«Vi er i Nord-Ossetia, en liten republikk helt sør i
Russland. For femten år siden var dette åstedet for den verste terroraksjonen i
Russlands historie. Den 1. september, midt under feiringen av første skoledag,
inntok terrorister skole nr. 1 i Beslan. Over 1000 mennesker ble tatt som
gisler. I tre dager ble de holdt fanget uten mat og vann i en innstengt og
trang gymsal behengt med eksplosiver. Da russiske styrker stormet skolen den
tredje dagen, ble flesteparten av gislene satt fri. Men 334 mennesker omkom. Av
dem var 186 barn.
Det er laget mange filmer om Beslan, men det er ingen grunn
til ikke å minnes tragedien igjen. Når man setter seg inn i det som skjedde,
får man lyst til å skrike og gråte av redsel, sinne, medfølelse og smerte. I
denne filmen vil vi vise mennesker som fortsetter å leve normale liv til tross
for hvor hardt terroren rammet dem. Vi vil vise at Beslan ikke bare er et
mareritt fra 2004, men også svært sterke mennesker som i femten år har kjempet
tappert for sin egen helse og lykke. Jo oftere og jo høyere vi snakker om
Beslan, jo bedre.
Vårt resonnement er som følger: En gang i tiden begikk
staten noen feilgrep som endte i tragedie. Nå må staten gjøre alt den kan for å
ta seg av dem det gikk ut over. Bare på denne måten kan staten gjøre seg
fortjent til folks tilgivelse, og siden – deres tillit. Gjør staten alt den kan
for å få tilgivelse? Gjør staten alt den kan for å få tillit? Eller er der noen
som skyr dette temaet og som gjør alt de kan for å unngå det?»
***
Slik innleder Jurij Dud sin tre timer lange film Ikke glem Beslan (Beslan. Pomni) om terroraksjonen i Beslan i 2004. Samtidig vises
bilder av en soldat som bærer et spedbarn ut av skolebygningen, av gymsalen som
er omgjort til minnested fylt med bilder, blomster og kosedyr, av de røde
gravene i Englebyen. Til slutt ser vi
murvegger fulle av kulehull og graffiti: «Barna er i vår hjerter.» «Hele verden
sørger.» «Evig minne. Evig liv.»
 |
«Bror, vi husker»
|
Filmen, som nesten utelukkende består av intervjuer med
overlevende, journalister og politikere, dreier seg omkring to hovedspørsmål:
Hva skjedde egentlig i Beslan for femten år siden, og hvordan har de
overlevende det i dag. Dud lar seerne komme nært innpå menneskene han
intervjuer ved at han lar dem snakke ut, nøle og forklare seg, uten spesielle effekter
eller kryssklipping. Journalister og aktivister har i årevis gransket
omstendighetene rundt hendelsene i Beslan, og hundrevis av artikler har blitt
skrevet om temaet. Mange har tilbakevist den offisielle versjonen og kritisert myndighetenes
håndtering av krisen. Så det er for så vidt ikke
noen ny informasjon her. I Duds film er det imidlertid de overlevende som får det overordnede fokuset,
og Dud stiller først og fremst spørsmål ved statens ansvarsfølelse overfor dem
som ble rammet av terroren, som staten ikke greide å beskytte.
Jurij Dud er antagelig Russland mest kjente vlogger med over 6 millioner følgere på YouTube. Bare 14 år gammel startet han karrieren, som frilansjournalist for avisa Izvestia, men han er nok best kjent for intervjuer med diverse russiske kjendiser på YouTube-kanalen sin vDud. I år har Dud imidlertid markert seg med filmer om mer alvorlige temaer, som den om Beslan og en film om GULag. Han kjører en enkel, nesten pedagogisk stil, som gjør stoffet lett tilgjengelig, kanskje særlig for et yngre publikum. Den siste tiden har Dud fått en mer tydelig politisk slagside, og enkelte har til og med begynt å snakke om ham som en mulig fremtidig russiske president.
Ikke glem Beslan
ble lagt ut på vDud den 2. september
i forbindelse med 15-årsmarkeringen av denne grufulle hendelsen. Også Novaja Gazeta og Ksenia Sobstjak kom i
september ut med filmer om Beslan, men disse har på langt nær fått like mye
oppmerksomhet. I skrivende stund er Duds film sett over 17,8 millioner ganger,
som er oppsiktsvekkende for en så lang og lavmælt film. Den har fått mye
oppmerksomhet på runettet og i russisk media for øvrig, og satte sinnene i kok
hos russiske propagandister. Som hos Vladimir Solovjov, som mener at Dud legger
all skylden for terrorangrepet på staten: «Han
må jo være helt forkvaklet. Han burde heller reklamert for Head and Shoulders»,
sa Solovjov på direkten i radioprogrammet Polnyj kontakt. Tidligere Duma-representant Semjon Bagdasarov tok til ordet for at
Dud burde straffeforfølges for «rettferdiggjøring av terrorisme». Kritikken har
også haglet fra diverse anonyme Twitter-kontorer, som blant annet beskylder Dud
for å utnytte tragedien for «å promotere seg selv». Andre har rost Dud for å ha
endret russisk journalistikk, og for å ha laget en film som bidrar til å
behandle et kollektivt traume. «Dette er
normal traumebearbeiding. For første
gang på 15 år taler Beslan med høy røst», skrev journalist og
dokumentarfilmskaper Katerina Gordejeva på Facebook. «Jeg syns Dud fortjener alle sine millioner av seere og de strålende
omtalene fordi han har gjort den russiskspråklige journalistikken på YouTube til det det er
i dag – den nye TV’en», skrev TV-journalist Aleksej Pivovarov på Facebook. Bare
en uke etter at filmen slapp, ble Dud tildelt GQs pris for «Årets skjermfjes».
I dette dypdykket ser jeg nærmere på denne filmen – på menneskene
vi blir kjent med og spørsmålene som tas opp. Dette er ikke en kritikk eller
analyse, men en ren gjengivelse av innholdet, med enkelte forklaringer der det
er nødvendig.
(Merk! Filmen har gode engelske undertekster.)
 |
| Bilde: Peter Fitzgerald, via Wikimedia Commons |
Beslan – kort
oppsummert
Beslan er en liten by i den nord-kaukasiske republikken
Nord-Ossetia. Den 1. september 2004 ble skole nr. 1 angrepet av en gruppe
tsjetsjenske og ingusjetiske terrorister, som tok 1128 barn og voksne som
gisler. På denne tiden pågikk fortsatt den andre tsjetsjenske krigen, og
terroristene krevde blant annet uavhengighet for Tsjetsjenia og at russiske
styrker skulle trekke seg ut av repubikken. Den tsjetsjenske geriljalederen
Sjamil Basajev stod bak terroraksjonen, og i filmen sier Jelena Milasjina at
han ønsket å gjenopplive konflikten mellom Nord-Ossetia og Ingusjetia, som i
1992 hadde endt med etnisk-politisk krig og relativt store tap på begge sider.
Den tredje dagen av gisseldramaet eksploderte det inne i gymsalen hvor gislene satt, og etter dette besluttet russiske spesialstyrker å
storme skolen. Disse hendelsene fikk fatale følger. I tillegg til alle som
mistet livet, ble over 800 skadet, hvorav 72 barn og 69 voksne ble uføre for
livet, skriver Radio Svoboda. Det ble en tragedie som russiske myndigheter
prøver å fortie og fortrenge. I filmen stilles det spørsmål ved den offisielle
versjonen av hva som skjedde: Hva utløste eksplosjonene? Hvorfor ble det
besluttet å storme skolen på dette tidspunktet? I hvilken grad var russiske
myndigheter villige til å forhandle? Kunne alle gislene ha blitt reddet? Og hvordan
har Beslan endret Russland?
Menneskene i filmen
I filmen blir vi først kjent med tre unge mennesker som
overlevde terroraksjonen.
 |
| «Hyggestund» |
Den første vi treffer, er Diana Murtazova. Hun sitter i rullestol og har et sjarmerende smil.
Den 1. september 2004 gikk hun sammen med moren, søstrene Vika og Madina, og
nabojenta til skolen. Siden det var lillesøsteren Madinas første skoledag,
hadde Diana stått tidlig opp for å kjøpe blomster til henne, og hun ba
nabojenta om å filme begivenheten. Nabojenta lagret filmen som «Hyggestund».
Senere tok terroristene over videokameraet og brukte det til å filme inne på
skolen, fortsatt under tittelen «Hyggestund». Disse bildene ble siden brukt som
bevismateriale i retten.
Den første dagen bekymret Madina seg mest for om hunden
hennes ville klare seg alene hjemme, forteller Diana mens hun ler og blunker
lurt med det ene øyet. Diana var 14 år gammel i 2004.
I den første eksplosjonen ble Diana truffet av en splint i
ryggen. I 2005 var hun fem måneder på rehabilitering i Tyskland, og det var
tøft for henne å komme tilbake til Beslan. Hun ble fortalt at utsiktene hennes
i beste fall var å sitte i rullestol, og at hun ikke ville kunne gå igjen. Selv
tror hun at hun kanskje kunne lært å gå normalt hvis hun hadde fått bedre
oppfølging i begynnelsen. «Skal jeg
fortelle om første gang jeg bevegde beinet mitt?», spør hun med et stort
smil. Da skjønte de at det var håp om at hun kunne klare å gå hvis hun fikk mer
trening, at hun måtte trene bena, og ikke bare armene. I dag går hun med
rullator hjemme.
For å holde seg i fysisk form trenger Diana årlig
rehabilitering for å behandle spastisitet og for å unngå ryggskjevhet. Dette gir
henne bedre kontroll over kroppen og forhindrer at musklene svinner. Behandlingen
på klinikken i Tyskland, som hun foretrekker, koster imidlertid 25 000
euro per måned, noe staten ikke dekker. «Har
du noen gang vært bitter på staten for at du ikke kan reise til Tyskland hvert
år?», spør Dud. Diana tenker seg om og smaker på ordet: «Hm, bitter… Jeg vet ikke hvordan jeg skal si
det… Skulle jeg ønsker at jeg kunne gjøre det? Selvfølgelig. Og Gud forby at
noe slikt skjer igjen i fremtiden, at ingen trenger å oppleve det samme som jeg
og Fatima, å måtte kjempe for helt grunnleggende ting, det er først og fremst
det jeg ønsker, at andre skal slippe å ha det sånn som oss.»
 |
| Diana Murtazova |
I dag jobber Diana som regnskapsfører. Hun tok hele
utdannelsen som fjernstudent over Internett. Når filmen spilles inn, har Diana vært
yrkesaktiv i et halvt år – det tok henne fire år før hun fikk jobb. Men
helseministeren i Nord-Ossetia, Gogitsjajev Kazbekovitsj, hjalp henne til slutt, forteller Diana smilende. Diana elsker amerikanske TV-serier og talkshows,
som Jimmy Kimmell, Jimmy Fallon og James Corden. Men favoritten er Ellen Degeneres.
«Hun er så kul», sier Diana.
Stas er født med en uvanlig tilstand der organene i kroppen
ligger speilvendt. Etter eksplosjonen klarte han å rømme, men mistet til slutt
bevisstheten fordi han hadde mistet mye blod. Senere våknet han opp i en
likpose – de trodde han var død siden hjertet hans befinner seg på motsatt side
i kroppen.
Etter terroraksjonen var Stas fylt med hat. Men så ble han
invitert av den meksikanske forretningsmannen Jorge Vergara til et to-ukers
cruise i Karibien, sammen med andre overlevende. «Han ville vise oss at det finnes en annen side til livet», sier
Stas, og forteller hvordan dette endret ham: «Da skjønte jeg at det onde som hadde skjedd med meg, at det finnes
godhet som utjevner dette. (…) Før cruiset var jeg helt sikker på at jeg skulle
jobbe i politiet når jeg ble voksen, og dedikere hele livet mitt til å kjempe
mot terrorisme og alle former for ekstremisme. Jeg skulle kverke alle
skjeggetassene. Jeg skulle bli verdens mest aggressive person. Jeg skulle gjøre
alt for at ondskapen ikke skulle få noen plass i denne verden, samtidig som jeg
selv skulle utøve ondskap. Det ville betydd at jeg hadde tapt, at disse
menneskene som tok over skolen hadde oppnådd det de ønsket av meg, jeg snakker
alltid ut i fra meg selv. At jeg ble sugd opp i det. At jeg overhodet ikke var
noe…» Stas kikker ned og fikler med et bønnesmykke. «Men cruiset endret deg?», følger Dud opp. «Ja, for jeg trodde at hele verden var sånn, at denne verden bare ønsker
å holde meg i en varig tilstand av aggresjon, at verden ville ha meg til å
gjøre aggressive ting.»
I dag driver Stas med musikk under artistnavnet Indi
innenfor sjangere som reggae og rap. «Forstår
jeg det riktig at hovedbudskapet ditt er at ondskapens problem kommer av
taushet?», spør Dud til slutt. «Det
stemmer. Fordi ondskap er ikke noe utenfor oss. Det er noe som oppstår inni
oss, det oppstår når det er noe vi ikke takler, samtidig som vi ikke kan dele
det med andre, bare fordi vi er så sterke og hardføre, vi er så tøffe at vi
takler alt. I det øyeblikket skjer det feilslutninger. Så jeg er her for å si
at mennesker trenger hverandre. Det er en forslitt frase, men sant», sier
Stas.
 |
| Stas Bokojev og Jurij Dud |
Fatima Dzgojeva var 10 år gammel i 2004. I dag er hun 25, men ser fortsatt ut som et barn og snakker litt utydelig. Men hun viser likevel at hun er full av humør og liv og spøker med intervjueren og kameramannen. Det er først og fremst tante Lana som forteller Fatimas historie.
Ifølge Lana husker Fatima lite av det som skjedde i
gymsalen. Men der var en kvinne som passet på henne og søsteren, og som spurte
henne om ikke hun kunne tisse i skoen sin så de kunne drikke, for Fatima hadde
nye sko. Særlig mer husket hun ikke, antagelig sovnet hun av skrekk. Fatimas
yngre søster Zalina mistet livet. Lana forteller at hver gang de skal på
kjøretur, ber Fatima om å dra innom søsteras grav.
Fatima fikk en splint i pannen som gikk gjennom hodet og
skadet den høyre hjernehalvdelen. Lana forteller at pannebeinet hennes nesten var
helt borte, og at hun ikke kunne identifisere henne på sykehuset. Lana og
Fatima fløy til Tyskland for å få operert inn i titanimplantat i pannen. Under
lufttrykket begynte hjernen til Fatima å bevege seg, og Lana måtte hjelpe til
for å holde alt på plass. Et år etterpå fikk Fatima hjernebetennelse
(meningoensefalitt) og havnet i koma. «Da
hun våknet til live, var hun en ‘grønnsak’ rett og slett. Hun måtte lære alt på
nytt, som en nyfødt, hun begynte med smokk, tygge, svelge…», forteller Lana. Hun
kunne ikke spise og ble matet gjennom en sonde. «Det var helt forferdelig, bare å tenke på det er fælt. Men litt
etter litt klarte vi å komme tilbake til livet.»
Hvert år må Fatima reise til klinikken i Tyskland for
kontroll av et dren i hodet. Staten dekker utgiftene som innebærer et to-ukers
opphold og koster mellom 6000-7000 euro. Men i tillegg trenger hun
rehabilitering, som er mye mer langvarig og kostbart, og dette dekker staten
ikke. Dermed har familien sett seg nødt til å selge alt de eier for å skaffe
nok penger. For å få råd til reisen som hun gjorde i sommer, fikk de hjelp av
journalister til å samle inn penger. Treningen hun har fått på klinikken
Tyskland, har hjulpet henne til å kunne spise, snakke og gå igjen – altså, til
å gjøre de mest elementære ting.
 |
| Fatima Dzgojeva og Jurij Dud snakker om kjempemygg som fins i Sibir |
Marina Dutsjko introduseres først to timer inn i filmen. I 2004 var Marina 25 år gammel, og hun kom til skolen sammen med sønnen, søstera og mora. Etter eksplosjonen kunne ikke Marina føle beina sina. Moren prøvde å reise henne opp, men Marina sa at hun heller skulle få barna i sikkerhet. En av terroristene ba henne om å krype bort til vinduet hvor det var tryggere.
Hun hadde fått en splint i ryggen. Selve ryggraden ble ikke
skadet, og legene i Moskva lovet at hun skulle kunne gå igjen med
rehabilitering. Men fortsatt sitter hun i rullestol. Hun forteller at hun har
fått hjelp, men at den ikke har vært god nok: «Jeg var på Krim for to år siden og fikk terapi, elektroterapi. Ni
måneder etterpå fikk jeg dekket et nytt kuropphold, men uten den behandlingen
jeg hadde fått før. Det var ikke en del av oppholdet. Det hadde blitt dyrere,
og oppholdet kostet rundt 60 000, og terapien inngår ikke i det. Så vi
måtte betale for terapi. Oppholdet inkluderte bare tre massasjer.» Dud ser
på forundret på henne: «Kuropphold uten
behandling? Hva er da poenget?» «Det
er slike kuropphold de dekker, så de kan lukke øyene for det, ‘Se her, vi har
dekket det, hun har reist, fått behandling, slappet av’. Men du får ikke noe
behandling», svarer Marina lett oppgitt. Hun forteller at staten dekker
utgifter til hjelpemidler hvis hun ber om det: hun har fått bleier, en spesialmadras
mot liggesår, rullestol og elektrisk rullestol til å kjøre på veien med.
Familien har tatt opp lån for å legge bakgården til rette for rullestolbruk.
For et år siden begynte Marina å selge fioler via Instagram:
«Det gir meg ro å se på dem og vanne dem,
jeg liker å snakke med dem. (…) Det er så fint når de begynner å blomstre – når alt står i blomst», forteller hun. To dager etter at filmen ble
publisert, hadde Marina solgt ut alle fiolene sine, og følgerskaren hennes hadde
økt fra under 400 til over 40 000, skriver TJournal. I skrivende stund har
hun nesten 90 000 følgere på Instagram.
 |
| Marina Dutsjko forteller om favoritt-TV-serien sin, legg merke til fiolene i bakgrunnen |
 |
| Jelena Milasjina |
 |
| Olga Allenova |
 |
| Susanna Dudieva |
 |
| Tajmuraz Mamsurov |
 |
| Ruslan Ausjev |
Spørsmål som reises i filmen
Hvordan klarte terroristene
å krysse grensen mellom Ingusjetia og Nord-Ossetia?
Ifølge den offisielle versjonen skal alle terroristene ha
fått plass i en GAZ 66 militær-lastebil, og en personbil som de hadde kapret på
veien. Hovedveiene mellom republikkene i Nord-Kaukasus har kontrollposter, og
terroristene skulle ikke ha klart å frakte våpen og eksplosiver forbi disse. Men
Allenova forteller at vaktene tar bestikkelser, og at man lett kan betale seg
forbi køene uten å bli sjekket for verken innhold i bilen eller ID, noe hun
selv har erfart. I retten fortalte gislene at terroristene hadde sagt til dem:
«Dere vil ikke tro hvordan vi klarte å krysse grensa», «De har solgt dere, vi
kjørte gjennom for 20 000 dollar», forteller Allenova.
Ifølge den offisielle versjonen heter det imidlertid at
terroristene i stedet brukte en kjerrevei fra Psedakh til Beslan, men Allenova
har sine tvil: «Da Beslans mødre gjorde
en rekonstruksjon og prøvde å kjøre der, klarte de det ikke. De sa at veien var
så dårlig at bilen ikke kom seg fram. For ikke å snakke om en GAZ, en stor
lastebil med over 30 mennesker og fullastet med våpen. Det høres ganske
merkelig ut.»
Ifølge offisielle tall deltok 32 terrorister i aksjonen, men
Milasjina hevder det var mange flere, kanskje dobbelt så mange.
«Stemmer det at
forsvaret i Ingusjetia og Nord-Ossetia visste om at noe kunne skje den 1.
september, at de hadde fått etterretning om en mulig terroraksjon?» spør
Dud.
«FSB og MVD fikk
meldinger fra Tsjetsjenia kl. 0500 den. 1 september om at terrorister planla å
innta en skole i Beslan. Der var også meldinger om suspekte tsjetsjenere som
var blitt observert i Nord-Ossetia, som sa: ‘Det er synd på barna, de er jo
uskyldige. Men det er ikke noe å gjøre med det’» , forteller Milasjina.
Men myndighetene satte ikke inn forsterkninger. Meldingene
ble ignorert. I retten hevdet dessuten mange av vitnene at de hadde sett flere
av terroristene i byen dager før angrepet.
«Hvordan terroristene fikk
ideen til å gjøre akkurat dette – det må man spørre FSB i Nord-Ossetia om»,
sier Milasjina. Hun hevder at FSB i Nord-Ossetia hadde sendt en infiltratør til
Sjamil Basajev, som het Vladimir Khodov. Målet var å lure terroristene i en
felle og ta dem. Men i stedet utmanøvrerte Basajev de russiske sikkerhetstjenestene
og rekrutterte infiltratøren som dobbeltagent. Khodov var en av lederne av
terroraksjonen i Beslan.
«Så Khodov endte opp
på skolen, og gislene har fortalt at han var en av de mest brutale terroristene»,
sier Dud.
«Ja, han var osseter,
han var der», bekrefter Milasjina.
Hvorfor løy
myndighetene om antallet gisler?
«Allerede to timer
etter angrepet visste Kreml hvor mange gisler det var», sier Milasjina. «De visste at hvis det kom ut at det var over
1000 mennesker på skolen, og de fleste av dem barn, ville folk kreve at
myndighetene måtte gjøre alt for redde barna.»
«Og det innebar å føre
forhandlinger med terroristene?», spør Dud.
«Det er den eneste
måten å redde gisler på», svarer Milasjina.
Til å begynne med meldte mediene om at det var 120 gisler,
senere ble tallet oppjustert og endte på 354. Men lokale pårørende hadde
allerede laget lister over hvem som befant seg inne på skolen, og de visste at
det var minst 700-800 mennesker. I filmen ser vi et klipp hvor Dmitrij Peskov,
som den gangen var Putins visepressetalsmann, hvisker noe i øret til den
nord-ossetiske presidents pressetalsmann, hvorpå sistnevnte meddeler
forsamlingen av pårørende om at det er 354 gisler på skolen. Folk protesterer
høylytt:
Diana forteller at de feilaktige meldingene i mediene om
antallet gisler, hadde store konsekvenser for dem: «Vi fikk lov til å drikke vann, vi fikk lov til å gå på do, i starten.
Helt til de sa på TV at det var 300 mennesker inne på skolen. Da kom Khodov
stormende og skrek: ‘Hvis de tror at det er 300 mennesker, så skal vi sørge for
at blir det!’ Da forbød de oss å gå på do og å drikke vann», forteller hun.
Milasjina forklarer hvorfor myndighetene løy om antallet
gisler: «Fordi 354 gisler, og 1200 gisler,
forutsatt en situasjon hvor man ikke kan foreta et stormangrep uten tap, det er
to vidt forskjellige scenarier. At man umulig kan foreta en storming uten tap,
ble bekreftet av general Aleksandr Tikhonov, sjefen for FSBs Spetsnaz-senter. Han
sa: ‘Vi har undersøkt skolen, den er gammel, ingen kjeller eller ventilasjon’.
De kunne ikke bruke gassen som de hadde tatt med for å gjøre det samme som
under gisseldramaet på Nord-Ost [tittelen på forestillingen som ble vist på Dubrovka-teateret i 2002]
da de pumpet gass inn i bygget. Det var ingen andre løsninger enn å storme, som
innebar at gisler og Spetsnaz-soldater ville omkomme. Det eneste alternativet
var forhandlinger. For å redde barna. Folket i Russland visste ikke hvor mange
barn det var, ikke før etter at det var over, da de holdt på med å begrave de
omkomne i en uke etterpå. Først da forstod folk hva som egentlig hadde skjedd.»
Hvordan foregikk
forhandlingene?
Den første dagen av terroraksjonen innkalte gisseltakerne fire
personer til forhandlinger: daværende president i Nord-Ossetia Aleksandr
Dzasokhov, daværende president i Ingusjetia Murat Ziazikov, Putins rådgiver
Aslambek Aslakhanov og barnelegen Leonid Rosjal; sistnevnte hadde forhandlet
med gisseltakerne på Dubrovka-teateret i 2002. Senere i retten hevdet den
eneste overlevende terroristen, Nurpasja Kulajev, at for hver av disse fire
forhandlerne skulle de slippe ut 150 gisler.
Rosjal var den eneste av disse som kom til Beslan, men han
gikk aldri inn på skolen. «Ziazikov hadde
gjemt seg, og Aslakhanov kom for sent, ikke før kl. 1700 fredagen 3. september.
Dzasokhov ville gå inn, men politiet sa de ville arrestere ham hvis han nærmet
seg skolen», forteller Milasjina.
Den eneste som gikk inn på skolen, var Ruslan Ausjev. Han forteller
at det var daværende kriseminister Sergej Sjojgu som ba ham komme til Beslan.
Den 2. september gikk Ausjev inn for å snakke med gisseltakerne. «Jeg ba om å få komme inn i gymsalen, på
høyre og venstre side var det garderober som var fulle av kvinner med spedbarn.
De var nesten nakne. Dette sprang meg i øynene. Små babyer, de hadde vært der i
to døgn, uten vann, dårlig luft, jeg så hvordan de hadde det. Jeg ble veldig… Jeg
skjønte jeg måtte gjøre alt for å få dem ut. Så gikk jeg inn i gymsalen som var
stappa full. Jeg sa til dem: ‘Kjenner dere meg igjen?’ De sa at de kjente meg.
Jeg sa… vel, jeg prøvde å berolige dem, sa at alt skulle gå bra, at de ikke
skulle engste seg. For å gi dem håp. Selv om jeg visste at det ville bli veldig
vanskelig», forteller Ausjev. Deretter ga terroristene ham en liste med
krav, og Ausjev overtalte dem om å slippe ut de minste barna. I filmen ser vi
hvordan kvinnene stopper opp for å takke gisseltakerne på vei ut.
Dud spør Ausjev om han tror på det Nurpasja Kulajev sa i
retten. «Jeg vet ikke, det er vanskelig å
si. Men de [forhandlerne] skulle i det minste ha gått inn [på skolen]. Hvorfor?
Fordi man alltid må føre dialog. Når der er gisler, særlig når det er kvinner
og barn, må enhver mann med respekt for seg selv gå inn. Uansett hva som måtte
skje med ham», svarer Ausjev.
Hvorfor kom ikke
Maskhadov til Beslan?
På denne tida var Aslan Maskhadov president i Den
tsjetsjenske republikken Itsjkeria, og var således separatistenes politiske
leder, mens Basajev var militærleder. Milasjina forteller at Basajev i stor grad
opererte og tok beslutninger på egen hånd, blant annet ledet han, uten
Maskhadovs samtykke, angrepet på Dagestan i 1999, som utløste den andre
Tsjetsjenia-krigen. Forhandlerne trodde dermed at Maskhadov ikke hadde godkjent
aksjonen i Beslan, og at han kunne hjelpe til med å løse situasjonen.
«Da jeg spurte hvem de
tok ordre fra, svarte han [en av terroristene] ‘Basajev’. Jeg spurte: ‘Hva med
Maskhadov?’ Han sa: ‘Han er vår president’. Jeg spurte: ‘Vil du gjøre som han
sier?’ Med andre ord, jeg tenkte, ok, Basajev har gitt ordre om å innta skolen.
Men jeg kjenner Maskhadov, jeg var overbevist om at han aldri i livet hadde
godkjent dette, og at vi kunne få reddet gislene ved å involvere Maskhadov»,
forteller Ausjev.
Kontakten med Maskhadov gikk via hans Europa-representant, Akhmed
Zakajev, som bodde i asyl i London. Journalisten Anna Politkovskaja, som hadde snakket
med Zakajev på telefonen, skulle fly via Rostov til Beslan for å bidra i
forhandlingene. «De puttet noe i teen
hennes, og da hun kom til flyplassen i Rostov var hun mer eller mindre i koma.
Det var så vidt de klarte å redde henne. Hun var blitt forgiftet»,
forteller Milasjina. Andrej Babitksij var en annen journalist som hadde kontakt
med tsjetsjenske separatister. «Jeg så
med egne øyne at de arrestert ham på Vnukovo-flyplassen, fordi, som
Politkovskaja, kunne han ha opprettet kontakt med den tsjetsjenske
motstandsbevegelsen, med deres ledere, og kunne dermed fungert som en bro for
forhandlinger. For i slike situasjoner fører myndighetene aldri forhandlinger,
men forhandlinger er nødvendige for å redde gislene. Angivelig hadde han
drukket øl på offentlig plass. Men det er ikke sant, jeg var vitne til det»,
sier Milasjina, som var på vei til Beslan på samme tid. Milasjina tror at Politkovskaja
kunne ha opprettet kontakt med Zakajev, og Babitskij med Basajev.
Dud spør: «Hvorfor var
staten så redd for alle som kunne få i stand forhandlinger?»
«Fordi vi ikke
forhandler med terrorister. Sånn var det på Nord-ost, og sånn var det i Beslan»,
svarer Milasjina, og refererer til en uttalelse fra Putin fra februar 2004:
«Russland forhandler ikke med terrorister. Russland utsletter dem.»
I stedet klarte Ausjev, Dzasokhov og Gutseriev-brødrene å
komme i kontakt med Zakajev. Ausjev snakket med ham over telefonen og ba ham
kontakte Maskhadov. «Er du klar over hva
som skjer i Beslan? Verden kommer til å hate dere. Alle deres politiske mål er
en ting. Men kvinner og barn er noe helt annet’», sa Ausjev til Zakajev. «Neste morgen, den 3. september, så jeg en
melding fra Maskhadov på Internett om at han ikke fører krig mot kvinner og
barn og at han var klar til å komme.» Men Maskhadov kom aldri til Beslan. «Jeg tror at vi kunne ha funnet en løsning
hvis Maskhadov hadde kommet», sier Ausjev.
Ettersom han var ettersøkt, ba Maskhadov om en trygg
korridor til Beslan. «Han trengte bare en
garanti for at han kunne reise trygt til skolen og gå inn i den. Det var
faktisk hans eneste vilkår», sier Milasjina.
«Så hvorfor skjedde
det ikke?», spør Dud.
Milasjina smiler lurt: «Kan
du forestille deg hvis Maskhadov kom og reddet barna og gislene ut av skolen?»
«Det vil si, vi kan ikke
la fienden vår hjelpe oss?»
«Ja, fienden vår kan ikke redde barna og bli en helt. Det er en
forvrengt logikk. Staten fremstiller styrke som en svakhet. De syns at det er
en svakhet å redde mennesker, å redde barn. De kan det med å manipulere med
informasjon. Det er en styrke å redde mennesker og barn. Men det syns ikke de»,
sier Milasjina.
«Du mener å si at med
sin evne til å manipulere med informasjon, kunne de ha tillatt at fienden hadde
reddet barna, og etterpå presentert det slik de selv ville?», spør Dud.
«Nettopp. De kunne ha
delt æren, eller tatt den selv. De kunne ha minimert Maskhadovs rolle, og
reddet barna.»
Mamsurov, på sin side, tror ikke Maskhadov hadde noen planer
om å komme til Beslan. Han forteller at han selv prøvde å kontakte ham via en
viss «Ali» i Baku, men at Maskhadov aldri ringte tilbake: «Han ringte meg ikke tilbake. Etter det er Maskhadov et null for meg.
Verken død eller levende», sier Mamsurov.
Hvorfor forhandler
ikke Russland med terrorister?
Milasjina forteller at det i praksis var to operative staber
som arbeidet parallelt for å finne en løsning på krisen: den «offisielle» staben
som bestod av lokale politiske ledere og embetsmenn, og den «reelle» som bestod
av generaler og ledere fra FSB. Ifølge Milasjina var det sistnevnte som faktisk
avgjorde hva som skulle skje, og hun mener at de fra begynnelsen av hadde
bestemt seg for å løse problemet med makt til tross for at de visste det ville
føre til store tap av menneskeliv. Forhandlinger var derfor aldri et reelt
alternativ.
Milasjina var selv vitne til at FSBs forhandler Vitalij
Zangionov forklarte seg i retten: «På
alle spørsmålene han fikk – om antallet gisler, terroristenes krav, bokstavelig
talt alt – svarte han: ‘Jeg vet ikke, jeg vet ikke, de informerte meg ikke, jeg
visste ingenting’.» «Kanskje han løy?»
spør Dud. «Jeg tror at han faktisk ikke
visste», svarer Milasjina. «De jobbet
kun ut i fra ett scenario – å bruke væpnet makt.» Dud spør: «Hvorfor? For å vise at…?» «At vi er tøffe, vi kverker dem på
dass, vi lar oss ikke skremme selv om dere tar en million barn som gisler.»
Milasjina refererer her til et beryktet sitat av Vladimir Putin fra 1999: «Vi
skal forfølge terroristene overalt. På flyplassen hvis de er der. Eller, dere
må unnskylde meg, vi skal kverke dem på dass hvis vi fakker dem der. Ferdig med den saken.»
Ausjev forteller at terroristene ba om å få snakke med
høytstående politikere. I den politiske staben ble Aleksandr Karelin foreslått,
en bryter med flere OL- og VM-gull. Da sa Ausjev: «Hør her, Karelin er en bra mann. Men de vil ha en politiker. La dem
heller få snakke med noen høyere, for eksempel helseministeren eller
visestatsministeren. (…) Viktor Tsjernomyrdin snakket jo med dem.» Ausjev
viser til den gangen Russlands statsminister Tsjernomyrdin i 1995 forhandlet
med Sjamil Basajev som hadde tatt over 1600 mennesker som gisler på et sykehus
i byen Budjonnovsk i Stavropol kraj. «Mange
ler av Tsjernomyrdin for den samtalen», sier Dud. Ausjev svarer: «Det forundrer meg når folk sier at
Tsjernomyrdin gjorde en feil. Sett at det var dine egne barn som var i den
situasjonen, søstera di, mora di eller barna dine, sett at de var inne på
skolen, og si at du ikke vil forhandle. Når det handler om noen andre sine
barn, er det lett å gjøre narr. Men når det er dine egne, kan du forestille
deg? Men Tsjernomyrdin reddet disse menneskene. Ikke at det endret noe på
situasjonen i Tsjetsjenia. Krigen tok slutt, men så begynte en ny. Hvis det
handler om å redde mennesker. Men hvis det handler om noe annet, trenger man en
annen løsning.»
Mamsurov har et annet syn på saken: «Ok, Tsjernomyrdin snakker personlig med Sjamil. Men ble han en helt?
Hva med disse nærmere 200 menneskene som ble drept som resultat av disse
forhandlingene?» I en tekst på skjermen står det at 147 mennesker omkom, og
at dette skjedde før Tsjernomyrdin snakket med Basajev og fikk frisatt alle
gislene. Mamsurov fortsetter: «De er alle
begravet slik som våre barn. Tsjernomyrdin bare pludret med ham på telefonen
som med sin egen bror.» Her bryter Dud inn: «Det antas at det ville blitt
mange flere ofre om ikke Tsjernomyrdin hadde snakket med Basajev.» Mamsurov
svarer: «Poenget er bare at når folk spør
hvorfor der ikke var noen forhandlinger; der var forhandlinger. Men
endret det noe?» «Men Budjonnovsk
anses som et eksempel der saken ble løst», innvender Dud. «Ja, da 170 stykker var begravd og
gravplassen fylt opp, da var saken løst», svarer Mamsurov.
«Tsjernomyrdin regnes
fortsatt som en svekling fordi han tok opp røret og snakket med Basajev. Jeg
syns at det var en, hm, kanskje ikke en storslått handling, men veldig viktig.
Han reddet veldig mange mennesker, sine egne folk, egne borgere», sier
Milasjina. «Til det kan man innvende at
hvis man hadde kverket Basajev den gangen, ville ikke andre
terroraksjoner ha skjedd, som han har inspirert til eller tatt initiativ til»,
sier Dud. Milasjina svarer: «Jeg sier det
igjen: Årsaken til alle disse terroraksjonene er krigen i Tsjetsjenia. Hadde
det ikke vært for krigen, hadde det ikke skjedd noen terroraksjoner. Bare slik
løser man denne situasjonen. Hadde det ikke vært for Basajev, ville det ha vært
noen andre – Gelajev, Khattab eller Umarov. Terroristene ble tilintetgjort da krigshandlingene
i Tsjetsjenia opphørte. Det vil si, det skjedde flere terroraksjonene også lenge
etter Beslan. Men! Så snart de omfattende krigshandlingene i Tsjetsjenia
opphørte, så snart befolkningen sluttet å støtte opprørssoldatene, begynte
terrorvirksomheten i den Nord-Kaukasiske motstandsbevegelsen å dø hen. Så hvis
vi skal være realistiske – ‘La oss drepe terroristene og fortsette krigen i
Tsjetsjenia uten terrorister’ – der ville ha vært terrorister uansett.»
Milasjina sier følgende om utfordringen med å forhandle med
terrorister: «Det er egentlig et
filosofisk spørsmål: Skal må gå med på slike krav, som å gi Tsjetsjenia
uavhengighet, stoppe krigshandlingene og så videre og så videre – dette er
egentlig veldig urealistiske ting. Så det er et filosofisk spørsmål som staten
står overfor, og det er veldig vanskelig å si om det rett eller galt, hva man
bør og ikke bør gjøre. Men når det er snakk om en konkret situasjon, når du kan
vinne tid, om du så bare kan redde noen få, da blir man nødt til å holde samtalen
gående hele tiden. Det er faktisk en egen vitenskap.»
Allenova sier at prinsippet om ikke å forhandle med
terrorister i utgangspunktet er bra: «Men
samtidig mener jeg at staten likevel bør, gjerne hemmelig, gjøre alt for å
redde gislene og føre forhandlinger. La det skje i hemmelighet, ingen trenger å
vite om det. Men de må gjøre alt de kan. For menneskelivet er uvurderlig. Det
er banalt å si, for alle vet jo det. Men her i landet er det dessverre ikke
slik.»
Ausjev sier: «Det er
et vakkert prinsipp. Men dere må komme med et alternativ. Det dere sier, er:
‘Vi kommer ikke til å forhandle, vi skal drepe alle.’ Er 333 døde mange eller
få? Dere skal jo redde mennesker! Å forhandle er én metode, man kan la være å
gjøre det. Og hvis dere er sikre på at operasjonen ikke vil føre med seg tap,
gjør det! Men jeg har enda aldri sett noen operasjon uten tap. Nevn en!
Tsjernomyrdin snakket med Basajev, og alle slapp ut. (…) Jeg sier alltid – se
for deg at det er dine barn. Det er lett å ha prinsipper når det gjelder andre
sine barn. Men forestill deg at det er dine barn som sitter der. Eller
mennesker du har kjær. Prøv da å si at du ikke vil forhandle. Spørsmålet er –
hvordan kunne de la det skje? Hva drev etterretningen med? Hvordan klarte de [terroristene]
å kjøre den lange veien og ta seg inn på skolen, i UAZ’er og lastebiler? Når
dere først har dritt så kraftig på draget, det er grovt sagt men, da må dere
handle deretter.»
Hva utløste
eksplosjonene i gymsalen?
Den tredje dagen av gisseldramaet, litt over kl. 1300,
skjedde det to eksplosjoner inne i gymsalen hvor gislene ble holdt, og taket tok
fyr. Deretter fulgte en skuddutveskling mellom lokale militære styrker og
terroristene, hvorpå russiske spesialstyrker stormet skolen. Det var disse
kaotiske hendelsene som førte til så mange dødsfall; mange av gislene omkom da det brennende taket kollapset og skapte et flammeinferno i den allerede ruinerte gymsalen. Den
offisielle versjonen sier at eksplosjonene og den påfølgende brannen ble utløst
av terroristenes hjemmesnekrede bomber, og at dette tvang fram stormangrepet.
Milasjina forteller at terroristene få minutter før den
første eksplosjonen hadde gitt klarsignal til at medisinsk redningspersonell
skulle få hente ut de døde som hadde blitt drept den første dagen. Fire
redningsarbeidere var på vei mot skolen da den første eksplosjonen lød. I
filmen vises et klipp fra dette øyeblikket.
«Hva slags
eksplosjoner var dette? Jeg forstår det slik at dette er sakens kjerne for å
forstå stormangrepet og hvorfor så mange døde», sier Dud til Milasjina.
«Ja, det er sakens
kjerne. Jeg har brukt mange år av livet mitt på å forstå hva som faktisk
skjedde og for å skaffe beviser. Den offisielle versjonen lyder slik: En av
terroristene satt i gymsalen under baskeballkurva med foten på avtrekkeren,
hele gymsalen var fylt med eksplosiver», sier Milasjina.
 |
| Foten på avtrekkeren |
«Han fjernet foten fra
avtrekkeren og alt eksploderte. Dette var de første eksplosjonene. Videre heter
det at terroristene umiddelbart begynte å skyte de overlevende, som prøvde å
flykte, i ryggen. Og våre Spetsnaz-soldater løp inn på skolen for å redde
barna. Og ble drept. Men egentlig var det noe helt annet som skjedde. Da
redningsmannskapet kjørte bort til skolen, ble gymsalen beskutt fra taket til to
femetasjes boligbygninger, nr. 37 og 39, som ligger like overfor skolen. Det
ble avfyrt to skudd med kort mellomrom, et fra en RPO-A Sjmel [rakettdrevet
flammegranat] og et fra en RPG [rakettdrevet granat]», forklarer Milasjina.
 |
| Bygningene nr. 37 og 39 i forgrunnen med rødt tak. Den røde mursteinsbygningen er skole nr. 1. |
Dette lagde et stort hull i at veggen under vinduet i
gymsalen, mens selve vinduskarmen og vindusrammene forble intakte. Milasjina peker på at dersom
eksplosjonen hadde skjedd innenfra gymsalen, ville hele vinduet, med disse tynne trerammene, blitt sprengt i
fillebiter. Hun forteller at disse funnene er bekreftet av våpenekspert Jurij
Saveljev. Han deltok i den parlamentariske granskingskommisjonen, men endte med
å ta avstand til kommisjonens konklusjoner, og skrev i stedet sin egen rapport.
Den tredje eksplosjonen skjedde som følge av brannen, som førte til at bomber i
gymsalen gikk av.
Dudieva og Allenova støtter også denne alternative versjonen
om hvordan eksplosjonene og brannen ble utløst. Ausjev uttrykker seg mer
forsiktig: «Jeg kan ikke si med sikkerhet
hva som skjedde. (…) Men dette med foten på avtrekkeren har jeg vondt for å tro
på, at han ble sliten i foten og lot bomben gå av, det stiller jeg litt
spørsmål ved.» Mamsurov tror ikke at eksplosjonen kom utenfra: «Som beslaner, som ingeniør, som vitne
velger jeg ikke hvilken versjon jeg vil tro på. Jeg har min versjon, jeg vet
hva som skjedde. Det skjedde en eksplosjon inne på skolen. Til forskjell fra
deg, som har mange versjoner å velge mellom, ønsker jeg ikke å velge. Jeg vet
nøyaktig hva som skjedde.»
Etter at terroristene var tatt hånd om, fjernet sappører de
gjenværende bombene fra gymsalen. Dudieva forteller at også de hevdet at
eksplosjonene måtte ha kommet utenfra. Her får vi se et klipp hvor sappørene forklarer
hvordan de fjerne bombene: «Hullet i veggen kom ikke fra disse bombene. Det
virker som det kom fra et skudd.» «Altså skjedde det ingen eksplosjon inne i
bygget?» er det siste som høres i klippet. «Dette
var den 3. september, da alle fortalte hva de hadde sett. Senere, da sappørene
skulle forklare seg i retten, prøvde de å benekte alt», forteller Dudieva.
Milasjina tror at stormingen egentlig var planlagt å skje
senere, natt til 4. september. I stedet skjedde den nøyaktig en time etter at
Dzasokhov hadde fortalt forsamlingen av pårørende at en veldig viktig person var på vei til
Beslan for å forhandle. Milasjina tror Dzasokhov snakket om Maskhadov, og at
det ble besluttet å storme skolen for å hindre Maskhadovs innblanding. «Jeg tror at de helt siden starten ville ha
det til at det var terroristene som utløse eksplosjonen, for å legge skylden
for stormingen over på dem. For de visste at de ikke hadde noen annen måte å
løse problemet på, og det måtte løses. Alternativet var forhandlinger,
langtekkelige, trøttende og kjedsommelige, som til og med kunne ende med at
Maskhadov vant. Eller man kunne kverke terroristene en gang for alle.
I dette landet er man ikke skånsomme med gisler. Dette må alle huske, ingenting
har endret seg, selv om det er lenge siden vi har hatt en slik terroraksjon som
Nord-Ost eller Beslan. Enhver må huske på at hvis du blir tatt som gissel i
dette landet, slutter grunnloven å gjelde for deg. Du har ikke rett på liv»,
sier Milasjina.
Ausjev, på sin side, stiller spørsmål med hva som egentlig
skjedde da redningsarbeiderne nærmet seg skolen: «Jeg er redd for at de tabbet seg ut og at det førte til skytingen. Hvis
de ikke hadde funnet på noe og bare hentet ut likene, da kunne vi ha fortsatt med
forhandlingene og sånn. Men noe skjedde da de skulle hente ut likene, det er en
gåte for meg. (…) Terroristenes ‘pressesekretær’ [en av terroristene ble
faktisk kalt ‘pressesekretær’] ringe oss og sa: ‘Vi er under angrep’. ‘Det er
ingen som angriper dere’, sa vi. ‘Jo, vi er under angrep. Hils Russland
president’, sa han og la på. Det var det siste vi hørte fra ham.»
Er Spetsnaz-soldatene
helter?
Under stormangrepet mistet 10 spesialsoldater livet, som er
det største antallet noensinne i en enkeltoperasjon. I tillegg omkom to
redningsarbeidere, en politimann og seks sivile. Dud spør om Spetsnaz-soldatene
er helter.
«Ja, utvilsomt»,
svarer Allenova. «Spesialsoldat Andrej
Turkin la seg over en granat for å redde gislene, og den gikk i lufta under
ham. Det var en granat som terroristene hadde kastet. Også Dmitrij Razumovskij
omkom inne på skolen. Du har kanskje sett minnesmerket over ham som står ved
skolen. Jeg er ikke i tvil om at disse Spetsnaz-soldatene var helter, de som
gikk inn på skolen. Jeg tror ikke det var de som innledet stormingen.»
Milasjina trekker pusten og sukker: «Spetsnaz-soldatene utførte ordre og ofret livene sine. Men slik jeg ser
det, var ordren ulovlig. Hvis jeg hadde vært Spetsnaz i den situasjonen, ville
jeg ha nektet å skyte. (…) De betalte med sine egne liv. Det førte til tap for
Alfa og Vympel, særlig for Vympel. Spetsnaz har aldri før mistet så mange. Det
var første gang i historien. Og det viser at de hadde regnet med store tap,
ikke bare blandt gislene, men også blant Spetsnaz. Fordi det er veldig
vanskelig å gjennomføre et stormangrep under slike forhold uten tap.»
«Zalina fortalte meg at da soldatene stormet inn på skolen: ‘Da følte vi
at det var noen som brydde seg om oss, og at vi ikke var alene’», forteller
Dudieva. «En soldat løp inn og stod på et
bord, rundt ti barn kom løpende og ropte ‘Pappa, pappa!’. De klynget seg til
støvelen hans så han ikke kunne bevege seg. Hun sa: ‘Jeg så at de holdt ham i
beinet, og noen falt om fordi det ble skutt mot dem. Da kom en annen soldat
løpende inn, og den første la seg på gulvet for å holde barna nede. Den andre
skjøt tilbake’. Jeg vil kalle alle helter. For eksempel Oleg Loskov, han var så
ung. De har satt opp et minnesmerke over ham i landsbyen, foreldrene har ingen
andre barn. Jeg er så utrolig takknemlig, jeg beundrer dem. Men samtidig mener
jeg at noen ledere tok noen gale beslutninger. Det var veldig galt! (…) Hvorfor
skjøt de på gymsalen? Hvem ga ordre om å skyte akkurat mot gymsalen?»
Over 100 av gislene ble brent i hjel av flammene da taket
kollapset. Det tok lang tid før brannmennene begynte å slukke brannen. «De slukket ikke brannen fordi de idiotene
ikke hadde med seg vann, de lette etter hydranter», sier Mamsurov. «Jeg vil ikke klandre brannmannskapet», sier
Dudieva. «Jeg så at de løp inn på skolen, slukket brannen, reddet gisler, bar
dem ut. Jeg klandrer ikke dem. Men igjen – lederskapet. I retten, da vi spurte
Krisedepartementets ledere i republikken, og da vi spurte andre
redningsarbeidere, hvorfor det tok dem to timer før de begynte å slukke
brannen, da sa de: ’Vi fikk ikke ordre om å slukke brannen’. Hvorfor måtte de
vente på ordre? Kriseministeren svarte: ‘Staben skulle gi ordre, jeg ledet ikke
staben på det tidspunktet, ingen tok ordre fra meg’. Men hvem var det da som
ledet staben? Og hvorfor trengte de en ordre når sivile allerede hadde begynt å
slukke brannen selv, når alle hadde løpt inn på skolen?»
Har staten sviktet
ofrene for Beslan-terroren?
Her kommer filmen til det som kanskje er Duds hovedpoeng,
nemlig – dersom staten har feilet i å beskytte sine innbyggere, burde ikke
staten hjelpe dem det gikk utover? Både
Milasjina og Dudieva forteller om hvor vanskelig det er for de overlevende å få
økonomisk støtte fra staten.
Like etter terrorangrepet ble det utbetalt store
erstatninger, forteller Milasjina: «Putin
understreket at han personlig hadde bedt statlige selskaper om donasjoner, og
det ble donert virkelig store beløp. For eksempel gjorde Gazprom mye for
Beslan, det ble bygd lekeplasser og ny skole. Det ble gitt mye penger. Men det
var et engangsbeløp. Det var ikke så mange med alvorlige skader etter Beslan,
men likevel var det åpenbart at de ville trenger hjelp over mange år. Etter
noen år var det tomt, og folk måtte gå med lua i hånda og be om penger
igjen og igjen. Alle er lei av at de fortsatt kommer og ber. Egentlig bryr
ingen seg om tragedien lenger, det gjør ikke lenger like vondt. Men mange av
barna trengte rehabilitering, de trengte systematisk hjelp, og det ble ikke
gitt. Jeg vet at da Mamsurov var president – barna hans ble tatt som gisler, så
han tok tragedien svært personlig – at det var letter å få hjelp den gangen enn
nå.»
Dudieva forteller at regionale myndigheter støtter
økonomisk: «Republikken hjelper.» «Men fra staten kommer det ikke penger?»,
spør Dud. «Nei. Men hvis man for eksempel
trenger terapi eller behandling ved en klinikk i Moskva eller Sankt Petersburg,
da kontakter vi det føderale helsedepartementet, og da får man selvfølgelig
hjelp. Men det er bare engangshjelp, et år om gangen. Man må henvende seg på
nytt hver gang. Jeg syns at Helsedepartementet skulle hatt et behandlings- og
rehabiliteringsprogram til ofrene for Beslan-terroren.»
Dud prøver på flere måter å spørre Mamsurov om han syns
staten har sviktet ofrene. Mamsurov innrømmer at det er vanskelig, og at
hjelpen de får, ikke alltid strekker til, men understreker at «vi tar oss av
alle». «Føler du noen ganger at det er
veldig få som bryr seg om Beslan?», spør Dud så. Mamsurov ler en smule nervøst
og sier: «Dette vil du like å høre. Like etter
Beslan samlet vi alle som sørget, og jeg sa hva jeg mente – ‘Dere må holde
sammen! Alle disse flotte ordene og medfølende menneskene som kommer hit til
oss, vi skal selvfølgelig takke dem, men med tiden kommer ingen til å bry seg
om oss. Det vil skje nye tragedier. Og hvis vi ikke holder sammen, vil vi ikke
få til noen ting.’ Jeg vil si det samme i dag.»
Dud følger opp med å spørre om Putin bryr seg. «Han bryr seg», svarer Mamsurov resolutt. «Fordi han alltid spør, fordi
mange ting har blitt gjort for Beslan når man har bedt om det. Og da Medvedev
ble president, dro folk for å møte ham, ikke til meg, men direkte til ham. Og
han gjorde også mye. (…) Vi gjør alt vi kan og kommer til å fortsette å gjøre
alt vi kan.»
«Føler du noen ganger
at du ikke får nok støtte fra dine overordnede?», spør Dud.
«Vet du, man kan
støtte noen som sjangler, for at de ikke skal falle. Jeg liker ikke slike ord.
Hva mener du med støtte? Jeg er et levende menneske. Min filosofi er å gjøre
det jeg kan innenfor de rammene jeg har. Det er ikke min stil å drive med
utlegninger om menneskeheten, om nasjonen. Det kan de holde på med, de som ikke
er berørt av dette. Hvis jeg kan gjøre noe, det er mange som meg, mine
skolekamerater, familier hvor halvparten er døde, de som er igjen lever videre.
Vi fortsatte å begrave disse barna, for eksempel nabogutten, vi prøvde lenge å
redde ham på utenlandske klinikker, men til slutt måtte vi begrave ham. Skal vi
liksom si at pengene var bortkastet? Forstår du hva jeg snakker om? Jeg
prøver å trekke deg inn i den atmosfæren som vi lever i, slik at du kan forstå
vår reaksjon.»
«Jeg forstår
beslanernes reaksjon. Men jeg forstår ikke helt din. Du er berørt, du stiller
mange spørsmål ved etterforskningen og stormangrepet, du innrømmer at det var
mange svakheter ved det som ble gjort. Men likevel forsvarer du Vladimir Putin,
som har så mye ansvar for dette, at jeg ikke kan fatte det», sier Dud.
«Ja, ok. Jeg har ikke
noen grunn til å forsvare Vladimir Putin. Men jeg vil ikke være en av disse udugelige
masekoppene som er sier: ‘Det er Putins skyld, la oss henge ham, skyte ham’»,
svarer Mamsurov.
Dud bryter inn: «Det
er ikke det jeg sier. Vi ber ikke om at noen skal henrettes», og
argumenterer for at penger som går til toppledere av statlige selskaper, som
Rosneft, heller burde gå til «familien Dutsjko
så de slipper å leve i fattigdom, til Diana Murtazova så hun kan reise på
rehabilitering i Tyskland, til Fatima Dzgojeva så hun slipper å samle inn
penger via Novaja Gazeta, Russia Today eller andre. Det er det vi ber om.»
«Du har ikke flere
fingre å telle på. Det er mange slike som sliter. Men jeg har ikke noen grunn
til å rette min protest mot Putin. Jeg så ham i 2004, i 2005, og etterpå, og
aldri har jeg sett ham likegyldig til temaet Beslan. Staten måtte løse mange
problemer, og de gjorde det. (…) Jeg har sett dette selv, men likevel sier folk
til meg: ‘Du må forbanne ham!’ Jeg er en pragmatisk mann. Hva hjelper det å
forbanne?», sier Mamsurov.
«Nei, ikke forbanne. Ta pengene hans!», sier Dud.
Her bryter Murtasov ut i en kort latter og nikker: «Ja, greit. Jeg skal prøve.»
Det er en vanlig oppfatning at Putin har besøkt Beslan kun
én gang – natten etter stormingen. Men i filmen kan Mamsurov røpe at Putin
besøkte Beslan også i 2008 da han var på vei til krigen i Sør-Ossetia.
Hvordan har Beslan
endret Russland?
Like etter tragedien i Beslan ble sjefsredaktør for avisa
Izvestia, Raf Sjakirov, oppsagt på grunn av en åtte-siders midtsidedel med
bilder fra terroraksjonen. Allenova forklarer hvorfor: «Bildene var så sterke, når du så dem, tenkte du ‘Hva slags land er det
jeg bor i? Hvordan kunne dette skje? Hvor er staten, presidenten? Jeg kan
skjønne at han ble oppsagt, tatt i betraktning landet vi bor i og den politiske
situasjonen. Når folk fikk se disse bildene, mistet de troa på at de ville bli
reddet hvis de havnet i en liknende situasjon. Vi som var i Beslan, skjønte dette
den 3. september. Men vi var ikke mange, og vi bor i et kjempestort land. Så da
resten av landet fikk se dette, skjønte de det også. Det er skrekkelig. Du
mister troa på staten. Du mister troa på at du blir beskyttet. Det er
skrekkelig å leve uten tro.»
Dud spør Milasjina hvordan Beslan har endret Russland
politisk.
«Enormt», svarer
hun. «Det har blitt brukt som påskudd i
kampen mot internasjonal terrorisme. Mye galt har blitt gjort i verden under
dette påskuddet, også i dag. Du husker kanskje at Vladimir Solovjov arrangerte
store demonstrasjoner i Moskva. Og det ble også brukt som påskudd for å
avskaffe direkte valg på guvernører.»
I september 2004 foreslo Putin å avskaffe direkte valg på
guvernører i Russland, og knyttet dette sammen med terrorangrepet i Beslan.
Heretter skulle de regionale lederne utpekes av presidenten selv. Under
Medvedev i 2012 ble direkte valg gjeninnført i nesten alle regioner i Russland.
Men i de Nord-Kaukasiske føderasjonssubjektene, unntagen Tsjetsjenia, er det i
dag de regionale parlamentene som utpeker guvernøren.
Den 7. september 2014 ble det holdt en demonstrasjon på
Vasilevskij spusk, den skrånende plassen fra elvebredden opp mot Den røde
plass. På skjermen vises noen av slagordene som ble brukt: «Vi står med Putin!
Støtt russiske myndigheter! Bare sammen kan vi vinne! Still terroristene for
retten! Utlever Zakajev! Maskingeværet er vår forhandler!» Noen krevde svært
strenge og umiddelbare reaksjoner. Vladimir Solovjov er en Kreml-vennlig
propagandist og programleder, og den mest høylytte kritikeren av Duds film.
«Hva var poenget med demonstrasjonen?
Var det organisert av staten?», spør Dud.
«Ja, altså: ‘Vi støtter myndighetene, at de kjemper mot
terror, og virkemidlene de bruker, også de politiske som ødelegger demokratiske
institusjoner’, kort fortalt», svarer Milasjina.
«Så det var da innstrammingene
og svekkelsen av demokratiet tok til?», oppsummerer Dud.
«Ja, på mange områder»,
bekrefter Milasjina.
«Ville Russland vært
annerledes uten Beslan?», spør Dud.
«Hvis de hadde reddet
barna, ville det vært annerledes», sier Milasjina og tar en pause. «Mer humant. Det ville vært helt annerledes i
dag. Ikke så strengt, ikke så stramme tøyler. Kanskje Putin til og med kunne ha
gått av i ro og mak, og vi ville for lengst hatt et maktskifte i landet. Han
hadde ikke trengt å frykte og derfor holde på makten – for evig. Kanskje alt
ville ha vært annerledes om de hadde reddet barna.»
«Syns du staten har sveket
sine barn?», spør Dud til slutt i filmen.
«Ja», svarer
Milasjina.
«Hvorfor?»
«Vel, fordi staten
ikke reddet dem, de prøvde ikke engang», svarer hun.
Dud spør Ausjev hvorfor staten ikke tar lærdom av sine feil:
«På den ene siden sier den russiske
staten: ‘Vi forhandler ikke med terrorister’. På den andre siden skjedde denne
redningsaksjonen to år etter Nord-Ost. Det skjedde mange merkelige ting under
Nord-Ost. Man skulle tro at man kunne ta lærdom av sine feil og handle
annerledes neste gang. Men så går det to år, og igjen gjennomfører man en
redningsaksjon hvor man gjør feil på feil. Hvorfor bli det sånn?»
«Så mange feil har blitt begått i vår historie, og vi fortsetter å
gjenta dem. Vi tenker alltid – det kommer ikke til å skje med oss. Så skjer det
igjen, og igjen tenker vi ‘det skjer ikke med oss’. Vi har et problem som jeg
ble klar over for lenge siden: Man må bestrebe seg på at ethvert menneskeliv
skal være verdt sin vekt i gull, og statens strategi må bøye seg for dette.
Ethvert menneskeliv! Det var et motto på østfronten, jeg vet ikke om det er
sant, men: ‘Kvinner vil føde nye barn’. Vi må gjøre slutt på dette slagordet.
Holdningen til mennesker her hos oss er dessverre ‘det vil fødes nye barn’. Det
er dette vi mangler. Vi må gjøre det sånn at staten begynner å sette mennesket foran
alt og alle», svarer Ausjev.
Dud spør Ausjev hva hans syns om Putin.
«Han er en hard leder. (...) Harde metoder er nødvendige, men det kommer an på tid og sted. Noen ganger må
man sette foten ned. Men når det gjelder folks liv… Man må forstå at dette er
mennesker som har kommet til verden for å leve.»
Det siste vi får se i filmen, er den lange
minnetavlen over alle dem som mistet livet.
Les mer:
Erika Fatland for Morgenbladet: Alle dagene etterpå
The Calvert Journal: Now you can finally catch divisive russian YouTube star Yuri Dud in english
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar