partiet, som lengter etter hånden som matet dem, men selv om de skulle lykkes, tror jeg at skremmebildet ganske raskt vil gå i glemmeboka. Etter mitt syn har stalinismen som statlig styringsmodell ingen fremtid. 

Desto merkeligere er det å se denne ørnenesa i vinduet til en bokhandel ved London School of Economics, eller i Latinerkvarteret i Paris, eller på en amerikansk campus, hvor han, Lenin, Trotskij, Che Guevara og Mao står i hyllene og brisker seg om hverandre – uavhengig av deres ulike idealer hadde alle disse små og store morderne et felles trekk: alle drepte. Uansett hvor stor teller de har, er fellesnevneren deres den samme, og totalt gir denne brøken en sum som vil gjøre til og med en datamaskin forvirret. Ikke vet jeg hva unge mennesker søker etter i disse bøkene, men hvis de faktisk greier å få noe ut av dem, betyr det bare en ting: at den moralske kastreringen av homo sapiens, som begynte med tvang, fortsetter på frivillig basis, og at stalinismens tankesett er i ferd med å seire. 

*Vozjd’ er russisk for høvding, fører eller stor leder. Her har jeg på grunn av konteksten oversatt det til «fører».
**Legekomplottet (1952-1953) var en falsk anklage mot en gruppe leger, flesteparten jøder, som ble arrestert og beskyldt for forgiftning pasienter og attentatforsøk på sovjetiske ledere. Dette ble videre brukt i en antisemittisk propagandakampanje mot «den verdensomspennende sionistiske sammensvergelse» som blant annet førte til angrep mot jøder, og at mange mistet jobben. Angivelig (blant annet ifølge Krusjtsjovs hemmelige tale til den 20. partikongress) planla Stalin å deportere den sovjetisk-jødiske befolkningen (ca. 2 millioner) til nyetablerte arbeidsleirer i det østlige Sibir, en plan som ble avbrutt av Stalins egen død.

Dette essayet ble første gang publisert i engelsk oversettelse i The New York Times Magazine under tittelen «Reflections on a Spawn of Hell» (1973). Den russiske originalen ble bevart i Bordskijs private arkiv, og første gang publisert på russisk i år 2000 i litteraturmagasinet Novoe literaturnoe obozrenie. Den opprinnelige tittelen skal ha vært «Gratulerer med dagen».

Om du vil vite mer om Josif Brodskijs liv og virke, skal følgende film (her kun en trailer) være en god innføring, i alle fall ifølge en anmelder i Ny Tid. Jeg vet dessverre ikke hvor filmen er å finne med engelsk tekst. 



Ingen kommentarer: