Sider

søndag 12. september 2021

«Skjeden min» av Galina Rymbu

Grunndykk i anledning utgivelsen av diktet «Skjeden min» av Galina Rymbu i norsk gjendiktning på Lik forlag


Skjeden min er kjærlighet, historie og politikk.

Politikken min er kropp, hverdag, affekt.

Skjeden er min verden. Jeg bærer verden. Og jeg bringer fred,

men for noen er jeg en farlig skjede,

en krigerskjede.


***

Sitatet over er hentet fra diktet «Skjeden min» (Moja vagina) av den feministiske og politiske lyrikeren Galina Rymbu. Diktet ble første gang publisert på Facebook 27. juni 2020, og det var forfatterens bidrag i en stor støttekampanje for den 28 år gamle kunstneren og aktivisten Julia Tsvetkova, som risikerer seks års fengsel for spredning av pornografi. Til grunn for den absurde pornotiltalen ligger det kroppspositive kunstprosjektet hennes Vaginamonologene – en VK-side hvor hun har delt kreative og kunstneriske fremstillinger av det kvinnelige kjønnsorgan, som broderier, skjell, skulpturer, abstrakte malerier, smykkesteiner, muffins eller legofigurer. I likhet med Julias kunstprosjekt har Galinas intime og personlige dikt til hensikt å fjerne tabuet og stigmaet fra kvinnekroppen.


Bilde hentet fra Julia Tsvetkovas VK-side Vaginamonologene

Diktet ble straks en sensasjon, men meningene i litterære kretser var delte. For noen var Galinas beskrivelser av kjønnsmodning, seksuell praksis, fødsel, skam og frykt noe gjenkjennbart som ga et utgangspunkt for å reflektere over egne erfaringer i en politisk kontekst. For andre ble ordet vagina og referanser til masturbering for sterk kost – slikt hører visst ikke hjemme i «ekte lyrikk». Forargelse og vemmelse blendet for det politiske budskapet, som kokte bort i diskusjoner om genitalier. Snart gikk det over til personangrep og hets, og til og med trusler mot forfatteren. (Kilde: The Village)

En av de mer uventede reaksjonene kom fra Bakhyt Kenzjejev, en ellers vel ansett lyriker i progressive miljøer, som mente at ordet vagina ikke passer i lyrikk ettersom det først og fremst er et medisinskfaglig uttrykk: «Bare ved synet av dette ordet kjente jeg en eim av blekemiddel og formalin, som fra et likhus, for ikke å snakke om ‘penetrering’, som gjorde meg direkte kvalm. (…) Å skrive lyrikk om bukspyttkjertelen eller tolvfingertarmen har antagelig også lite for seg», skrev han på Facebook. Sett bort fra den lett fornærmende tonen har han kanskje et poeng. Problemet er bare at det ikke finnes noe alternativt nøytralt ord på russisk. Det litterære (og medisinske) russiske ordet for skjede, vlagálisjtsje, har en ordlyd som kan vekke skremmende assosiasjoner. Dessuten betyr det «slire», et sted (-lisjtsje) til å legge/sette inn (vlagat’) noe (dvs. et sverd/en kniv), og stammer fra en volds- og mannsdominert kultur. Ordet vagina regnes derimot som nøytralt. (Selv om vagina opprinnelige også betød «slire», har den medisinske betydningen vært dominerende i århundrer; likedan er den middelalderske «slire»-betydningen av skjede svekket på norsk.) Om ordet vagina kun skal forbeholdes medisinfaget, forblir skjeden enten definert av patriarkalske semantiske tradisjoner, eller den (for)blir navnløs og dermed ikke-eksisterende i offentligheten. 

Kanskje var det vel så mye politiseringen av skjeden, som ordet vagina i seg selv, som fremkalte så sterke reaksjoner. For som ellers i Galinas diktning brytes også her barrieren mellom det private og det politiske. Gjennom det kroppslige motivet søker forfatteren ikke bare å ta tilbake makta over egen kropp og eget liv, men å viske ut skillet mellom kjønnsvold* og politisk vold, og å redefinere skjedens posisjon i samfunnet. 

Ved å frigjøre seg fra tabu og semantiske normer gir forfatteren seg selv en definisjonsmakt som rokker ved tradisjonelle maktstrukturer. Skjeden redefineres fra noe som utelukkende tilhører intimsfæren, noe som mangler (et nøytralt) navn i det offentlige rom, til å bli en politisk aktør som kan velte det bestående. Sånn sett blir skjeden et symbol på kampen mot undertrykkelse, på frigjøringskamp. Og det er dette som gir «Skjeden min» politisk sprengkraft.

På liknende måte har også Julia med sitt kunstprosjekt søkt å frigjøre skjeden, å redefinere den fra noe stygt til noe vakkert, gjennom et mangfold av estetiske uttrykk.  

Akkurat som Julias kunst er «feil», er også Galinas dikt «feil» – begge har de våget seg over forbudte grenser. Reaksjonene på diktet, og den politiske forfølgelsen av Julia, vitner om en totalitær tankegang, og bekrefter en sørgelig tendens: Tabuet omkring emner som kjønn, kropp og seksualitet står sterkt i det patriarkalske Russland.

Neste blogginnlegg er et dypdykk i historien om den politiske forfølgelsen av Julia Tsvetkova.

«Skjeden min» kom nylig ut i norsk gjendiktning på Lik forlag. Hvis du ønsker å kjøpe et eksempler, er det bare å vippse 250,- kroner pluss en postadresse til 47903684 (Erlend Wichne), så kommer det i postkassa. Diktet er oversatt til minst 13 språk. 

***

*Merknad ang. kjønnsvold: Vold i nære relasjoner er et stort problem i Russland. I 2017 vedtok Statsdumaen å mildne straffene for vold i hjemmet. Voldshandlinger som ikke gir alvorlige skader og som kun skjer én gang i året, ble omdefinert fra å være en kriminell handling til en administrativ forseelse som kun fører til bøter eller korte fengselsstraffer. Motstanden mot  forslaget til en ny lov om vold i nære relasjoner begrunnes med at det er et rent privat anliggende. Forslaget til ny lov kom i 2019, og skal etter planen behandles i Statsdumaen ved slutten av 2021 eller tidlig i 2022.

***


«Kvinnekroppen er ikke porno. Sett Julia Tsvetkova fri!»  


 

 


#forYulia #FreeYuliaTsvetkova #ЗаЮлю #СвободуЮлииЦветковой

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar