Sjamanen mot Putin

Grunndykk

En sjaman fra Jakutsk er på vei til fots til Moskva for «å drive ut Putin»

Sibir.Realii, 4. juli 2019

Andrej Zatirko

(Obs. Reportasjen er over en måned gammel, men så vidt jeg vet går Gabysjev fortsatt)

Langs veiene i Russlands fjerne østen vandrer Aleksandr Gabysjev. Sjamanen fra Jakutsk la for fire måneder siden i vei mot Moskva, og når han etter planen kommer fram i 2021, vil han drive ut Vladimir Putin. Han anser Russlands president som et avkom av onder krefter som bare en sjaman kan hamle opp med. Gabysjev har allerede tilbakelagt nesten 2000 kilometer, og på veien har han kommet i prat med hundrevis av bilførere, noen av dem har lagt ut videoer av ham på nettet hvor han forkynner sitt budskap – til sammen er videoene sett over en million ganger. I byen Tjsita planlegger lokale opposisjonelle å holde et gatemøte for ham. Vår reporter har gått sammen med sjamanen et stykke av veien, han har blitt overbevist om at utkant-Russland er villige til å tro på all slags mystisisme – så lenge det hjelper.

Gabysjev har allerede fått sin egen Wikipedia-artikkel. Bildet er tatt 3. august 2019
Av Ybelov, via Wikimedia Commons

100 kilo bak ryggen

Jeg traff Aleksandr på motorveien Amur, 220 kilometer fra byen Tsjita, like før landsbyen Novoberjozovka i Zabajkalskij kraj. Den lille mannen i overtrekksklær trakk på en tralle med det hjemmesnekrede nummerskiltet Jakutija 14, hvor han hadde han plass til alle pakkenellikene sine: en sammenleggbar jurt (nomadetelt, o.a.), en liten vedkomfyr, klær og proviant. Selv om rammeverket på tralla er i aluminium, veier lasset bortimot 100 kilo, ifølge ham selv.

– Jeg er fra Jakutsk, jeg er 51 år. Jeg har høyere utdannelse, fra historisk fakultet ved Jakutsk universitet, men har ikke jobbet innenfor feltet. Jeg har vært sveiser og vaktmester – arbeideryrker, slik presenterte Aleksandr seg.

Han har følge av navnebroren Aleksandr fra Sakhalin (russisk øy nord for Japan, o.a.) – en mann med blondt hår og skjegg, solbriller og sekk på ryggen. Han er på haiketur rundt omkring i verden, men da han traff sjamanen, bestemte han seg for å gå et stykke av veien sammen med ham.

– Jeg tror på mirakler. En gang hvert 500de år fødes et menneske som er i stand til å forandre verden. Kanskje Aleksandr er nettopp en slik mann. Det er mange som stopper – noen for å ta ham i hånda, andre for å ta bilder sammen med ham, og andre igjen som vil hjelpe med mat. Da jeg traff Aleksandr, hadde jeg god tid og syntes han var interessant. Så jeg bestemte meg for å vie 15-20 dager av reisen til ham, å gå sammen med ham til Tsjita. Kanskje noen kommer til å avløse meg etter Tsjita, vi får se.

Mannen fra Sakhalin ønsker ikke publisitet, til forskjell fra sjamanen som stadig vekk slår av en prat med journalister og bloggere. På YouTube er det lagt ut flere titalls videoer med ham, som til sammen er sett over en million ganger.

– Ljokha Kotsjegar (en videoblogger fra Tsjita som driver en populær opposisjonell YouTube-kanal med 28 000 følgere, red.anm.) har just vært her. Han gikk sammen med oss et stykke av dagsmarsjen, han trakk til og med tralla litt. Han gjorde filmopptak, og så dro han. Han har forresten klarert folkeforsamlingen (det er det Aleksandr kaller gatemøtet, red.anm.) med myndighetene i Tsjita, det blir den 12. juli, nå ser de etter et sted å ha det. Jeg kommer, jeg skal snakke der. Hva jeg skal snakke om, er foreløpig en hemmelighet, dere får se det der. Jeg oppfordrer alle som stopper på veien, til å komme.

Kotsjegars reportasje fra veien med sjamanen:

«Sjamanen som skal forandre verden»

Han har siden lagt ut flere videoer med Gabysjev, 

blant annet fra «folkeforsamlingen» i Tsjita. 

Folkets gunst

Folk stopper så ofte at vi kun klarer å holde en fart på 2,5 – 3 km/t, nesten halvparten så fort som normal gangfart. Vi brukte halvannen time på fem kilometer, og nesten halve denne tiden snakket Aleksandr med sympatisører – jeg telte 11 biler og en motorsykkel. Av dem som kjørte forbi, dytet hver 3-4 sjåfør i hornet for å vise sin støtte til jakuten.

– Vi må gå minst 20 kilometer om dagen for å holde skjemaet. Men på grunn av pausene (som vi kaller det når folk stopper for å prate) tar det opptil 8 timer å gå den strekningen. Du ser det jo selv, folkets gunst – det er ikke noe å gjøre med det, sier sjamanen og slår ut med armene.

De forbipasserende vil i hovedsak ta bilder og filmopptak av vandreren for å legge ut på sosiale medier, mange vil gjerne hjelpe til – noen med mat, andre med penger. Da jeg var med, fikk sjamanen rundt 2000 rubler, en pakke kjeks, en tsjeburek, noen flasker vann, en neve sjokolader og frukt. I Novoberjozovka var det en mann som spurte Aleksandr hva han trengte, og så kom han med grønnsaker og urter til ham. 

For Putin og for sjamanen

– Jeg dro fra Jakutsk i mars med 3000 rubler i lomma. Det var fortsatt vinter, 40 minus. Jeg sov i en vinterjurt. Folk begynte med en gang å hjelpe til, å støtte meg – derfor har jeg kommet så langt som jeg har. I starten nektet jeg å ta imot penger, men da ble folk fornærmet, så jeg begynte å ta imot. Hvis jeg kommer over et gjestehus langs veien, tar jeg inn der for pengene jeg har fått. Når folket hjelper meg, betyr det at jeg må gå videre.

De fleste bilistene støtter Aleksandr’s politiske synspunkter, de kritiserer Putin og regjeringa. Det har de god grunn til ute på landsbygda i Zabajkalsk.

– Jeg pleide å kjøre tankbil, jeg fraktet vann derifra (peker i retning av en mindre tømmerbygning i utkanten av Novoberjozovka). Nå finnes der ikke lenger arbeid å få, landsbyen holder på å gå dukken. Så jeg dro til Sjerlovaja (monoby* i nærheten av et stort kulldagbrudd, 250 km. lengre syd, red.anm.). Foreldrene mine bor her, jeg er på besøk hos dem nå. Jeg er tvunget til å jobbe turnus, i Sjerlovaja finnes der heller nesten ikke arbeid lenger, beklager Ivan seg, mannen fra Novoberjozovka som kom med grønnsakene.

Noen av dem som stopper har egne meninger om hvordan situasjonen i regionen kan bli bedre.

– Av all denne rikdommen som de tar ut av grunnen, burde iallfall 50-70 % bli igjen her, til offentlige budsjetter. Her i Gazimuro-Zavodskij-distriktet (med de største gullforekomstene i Transbajkal, industriselskapet Nornickel driver her, red.anm.) skulle vi hatt gullbelagte veier til nå. Det utvinnes masse gull, men ingenting blir igjen, alt forsvinner ut, forteller Andrej, som bor i landsbyen Gazimurskij Zavod.

Blant dem som stopper opp for en prat med den vandrende sjamanen, finnes også de som er tilhengere av den russiske presidenten, men innstillingen til ham som har tenkt «å utdrive» Putin, er likevel vennlig.

– Jeg støtter Aleksandr. Og jeg støtter Putin også. Jeg syns at han tross alt har klart å trekke landet noe ut av den tilstanden som det var i. Jeg liker at Aleksandr ikke er redd for å si hva han mener – det støtter jeg. En tøff kar, bra jobba! Folk venter allerede på ham hjemme i bygda vår, sa føreren av liten bil med skilt fra Burjatija, og tok jakuten i hånda.

I de mest hektiske pausene kunne det samle seg opp til fem biler om gangen, og når de dro, stoppet det nye pilegrimer, som Gabysjev kaller dem. Det samme scenariet gjentar seg – håndhilsning, knipsing med kamera, noen vennlige ord, en håndsrekning nå og da.

På veien berettet sjamanen om målet for vandringen sin:

– Frykt hører ikke hjemme i et demokrati. I dag er folk redde for å snakke ut, de frykter for å miste jobben, for å bli fratatt lønna si. For vi har en stat med ubegrenset makt, det er en demonisk kraft. Folket er drevet inn i en kunstig depresjon. En ekte depresjon kan en medisinmann lege på et vipps, men denne, kunstige, kan kun leges ved trolldom. En trollmann har drevet hele landet inn i en illusjon av frykt, en depresjon. Men denne besettelsen kan fordrives av en hvit trollmann, av en slik en som jeg. Politikk duger ikke, bare trolldom mot trolldom.

– I tillegg prøver Putin å konsolidere sitt statssystem verden over – i Nord Korea, i Syria… I europeiske land og USA, derimot, oppveies statsmakten av folkestyre. Trump prøver å bryte ned dette, men foreløpig har han ikke klart det. Der må finnes en maktbalanse mellom staten og folket. Og ja, kampen for likevekt kan noen ganger bli blodig, når tyranniske regimer ikke tillater at deres makt utliknes med demokratiske metoder. Putin kommer til å forsvare det statssystemet, som vi nå skal prøve å utligne den med folkestyre, sier sjamanen Aleksandr.

– Nøyaktig hvordan har De tenkt å utlikne statsmakten med folkestyre? De kommer jo til å bli arrestert så snart De er på en ikke-godkjent demonstrasjon. Hvem skal holde disse forsamlingene?

– I Tsjita har de jo selv organisert en folkeforsamling, og det kan de også gjøre i andre byer. Folket gjør det selv. Mens i Novosibirsk, som er en generelt progressiv by med noen progressive politikere, holder de ikke slike forsamlinger enda. Når det blir harmoni, kan man også avfinne seg med et sterkt statsmaskineri. Det er derfor folk trekkes mot meg, mot mine ideer om folkestyre. Fordi folk lider voldsomt under statsmaskineriet, mens de der oppe på toppen ikke forstår noe som helst. Hadde vi kommet til en fredelig enighet om å likestille folket med statsmakta, hadde vi fått det bra, vi hadde levd som i Europa. Ja, statsmakta finnes der også, men den reguleres gjennom domstoler og valg. Slik er det ikke her, maktbalansen er forrykket. Derfor dukker det opp en krigersjaman som skal gjenopprette harmoni. Jeg er på vei, og takket være moderne teknologi kan jeg fortelle alle om meg selv og om mine ideer. Vi kjemper en kamp. En ny verden er i emning, den kommer sammen med meg. Der er den gamle (peker framover), og der er den nye (ser bakover). Så jeg er på vei, og jeg har med meg en ny verden. Når forandringene har skjedd, vil alle land ønske å leve slik som oss.

Tsjita er den første storbyen på Aleksandrs vei. Sjamanen setter særlige forhåpninger til byen. Akkurat hva han har tenkt å gjøre og hva han forventer, beskriver han imidlertid i ganske svevende ordelag. Men han vil aller helst at maktskiftet skal gå fredelig for seg: «Vi trenger ikke blodsutgytelser.»

– Det er i Tsjita det begynner. På folkeforsamlingen vil det ytres magiske ord. Det kommer til å tennes en flamme i Tsjita – det er her Russlands hjerte er nå. Så vil den gå videre til Burjatia. Siden vil den tennes i Irkutsk, Krasnojarsk, Novosibirsk og så videre. Men mye avhenger av innbyggerne i Tsjita, hele Russland har satt sitt håp på dem. Hvis de ikke oppfyller forventningene, kommer Russland ikke til å reise seg. Jeg skal fortsette, til og med om det ikke skulle bli noe av forsamlingen. Jeg kommer til å gå videre, slik en møll flyr mot flammen, helt til jeg er utbrent, det er Guds befaling.

– Hvor mange må til for at folkeforsamlingen skal bli vellykket?

– Det vet jeg ikke, jeg er ingen politisk strateg. Jo flere, jo bedre. Jeg er optimistisk. Hvis forsamlingen går bra, kommer jeg til å bli enda sterkere og fortsette med enda større overbevisning. Jeg kommer til å ankomme Moskva med en hel hær. Folk kommer selv til å arrangere folkeforsamlinger. Og om ikke Putin forsvinner, kommer disse forsamlingene iallfall til å forene folket.

Sjamanens «program»

Hans forestilling om den nye verden er helt i samsvar med det som i de fleste større demokratiske land er gjengse ideer om desentralisering av makt og sterkt lokalstyre.

– Sakens kjerne er det lokale selvstyret, det trengs for å styrke folket. På 90-tallet var vi jo på vei dit, vi tok suverenitet, uten at vi skilte oss fra Russland.

– Men sovjetrepublikkene gjorde det…

– Det var deres rett. Hvorfor holde på dem med makt? Den som vil skille seg – la ham gjøre det. Hvis Russland blir et fritt land, et land i utvikling, da blir det motsatte tilfelle, da vil de komme til oss for å søke forbund. Det er ingen vits i å frykte utskillelser. Vi er langt inne i det 21. århundret, ingen kommer til å bygge noe imperium, slik det var på 1700-tallet. Det er bare her vi har sånne tilbakestående ledere. Hva kan vi gjøre? Vi må stå sammen, drive handel med hverandre, samarbeide, og elske hverandre. Vi skal styre oss selv på vår egen jord.

«Det var like før jeg havnet på galehus»

Når vi har nådd den daglige 20-kilometersgrensen for vandringen vår, begynner vi å se etter et sted å slå leir. Vi velger å raste ved en grusete veikant som skiller bilveien fra et grønt skogbelte – her er det nemlig nok av stein. For hvis jurten og teltene ikke er godt nok festet til bakken, kommer steppevinden her i Zabajkal til å ta tak i teltendene og blåse det av sted.

Sjamanen og reisefellen hans dekker opp et improvisert middagsbord av alt det vi har fått på veien. Det stopper fortsatt biler. Først en familie fra Jakutia som er på vei på ferie til Bajkal – de gir oss frukt. Etterpå kommer en mann fra Tsjita, som innrømmer at han engster seg for «blodtørstige revolusjoner». Gabysjev sitter med en tomat i hånda og snakker med «pilegrimene», innimellom lar han seg avlede for å bli fotografert.

Da vi ble alene igjen, fortalte Aleksandr at han hadde bodd en viss tid i skogen etter at kona døde, etter det ble han sjaman.

– Jeg var jo sinnssyk i tre år. Det var bra at mor sendte meg ut i skogen, for ellers ville jeg vært på galehus nå. Folk i landsbyen ville sende meg til behandling.

– Var det Dem det stod om i en jakutisk avis? Om eremitten som levde i skogen og som hadde bygget et kapell for sin avdøde kone? På vinteren reddet noen hesteoppdrettere ham fra å fryse i hjel.

– Ja, der kan du se. Jeg sier jo at hele landsbyen visste om galskapen min. Men nå er jeg en vanlig mann med sunn fornuft, ikke sant?

– Men er du ikke redd for at de vil forsøke å få deg innlagt på psykiatrisk sykehus en gang til? 

– Jovisst, de kommer til å prøve. Bare la dem gjøre det. Jeg vet at Gud vil passe på meg. Jeg sier jo litte granne sinnssyke ting – det er en svakhet jeg har. Det kan makta utnytte.

Når vi har spist, begynner de to Aleksandrene å sette opp leiren. Med et skjelett av høyre raier som er kledd i et knallblått overtrekkstoff, trekker jurten, som et fyrtårn, stadig til seg nysgjerrige folk som har lyst til å slå av en prat med sjamanen. Sånn holder det på helt til det blir mørkt, forteller Aleksandr fra Sakhalin. Neste morgen er det ut på veien igjen. Og slik vil det fortsette helt til august 2021, etter Gabysjevs plan. Om ikke Putins går av innen den tid, i så fall vil sjamanens oppdrag være over.

– Jeg tror jo på Gud, på Kristus. Han gjør meg til et godt menneske. Tar han kreftene fra meg, blir jeg en helt vanlig mann. En sjaman er jo dømt til ensomhet, men jeg har ikke lyst til å være alene.

– Tror du at alt vil endre seg til det bedre om Putin går av?

– For meg blir Putins avgang en seier. Hovedsaken er å overvinne demonen, og resten vil folk selv finne ut av sammen. Der vil komme mennesker som er sterkere og klokere enn disse Setsjinene og Medvedevene.  Andre partier vil reise seg, la Zjirinovskij, Zjuganov, Navalnyj komme fram. Det viktigste er at de er mennesker, la dem søke makt, og så vil folket finne ut av hvem de skal velge.

Oversatt fra Sibir.Realii, se originalartikkel for flere bilder

En av de nyeste videoene om Gabysjev. Flere har 

sluttet seg til ham og går sammen med ham mot Moskva. 

Videoen er fra sjamanens egen YouTube-kanal. 

*En liten by som er avhengig av én virksomhet, hvor alle innbyggerne arbeider innenfor samme virksomhet eller firma.