I dag fortsatte
rettsaken mot Viktor Filinkov (25) og Julij Bojarsjinov (28) i Sankt Petersburg
etter ni måneders pause. FSB hevder at de to unge mennene er medlemmer av et mystisk terrornettverk, kalt nettopp Nettverket. Dommen er forventet å falle innen en måned, og strafferammen er på mellom 5 og 10 års fengsel. For to uker siden ble syv unge menn fra Penza dømt til lange fengselsstraffer for angivelig å ha deltatt i
den samme organisasjonen. Flere av de involverte i den såkalte Nettverket-saken har rapportert om tortur, psykisk press og trusler, og de dømte i Penza har fått bred støtte fra det russiske sivilsamfunnet.
Mediazona forteller
Viktor Filinkovs historie i en artikkel publisert 25. februar 2020. Russland på
norsk gir her en kortversjon av artikkelen.
Viktor Filinkov og Julij Bojarsjinov i retten i april 2019 Bilde: Skjermdump fra BBC, YouTube |
Viktor Filinkov ble født i Petropavlovsk i Kasakhstan i 1994
og har kasakhstansk statsborgerskap. I 2013 begynte han å studere IT i den
russiske byen Omsk, hvor han ble kjent med flere venstreaktivister. Han traff kona
si, Aleksandra Aksjonova, via felles bekjente i byen Penza i 2016. Senere samme
år flyttet han etter henne til Sankt Petersburg, hvor han fikk jobb som
programutvikler. Aleksandra hadde flere antifascister og venstreaktivister i
vennekretsen i Sankt Petersburg, som Viktor også ble kjent med. De begynte å
spille airsoft sammen og drev med industriklatring. Det er denne vennegjengen
som FSB mener utgjør en celle av det såkalte terrornettverket.
Den 23. januar 2018 skulle Filinkov fly fra Sankt Petersburg
til Kiev for å treffe kona der. Da han ikke dukket opp og hun ikke fikk kontakt
med ham, begynte Aleksandra å bli bekymret. Hun visste at vennene deres i Penza
var blitt arrestert høsten 2017, og fryktet av mannen også kunne være
arrestert. Filinkov var savnet i to dager, før det ble kjent at han var pågrepet
og siktet for deltakelse i en «terrororganisasjon», og at han hadde tilstått.
I varetektsfengselet fikk Filinkov besøk av medlemmer av
Overvåkingskommisjonen for fengsler. Han oppfattet dette som en test på om han
var villig til å samarbeide, og svarte derfor slik han trodde FSB ville at han
skulle svare. Først ved andre besøk fortalte han hva som faktisk hadde skjedd,
og viste fram merker etter tortur som han hadde flere steder på kroppen.
Viktor Filinkov fortalte at han hadde blitt arrestert på
Pulkovo-flyplassen av menn fra FSB. Først tok de han med til politistasjonen,
og deretter til sykehuset. Etter dette dyttet de ham inn i bilen igjen, kjørte
ham ut i skogen, og skjøt ham med elpistol:
«Jeg var i panikk, var livredd. Jeg sa at jeg ikke skjønte
noen ting, og da ga de meg det første støtet. Igjen hadde jeg ikke forventet noe
sånt og ble helt satt ut. Det var uutholdelig vondt, jeg skrek, kroppen min
strittet. En maskert mann beordret meg om å holde kjeft og sitte stille.
Jeg trykket meg opp mot vinduet, prøvde å vri løs høyre bein mens jeg vendte
ansiktet mot ham. Han tvang meg tilbake på plass og fortsatte å skyte meg.
Han skjøt meg i beinet og i håndjernene om hverandre. Noen
ganger slo han meg i ryggen eller i bakhodet, det kjentes ut som klaps. Når jeg
skrek, holdt de meg for munnen, eller truet med å kneble meg eller sette teip
foran munnen min. Det ville jeg ikke, så jeg prøvde å la være i skrike, det
gikk ikke alltid.
Jeg overga meg så og i med en gang, i løpet av de første ti
minuttene. Jeg skrek: ‘Bare si hva jeg skal si, så sier jeg det!’ Men volden
holdt ikke opp. (…) Hvis jeg ikke kunne svare på spørsmålene de stilte meg, fikk
jeg støt. Hvis jeg ikke svarte sånn som de ville, fikk jeg støt. Hvis jeg
tenkte meg om eller brukte lang tid på å formulere meg, fikk jeg støt. Hvis jeg
glemte hva de hadde sagt, fikk jeg støt. Det var ingen pause, bare støt og
spørsmål, støt og svar, støt og trusler.»
Sitatet over er utdrag fra en tekst som Filinkov skrev i varetekstfengselet og sendte til Overvåkingskommisjonen. Teksten kan leses i sin helhet på russisk her. Anklagene om tortur har fortsatt ikke blitt etterforsket.
Sitatet over er utdrag fra en tekst som Filinkov skrev i varetekstfengselet og sendte til Overvåkingskommisjonen. Teksten kan leses i sin helhet på russisk her. Anklagene om tortur har fortsatt ikke blitt etterforsket.
Folk roper om at rettsforhandlingene må begynne. Rettssaken skulle egentlig gjenopptas 25. februar, mange journalister og andre hadde samlet seg, men fikk ikke slippe inn i rettssalen. Etter tre-fire timers venting ble det bestemt bak lukkede dører å utsette gjenopptakelsen til neste dag, skriver Rosbalt. Vitalij Tsjerkasov, som har delt videoen, er Filinkovs forsvarer."Начинайте запускать!"— Виталий Черкасов (@cherkni) February 25, 2020
Второй час томительного ожидания возобновление процесса по делу Сети в Петербурге. pic.twitter.com/QpEPpUgyC7
Rettssaken mot Viktor Filinkov og Julij Bojarsjinov startet
8. april 2019. Bojarsjinov har erkjent straffskyld, mens Filinkov har trukket
tilbake tilståelsen han ble tvunget til å undertegne etter torturen. En tredje
aktivist fra Sankt Petersburg, Igor Sjisjkin, har allerede blitt dømt til 3,5
års fengsel etter tiltalepruting med påtalemyndigheten. Overvåkingskommisjonen har
slått fast at også han ble utsatt for tortur, men han valgte å ikke snakke
offentlig om dette.
Under rettsmøtet den 6. juni 2019 ble det erklært pause i
rettsforhandlingene for å gjennomføre videre sakkyndige vurderinger, blant
annet etter anmodning fra Filinkov selv og hans advokat Vitalij Tsjerkasov. Blant
hovedbevisene i saken foreligger nemlig noen avlyttede samtaler mellom Filinkov
og Bojarsjinov. Forsvaret har pekt på at opptaket er av dårlig kvalitet og kan
være redigert, at transkripsjonen inneholder feil, og at det kanskje ikke
engang er stemmene til Filinkov og Bojarsjinov som er å høre på opptaket.
I denne forbindelse ble det på dette siste rettsmøtet foretatt
en stemmeprøve av Filinkov som skulle sjekkes opp mot stemmen på opptaket. Stemmeprøven
ble tatt opp som en samtale mellom Filinkov og sakkyndig fra FSB Maksim Volkov,
hvor sistnevnte ba tiltalte om å fortelle om seg selv. Filinkov valgte i stedet
å fortelle om torturen:
«Da de torturerte meg, var det ikke som jeg hadde trodd. Det var
overhode ikke som på film. Jeg har ikke opplevd noe liknende i hele mitt liv.
Jeg har fått strøm i meg fra en stikkontakt eller telefonkabel. Men når du blir
skutt med elpistol, er det en helt annen følelse. De slo meg samtidig, og jeg kjente
ingenting fra slagene. Overhode ingenting. Unntatt slagene mot hodet, da
flimret det litt for øynene mine. Jeg hadde øynene igjen det meste av tiden,
for lua var tredd ned over hodet mitt. Men jeg så hvitt da jeg ble slått i
hodet.
Eller når de vrei armene mine eller noe sånt, da kjente jeg
heller ingenting. Hvis du sitter i bil
med armene i håndjern på ryggen, sånn som da de på et senere tidspunkt satte
meg i baksetet og kjørte meg av sted, da begynner det etter en times tid å
gjøre veldig vondt i skuldrene, og etter to timer blir det uutholdelig. Du
sitter og vrir og vrenger på deg i uutholdelig smerte.
De torturerte meg en fire timers tid, jeg hadde armene på ryggen
hele tiden, men jeg kjente ingenting i skuldrene. Faktisk kjente jeg ingen
smerte fordi hele kroppen gjorde vondt.
Når det gjør vondt i hele kroppen, klarer du ikke å skille
mellom de forskjellige stedene på kroppen. Brannsårene fra støtene gjorde først
vondt etter en dag eller så. Smerten sprer seg utover i hele kroppen, som om
alt gjør vondt, selv om støtene var på enkelte steder. Jeg vet ikke en gang hva
som gjorde mest vondt, de skjøt meg på flere steder, først og fremst i beinet, og
det gjorde lengst vondt. Og så i brystet. Jeg kunne bevege håndleddene, og
nakken også litt. Men egentlig var det like vondt overalt. Uansett hvor de skjøt
meg, var det veldig smertefullt.
Når de setter elpistolen mot beinet ditt og trykker på
avtrekkeren, da er det som om du mister deg sjøl fullstendig, som om du holder på å
forsvinne. Det er bare smerte igjen.»
«Kanskje De kan fortelle om noe litt mer hyggelig?», spør Volkov.
«Det var ikke noe særlig hyggelig.»
«Ja vel. Da får jeg heller spørre om det er noe du savner?»
«Jeg savner kona mi veldig, jeg elsker henne høyt. Under
torturen spurte etterforskeren som stilte spørsmålene, hvorfor jeg er sammen
med kona mi. Jeg ropte at jeg elsker henne. De ga meg støt, men jeg sa likevel
at jeg elsker henne. De ropte: ‘Hvorfor er du sammen med henne?’ Jeg svarte at
jeg elsker henne. De ga meg støt for at jeg sa det.»
Video av samtalen mellom Filinkov og Volkov
Kilde:
Mediazona – «Я кричал, что я ее люблю. Меня били током». Гражданина Казахстана Виктора Филинкова в России судят как участника «террористического сообщества»
Alle sitater er oversatt
fra artikkelen i Mediazona
De var med andre ord i følge dem selv en gjeng militante venstreekstremister som drev våpentrening. Og det er bare det de selv innrømmer. Når det gjelder tortur, så ok, høres ille ut, men hvor er bevisene?
SvarSlettHvor nær det å være en venstreekstrem terrororganisasjon tror de at de kan være i Russland og komme seg unna med det, egentlig? Utifra det de sier selv er det bare grader som skiller dem fra det, og så ber de om sympati når handlingene deres får konsekvenser. Null sympati med disse folka.