fredag 28. juli 2017

Et utvalg av løgnene i Oliver Stones Putin-intervjuer

Dypdykk
Putin-intervjuene (The Putin interviews) er en firedelt dokumentarserie av Oliver Stone som ble vist på amerikansk TV i juni. Regissøren har fulgt den russiske presidenten i to år - resultatet er en fire timer lang samtale, det lengste og mest eksklusive intervjuet en vestlig journalist noen gang har fått med presidenten som ellers pleier å være spesielt skeptisk til vestlige medier. Stone har blitt kritisert for å sin ettergivenhet overfor Putin, og for å ha gitt ham et talerør for propaganda istedet for å stille kritiske spørsmål. Innlegget er en oversettelse av nettavisen The Insiders kommentar til filmen. 




Lie to me. 20 eksempler på hvordan Putin narret Oliver Stone

The Insider, 23. juni 2017

The Insider fortsetter sin faste spalte om hvordan Vladimir Putin fører russere bak lyset når han opptrer offentlig. Dagens faktasjekk er dedikert Oliver Stones Putin-intervju. Deler av den amerikanske regissørens film om den russiske presidenten, har allerede fått landsdekkende omtale, som for eksempel da Putin viste en video til Stone av en USA-operasjon i Afghanistan som han utga for å være et russisk flyangrep i Syria. De av presidentens løgner som har vært analysert tidligere, er heller ikke med i dette utvalget, for eksempel hans sedvanlige forsikring om at russiske myndigheter ikke hadde noe å gjøre med hackerangrepene under den amerikanske valgkampen. The Insider har valg ut 20 av de mest åpenbare eksemplene på tvilsom informasjon. 


1. Om at Putin har tøylet milliardærene 

«Vi har gjort ende på systemet som skapte oligarkiet [bilde av Berezovskij og Khodorkovskij] og som gjorde folk til milliardærer over natta. (…) Jeg er ikke så rik som det sies. (…) Det er bare tøv. Hvis det var sant, hadde det blitt bevist for lengst. (…) Jeg tror ikke man blir lykkelig av det. Man tar ikke med seg lommeboka i grava.»

La oss begynne med at da Putin kom til makta, fantes det overhode ikke milliardærer i Russland. På Forbes milliardærliste fra 2000 var det 322 personer – ingen av disse var russere. Derimot var det 96 russere blant de 2043 personene fra 2017-listen. Tre personer fra listen over russiske dollarmilliardærer, Gennadij Timtsjenko (4), Kirill Sjamalov (74) og Jurij Kovaltsjuk (93), er Putins naboer i datsja-borettslaget «Ozero» som ble dannet på 90-tallet. (Kirill Sjamalov er sønn av aksjonær Nikolaj Sjamalov og, ifølge åpne kilder, Putins svigersønn). Sjamalov, Kovaltsjuk og Putins judo-venner Rotenberg-brødrene har blitt beskyldt for å få tilgang til statlige kontrakter uten reell konkurranse (det vil si at de virkelig ble «milliardærer over natta»).

Formelt er Putin selv ikke på milliardærlisten, for det er umulig å fastslå omfanget av hans faktiske formue (selv om nyhetsmagasinet Time skrev i 2017 at han sannsynligvis er verdens rikeste mann). Vi kan bare anslagsvis beregne dimensjonene av Putins kapital i skatteparadiser, som holdes av cellisten Sergej Roldugin (han driver som kjent ikke med business selv). Gjennom Roldugins utenlandsfirmaer alene ble det «pumpet» 2 milliarder dollar, pengene ble brukt på eiendommer som er direkte knyttet til Putin. Uansett om dette er det eneste utenlandsfirmaet som kontrolleres av Putin, betyr det at han er rikere enn Khodorkovskij og Berezovskij var til sammen i år 2000. 

2. Om at USA har avlet fram Al-Qaida

«Al-Qaida er ikke et resultat av våre handlinger, det er et resultat av handlingene til våre amerikanske venner. Det begynte allerede under den afghansk-sovjetiske krig da amerikanske sikkerhetstjenester støttet ulike islamistiske fundamentalistiske bevegelser i kampen mot sovjetiske styrker i Afghanistan. Amerikanerne avlet selv fram Al-Qaida og Bin Laden, men så kom det hele ut av kontroll. Sånn er det alltid, og våre partnere, USA, burde ha visst dette. Det er deres skyld».

Her gjentar Putin er ganske utbredt konspirasjonsteori. I den afghansk-sovjetiske krigen støttet Usama bin Laden mujahedinene, som kjempet mot Sovjetunionen, gjennom sin egen organisasjon Maktab al-Khadamat. Den ble finansiert blant annet av amerikanske muslimer, men hadde ingen koblinger med amerikanske myndigheter. Den viktigste støttespilleren var terrorgruppen «Egyptisk islamsk jihad», som hadde som mål å kaste Egypts sekulære regime, noe som åpenbart ikke var i amerikanernes interesser.

USA støttet Sovjetunionens afghanske motstandere materielt, men ikke bin Ladens organisasjon, som da var fåtallig og svak og dessuten knyttet til antivestlige fundamentalister. Men de støttet den pasjtunske mujahedinlederen Gulbuddin Hematyar, senere Afghanistans statsminister under president Burhanuddin Rabbani, som ble kastet av Taliban. Hematyar hadde aldri noen tilknytning til Al-Qaida. Senere gikk han over til islamsk fundamentalisme, og i en tid figurerte han på FNs svarteliste, ved siden av bin Laden. Men det finnes ingen opplysninger som skulle tilsi at han har deltatt i terroraktiviteter utenfor Afghanistans grenser. 

3. Om at Putin har fått bukt med fattigdommen

Oliver Stone: Du har senket fattigdomsnivået med to tredjedeler.
Vladimir Putin: Akkurat!
Oliver Stone: I år 2000 var en gjennomsnittslønning 700 rubler, i 2012 var det 29 000 rubler.
Vladimir Putin: Ja, akkurat!

Verken det ene eller det andre er akkurat. For det første har andelen av befolkningen med en inntekt under eksistensminimum sunket, ikke tre ganger, men to, fra 28 % (41 millioner mennesker) til 14 % (20 millioner mennesker). For det andre var gjennomsnittslønnen for år 2000 ikke 700 rubler, men 2200, og i 2012 var den ikke 29 000, men 26 000 rubler. Det vil si at reallønnen (medregnet inflasjon) økte omtrent det tredobbelte*. Så var det heller ikke Putin som økte den, men oljeprisen. Prisen per fat (nøkkelindikatoren for russisk råvareøkonomi) økte fra 20 dollar i begynnelsen av år 2000 til 120 dollar i 2012, dvs. 6 ganger.

4. Om russiske valutareserver og lav statsgjeld

Oliver Stone: Mange sier at Reagan førte Amerika inn i konkurs siden gjelda økte betraktelig under hans styre.
Putin: Ja så klart. Hvor mye er det, 18 trillioner dollar.
Oliver Stone: Jeg har glemt det. I Russland er det 1 trillioner dollar, ikke sant?
Putin: I Russland er det 12 % av BNP. Men i USA er det nærmere 100 % av BNP. Og dessuten har vi store valutareserver. 360 milliarder dollar – det er Sentralbankens reserver, og i tillegg har staten to fond på 80 milliarder og 70 milliarder dollar. 

Det er utrolig at presidenten ikke vet at statlige reserver inngår i Russland utenlandske valutareserver, og tallet publiseres av Sentralbanken. Det er tredje året på rad at Putin i offentlige opptredener begår denne feilen, og fortsatt finnes det ikke et menneske som kan vise ham dette. På denne måten la Putin automatisk 150 milliarder dollar for mye til de russiske reservene.

Dessuten er Russlands utenlandsgjeld ikke 12 %, men 40 % av BNP (omtrent 518 milliarder dollar).

Til slutt trekker Putin  på en utspekulert måte paralleller til USA, som om han ikke forstår (eller så forstår han det faktisk ikke) at det ikke bare er størrelsen på gjelden som gjelder, men også i hvilken valuta gjelden er nominert i. USAs gjeld truer ikke landet med mislighold ettersom den er nominert i dollar, dvs. at betalingsproblemer kun vil føre til devaluering. Men Russlands gjeld er nominert i utenlandsk valuta.

Ifølge Sentralbankens vurdering er denne indikatoren langt over den kritiske grenseterskelen. Ifølge IMFs beregninger, som SB støtter seg til, fastsettes denne terskelen ut i fra forholdet mellom betalinger av utenlandsgjeld og eksport. Den må ikke overstige 25 %, men i dag utgjør den 40 % i Russland. Dette har sammenheng med at utenlandsgjeldens sikkerhet i valutainntekter** har falt til et minimum på 12 år: Ved slutten av september var den totale gjelda 1,57 ganger høyere enn landets årlige eksportinntekter på varer og tjenester, som siden 2005 har falt til et minimalt nivå (279 milliarder).  

5. Om NATOS utvidelse østover

Oliver Stone: Jeg kjenner til, fra Herr Gorbatsjov og amerikanske statsmenn, deriblant James Baker, at det fantes en avtale med Sovjetunionen om en ikke-utvidelse av NATO østover.
Putin: Ja, den gangen da spørsmålet om Tysklands gjenforening og den påfølgende tilbaketrekkingen av sovjetiske styrker fra Øst-Europa ble løst, da sa også statstjenestemenn i USA og NATOs generalsekretær (jeg mener at det var herr Wörner), den gangen sa alle at Sovjetunionen kunne være sikker på en ting, at NATOs østlige grense ikke skulle skyves ut over dagens grenser i DDR.
Oliver Stone: Det vil si at det er et direkte brudd med avtalen?
Putin: Det ble ikke nedfelt på papiret. Det var en feiltagelse fra Gorbatsjovs side. 

Myten om at Gorbatsjov skal ha blir lovet noe av noen, har han selv knust gjentatte ganger. Han har også gjort det etter at filmen kom ut: «Angående Gorbatsjovs «feiltagelse», så var det en juridisk umulighet å diskutere et slikt spørsmål under slike forhold . Fram til juli 1991 fantes det to militær-politiske blokker: NATO og Warszawapakten. Warszawapaktlandene reiste ikke et slikt spørsmål», sa den tidligere lederen av SSSR. Han har tidligere presisert at det i To-pluss-fire-avtalen fra 1990 dreide seg om det tidligere DDRs territorium, og det stod kun nevnt at det ikke skulle «utplasseres atomvåpen og NATO-styrker», og at styrkene til Bundeswehr (Tysklands forsvar) måtte reduseres i løpet av få år. «Alt dette har blitt gjennomført», kommenterte Gorbatsjov.

Når det gjelder referansen til NATOs generalsekretær Manfred Wörner, handler det nok om hans feiltolkede utsagn den 17. mai 1990 («det faktum at vi er beredt til å ikke utplassere NATO-styrker utover Vest-Tysklands grenser, gir Sovjetunionen solide sikkerhetsgarantier»), som igjen refererte til det Gorbatsjov selv hadde sagt om å ikke utplassere NATO-styrker på DDRs territorium.

Det var Vest-Tysklands innenriksminister Hans Genscher som i en uttalelse anmodet NATO om å garantere for en ikke-utvidelse østover overfor Sovjetunionen, men NATO etterkom ikke denne anmodningen. Selve anmodningen var heller ikke gjort i samråd med kansler Helmut Kohl.  

Avslutningsvis: Referansen til utenriksminister James Baker, handler åpenbart om pressekonferansen hvor han erklærte følgende:

«I indicated that the United States does not favor neutrality for a Unified Germany; that we favor continued membership in, or association with, NATO and that we also feel that there should be no extension of NATO forces eastward in order to assuage the security concerns of those of the East of Germany».

«Jeg antydet at USA ikke støtter nøytralitet for et Forent Tyskland, men at vi støtter et fortsatt medlemskap i, eller tilknytning til, NATO, og at vi heller ikke syns at NATO bør utvide sine styrker østover i den hensikt å berolige sikkerhetsbekymringene til de i Øst-Tyskland».

Som man kan dømme ut i fra konteksten, er det også her snakk om nettopp framrykking av NATO-styrker på Øst-Tysklands territorium. 

6. Om hvor vanskelig det blir for land som blir medlem av NATO

«Hvis et land blir medlem av NATO, blir det enda vanskeligere for dem å motstå press fra slike mektige land som USA – NATOs leder. Dessuten kan det plutselig dukke opp rakettskjold, militærbaser, og til og med missilsystemer. Hva skal vi gjøre med det? Vi måtte gjengjelde tiltakene. Hvorfor reagerer vi så skarpt på utvidelsen av NATO? I prinsippet forstår vi verdien, eller fraværet av verdi, og organisasjonen i seg selv utgjør ingen risiko for oss. Men hva er det som bekymrer oss? Beslutningspraksisen bekymrer oss. Jeg vet hvordan beslutninger tas. (…) Når NATO kommer til et land, så kan som regel ikke den politiske ledelsen i landet påvirke NATOs beslutninger».

Ingen kan motsi påstanden over bedre enn Putin selv som i neste del av filmen hevder følgende:

«Jeg husker et av mine siste møter med president Clinton i Moskva. Jeg sa til ham: Kanskje man kan vurdere om Russland skal bli med i NATO? Clinton sier: Jeg er ikke imot! Men hele den amerikanske delegasjonen ble veldig nervøse. Og hvorfor ble de nervøse? Jo, fordi hvis Russland blir med, kommer vi alltid til å ha vår egen stemme. Vi kan ikke manipuleres. Men våre amerikanske venner tør ikke en gang å tenke på det».

Altså, fra de foregående to avsnittene har vi fått vite av Putin at NATO er en trussel (utplasserer missilsystemer), og at de ikke er en trussel (erkjenner at organisasjonen ikke utgjør en risiko). Vi har også fått vite at NATO påtvinger medlemslandene beslutninger (beslutningspraksisen bekymrer), og at NATO ikke kan påtvinge sine beslutninger (Russland vil alltid ha sin egen stemme). Til slutt har vi fått vite at USAs president ikke var imot Russlands innlemmelse i NATO, og at amerikanerne «ikke en gang turde tenke på det».

Hvis noen av leserne tror at Putin uttrykte seg dårlig, og at han faktisk oppfattet USA som en trussel, så vil igjen presidenten selv få fjerne den minste tvil:

Oliver Stone: Men dersom Russland hadde blitt NATO-medlem, så måtte dere, ifølge NATOs reglement, ha tilkjennegitt all informasjon om deres atomanlegg.

Vladimir Putin: Du må forstå hva saken dreier seg om: Vår åpenhet overfor våre samarbeidspartnere, deriblant USA, etter Sovjetunionens fall og endringene i det politiske systemet, var så stor at den også ble utvidet til vår kjernekraft. Vi har praktisk talt ingen hemmeligheter igjen. Vi har hatt amerikanske observatører i en av våre største fabrikker som produserer deler til kjernefysiske våpen. Vi har allerede vært tilstrekkelig åpne. Det var ingen ekstra risiko for oss å gjøre det.

Slik oppstod det hos Putin to Russlander. Et Russland som ikke fryktet NATO, og som var fullstendig åpent overfor de Allierte og til og med ønsket medlemskap. Et annet Russland som fryktet NATOs utvidelse og som ville forhindre NATO-medlemskap for andre østeuropeiske land. Hvilket av disse to som er øverstkommanderende, er vanskelig å bedømme. Derimot kan man si hvilket av dem som er nærmere sannheten. I NATO tas alle beslutninger bare på et konsensusgrunnlag. Derfor kan alle medlemslandene, også de minste, påvirke beslutningene.  

7. Om trusselen fra det amerikanske rakettskjoldet i Europa

«Her er det to ting som truer oss. For det første, utplassering av rakettskjold i umiddelbar nærhet til våre grenser i østeuropeiske land. For det andre at oppskytningsanlegg kan omgjøres til missilsystemer i løpet av få minutter. (…) USA trakk seg ut av ABM-avtalen. De forteller oss hele tiden: Det berører ikke dere, det utgjør ingen trussel for dere. Det er rettet mot Iran, sies det. Men Iran er ikke noe problem nå! De har underskrevet en avtale. Iran har avvist at de har atomvåpenprogram. Men programmet for å utvikle rakettskjoldet i Europa, fortsetter for fullt. Rettet mot hvem?»

I mai 2016 ble et amerikansk rakettskjoldanlegg formelt åpnet i Deveselu, Romania. Enhver som har tatt en titt på globusen, vet at denne basen på ingen måte kan forsvare USA mot russiske raketter, som i så fall måtte ha fløyet over Skandinavia. Dessuten går russiske, strategiske raketter på fast brensel, de beveger seg i en enormt høy hastighet, og i lufttomt rom blir de i praksis utenfor missilforsvarets rekkevidde.

Det rumenske anlegget har kun 24 antiraketter, samtidig som Russland har noen 100-talls strategiske raketter. I tillegg finnes det mellom 20 og 30 narremål per rakett (å avgjøre hvor den faktiske raketten befinner seg er rett og slett umulig). Alt dette forteller oss at det amerikanske rakettskjoldet i Europa verken teknisk og geografisk kan være rettet mot russiske raketter. Heller ikke radaren i Tyrkia er en trussel for Russland, noe som vise-statsminister Dmitrij Rogozin bekreftet: «Ifølge russiske sikkerhetseksperter er ikke utplasseringen av radar i Tyrkia en direkte trussel mot russiske strategiske atomvåpen».

Putin selv erkjenner faktisk disse konklusjonene. Et annet sted i intervjuet sier han: «Rakettskjoldet, slik det er i dag, kunne ikke ha forsvart USAs territorium».

Argumentet om at utskytningsrampene i teorien kan omgjøres for angrepsraketter, lyder også merkelig tatt i betraktning at USAs og Russlands strategiske potensial allerede tillater begge landene å utslette hverandre. Også dette bekrefter Putin i samme intervju når han erklærer overfor Stone (som svar på hans spørsmål om muligheten av et angrep som lammer landets ledelse) at i tilfelle krig mellom USA og Russland «ville ingen ha overlevd». 

8. Om USAs og Russlands forsvarsutgifter

«Vi forstår at en effektivt fungerende økonomi er elementært for en stat. Derfor må militæret være kompakt, men moderne og effektivt. Men vi bruker allerede ganske mye, utgiftene har økt til over 3 % [av BNP]. Hovedposten på årets budsjett går nettopp til forsvarsutgifter. Dette vil gradvis reduseres til 2,7 – 2,8 %. (…) USA har større forsvarsutgifter enn alle andre land har til sammen».

Dette sitatet har absolutt ingen rot i virkeligheten. Av BNP brukte Russland 5,4 % i 2016, noe som er betraktelig høyere enn USA (3,3 %), og betydelig høyere enn for 10 år siden (3,4 %). Og samtidig som utgifter til helsetjenester på den andre siden synker (fra 4 % til 3,5 %), fortsetter forsvarsutgiftene å øke, uavhengig av den økonomiske krisen.
Det russiske hæren er dessuten verken kompakt eller moderne. Antall personell i Russlands væpnede styrker fortsetter å vokse, og har allerede passert 1 million eller 0,7 % av befolkningen, noe som er nesten dobbelt så mange som i USA (0,4 % av befolkningen eller 1,3 millioner). En betydelig andel av disse militære tjenestemennene er rekrutter. Russland ligger også mer og mer bakpå i utviklingen av militær teknologi, blant annet innenfor avanserte felt som militær luftfart. 

Angående USAs forsvarsutgifter; for det første utgjør de kun 36 % av verdens samlede forsvarsutgifter, og for det andre har denne andelen sunket med nesten 5 % de siste årene. 

9. Om Odyssevs og det gylne skinn

Oliver Stone: Jeg prøver å forestille meg Sotsji 400 år før vår tidsregning. Hvordan så det ut da?
Vladimir Putin: Det var her Odyssevs gikk for å finne det gylne skinn. 

For det første seilte ikke Odyssevs etter det gylne skinn. Det var det argonautene som gjorde. For det andre tok verken Odyssevs eller argonautene veien forbi Sotsji. 

10. Om at Ukraina fikk det vanskelig etter uavhengigheten

«Like etter at de hadde fått uavhengighet, startet en enda mer barbarisk privatisering, og befolkningen fikk dårligere levestandard. Like etter uavhengigheten. Uansett hvilke regjeringer som avløste hverandre, endret ingenting seg for mannen i gata».

For første begynte fallet i levestandard i Ukraina lenge før uavhengigheten, den var snarere en årsak enn en virkning. For eksempel, ministerrådet i Sovjetrepublikken Ukraina informerte ministerrådet i SSSR allerede i 1989 om problemer med tilgang på mel og kornprodukter, og dette til tross for at Ukraina alltid hadde vært landets største leverandør av korn. Det er også verdt å minne om at den ble gjennomført en folkeavstemming i Ukraina den 1. desember 1991 hvor 84 % av republikkens innbyggere deltok, og 90,3 % av disse stemte for uavhengighet. Det så ut til at befolkningen ikke følte seg altfor bekvem som en del av SSSR.

Det er heller ikke sant at situasjonen var den samme under alle regjeringene. Like etter «Orangerevolusjonen» begynte økonomien å vokse raskt. BNP økte fra 50 milliarder dollar i 2003 til 180 milliarder dollar i 2008.

11. Om samarbeidsavtalen med EU

«I 17 år har vi forhandlet med EU om WTO-medlemskap, og så får vi plutselig vite at Ukraina og EU holder på å signere en samarbeidsavtale, og at ukrainske markeder skulle åpnes opp fullstendig. På denne måten fikk EU komme inn med sine varer på vårt territorium uten noen form for forhandlinger. Vi sa: Hvis Ukraina har bestemt seg for å handle på denne måten, så er det deres valg og vi respekterer det, men vi trenger ikke betale for dette valget. Hvorfor skal folk som bor i Den russiske føderasjonen måtte betale for noe ukrainske myndigheters har valgt å gjøre? Vi foreslo for våre europeiske partnere å holde tresidige forhandlinger, noe de avviste bestemt. De sa at vi ikke hadde noe med det å gjøre».    

For det første er det ikke så veldig tydelig akkurat hva det var «folk som bor i Den russiske føderasjonen måtte betale for». Tollreduksjonen ville gjort europeisk import billigere for innbyggerne, noe som ville være nyttig det øyeblikket inflasjonen skjøt i været. Hvis noen hadde fått problemer, så var det ikke forbrukerne men produsentene (i et lengre perspektiv kunne det faktisk vært positivt).

For det andre avviste ikke EU og Ukraina å forhandle med Russland, forhandlingene fortsatte til og med etter at Russland hadde ledet styrker inn i Ukraina og blitt gjenstand for sanksjoner. Dessuten, den 27. juni 2014 erklærte den tyske forbundskansleren Angela Merkel at den økonomiske delen av avtalen mellom EU og Ukraina ikke ville tre i kraft like etter inngåelsen, men først etter forhandlinger med Russland. 

12. Om at demonstrantene skjøt på hverandre under Maidan

Vladimir Putin: Opptøyene startet like etter at Janukovitsj hadde erklært at han måtte utsette samarbeidsavtalen med EU. (…)
Oliver Stone: Antallet drepte blant politiet og innbyggere viser at politiet ikke svarte med å skyte, de avsto fra det, Janukovitsj kalte dem tilbake. Det fantes en antagelse den gangen om at det var skarpskyttere som skjøt både mot politi og folk for å skape den uroen som trengtes for å kunne gripe makta.
Vladimir Putin: Det er fullstendig korrekt. Janukovitsj ga ikke noen ordre om å gripe til våpen mot demonstrantene. 

La oss begynne med at Maidan-demonstrasjonene begynte etter at Janukovitsj hadde avslått eurosamarbeidet i bytte mot et løfte fra Putin om 15 milliarder dollar og rabatt på gass. Det var på ingen måte opptøyer. Opptøyene startet etter at Janukovitsj prøvde å bryte opp demonstrantene med makt. «Berkut» («Den gylne Ørn», ukrainsk spesialpoliti – 2014, overs. anm.) banket opp studenter som hadde samlet seg på Maidan-plassen (vi minner forresten om at sjefen for «Berkut» i Kiev nå leder oppbryting av fredelige demonstrasjoner i Moskva): 

Dessuten, dersom «antallet drepte blant politiet og innbyggere» viser noe, så viser det nettopp at det var politiet som skjøt på innbyggerne, og ikke motsatt: av de 106 drepte på Euromaidan var kun 19 polititjenestemenn.

Det er forbløffende at Putin og Stone forteller med en slik skråsikkerhet om påståtte «tilbakekalte politifolk» som «avsto» fra å skyte. Det at «Berkut» skyter på forsvarsløse aktivister, er jo faktisk dokumentert via utallige videoer fra ulike vinkler. Ikke minst klarte særlig fortvilte journalister å intervjue «berkutere» i det øyeblikket da de skjøt på sine egne medborgere. 


Når det gjelder Stones og Putins konspirasjonsteori om skarpskyttere, så kan den lett rettes tilbake mot Kreml. Provokatører «som skjøt mot begge sider», hvis de nå fantes overhode, kunne med like stort hell håpe på at skytingen ville provosere folkemengden til å gå til angrep, like mye som at den ville provosere politiet til å bryte opp demonstrasjonen med makt (husk at i løpet av Euromaidan ble Janukovitsj gjentatte ganger beskyldt av russiske tjenestemenn og propagandister for å ta på demonstrantene med silkehansker; de mente Maidan måtte brytes opp med makt).

13 Om at Janukovitsj ikke flyktet

Oliver Stone: I amerikanske medier ble det sagt at Janukovitsj flyktet fra Kiev.
Vladimir Putin: Ja, ja, ja. Det er en versjon som brukes for å rettferdiggjøre statskuppet. Han trengte bare å reise til den nest største byen til et innenrikspolitisk arrangement, før bevæpnede folk tok over presidentens administrasjon. 

Hvis det stemmer at Janukovitsj plana å delta på et «innenrikspolitisk arrangement» den 19. februar, så er det litt merkelig at han tok med seg kofferter med penger og verdier, og i tillegg flere varebiler med private ting (dette ble fanget opp av skjulte kameraer). Forresten dukket ikke Janukovitsj opp på noe «arrangement».

Når det gjelder overtagelsen av boligen (hvor det forresten ble oppdaget en mengde beviser for massiv korrupsjon), så skjedde dette først den 23. februar. Innen den tid var Janukovitsj allerede i Russland. Etterpå flyttet han fra Russland til Krim. Dette plumpet forresten Putin ut med under et intervju, da han sa: «Dagens etter hjalp vi ham med å flytte til Krim som på dette tidspunktet fortsatt var en del av Ukraina». Hvis det var sant at Janukovitsj all denne tiden var Ukrainas egentlige legitime president som befant seg «på et arrangement» i Kharkov, hvorfor trengte han da hjelp fra Russland for å komme seg til Krim? 

14. Om bortføringer og sikkerhetstjenester i Donbass

«I det området som kalles Donbass, hvor Donetsk og Lugansk er de to største byene, anerkjente ikke folket dette statskuppet. Først forsøkte man å arrestere dem med hjelp av politiet, men så gikk politiet ganske fort over på deres side. Så tok de i bruk de sentrale sikkerhetstjenestene og kidnappet folk om natta. Naturligvis tok folk i Donbass til våpnene etter dette».

Kronologien her er helt korrekt, men bare hvis meningen snus på hodet. Donbass hadde faktisk sin egen Euromaidan. Men i begynnelsen ble folk arrestert av politiet og banket opp av «titusjker» (leiesoldater som støttet Janukovitsj). Putin har helt rett i at sikkerhetstjenestene begynte på handle etter dette. For eksempel overtok de administrasjonsbygningen i Kramatorsk og rev ned det ukrainske flagget. På filmen lyder hvordan en av «de små grønne mennene» roper «Gå bak fortauskanten!». («Za porebrik», ordet for fortauskant brukes kun i Sankt Petersburg, overs. anm.) Man kan derfor gjette seg til hvilken russisk region han hadde reiste til Ukraina fra. 

Så begynte de å bortføre aktivister, slik Putin også forteller. Men noen ble også drept, slik som parlamentsmedlem Volodymyr Rybak da han prøvde å sette flagget tilbake på plass.


Senere ble liket hans funnet i elva, med spor etter tortur. Her en avlyttingsinnspilling hvor FSB-mann Igor Girkin (han kom til Ukraina som en del av en kampgruppe som ble finansiert av forretningsmannen og Kreml-supporter Konstantin Malofeev) snakker om at de må gjemme liket av Rybak. 

Til slutt tok faktisk folk i Donbass, som i hele Ukraina, til våpnene (også her har Putin rett), og dannet frivillige bataljoner. Men det var vanskelig å stå imot den russiske hæren. Som Putin helt riktig bemerker, tok de blant annet i bruk stridsvogner og rakettkastere. Noen ganger (men dette snakker ikke Putin om) ble det til og med bruk rakettkastere fra Russlands territorium. Stone og Putin unngikk også episoden med Boing MH17 som ble skuttned av Buk 53. luftvernbrigade

15. Om legitimiteten av folkeavstemmingen på Krim

«Det var ikke vi som besluttet å innlemme Krim. Det var folk som bor på Krim som besluttet at de skulle innlemmes i Russland. Parlamentet som er valgt etter ukrainsk lov, det er Krims fullstendig legitime parlament, kunngjorde folkeavstemmingen. Krims parlament stemte med et overveldende flertall for innlemmelse i Russland».

Den ukrainske konstitusjonen innebærer ikke at regioner har mulighet til å gjennomføre folkeavstemminger om løsrivelse. Heller ikke den russiske konstitusjonen tillater dette. Foruten det, i tråd med Putins nye lovgivning føres det straffesak mot russiske borgere bare for å ha diskutert muligheten av slike folkeavstemminger. Til eksempel ble formannen for Det tartarske samfunnssenter Rafis Kasjapov, som tok til ordet for å returnere Krim til Ukraina, dømt til tre års fengsel i september 2015 for«oppfordring til separatisme» (teksten sier «to års fengsel», men flere andre kilder oppgir tre år, overs. anm.).

Vladimir Putin vet utmerket godt at folkeavstemmingen på Krim var ulovlig. Da han selv ble president for første gang, var jo nettopp kampen mot separatistene i Tsjetsjenia på sitt mest intensive. Den gangen kom det ikke på tale med noen folkeavstemming. Det var heller ingen som skammet seg over å bombe boligstrøk.

Når Putin snakker om de parlamentsmedlemmene på Krim som stemte for løsrivelse, så glemmer han å fortelle hvor mange av disse som gjorde det frivillig. Det har imidlertid Igor Girkin fortalt om: «Jeg så ingen støtte fra styresmaktene i Simferopol hvor jeg befant meg. Det var militsen som samlet sammen parlamentsmedlemmene og jaget dem inn i salen for at de skulle fatte vedtak (om Krims innlemmelse i Russland). Jeg var en av lederne for militsen». 


16. Om det russiske militærets handlingene på Krim

«I henhold til avtalen (Kharkiv-avtalen, overs.anm.) hadde vi rett til å ha 20 000 personell, og enda litt flere, i vår militærbase på Krim, for å sikre arbeidet til de representative myndighetene, Krims parlament. Det var for at parlamentet skulle kunne samles og gjennomføre de tiltak som loven foreskriver… Vi har aldri deltatt i kamphandlinger, ingen har skutt noen, ingen har drept noen»

For det først er ikke dette den eneste avtalen som er inngått med Ukraina. I henhold til Budapest-memorandumet overtok Russland kontrollen over Ukrainas atomvåpen (omtrent hvert femte stridshode i den landbaserte delen av den strategiske triaden befant seg mot slutten av 1991 i Ukraina) i bytte mot å garantere for Ukrainas territoriale integritet og å respektere landets suverenitet.

For det andre hadde Russland faktisk rett til å ha tropper i militærbasen på Krim. Men det var ingen avtale som ga tillatelse til å bruke disse troppene for å sikre administrative bygninger og militære anlegg, og det var nettopp hva de gjorde. 


17. Om at Churchill likte Stalin

«Demoniseringen av Josef Stalin er en av angrepsmetodene mot Sovjetunionen og Russland. (…) Winston Churchill var en skarp Sovjet-kritiker. Men da andre verdenskrig begynte, var han en brennende tilhenger av samarbeid med Sovjetunionen, og han kalte Stalin en stor militær leder og revolusjonær. Etter krigen var det som kjent Churchill som sparket i gang den kalde krigen. Men det Sovjetunionen testet sin første atombombe, var det ingen ringere enn Winston Churchill som artikulerte behovet for sameksistens mellom de to systemene. Han var en svært fleksibel person. Men jeg tror at han i sitt hjerte aldri endret sin holdning til Stalin». 

La oss begynne med at da andre verdenskrig begynte, ville det ha vært vanskelig for Churchill å ta til ordet for et samarbeid med SSSR ettersom Molotov-Ribbentrop-pakten allerede var inngått, og mens sovjetiske tropper gikk i parader sammen med nazistene, holdt tyske tropper på med å synke britiske skip, før de satte i gang med å bombardere London.

Når det gjelder ideen om fredelig sameksistens så var det ikke Churchills, men nettopp Stalins forslag. Dagen før den Internasjonale økonomiske konferansen i Moskva 1952 sa Stalin følgende i et intervju med ledende amerikanske publikasjoner: «En fredelig sameksistens mellom kapitalisme og kommunisme er fullt mulig hvis det finnes et gjensidig ønske om samarbeid, hvis man er beredt til å oppfylle de forpliktelser man har påtatt seg, og ved overholdelse av prinsippet om likhet og ikke-innblanding i andre staters indre anliggende». 

18. Om at Russland nesten har beseiret IS

«Det omtrentlige antallet terrorister i IS er 80 000 mennesker. 30 000 er utenlandskrigere fra 80 land i verden, deriblant Russland. (…) Våre flygere utfører i gjennomsnitt mellom 70 og 120 bombenedslag i døgnet, mens den internasjonale koalisjonen som ledes av USA utfører mellom 2 og 5». 

Russland har formelt drevet krigføring i Syria siden september 2015, altså mer enn 600 dager. I april 2017 kunngjorde sjefen for det operative hoveddirektoratet ved generalstaben for Russlands væpnede styrker, Sergej Rudskoj, at siden begynnelsen av operasjonen i Syria har de russiske luft- og romstyrkene (VKS) gjennomført mer enn 23 000 flyangrep og rundt 77 000 nedslag mot terroristmål, noe som passer perfekt med Putins beregninger over antall nedslag per døgn.

Samtidig meddelte Russlands forsvarsdepartement i desember 2015 at antallet IS-krigere utgjør 60 000 mennesker. Dette blir merkelig. Hvis hvert av de russiske flystyrkenes bombenedslag hadde drept i det minste en terrorist, så skulle den siste av dem allerede ha blitt drept for flere måneder sider. Ifølge Putins vurderinger har imidlertid antall krigere økt med 20 000 i løpet av den russiske operasjonen.

Altså, enten overdriver Russland sterkt antallet egne luftangrep, eller så er kampanjen, mildt sagt, ineffektiv (det første utelukker forresten ikke det andre). 

19. Om at FSB ikke overvåker innbyggerne

Oliver Stone: Driver Russland med overvåking av sine egne borgere, slik som i USA?
Vladimir Putin: Vi er bedre enn USA fordi vi har ikke slike tekniske muligheter. Hvis vi hadde det, så ville vi kanskje vært slik som dere. For det første bruker USA enorme pengesummer på etterretningstjenestene. Vi kan ikke tillate oss noe slikt. Og etter, du vet, etter perioden med SSSR og total kontroll, motsetter vi oss nå sterkt at etterretningstjenestene skal få fare frem som de vil.
(…)
Oliver Stone: Vi snakket om overvåkning sist. Masseovervåkning. Jeg fikk inntrykk av at du var imot dette og fordømmer amerikanerne for sin bruk av overvåkning. Jeg har vært her flere ganger siden. I mellomtiden har en lov kalt «Storebror-loven» som tillater masseovervåkning, blitt vedtatt og signert. Jeg er overrasket. Snowden som befinner seg her, var imot det.
Vladimir Putin: Snowden avslørte nettopp overvåkning, deriblant av andre lands ledere og av allierte. Den loven som vi har vedtatt handler om nødvendig langvarig informasjonslagring for selskaper som driver med Internett, telekommunikasjon osv. Samtidig kan etterretningstjenester eller politimyndigheter få tilgang til vesentlig personlig informasjon, men bare ved en rettslig avgjørelse. 

Her berører Putin et sårt punkt hos Oliver Stone. Han har som kjent lagt en film om Snowden fordi han mente at etterretningstjenestene, gjennom å overvåke sitt eget lands borgere, overskrider sine fullmakter og bryter med sivile rettigheter. Stone regnet Putin som sin allierte i dette spørsmålet, men så vedtas plutselig «Javoraja-loven».

Det hadde uansett ikke utgjort noen særlig forskjell om loven ikke hadde blitt vedtatt ettersom SORM-2-systemet har operert i Russland siden år 2000. Det gir etterretningstjenestene direkte tilgang til alle teleselskaper og internettleverandører. I realiteten er ingen rettslig avgjørelse påkrevd, slik Putin snakker om.

I desember 2015 fattet den Europeiske menneskerettighetsdomstolen vedtak i saken om russisk lovgivning vedrørende SORM. Domstolen slo fast med et enstemmig vedtak i Storkammeret at «de russiske lovbestemmelsene som regulerer kommunikasjonsovervåking, ikke gir adekvate og effektive garantier mot vilkårlighet og mot den risikoen for maktmisbruk som er iboende i ethvert hemmelig overvåkingssystem og som er særlig høy i systemer hvor etterretningstjenester og politimyndigheter via tekniske midler har direkte tilgang til all mobilkommunikasjon». Lovgivningen bryter dermed artikkel 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Forskjellen mellom russiske og amerikanske etterretningstjenester ligger her i at i Russland brukes informasjon, som er anskaffet via denne formen for overvåkning, i kampen mot opposisjonelle. Opptak av samtaler og skriftlig korrespondanse som faller i hendene på etterretningstjenestene, sendes videre til Kreml-kontrollerte medier som bruker dem i sine «avsløringer». Den siste høyprofilerte saken i USA, hvor denne formen for overvåkning ble brukt til politiske formål, skjedde på begynnelsen av 70-tallet og er kjent som Watergate-skandalen som førte til president Nixons avgang. 

20. Om at Russland er et demokrati

«Du snakket om tilgang til media. Vi har hundrevis av TV- og radioselskaper. Staten kontrollerer dem ikke overhodet. Det er simpelthen ikke mulig. Og angående flerpartisystemet og muligheten til å registrere partier; det har vi nylig gjort enda enklere. Det er blitt så enkelt å registrere en politisk organisasjon eller et parti at velgerne har fått et nytt problem; det er vanskelig å finne frem i det politiske mangfoldet».

Dette russiske politiske mangfoldet overgår all fantasi. Etter alt å dømme vil Putins konkurrenter ved neste års presidentvalget på nytt være Javlinskij, Zjuganov og Zjirinovskij. Dette trekløveret stilte som kandidater for første gang i 1996. To av The Insiders reportere var enda ikke født, og det overveldende flertallet av de som tok til gatene ved forrige protest, husker dette kun svært vagt, hvis det da kan huske det overhode. Den mest populære kandidaten, Aleksej Navalnyj, er fratatt muligheten til å stille siden han er tiltalt i en mengde straffesaker, og sitter i dette øyeblikk bak lås og slå, i likhet med mange av sine kampfeller.

Angående påstanden om at staten «ikke kontrollerer» russiske TV-kanaler, så skrev The Insider en utdypende sak om dette forrige uke. I realiteten kontrollerer staten, direkte eller indirekte, alle føderale TV-kanaler og i praksis alle store russiske publikasjoner og Internett-medier.

Når det gjelder registrering av partier, så har det etter innstrammingene i lovgivningen ved Putin, blitt umulig å registrere et uavhengig parti, og Dmitrij Medvedevs forsiktige forsøk på å liberalisere lovgivningen mot slutten av sin regjeringstid, ble skrinlagt da Putin returnerte til presidentstolen. Et av opposisjonspartiene, PARNAS, ble likevel registrert ettersom de med hell tok avslaget til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Men medlemmene fikk et hardt slag da en av deres ledere, Boris Nemtsov, ble drept, en annen (Mikhail Kasjanov) ble truet på livet, andre partiaktivister ble utsatt for kompromat, ulovlig overvåkning (som ifølge Putin ikke fins) og trakassering (Vladimir Kara-Murza ble forgiftet to ganger med et ukjent stoff og overlevde på mirakuløst vis).

Ifølge Freedom Houses vurderinger var Russland i 1999 et «delvis fritt» land med 4,5 poeng (på en 7-poengskala hvor 7 er dårligste score). I dag har Russland 6,5 poeng (for politiske rettigheter fikk Russland 7). Totalt 16 land har dårligere score. For grad av ytringsfrihet (dette kriteriet ble innført i 2002) har Russland sunket fra kategorien «delvis fritt» med 60 poeng (på et 100-poengsystem hvor 100 er dårligst) til «ufritt» med 83 poeng.
Fra 2017-rapporten
www.freedomhouse.org
I Reportere uten grenser sin rangering etter ytringsfrihet, får Russland 148. plass av 180. Land som Sør-Sudan, Honduras, Pakistan, Zimbabwe, Kongo og De forente arabiske emirater har ifølge rangeringen en friere presse enn Russland.

Oversetters merknader

*Noen som kan forklare hvordan 2200 X 3 = 26 000…???
**Jeg har ikke greie på finans, er ikke sikker på hva dette betyr… 

Ingen kommentarer: