Sider

fredag 13. mars 2020

I likhetens tegn. Russisk ungdom snur ryggen til homofobi

Grunndykk
Oversatt fra Republic med tillatelse fra forfatteren
Dmitrij Tolkatsjov, 26. februar 2020

Dmitrij Tolkatsjov er russisk statsviter og LHTB-forsker ved Moskva økonomihøyskole.

Skoleungdom har ofte lite kunnskap om homoseksualitet (forståelig nok, for på skolen er dette et tabuemne), men de støtter likevel opp om like rettigheter for LHBT-personer.

Russian Embassy in Helsinki, LGBT pavement
I september 2013 malte aktivister fotgjengerfeltet foran den russiske ambassaden i Helsinki
i regnbuefarger i protest mot loven om homopropaganda.
Bilde: Murrur, via Wikimedia Commons

Mens noen prøver å grunnlovsfeste en definisjon av være seg familien eller ekteskapet som en union mellom en mann og en kvinne, støtter russisk ungdom aktivt opp om toleranse og likestilling. Nå om dagen er det uhipt å være homofob. Til eksempel har studenter ved økonomihøyskolen i Moskva flere ganger tatt affære mot homofobi: I 2017 ble studentens ombudsmann, som hadde kommet med homofobiske uttalelser på internett, tvunget til å fratre stillingen sin etter krav fra studentene, og i disse dager risikerer en lektor disiplinærstraff på grunn av «en obskøn forelesning med homofobisk slagside» etter at studentene har delt et lydopptak av forelesningen på nettet.

Selv på det mer konservative universitetet MGU (Statsuniversitetet i Moskva) skjer det ting: Nylig stod en inntil nå hemmelig LHBT-forening fram i lyset, etter å ha skjult seg i fem år under dekke av å være en fugletitterklubb, og før fotball-VM i 2018 brukte enkelte studenter homokyss for å rette oppmerksomhet mot fansonen som var under bygging like ved campus.

LHBT er gradvis på vei bort fra å være en undertrykt gruppe til en som stadig oftere blir bedt om unnskyldning. Homofobi har begynt å bli noe som fordømmes i offentligheten, og ungdommen snakker i økende grad om individets egenverdi. Da den populære tiktokeren fra Kursk, Volodja XXL, som hadde kommet med en homofobisk uttalelse, ble intervjuet av beautyblogger Andrej Petrov (som er åpent homofil), var det slett ikke «den unge homofoben» som fikk internetts sympati. På kort tid gjennomgikk XXL en ekstra stor forvandling – fra oppfordringer om å skyte homofile til å gå ut med en offentlig unnskyldning: «Samme hva slags legning, religion, nasjonalitet eller overbevisning man har, så er man først og fremst et menneske.» Og i juni 2019 måtte dattera til presidentens pressetalsmann, Jelizaveta Peskova, be om unnskyldning for en innrømmelse på Instagram om at hun personlig syns det er greit at noen muslimske land har dødsstraff for likekjønnede parforhold. 

Eksemplene over kan gi inntrykk av at denne nye trenden bare gjelder Moskva. Det stemmer ikke. Virkningen av informasjonskampanjen som ble lansert i forbindelse med loven som forbyr «propaganda for utradisjonelle seksuelle forhold», har ikke bare avtatt – den har gitt et helt uventet resultat. Ifølge en Levada-undersøkelse fra i fjor støtter 47 % av russere likestilling for LHBT-personer. De mest tolerante er ungdom under 25 år, personer bosatt i storbyer, og personer med høy utdanning og inntekt. Det som har skjedd i Russland, er ikke unikt – det er de samme variablene som har størst betydning for holdningsendringen til homoseksualitet i Vesten. 


Sakens bakgrunn
I 2013 ble det i Russland innført en føderal lov som forbyr propaganda for «utradisjonelle seksuelle forhold» overfor mindreårige. Loven skapte mye oppstyr både i og utenfor Russland: Human Rights Watch mente loven var «skadelig for barn», og Menneskerettighetsdomstolen og FNs komite for menneskerettigheter kalte den diskriminerende.

Ideen til loven ble født ut av regionale forbud mot «homopropaganda». Lokale parlamenter konkurrerte om hvem som kunne legge til flest identiteter i propagandaforbudet – i lovtekstene figurerte sodomi, lesbianisme, bifili og transseksualitet. I noen regioner forbød man i én sleng å propagandere for «homoseksualisme» og «pedofili», og i andre gjaldt forbudet også «religiøse sekter».   

Elena Mizulina
Jelena Mizulina, 2012
Bilde: Dmitry Rozhkov
via Wikimedia Commons
Arkitektene bak det føderale lovforslaget hevdet at «propagandaen» skjer i stor skala via massemedia og protestaksjoner. Enda Jelena Mizulina, som ledet Dumaens familie- kvinne- og barnekomite, i 2012 hadde uttalt at «før man øker bøtene, må det føres bevis for at dette faktisk er situasjonen, og noe som for alvor trenger å bekjempes».  

Hva skjedde så? Ironisk nok ble det en økende interesse for spørsmål knyttet til homoseksualitet. At den «antok store dimensjoner» sørget imidlertid lovgiverne selv for. Søkestatistikk fra Google Trends viser at søk på «propaganda for homoseksualisme» nådde tre høydepunkter – da parlamentet i Sankt Petersburg vedtok den famøse loven om «propaganda for homoseksualisme og pedofili» i 2011, da den føderale loven ble innført i 2013, og under Sotsji-OL i 2014. Før og etter dette var det ingen som brydde seg om «homopropaganda». 

Søkestatistikk for søk på «propaganda for homoseksualisme», Google Trends
Kilde: Dmitrij Tolkatsjov

Sexpanikk
Diskusjonen omkring disse lovene førte ut i en ekte moralsk seksuell panikk – når fantasien blir besatt av angst for en «ond» seksualitet som truer framtida. Man begynte å se homser i regnbuer, lærebøker, bodybuilderkonkurranser og burgerreklamer. Når lovgiverne sa at «propagandaen har antatt store dimensjoner», var det fordi bekymrede borgere begynte å lete etter propagandaen (som de selvfølgelig også fant). Som om ikke det var nok, begynte russere å lete i sine egne familier og bekjentskapskretser etter de homsene og lesbene som statspropagandaen hadde portrettert for dem. Men ifølge en Levada-undersøkelse fra februar 2013 sa 89 % av russere at de ikke kjente noen homofile eller lesbiske.   

Forskere har pekt på ulike årsaker til at staten ble så opptatt av homofili – fra behov for å mobilisere velgere til oppriktig «omsorg» for mødre og barn. Men en valgkamp som mobiliserer samfunnet rundt konservative verdier og hat mot «Gayropa», vil bare ende i skuffelse – tradisjonelle familieverdier gir ikke smør på brødskiva. Et poeng til: Amerikanske og britiske psykologer, psykiatere og sosiologer har funnet ut at likekjønnet sex ikke sprer seg i ungdomsmiljøer. Ungdom prøver gjerne røyk eller alkohol når de er sammen, men ikke sex med samme kjønn (det er verdt å nevne at ingen bestrider lysten til å eksperimentere med sex, men den er likevel svært individuell). 

Når man vurderer politiske resultater, må man se på hvordan politikken endrer atferdsmønsteret til en bestemt gruppe mennesker. I dette tilfellet er det verken snakk om barn eller LHBT-miljøet, men deres motstandere – det konservative mindretallet. Loven er ment å skulle forhindre potensiell vold, ta konflikten over på det juridiske plan, og tilskynde til å handle innenfor rammene av de regler om «propaganda» som loven oppstiller. Men igjen har det endt «som det pleier*»: Antall lovbrudd motivert av hat på bakgrunn av seksuell legning har økt, mens staten nekter å ta det på alvor. 


«Kontakthypotesen»
Over en periode på tre år har jeg intervjuet respondenter fra LHBT-miljøet, og blant annet snakket med dem om «propaganda-loven». Flesteparten har svart: «Det berører ikke meg.» Når vi fortsetter samtalen, kommer det fram at de faktisk begynte å åpne seg mer (kom ut av skapet) for sine nære og kjente etter innføringen av propaganda-forbudet. Denne formen for privat motarbeidelse av loven har vist seg å være den mest effektive. Forskere kaller dette for kontakthypotesen – når du endrer holdning til en hel gruppe (i dette tilfellet LHBT) fordi du personlig kjenner en eller flere av medlemmene. Politikerne i Dumaen hadde nok en anelse om at dette ville skje, da de senere foreslo et forbud mot «å komme ut». 

Samfunnet som helhet er ikke lenger likegyldig til teamet homofili, ettersom staten tvinger alle til å ta stilling i LHBT-spørsmålet. Levada-senteret har over flere år undersøkt folks holdninger til denne gruppa. 

Her er ett av de mest signifikante funnene: På spørsmål om hva homoseksualitet er, får respondentene velge mellom svaralternativer som sykdom, seksuelt avvik og seksuell legning. Bare ett av disse er riktig, men flesteparten tror homoseksualitet er en sykdom eller et avvik. For å tydeliggjøre resultatet er det fremstilt grafisk fra 1998 t.o.m. 2015 (se diagram nedenfor). At mange oppfatter homoseksualitet som en sykdom eller resultat av oppdragelse eller vold (når flere svarer «resultat av overgrep», svarer færre «resultat av oppdragelse»), er en trend som vedvarer.

Det er åpenbart at holdningen til homoseksuelle varierer med synet på homoseksualitet. Dersom man tror noe skyldes sykdom eller avvik, vekkes det negative følelser (avsky, frykt, irritasjon, vaktsomhet). Men det interessante er at når det gjelder rettigheter, har situasjonen endret seg etter 2015. I 2013 var godt under halvparten (38 %) enige i påstanden om at homofile og lesbiske bør ha de samme rettighetene som andre borgere, men i 2019 støtten nesten halvparten (47 %) denne påstanden. Til og med en spørreundersøkelse gjennomført av TV-kanalen NTV viste et liknende resultat – 52 % av respondentene var for likestilling.


Tall fra Levada april 1998 - mai 2015 om russeres syn på homofili
Lyseblå: Kan ikke svare. Lilla: Medfødt seksuell legning. Grønn: Resultat av overgrep.
Rød: Resultat av dårlig oppdragelse/promiskuitet (avvik). Mørkeblå: Sykdom
Kilde: Dmitrij Tolkatsjov


Russiske skoleelever og lærerne deres
I oktober 2019 presenterte byrået Mikhailov i partnjory sin elevundersøkelse «Russiske skolelever: politiske, seksuelle og karrieremessige preferanser». Totalt intervjuet de 1057 respondenter i alderen 10 til 18 år fordelt over 52 regioner. 

I undersøkelsen svarte 62 % av elevene at de ikke kjenner noen LHBT-personer, som er færre enn i Levada-undersøkelsen av hele befolkningen. Ungdom aksepterer altså i større grad ulike former for seksuell legning. Dessuten har de fleste et avslappet eller likegyldig forhold til LHBT.

Spørsmålet som dreide seg om rettigheter, rammet inn respondentenes reaksjon i betydelig grad: «Bør LHBT-personer få flere rettigheter?». Her svarte bare 27 % bekreftende. Kanskje på grunn av formuleringen. Hadde man spurt om like rettigheter, ville resultatet antagelig blitt et annet. Deretter fulgte en liste over disse «særlige rettighetene», som rett til å inngå ekteskap, rett til å adoptere barn, og forsamlingsfrihet. Hvorfor kaller Mikhailov i partnjory disse rettighetene for «særlige»? 

Ifølge samme undersøkelse støtter 44 % likekjønnede ekteskap. Dette tallet virker lite sannsynlig – etter mitt syn er det altfor lavt.

For to år siden gjennomførte undertegnede og Varvara Vasiljeva et forskningsprosjekt, hvor også vi intervjuet russiske skoleelever mellom 15-17 år om homoseksualitet. Resultatene ble publisert i boka Uplifting Gender and Sexuality Education Research noen måneder før elevundersøkelsen til Mikhailov i partnjory.   

Vi ønsket å forstå hvordan temaet familie og familiepolitikk behandles i samfunnsfagundervisningen. Vi lurte på hvordan russiske lærere tolker det som står i lærebøkene, og ikke minst hvordan elevene benytter seg av kunnskapen.

I tillegg stilte vi noen spørsmål vi om sosialt kjønn og ekteskap, med henblikk på propaganda-loven. En vesentlig begrensning i studien er at barna som deltok var fra middelklassefamilier og gode skoler (et lyceum i Moskva og et regionalt gymnas). Men siden har vi snakket med et stort antall ansatte ved ulike skoler rundt om i landet, som bare har bekreftet våre hypoteser.

Vi så på et utvalg av lærebøkene og litteraturen som lærerne bruker i undervisningen. Helt som forventet er de sjelden oppdaterte lærebøkene tause om homoseksualitet, de beskriver det tradisjonelle ekteskapet som «en union mellom en mann og en kvinne», fortier temaet sosialt kjønn, og understøtter utdaterte kjønnsstereotypier.

Lærerne baserer seg imidlertid ikke alltid på lærebøkene, særlig under forberedelse til EGE (avsluttende eksamener), og anvender isteden oppgavehefter og supplerende læremidler. Lærere med lang fartstid fortier temaet homoseksualitet, de gjør ikke forsøk på å sette seg inn i det, men støtter seg heller til statlig propaganda og politiske tv-show. Verken lærerne eller elevene tar opp disse temaene i undervisningen.

Vi har også observert følgende: Lærerne ved den regionale skolen blander rett og slett sammen begrepene biologisk og sosialt kjønn, og forstår ikke forskjellen mellom dem. De forklarer at de har et begrenset antall timer til å jobbe med temaet og forteller om synet på kjønnsroller som dominerte på 50-tallet av forrige århundre. Lærerne er imidlertid ikke imot likestilling og menneskerettigheter!

Lærere med kortere fartstid går aktivt inn i diskusjonen om likekjønnede ekteskap og snakker om LHBT (også om transpersoner) – fordi elevene etterspør det. Her er det elevene som er hoveddrivkraften – de krever at lærerne skal følge med i tiden. Lærerne i Moskva mener ikke at man bør begrense seg til lærebøkene, men de er veldig forsiktige når de snakker om homoseksualitet – her trer selvsensuren inn. I distriktene forekommer selvsensurering i mindre grad.


Ungdommen er ikke innstilt på å hate
Elevene klarer seg utmerket godt uten utdaterte lærebøker og – for å si det som det er – uten lærere. Moderniseringen og globaliseringen gir dem uante muligheter for selvutvikling. Dagens skoleungdom støtter likekjønnede ekteskap, de ser LHBT-personer i tv-serier og filmer, men sjeldnere i det virkelige liv. De forstår ikke hva homoseksualitet er (de kan til og med tro det skyldes sykdom eller avvik), forståelig nok, ettersom de ikke har noen å snakke om det med. Men viktigere er det at de ikke nekter LHBT-personer like rettigheter.

En av fem av elevene som vi snakket med var enige i (eller delvis enige i) at homoseksualitet er en sykdom. Litt færre enn en tredjedel var enige i (eller delvis enige i) at å ha to mødre ikke er bra for barnet, altså at homoseksualitet er et avvik. Sammenliknet med tallene fra Levada-undersøkelsene, som måler hele befolkningen, er det færre ungdommer som anser homoseksualitet som sykdom eller avvik.

Men det mest overraskende var dette: Elevene som deltok i undersøkelsen vår, måtte svare på et åpent spørsmål: «Hvilke familietyper som anerkjennes i andre land, er aktuelle, og hvilke er uaktuelle, for Russland?» Nesten alle elevene nevnte likekjønnede ekteskap, og kun 25 % av svarene var med negativt fortegn. Det vil si at skoleelever i de fleste tilfeller enten støtter ideen om likekjønnede ekteskap, eller så peker de på at dette ikke er en mulighet i Russland, men de er generelt ikke imot det.  

Det viser seg at verken lærebøker eller lærere har noen betydelig innflytelse på elevenes syn på homoseksualitet. Ungdommen skaper et unikt miljø for toleranse og støtter likestilling for LHBT-personer, mens statspropagandaen taper terreng, både på nettet og i det virkelige liv.

Oversatt fra Republic

Originalartikkel: Znak ravenstva. Potsjemu rossijskaja molodjozj ne podderzjivajet gomofobiju 

* Referanse til et utsagn av Jeltsins statsminister Viktor Tsjernomyrdin, som er blitt stående som et fast uttrykk: «Vi ville det beste, men det gikk som det pleier/som det alltid går.»

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar