Fem års fengsel for en tvit

Dypdykk

Dmitrij Dubrovskij om tvilsomme sakkyndige vurderinger av ekstreme ytringer i russisk rett

I 2012 sa Dmitrij Peskov at politiet kunne «kline levra til demonstrantene utover asfalten». «Men det var ingen som tenkte på å stille han til ansvar for en uttalelse som oppfordret til vold mot ‘demonstranter’ som en sosial gruppe. Den russiske presidentens pressetalsmann kan da virkelige ikke være ekstremist? For ekstremister er de som tvitrer og skriver på internett, det er per definisjon ‘opposisjonen’, altså i praksis alle som på en eller annen måte kritiserer øvrigheten», skriver Dmitrij Dubrovskij.

 
«Opposisjonslever», av Sergej Jolkin for polit.ru

I Russland skal det absurd lite til for å bli dømt for ekstreme ytringer på nettet. I en artikkel i Novaja Gazeta forteller Dmitrij Dubrovskij om utstrakt bruk av svært tvilsomme sakkyndige vurderinger i russisk rett, og om hvordan russisk ekstremismelovgivning åpner for at både politiet og myndighetene forøvrig kan kvalifisere som «sosiale grupper». I forrige uke ble 30 år gamle Vladislav Sinitsa dømt til fem års fengsel for ekstremistisk tvitring. Til grunn for tiltalen lå nettopp en slik sakkyndig vurdering som Dubrovskij snakker om.

Dette dypdykket tar først for seg saken mot Sinitsa og opptakten til den, hvor mesteparten av stoffet er hentet fra en artikkel i Mediazona. Deretter følger en gjennomgang av poengene til Dubrovskij, med eksempler fra liknende straffesaker.

Dmitrij Dubrovskij er doktor i historie, dosent ved økonomihøyskolen i Moskva og vitenskapelig ansatt ved Senter for uavhengig samfunnsforskning (siste er erklært «utenlandsk agent»).

Et minutts stillhet

I midten av juli ble det kjent at over 50 uavhengige politikere ikke fikk lov til å stille til valg til Moskva bystyre. Opprørte velgere, som hadde mistet muligheten til å stemme på sin kandidat, tok til gatene i protest.

På en av disse demonstrasjonene, den 17. juli, gikk en ung mann i grå dress opp på talestolen og presenterte seg som Maks Steklov. Han hevdet å være journalist fra den opposisjonelle nettavisen MBK Media, noe han ikke var. Den unge mannen minnet om at det denne dagen var fem år siden MH17-nedskytningen over Donetsk i Ukraina, og ba om et minutts stillhet for å minnes de omkomne og andre ofre for russiske krigshandlinger:

«La oss stå i stillhet og tenke på de 13 000 ukrainerne som har blitt drept, drepte georgiere, moldovere, aserbajdsjanere i Nagorno-Karabakh, og ikke minst de menneskene som befant seg langt unna krigen, men som likevel har blitt berørt av den. Vi kan ikke tie om dette, la oss minne dem med et minutts stillhet, og etterpå roper vi «Nei til krig».

Regimevennlige bloggere og journalister kastet seg over opptrinnet, gjorde narr og beskyldte demonstrantene for å sympatisere med fiender av Russland. Det var «en gave til propagandistene» sa journalist Oleg Kasjin da han etterpå intervjuet Vladislav Sinitsa på TV Rain, som fortsatte å kalle seg for journalist Maks Steklov. Dette var første gang Sinitsa fikk medias oppmerksomhet. To uker senere skulle han bli siktet etter en av de såkalte ekstremismeparagrafene i russisk lovgivning.

Та самая «минута молчания» на Трубной, за которую так ухватились Соловьев, Скабеева и тд. Изначально парень предлагает объявить ее в память о Боинге MH17 , уходя потом в обобщение про украинцев и грузин. На площади человек 50, и минутой молчания это назвать сложно, но who cares pic.twitter.com/LzRnMaHqkY

— Daniil Sotnikov (@sotnikov_d) July 18, 2019

«Her er det – det stille minuttet på Trubnaja-plassen, som de har kastet seg over, Solovjov, Skabejeva osv. Først foreslo han å ha en minnestund for Boing MH17, og så ga han en kortleksjon om ukrainere og georgiere. Det var rundt 50 mennesker på plassen, og det kunne vanskelig kalles et stille minutt, men who cares» 

En skjebnesvanger tvit

Lørdag 27. juli ble det voldsomt. Opprørspoliti slo demonstranter med køller og pågrep nesten 1400 stykker. Mange ble skadd. For eksempel Konstantin Konovalov som bare var ute på en morgenjogg flere timer før demonstrasjonen skulle begynne. Politiet la ham i bakken slik at han brakk det ene beinet.

Вышел на утреннюю пробежку, бежал перед мэрией, меня задержали, повалили лицом в асфальт. pic.twitter.com/aOzDCmXcoy

— Constantine (@CKonovalov) July 27, 2019

«Jeg gikk ut på en morgenjogg, løp forbi rådhuset, så ble jeg pågrepet og lagt i bakken med ansiktet ned i asfalten» 

Mange av de voldsomme episodene denne lørdagen ble naturligvis filmet og knipset på telefoner, som aktivister siden brukte for å prøve å identifisere politimenn ved hjelp av sosiale medier, for å stille dem til ansvar. Tjournal skriver at MVD (innenriksdepartementet) til og med ba sine ansatte om å fjerne bilder av seg selv fra nettet. Noen gjorde også kontoene sine private eller slettet dem.

En anonym Twitter-profil, som kaller seg «Mordors stemme» (Golos Mordora), skrev i denne forbindelse en melding den 30. juli, som advarte mot forsøk på å gjøre politimennenes identitet kjent:

«De svina prøver helt seriøst å snuse opp politimenn via bilder i sosiale medier. Jeg bare lurer på åssen disse feige sveklingene av noen pingler har tenkt å ta hevn. Dere burde virkelig ikke tirre dem. Neste gang blir de kanskje ikke så snille og hyggelige.»

Neste dag skrev Maks Steklov (Vladislav Sinitsa) følgende svar:

«De kommer til å se på de koselige og lykkelige familiebildene, sjekke geolokasjonen, og så en dag kommer den tapre lovens beskytter ikke til å få barnet sitt hjem fra skolen. I stedet får han en snuff-film i posten. Skulle tro du var født i går som stiller sånne spørsmål!»

Tre dager senere ble Sinitsa pågrepet og siktet etter paragraf 282, ledd 2, punkt a) i den russiske straffeloven. Pågripelsen ble dekket av statlige medier, som hevdet at Sinitsa hadde oppfordret til kidnapping og drap på barna av ansatte i politiet. Fem nasjonalgardister ble avhørt som vitner i saken. De fortalte at hadde gått inn på Twitter og sett tviten, som hadde påført dem følelsesmessig belastning, og fått dem til å frykte for sine barns liv. Til grunn for tiltalen lå i tillegg to sakkyndiguttalelser hentet inn av aktoratet. 

OMON-politi, eller "kosmonauter", med gummikøller
Bilde: Ilja Varmalov, via Wikimedia Commons

De sakkyndiges vurdering

Paragraf 282 er en av flere som faller inn under russisk ekstremismelovgivning, og blir ofte brukt for å straffe regimekritiske bloggere og journalister. Hovedinnholdet i paragrafen lyder omtrent slik: Offentlige ytringer, som har til hensikt å fremme hat eller fiendtlighet, eller å krenke den menneskelige verdighet, på grunnlag av kjønn, rase, nasjonalitet, språk, religion eller tilhørighet til en sosial gruppe, og som a) involverer voldsbruk eller trusler om vold.

Den ene sakkyndige vurderingen ble gjennomført på fire dager av Natalja Krjukova og Aleksandr Tarasov fra Senter for sosiokulturelle ekspertundersøkelser, som skulle undersøke om tviten inneholdt oppfordringer til vold, kidnapping, eller andre ting som kunne «fremme hat og fiendtlighet mot alle ansatte i politiet og deres familier». De sakkyndige mente at referansen til politiet var en manipuleringsmetode for å skape et «fiendebilde», skriver Dubrovskij. Videre konkluderte de:

« (…) brukeren uttrykker sin negative holdning til denne gruppa på en aggressiv og hånlig måte, noe som viser en destruktiv atferd som strider mot samfunnets normer, påfører følelsesmessig og fysisk (sic!) skade på andre, og fremkaller psykisk ubehag hos andre som deltar i kommunikasjonen.»

I tillegg ble tviten undersøkt av sakkyndige fra FSB, som mente at tviten ikke inneholdt noen oppfordring, men at «personer med aggressive tendenser og sterkt negative følelser overfor regjerende myndigheter» kunne oppfatte tviten som «en instruksjon», og at tvitens påvirkningskraft kunne ha blitt forsterket av tidspunktet den ble publisert på, nemlig like etter at politiet hadde gått til massearrestasjoner av demonstranter og tilfeldige forbipasserende.

Forsvarerne hentet inn en alternativ sakkyndig uttalelse, som ble utført av lingvister. De konkluderte med at tviten først og fremst beskrev en hypotetisk og imaginær situasjon, og at der ikke fantes noe i teksten som kunne kvalifisere som oppfordring til slike handlinger. Advokat Tikhonov fortalte Mediazona at de hadde problemer med å finne sakkyndige som ville ta oppdraget; de sendte 14 henvendelser før de fikk positivt svar. Noen av dem hadde sagt rett ut: «Dette er politikk – vi vil ikke blandet oss i det». Advokaten sier han aldri før har opplevd liknende problemer med å skaffe sakkyndige til lingvistiske undersøkelser.

Sinitsa sa selv at han ikke hadde oppfordret til noe som helst, men at hadde forsøkt å analysere situasjonen, og kommet fram til at om politivolden mot demonstrantene ville vedvare, kunne det ende med folkeopprør, som igjen kunne få følger som beskrevet i tviten. 

Tvilsomme sakkyndige vurderinger

I april holdt Dmitrij Dubrovskij et foredrag hvor han hevdet at finnes rundt 15 organisasjoner som utfører alskens sakkyndige vurderinger på bestilling, som alltid konkluderer i samsvar med oppdragsgivers syn, altså rene bestillingsverk. Disse produserer sakkyndige uttalelser på samlebånd, ifølge Dubrovskij. Senter for sosiokulturelle ekspertundersøkelser, som gransket tviten til Sinitsa, er en slik organisasjon, og det har flere beryktede uttalelser bak seg, som i sakene mot Pussy Riot, Jurij Dmitriev og Jehovas vinter. Hver gang har de tatt anklagers side. I en rettssak hvor Dubrovskij selv var forsvarer, skal en av de sakkyndige fra dette senteret, Vitalij Batov, under avhøret i retten ha uttalt: «Jeg gjør alltid som oppdragergiveren ønsker». Dubrovkskij peker også på at de sakkyndige ofte mangler nødvendig kompetanse. For eksempel er verken Krjukova, Batov eller Tarasov lingvister – Krjukova er mattelærer, Tarasov er statsviter, og Batov er kulturviter.

Det var de samme sakkyndige, Krjukova og Batov, som i 2011 erklærte det velkjente slagordet «Drep din indre slave» for ekstremistisk. Nikolaj Avdjusjenkov fra koalisjonen Et annet Russland ble dømt til et års betinget fengsel etter paragraf 282 for å ha hengt opp flyveblader med dette slagordet på. Krjukova og Batov oppdaget at det inneholdt «oppfordringer til å begå vold mot seg selv og til å styrte statssystemet». Batov forklarte at slagordet «leder folk mot tanken om at det finnes slaveri i Russland» og oppfordrer «til kamp mot slaveriet – det vil si statssystemet». «Frasen er i seg selv meningsløs, og det viktigste er det uthevede ordet ‘drep’. Hele budskapet ligger i oppfordringen til vold», var Krjukovas noe besynderlige tolkning, ifølge Novaja Gazeta.  

I russisk lovgivning har «ekstremisme» en videre betydning enn ellers i Europa, skriver Dubrovskij. Det dreier seg ikke bare om hatefulle eller voldelige handlinger på grunnlag av rase, etnisitet eller religion, men også handlinger som hypotetisk sett er rettet mot staten, mot den konstitusjonelle orden og det eksisterende statssystemet. Dette er en utvikling som tok til allerede tidlig på 2000-tallet, og som en prosess som nå er i ferd med å fullbyrdes. Mens det tidligere var nasjonalbolsjeviker (det nasjonalbolsjevikiske partiet ble erklært ekstremistisk av retten og forbudt i 2007), som ble offer for denne loven, er det nå bloggere og tvitrere. I denne prosessen har man dessuten begynt å betrakte både politiet og andre myndighetspersoner, eller bare «myndighetene» eller staten generelt, som «sosiale grupper» som trenger beskyttelse av paragraf 282.

Et av de tidligste eksemplene på dette var en sak mot en blogger fra Syktyvkar i 2008. Savva Terentev hadde skrevet om å brenne korrupte «snuter» på torget i hver by. De sakkyndige kom fram til at «innholdet i teksten hadde til hensikt å vekke hat og fiendtlighet mot en gruppe mennesker – politiet». Terentev fikk et års betinget fengsel, og ble med det den første bloggeren som ble dømt for ekstremisme. Dubrovskij skriver at Høyesterett i Komi med denne dommen fastslo at representanter for staten de jure faller inn under begrepet «sosial gruppe». 

Dette banet videre vei for saken mot journalist Irek Murtazin, som i 2009 ble dømt til et år og ni måneders fengsel. Murtazin hadde delt et rykte på bloggen sin om at Tatarstans president, Minimer Sjajmiev, var død. Med dette ble han funnet skyldig i ærekrenkelse og i å ha fremmet hat mot en sosial gruppe, nemlig de regionale myndighetene i Tatarstan. Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg medga i ankebehandlingen av saken at så lenge det ikke foreligger noen definisjon av begrepet «sosial gruppe», åpner dette for å betrakte staten som sådan. Journalisten, som tidligere hadde vært Sjajmievs pressetalsmann, hadde i årene før straffesaken kritisert både regionale og føderale myndigheter, blant annet for krigføringen i Tsjetsjenia. Trolig var dette det egentlige motivet for å straffe Murtazin. 

Men denne utviklingen startet enda tidligere. Stanislav Dmitrievskij, som er leder for Den russisk-tjetsjenske vennskapsforeningen, trykket i 2004 et brev skrevet av Aslan Maskhadov, opprørslederen som ble Tsjetsjenias president. To år senere ble han dømt til to års betinget fengsel. I den sakkyndig uttalelsen heter det at journalisten hadde fremmet hat mot «sosial grupper», det vil si «det russiske imperiets lederskap» og «Kremls vanvittige og blodige regime».

Russland har blitt felt i Strasbourg for brudd på ytringsfriheten i alle disse sakene. I saken mot Dmitrievskij slo domstolen også fast at den sakkyndig vurderingen ikke tilfredsstilte kravene til russisk lovgivning. Larisa Teslenko, som hadde stått for undersøkelsen, fikk etter dette ikke fornyet sertifikatet som sakkyndig ved Justisdepartementet. Dubrovskij mener dette tyder på at Justisdepartementet faktisk bryr seg om kvaliteten på sine ekspertuttalelser. «Jeg antar at saken mot Sinitsa vil havne i Menneskerettighetsdomstolen veldig snart, og at den sakkyndige vurderingen som ligger til grunn for den, vil få den juridiske bedømmelsen den fortjener», avslutter han.

I slutten av juli undertegnet Putin en lov som gir etterforskningskomiteen fullmakt til selv å gjennomføre sakkyndige undersøkelser innenfor flere fagområder, noe som antagelig ikke vil bidra til mer troverdige sakkyndige vurderinger i framtida.