Sider

søndag 11. februar 2018

«Jobben i politiet ble en skuffelse»

Dypdykk
Dmitrij Dzjulaj fra Murmansk jobbet som etterforsker på Senter E – en russisk politienhet for bekjempelse av ekstremisme og terrorisme. Senter E er beryktet blant annet for å fengsle folk for å ha delt bilder på det sosiale nettstedet VKontakte, og for å overvåke og trakassere aktivister og opposisjonelle. Til slutt orket han ikke mer. Den tidligere siloviken forteller nettmagasinet MediaZona om skuffelsen sin med systemet. 

«Ung og ivrig trodde jeg at jeg skulle ta wahhabister» En tidligere etterforsker ved Senter E forteller

Dmitrij Dzjulaj, 6. februar 2018 

Jeg begynte å jobbe i politiet av samme grunn som de fleste andre: for å hjelpe mennesker og for å gjøre noe godt. Men når du kommer nært innpå systemet, så viser det seg at det ikke dreier seg om det i det hele tatt. I systemet vårt er det ikke behov for tenkende og initiativrike medarbeidere, de trenger bare tresoldatene til Urfin Jus (karakter fra den russiske versjonen av Trollmannen fra Oz) – folk som utfører ordre uten å tenke.

Noen finner seg ikke i det, og slutter. Noen blir værende og fortsetter rett fram samme hva de støter på, som en stridsvogn, og tjenestegjør der til de blir pensjonister, mens andre bukker under i systemet. I politiet er det mange anstendige folk, men dessverre dømmes de på grunnlag av de enkeltsakene som havner i nyhetene. Jeg kan i det minste si at blant mine kolleger var det flere ærlige og anstendige medarbeidere. 

"Ekstremisme er ingen spøk, ikke en gang den virtuelle! Den kan lett føre
 deg til bunnen - ubetinget fengselsstraff. Straffelovens paragraf 282, 280
Foto: Aleksandr Nikolajev


«Det var noe inni meg som gikk i stykker etter dette» Saken om hullet i taket på lysthuset


Jeg kan fortelle hvorfor jeg havner der – på Senter E. Jeg jobbet med etterforskning av økokriminalitet (i en annen avdeling), men på et tidspunkt skjønte jeg at det ikke var noe jeg hadde lyst til å drive med. Jeg kan fortelle om et tilfelle som førte til at jeg ble fast bestemt om ikke lenger å jobbe i denne enheten.

Jeg fikk en sak hvor essensen var denne: En branninspektør hadde gitt en tullete bot på 2000 rubler til en barnehagebestyrerinne fordi lysthuset på lekeplassen hadde et hull i taket. Kvinnen var rundt 60 – 62 år gammel, på alder med mora mi. Hun betalte boten, ikke fra sin egen lomme, men fra barnehagens konto. Som følge ble hun anklaget for brudd på tredje del av straffelovens paragraf 160, som omhandler underslag ved hjelp av sin stilling. Til tross for den latterlig lave summen er det en alvorlig paragraf.  

Jeg prøvde alt jeg kunne ikke å ha noen befatning med denne saken. Sjefen min visste utmerket godt hva jeg syns om slike – fra et moralsk synspunkt – ikke særlig hyggelige saker. Hva gjorde jeg? Jeg nærmet med saken objektivt og fra alle sider– slik en normal etterforsker egentlig skal gjøre. Jeg begynte å undersøke om hun i det hele tatt fått penger til vedlikehold. I samtaler med ansatte i utdanningsdepartementet kom det fram at hun i en periode på fem år hadde bedt om 300 000 rubler til vedlikehold hvert år – og hvert år hadde hun fått avslag. Hun hadde rett og slett ikke hatt mulighet til å vedlikeholde. Likevel opphevet ikke dette det faktum at hun hadde begått en forbrytelse.

Jeg gikk i gang med å samle inn personlig informasjon om henne. Det kom fram at hun nærmest er den flinkeste bestyreren i regionen. Det kom også fram at hun hadde en lønn på 13 000, og med disse pengene tar hun seg som alenemor av en sønn med Downs syndrom og diabetes. Alle de 13 000 rublene går til medisiner. Altså er disse 2000 rublene – som du og jeg kjøper matvarer for én gang i uka – en enorm pengesum for henne. Jeg beskrev alt dette i sakspapirene. Men det endret ingenting og saken ble ikke henlagt, altså gikk saken likevel til retten. Men bestyrerinnen, takket være en objektivt beskrivelse, fikk under minimumsstraff – en bot på 5 000 rubler.

Men denne saken var den siste dråpen. Det var noe inni meg som var gått i stykker etter dette. Og det var da jeg ble invitert til Senter E. Jeg som var ung og ivrig – jeg mener, senteret for bekjempelse av terrorisme og ekstremisme – trodde at jeg skulle ta wahhabister.


«Gravrøvere» og telefonterrorister. Hva drev Senter E med før?


Jeg var lei av papirarbeidet som etterforsker, og etter tre år hadde jeg lyst til å gjøre noe mer. De første tre årene var det virkelig interessant å jobbe på Senter E. Det var før vi fikk ny sjef. Vi gjorde feltarbeid, og jobbet med store og kjente saker knyttet til organisert kriminalitet. Jeg jobbet innenfor ulovlig våpensalg fordi det under Den store fedrelandskrigen (slagene under 2VK som fant sted på russisk og sovjetisk territorium) skjedde mange slag på Kolahalvøya, og derfor er det mange graver der, soldater og våpen. «Gravplyndring» er en velutviklet bedrift hos oss. Jeg jobbet med dette, og syntes det var interessant.  

Jeg hadde gode kilder, gode kontakter i miljøet, og jeg anså det som betydningsfulle saker – når vi konfiskerte sekker med patroner, våpen og granater. Jeg følte at jeg var til nytte.

Vi hadde ulike typer saker. Avsløring av ekstremistiske lovbrudd ble spesielt godt mottatt, vi var jo tross alt kalt avdelingen for bekjempelse av ekstremisme. I hovedsak dreide det seg om straffelovens paragraf 282, altså om uttalelser på Internett. Jeg avslørte både når russere rakket ned på ikke-russere, og når ikke-russere rakket ned på russere. Begge sider ble behandlet likt.

Det var imidlertid ingen som lagde falske saker på paragraf 282. Hvis jeg oppdaget at en person skrev at alle russere eller ikke-russere burde… at noe forferdelig burde skje med dem, da lagde jeg naturligvis en sak på denne uansvarlige personen. Men å provosere noen med vilje – slikt skjedde ikke så lenge jeg så på. Alt var basert på fakta. 

Jeg vil ikke si at dette er så veldig alvorlig. Jeg syns at å gi ubetinget fengsel for bilder og ord på internett er en urettmessig straff i forhold til selve lovbruddet, og at det er fult mulig begrense seg til bøter i særlige grove tilfeller.

Det var veldig mange lovbrudd som dreide seg om bevisste falske meldinger om terrorisme, når fulle folk ville more seg og ringte om en bombe på et kjøpesenter eller et hotell. Iblant skjedde det fem-seks ganger i måneden, iblant flere ganger i uka.

Vi hadde en utmerket sjef og et utmerket arbeidsfellesskap. Vi drev med operativt arbeid, og alt var velorganisert. Regionen vår er ganske rolig. Det er tross alt Det ytterste nord og ikke så mange besøkende. Men vi hadde vårt «Restrukt» (et nettverk av støttespillere til nynazisten Maksim Martsinkevitsj med kallenavnet Tesak. Restruks medlemmer drev med angrep på mennesker som de mistenkte for delaktighet i narkotikasalg (MediaZona). Jeg jobbet ikke med dette, ikke med nasjonalister. Men ja, det skjedde at de slo ned folk på grunn av deres etnisitet, og at de skrev diverse oppfordringer på Internett. Men stort sett gikk det å bekjempe dem. 

Det var en kollega som avdekket det ekstremistiske miljøet. Dette har det blitt skrevet om (Novaja Gazeta). Frontfiguren for dette miljøet emigrerte til Ukraina, kriget i Ukraina og ble såret – det var nasjonalisten Aleksandr Valov. Han drev og banket opp folk med kaukasisk etnisitet, og drev propaganda på Internett for nasjonalistiske verdier.

Protestaksjon mot Senter E i St. Petersburg i 2012. Foto: Vladimir Telegin


«Å søke etter 282-saker på internett uten å reise seg fra stolen» Hva driver Senter E med nå?


Senere (i 2016) fikk vi ny sjef. I løpet av de tre første månedene av hans ledelse var det ti av femten ansatte som sluttet: Noen gikk av på pensjon, noen sa opp – det gikk ikke å bli omplassert, la oss si det sånn.

Ordentlig arbeid ble erstattet med papirarbeid, i stedet for skikkelige kriminalsaker og arbeid «i felten» begynte vi å drive med «administrative lovbrudd» (forseelser) og å søke etter 282-saker på Internett uten å reise oss fra stolen. En vanvittig mengde administrative lovbrudd var påkrevd.

Jeg sluttet et halvt år etter alt dette. Det ble så mye papirarbeid: rapporter, referater, referat av referat, notater til referater, notater til rapporter, rapporter av referater, referater av rapporter. Skribleriet opptok 60 – 70 % av tiden framfor ordentlig operativt saksarbeid. På et tidspunkt begynte arbeidsdagene å vare til ti-elleve tida på kvelden, uten fri i helga. 

Jeg kan fortelle om en av de ti ansatte som sa opp. Vi ble sendt ut til et møte hvor vi fikk utdelt skjemaer over hvor mange rapporter, attester og notater hver av oss manglet/skyldte. Skjemaet hans inneholdt 47 punkter. Han bare kikket på det – han er en erfaren etterforsker, svært kompetent, ærlig, anstendig, han har jobbet hele livet som politietterforsker og oppnådd en høy stilling – han så på det, og så skrev han oppsigelsen sin på det samme skjemaet.

De som hadde pensjon, gikk av med pensjon. De som kunne finne seg en sivil jobb, gjorde det. Jeg var ung og det gikk greit med meg. Jeg hadde advokatbevilling og nå jobber jeg som advokat. Men de som hadde familie og lenge igjen før de kunne gå av med pensjon, de ble der. Det gjaldt to stykker.

Før hadde det ikke vært så mye papirer, og likevel avdekket vi forbrytelser og hadde gode resultater, alt var veldig bra. Noen ganger var sjefen rett og slett for lat til å lese saksdokumentene, så han satt oss til å skrive referater på 10-15 sider. I stedet for å dra og snakke med kilder og informanter og avdekke forbrytelser, sitter du utover kveldene og i helgene og taster notater og referater på datamaskinen. Og ja, jobben ble også mer politisk. 


«Adolf Hitler eller «"Spark en rødhåra!"» Sakene med bilder fra sosiale medier


Da jeg ble overført til Senter E, trodde jeg at jeg skulle kjempe mot terrorister og jobbe med superalvorlige saker – så jeg ble ganske skuffa da jeg måtte søke etter bilder på Internett. Personlig har disse administrative forseelsene alltid opprørt meg – når noen får fem-ti døgn i fengsel for et bilde på VKontakte. Jeg ville heller finne noe annet å gjøre enn å lage administrative saker om bilder.

Alt dette var mer eller mindre å finne på Internett, siden folk skriver alle slags idiotiske ting på VKontakte. Det er veldig lett å finne. Du skriver for eksempel bare «Adolf Hitler» eller «Spark en rødhåra» inn i søkefeltet på VKontakte, for å si det rett ut. Så får du opp en liste med grupper, åpner den som har flest medlemmer, sorterer etter by og kikker på brukernes personlige sider. Så velger du den som det mest ekstreme profilbildet – Adolf Hitler med hakekors – vær så god, du har funnet et bilde. 

Det er svært forskjellige mennesker som driver med dette – fra høyrevridde som legger ut symbolene til RNE (Russisk nasjonalistisk enhet, et paramilitært ultranasjonalistisk parti på ytre høyre, overs.anm.), til tilfeldige mennesker som kopierer et morsomt bilde med et hakekors, men jeg laget ikke saker på dem. Jeg gjorde mitt beste for å ta de mest ekstreme.

Det kommer mange henvendelser om at en eller annen bruker på VKontakte har lagt ut bilder med nazisymbolder, og at vi måtte være så snille og sjekke det. Og det måtte vi gjøre, siden det var en offisielt registrert forespørsel. 


APPG. «Gå og stjel en pose kaffi og lag en sak på det»


Hvis jeg ikke tar feil, så har ministeren vår sagt at vi ikke har noe «poengsystem» i Innenriksdepartementet, at det er avskaffa. (Så vidt jeg forstår innebærer «palotsjnaja sistema» blant annet, et slags poengsystem innført på 90-tallet, og siden avskaffet, som belønner gode resultater, dvs. mange avsløringer, og straffer politimenn som får dårlige resultater, overs.anm.). Vi har noe som heter APPG – som betyr «sammenliknet med samme periode i fjor». Altså, hvis det ble avdekket så og så mange lovbrudd i fjor, så må vi avdekke flere året etter. Og forskjellen er at hvis du ikke avdekker flere saker, så er du en ubrukelig latsabb og dagdriver.

En bekjent som også er etterforsker fortalte meg at sjefen hans bokstavelig talt hadde sagt: Vi har ingen forbrytelser, ingenting som skjer – gå og stjel en pose kaffi og anlegg en sak på det. Jeg vet ikke om det er sant eller ikke, jeg bare gjentar det jeg har hørt. 

Kampen mot ekstremisme. Hvis det ikke fins, må vi finne det på
Foto: Kasparov.ru


«Å blende frekkasen». Hvorfor departementet tier om overgrep og voldsbruk


Jeg tror at dette er et unntak fra regelen. Flesteparten av dem jeg har jobbet med er tross alt ærlige og anstendige mennesker. Men det skjer at noen, på grunn av sine mentale evner, ikke greier å skaffe til veie bevis via de normale prosedyrene, og derfor driver med utpressing. Slanguttrykket for dette er «å blende frekkasen».  Dette har alltid gjort meg rasende. Av prinsipp har jeg i løpet av hele min tjeneste ikke en gang hevet stemmen mot dem vi har arrestert, for jeg syns ikke – vel, det er uprofesjonelt. Enten greier du å overvinne forbryteren ved hjelp av hodet, eller så greier du det ikke og signerer din egen uprofesjonalisme.

Det er ingen som vil snakke åpent om dette fordi det går en straffekjede helt opp til sjefen på distriktskontoret.  Hvis han jobber på regionalkontoret, går kjeden helt opp til ledelsen der – generalen kan bli erklært uegnet for stillingen. 


«For å rive ned en sak, må man vite hvordan den er bygget opp»


Jobben i politiet ble for meg en skuffelse. Lik mange unge mennesker hadde jeg en romantisk forestilling da jeg kom dit, men så ble det klart at man i hovedsak ikke skal gjøre som foreskrevet, men det som de sier at du skal gjøre. Jeg begynte i advokatpraksis fordi jeg på et tidspunkt ble sterkt grepet av å lese nyheter om politiansattes vilkårlige oppførsel. Når en jurist leser om grove brudd på prosedurale normer, oppstår det en sunn trang til å kjempe mot dette, og å hjelpe folk som har blitt ofre for lovløsheten.

Jobben i etterforskningsavdelingene, å ha kjennskap til omstendighetene, kjennskap til feilgrepene og gråsonene som de ansatte tillater, og kjennskap til hvordan man kan motvirke deres framgangsmåter, hjelper selvsagt. For å rive ned en sak, må man vite hvordan den er bygget opp, hvilke feilgrep som tillates, og hva man må gripe fatt i for å plukke bevisene fra hverandre. 


"God natt, harepusen min" "Å, så søtt"

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar