Putin-intervjuene (The Putin interviews) er en firedelt dokumentarserie av Oliver Stone som ble vist på amerikansk TV i juni. Regissøren har fulgt den russiske presidenten i to år - resultatet er en fire timer lang samtale, det lengste og mest eksklusive intervjuet en vestlig journalist noen gang har fått med presidenten som ellers pleier å være spesielt skeptisk til vestlige medier. Stone har blitt kritisert for å sin ettergivenhet overfor Putin, og for å ha gitt ham et talerør for propaganda istedet for å stille kritiske spørsmål. Innlegget er en oversettelse av nettavisen The Insiders kommentar til filmen.
Lie to me. 20 eksempler på hvordan Putin narret Oliver Stone
The Insider, 23. juni 2017
The Insider fortsetter sin faste spalte om hvordan Vladimir
Putin fører russere bak lyset når han opptrer offentlig. Dagens faktasjekk er
dedikert Oliver Stones Putin-intervju. Deler av den amerikanske regissørens
film om den russiske presidenten, har allerede fått landsdekkende omtale, som
for eksempel da Putin viste en video til Stone av en USA-operasjon i Afghanistan som han utga for å være et russisk flyangrep i Syria.
De av presidentens løgner som har vært analysert tidligere, er heller ikke med
i dette utvalget, for eksempel hans sedvanlige forsikring om at russiske
myndigheter ikke hadde noe å gjøre med hackerangrepene under den amerikanske
valgkampen. The Insider har valg ut 20 av de mest åpenbare eksemplene på
tvilsom informasjon.
1. Om at Putin har tøylet milliardærene
«Vi har gjort ende på systemet
som skapte oligarkiet [bilde av Berezovskij og Khodorkovskij] og som gjorde
folk til milliardærer over natta. (…) Jeg er ikke så rik som det sies. (…) Det
er bare tøv. Hvis det var sant, hadde det blitt bevist for lengst. (…) Jeg tror
ikke man blir lykkelig av det. Man tar ikke med seg lommeboka i grava.»
La oss begynne med at da Putin kom til makta, fantes det
overhode ikke milliardærer i Russland. På Forbes milliardærliste fra 2000 var
det 322 personer – ingen av disse var russere. Derimot var det 96 russere blant
de 2043 personene fra 2017-listen. Tre personer fra listen over russiske
dollarmilliardærer, Gennadij Timtsjenko (4), Kirill Sjamalov (74) og Jurij
Kovaltsjuk (93), er Putins naboer i datsja-borettslaget «Ozero» som ble dannet
på 90-tallet. (Kirill Sjamalov er sønn av aksjonær Nikolaj Sjamalov og, ifølge
åpne kilder, Putins svigersønn). Sjamalov, Kovaltsjuk og Putins judo-venner
Rotenberg-brødrene har blitt beskyldt for å få tilgang til statlige kontrakter
uten reell konkurranse (det vil si at de virkelig ble «milliardærer over natta»).
Formelt er Putin selv ikke på milliardærlisten, for det er
umulig å fastslå omfanget av hans faktiske formue (selv om nyhetsmagasinet Time
skrev i 2017 at han sannsynligvis er verdens rikeste mann). Vi kan bare anslagsvis
beregne dimensjonene av Putins kapital i skatteparadiser, som holdes av cellisten
Sergej Roldugin (han driver som kjent ikke med business selv). Gjennom
Roldugins utenlandsfirmaer alene ble det «pumpet» 2 milliarder dollar, pengene
ble brukt på eiendommer som er direkte knyttet til Putin. Uansett om dette er
det eneste utenlandsfirmaet som kontrolleres av Putin, betyr det at han er
rikere enn Khodorkovskij og Berezovskij var til sammen i år 2000.
2. Om at USA har avlet fram Al-Qaida
«Al-Qaida er ikke et
resultat av våre handlinger, det er et resultat av handlingene til våre
amerikanske venner. Det begynte allerede under den afghansk-sovjetiske krig da
amerikanske sikkerhetstjenester støttet ulike islamistiske fundamentalistiske
bevegelser i kampen mot sovjetiske styrker i Afghanistan. Amerikanerne avlet selv fram Al-Qaida og Bin Laden, men så kom det hele ut av kontroll. Sånn er
det alltid, og våre partnere, USA, burde ha visst dette. Det er deres skyld».
Her gjentar Putin er ganske utbredt konspirasjonsteori. I
den afghansk-sovjetiske krigen støttet Usama bin Laden mujahedinene, som
kjempet mot Sovjetunionen, gjennom sin egen organisasjon Maktab al-Khadamat. Den ble finansiert blant annet av amerikanske muslimer, men hadde ingen
koblinger med amerikanske myndigheter. Den viktigste støttespilleren var
terrorgruppen «Egyptisk islamsk jihad», som hadde som mål å kaste Egypts
sekulære regime, noe som åpenbart ikke var i amerikanernes interesser.
USA støttet Sovjetunionens afghanske motstandere materielt,
men ikke bin Ladens organisasjon, som da var fåtallig og svak og dessuten
knyttet til antivestlige fundamentalister. Men de støttet den pasjtunske
mujahedinlederen Gulbuddin Hematyar, senere Afghanistans statsminister under
president Burhanuddin Rabbani, som ble kastet av Taliban. Hematyar hadde aldri
noen tilknytning til Al-Qaida. Senere gikk han over til islamsk
fundamentalisme, og i en tid figurerte han på FNs svarteliste, ved siden av bin
Laden. Men det finnes ingen opplysninger som skulle tilsi at han har deltatt i
terroraktiviteter utenfor Afghanistans grenser.
3. Om at Putin har fått bukt med fattigdommen
Oliver Stone: Du har
senket fattigdomsnivået med to tredjedeler.
Vladimir Putin:
Akkurat!
Oliver Stone: I år 2000
var en gjennomsnittslønning 700 rubler, i 2012 var det 29 000 rubler.
Vladimir Putin: Ja, akkurat!
Verken det ene eller det andre er akkurat. For det første
har andelen av befolkningen med en inntekt under eksistensminimum sunket, ikke
tre ganger, men to, fra 28 % (41 millioner mennesker) til 14 % (20 millioner
mennesker). For det andre var gjennomsnittslønnen for år 2000 ikke 700 rubler,
men 2200, og i 2012 var den ikke 29 000, men 26 000 rubler. Det vil
si at reallønnen (medregnet inflasjon) økte omtrent det tredobbelte*. Så var det
heller ikke Putin som økte den, men oljeprisen. Prisen per fat
(nøkkelindikatoren for russisk råvareøkonomi) økte fra 20 dollar i begynnelsen
av år 2000 til 120 dollar i 2012, dvs. 6 ganger.
4. Om russiske valutareserver og lav statsgjeld
Oliver Stone: Mange
sier at Reagan førte Amerika inn i konkurs siden gjelda økte betraktelig under
hans styre.
Putin: Ja så klart.
Hvor mye er det, 18 trillioner dollar.
Oliver Stone: Jeg har
glemt det. I Russland er det 1 trillioner dollar, ikke sant?
Putin: I Russland er
det 12 % av BNP. Men i USA er det nærmere 100 % av BNP. Og dessuten har vi store valutareserver. 360 milliarder dollar – det er Sentralbankens reserver, og i
tillegg har staten to fond på 80 milliarder og 70 milliarder dollar.
Det er utrolig at presidenten ikke vet at statlige reserver
inngår i Russland utenlandske valutareserver, og tallet publiseres av
Sentralbanken. Det er tredje året på rad at Putin i offentlige opptredener
begår denne feilen, og fortsatt finnes det ikke et menneske som kan vise ham
dette. På denne måten la Putin automatisk 150 milliarder dollar for mye til
de russiske reservene.
Dessuten er Russlands utenlandsgjeld ikke 12 %, men 40 % av
BNP (omtrent 518 milliarder dollar).
Til slutt trekker Putin på en utspekulert måte paralleller til USA, som om han ikke forstår (eller så forstår han det faktisk
ikke) at det ikke bare er størrelsen på gjelden som gjelder, men
også i hvilken valuta gjelden er nominert i. USAs gjeld truer ikke landet med
mislighold ettersom den er nominert i dollar, dvs. at betalingsproblemer kun
vil føre til devaluering. Men Russlands gjeld er nominert i utenlandsk valuta.
Ifølge Sentralbankens vurdering er denne indikatoren langt
over den kritiske grenseterskelen. Ifølge IMFs beregninger, som SB støtter seg
til, fastsettes denne terskelen ut i fra forholdet mellom betalinger av
utenlandsgjeld og eksport. Den må ikke overstige 25 %, men i dag utgjør den 40
% i Russland. Dette har sammenheng med at utenlandsgjeldens sikkerhet i valutainntekter** har falt til et minimum på 12 år: Ved slutten av september
var den totale gjelda 1,57 ganger høyere enn landets årlige eksportinntekter
på varer og tjenester, som siden 2005 har falt til et minimalt nivå (279
milliarder).
5. Om NATOS utvidelse østover
Oliver Stone: Jeg
kjenner til, fra Herr Gorbatsjov og amerikanske statsmenn, deriblant James
Baker, at det fantes en avtale med Sovjetunionen om en ikke-utvidelse av NATO
østover.
Putin: Ja, den gangen
da spørsmålet om Tysklands gjenforening og den påfølgende tilbaketrekkingen av
sovjetiske styrker fra Øst-Europa ble løst, da sa også statstjenestemenn i USA
og NATOs generalsekretær (jeg mener at det var herr Wörner), den gangen sa alle
at Sovjetunionen kunne være sikker på en ting, at NATOs østlige grense ikke
skulle skyves ut over dagens grenser i DDR.
Oliver Stone: Det vil
si at det er et direkte brudd med avtalen?
Putin: Det ble ikke
nedfelt på papiret. Det var en feiltagelse fra Gorbatsjovs side.
Myten om at Gorbatsjov skal ha blir lovet noe av noen, har
han selv knust gjentatte ganger. Han har også gjort det etter at filmen
kom ut: «Angående Gorbatsjovs «feiltagelse», så var det en juridisk umulighet å diskutere et slikt spørsmål under slike forhold . Fram til
juli 1991 fantes det to militær-politiske blokker: NATO og Warszawapakten.
Warszawapaktlandene reiste ikke et slikt spørsmål», sa den tidligere lederen av
SSSR. Han har tidligere presisert at det i To-pluss-fire-avtalen fra 1990
dreide seg om det tidligere DDRs territorium, og det stod kun nevnt at det ikke
skulle «utplasseres atomvåpen og NATO-styrker», og at styrkene til Bundeswehr
(Tysklands forsvar) måtte reduseres i løpet av få år. «Alt dette har blitt
gjennomført», kommenterte Gorbatsjov.
Når det gjelder referansen til NATOs generalsekretær Manfred Wörner, handler det nok om hans feiltolkede utsagn den 17. mai 1990 («det faktum at vi
er beredt til å ikke utplassere NATO-styrker utover Vest-Tysklands grenser, gir
Sovjetunionen solide sikkerhetsgarantier»), som igjen refererte til det Gorbatsjov selv
hadde sagt om å ikke utplassere NATO-styrker på DDRs territorium.
Det var Vest-Tysklands innenriksminister Hans Genscher som i
en uttalelse anmodet NATO om å garantere for en ikke-utvidelse østover overfor
Sovjetunionen, men NATO etterkom ikke denne anmodningen. Selve anmodningen var
heller ikke gjort i samråd med kansler Helmut Kohl.
Avslutningsvis: Referansen til utenriksminister James
Baker, handler åpenbart om pressekonferansen hvor han erklærte følgende:
«I indicated that
the United States does not favor neutrality for a Unified Germany; that we
favor continued membership in, or association with, NATO and that we
also feel that there should be no extension of NATO forces eastward in
order to assuage the security concerns of those of the East of Germany».
«Jeg antydet at USA ikke støtter
nøytralitet for et Forent Tyskland, men at vi støtter et fortsatt medlemskap i,
eller tilknytning til, NATO, og at vi heller ikke syns at NATO bør utvide sine
styrker østover i den hensikt å berolige sikkerhetsbekymringene til de i Øst-Tyskland».
Som
man kan dømme ut i fra konteksten, er det også her snakk om nettopp framrykking
av NATO-styrker på Øst-Tysklands territorium.
6. Om
hvor vanskelig det blir for land som blir medlem av NATO
«Hvis et land
blir medlem av NATO, blir det enda vanskeligere for dem å motstå press fra
slike mektige land som USA – NATOs leder. Dessuten kan det plutselig dukke opp
rakettskjold, militærbaser, og til og med missilsystemer. Hva skal vi gjøre med
det? Vi måtte gjengjelde tiltakene. Hvorfor reagerer vi så skarpt på utvidelsen
av NATO? I prinsippet forstår vi verdien, eller fraværet av verdi, og organisasjonen
i seg selv utgjør ingen risiko for oss. Men hva er det som bekymrer oss? Beslutningspraksisen
bekymrer oss. Jeg vet hvordan beslutninger tas. (…) Når NATO kommer til et
land, så kan som regel ikke den politiske ledelsen i landet påvirke NATOs
beslutninger».
Ingen kan motsi påstanden over bedre enn Putin selv som i
neste del av filmen hevder følgende:
«Jeg husker et av mine siste møter med president Clinton i
Moskva. Jeg sa til ham: Kanskje man kan vurdere om Russland skal bli med i
NATO? Clinton sier: Jeg er ikke imot! Men hele den amerikanske delegasjonen ble
veldig nervøse. Og hvorfor ble de nervøse? Jo, fordi hvis Russland blir med,
kommer vi alltid til å ha vår egen stemme. Vi kan ikke manipuleres. Men våre
amerikanske venner tør ikke en gang å tenke på det».
Altså, fra de foregående to avsnittene har vi fått vite av Putin
at NATO er en trussel (utplasserer missilsystemer), og at de ikke er en trussel
(erkjenner at organisasjonen ikke utgjør en risiko). Vi har også fått vite at
NATO påtvinger medlemslandene beslutninger (beslutningspraksisen bekymrer), og
at NATO ikke kan påtvinge sine beslutninger (Russland vil alltid ha sin egen
stemme). Til slutt har vi fått vite at USAs president ikke var imot Russlands
innlemmelse i NATO, og at amerikanerne «ikke en gang turde tenke på det».
Hvis noen av leserne tror at Putin uttrykte seg dårlig, og at
han faktisk oppfattet USA som en trussel, så vil igjen presidenten selv få
fjerne den minste tvil:
Oliver Stone:
Men dersom Russland hadde blitt NATO-medlem, så måtte dere, ifølge NATOs
reglement, ha tilkjennegitt all informasjon om deres atomanlegg.
Vladimir
Putin: Du må forstå hva saken dreier seg om: Vår åpenhet overfor våre
samarbeidspartnere, deriblant USA, etter Sovjetunionens fall og endringene i
det politiske systemet, var så stor at den også ble utvidet til vår
kjernekraft. Vi har praktisk talt ingen hemmeligheter igjen. Vi har hatt
amerikanske observatører i en av våre største fabrikker som produserer deler
til kjernefysiske våpen. Vi har allerede vært tilstrekkelig åpne. Det var ingen
ekstra risiko for oss å gjøre det.
Slik oppstod det hos Putin to Russlander. Et Russland som
ikke fryktet NATO, og som var fullstendig åpent overfor de Allierte og til og
med ønsket medlemskap. Et annet Russland som fryktet NATOs utvidelse og som
ville forhindre NATO-medlemskap for andre østeuropeiske land. Hvilket av disse
to som er øverstkommanderende, er vanskelig å bedømme. Derimot kan man si
hvilket av dem som er nærmere sannheten. I NATO tas alle beslutninger bare på
et konsensusgrunnlag. Derfor kan alle medlemslandene, også de minste, påvirke beslutningene.
7. Om trusselen fra det amerikanske rakettskjoldet i Europa
«Her er det to
ting som truer oss. For det første, utplassering av rakettskjold i umiddelbar
nærhet til våre grenser i østeuropeiske land. For det andre at oppskytningsanlegg kan omgjøres til missilsystemer i løpet av få
minutter. (…) USA trakk seg ut av ABM-avtalen. De forteller oss hele tiden: Det berører
ikke dere, det utgjør ingen trussel for dere. Det er rettet mot Iran, sies det.
Men Iran er ikke noe problem nå! De har underskrevet en avtale. Iran har avvist
at de har atomvåpenprogram. Men programmet for å utvikle rakettskjoldet i
Europa, fortsetter for fullt. Rettet mot hvem?»
I mai 2016 ble et amerikansk rakettskjoldanlegg formelt åpnet
i Deveselu, Romania. Enhver som har tatt en titt på globusen, vet at denne
basen på ingen måte kan forsvare USA mot russiske raketter, som i så fall måtte
ha fløyet over Skandinavia. Dessuten går russiske, strategiske raketter på fast
brensel, de beveger seg i en enormt høy hastighet, og i lufttomt rom blir de i
praksis utenfor missilforsvarets rekkevidde.
Det rumenske anlegget har kun 24 antiraketter, samtidig som
Russland har noen 100-talls strategiske raketter. I tillegg finnes det mellom 20
og 30 narremål per rakett (å avgjøre hvor den faktiske raketten befinner seg er
rett og slett umulig). Alt dette forteller oss at det amerikanske
rakettskjoldet i Europa verken teknisk og geografisk kan være rettet mot
russiske raketter. Heller ikke radaren i Tyrkia er en trussel for Russland, noe
som vise-statsminister Dmitrij Rogozin bekreftet: «Ifølge russiske
sikkerhetseksperter er ikke utplasseringen av radar i Tyrkia en direkte trussel
mot russiske strategiske atomvåpen».
Putin selv erkjenner faktisk disse konklusjonene. Et annet
sted i intervjuet sier han: «Rakettskjoldet, slik det er i dag, kunne ikke ha
forsvart USAs territorium».
Argumentet om at utskytningsrampene i teorien kan omgjøres
for angrepsraketter, lyder også merkelig tatt i betraktning at USAs og
Russlands strategiske potensial allerede tillater begge landene å utslette
hverandre. Også dette bekrefter Putin i samme intervju når han erklærer overfor
Stone (som svar på hans spørsmål om muligheten av et angrep som lammer landets ledelse) at i
tilfelle krig mellom USA og Russland «ville ingen ha overlevd».
8. Om USAs og Russlands forsvarsutgifter
«Vi forstår at
en effektivt fungerende økonomi er elementært for en stat. Derfor må militæret
være kompakt, men moderne og effektivt. Men vi bruker allerede ganske mye,
utgiftene har økt til over 3 % [av BNP]. Hovedposten på årets budsjett går
nettopp til forsvarsutgifter. Dette vil gradvis reduseres til 2,7 – 2,8 %. (…)
USA har større forsvarsutgifter enn alle andre land har til sammen».
Dette sitatet har absolutt ingen rot i virkeligheten. Av BNP
brukte Russland 5,4 % i 2016, noe som er betraktelig høyere enn USA (3,3 %), og
betydelig høyere enn for 10 år siden (3,4 %). Og samtidig som utgifter til
helsetjenester på den andre siden synker (fra 4 % til 3,5 %), fortsetter
forsvarsutgiftene å øke, uavhengig av den økonomiske krisen.
Det russiske hæren er dessuten verken kompakt eller moderne.
Antall personell i Russlands væpnede styrker fortsetter å vokse, og har
allerede passert 1 million eller 0,7 % av befolkningen, noe som er nesten
dobbelt så mange som i USA (0,4 % av befolkningen eller 1,3 millioner). En
betydelig andel av disse militære tjenestemennene er rekrutter. Russland ligger
også mer og mer bakpå i utviklingen av militær teknologi, blant annet innenfor
avanserte felt som militær luftfart.
Angående USAs forsvarsutgifter; for det første utgjør de kun
36 % av verdens samlede forsvarsutgifter, og for det andre har denne andelen
sunket med nesten 5 % de siste årene.
9. Om Odyssevs og det gylne skinn
Oliver Stone:
Jeg prøver å forestille meg Sotsji 400 år før vår tidsregning. Hvordan så det
ut da?
Vladimir
Putin: Det var her Odyssevs gikk for å finne det gylne skinn.
For det første seilte ikke Odyssevs etter det gylne skinn.
Det var det argonautene som gjorde. For det andre tok verken
Odyssevs eller argonautene veien forbi Sotsji.
10. Om at Ukraina fikk det vanskelig etter uavhengigheten
For
første begynte fallet i levestandard i Ukraina lenge før uavhengigheten, den
var snarere en årsak enn en virkning. For eksempel, ministerrådet i
Sovjetrepublikken Ukraina informerte ministerrådet i SSSR allerede i 1989 om
problemer med tilgang på mel og kornprodukter, og dette til tross for at
Ukraina alltid hadde vært landets største leverandør av korn. Det er også verdt
å minne om at den ble gjennomført en folkeavstemming i Ukraina den 1. desember
1991 hvor 84 % av republikkens innbyggere deltok, og 90,3 % av disse stemte for
uavhengighet. Det så ut til at befolkningen ikke følte seg altfor bekvem som en
del av SSSR.
Det
er heller ikke sant at situasjonen var den samme under alle regjeringene. Like
etter «Orangerevolusjonen» begynte økonomien å vokse raskt. BNP økte fra 50
milliarder dollar i 2003 til 180 milliarder dollar i 2008.
11. Om
samarbeidsavtalen med EU
«I 17 år har vi forhandlet med EU om
WTO-medlemskap, og så får vi plutselig vite at Ukraina og EU holder på å
signere en samarbeidsavtale, og at ukrainske markeder skulle åpnes opp
fullstendig. På denne måten fikk EU komme inn med sine varer på vårt
territorium uten noen form for forhandlinger. Vi sa: Hvis Ukraina har bestemt seg
for å handle på denne måten, så er det deres valg og vi respekterer det, men vi
trenger ikke betale for dette valget. Hvorfor skal folk som bor i Den russiske
føderasjonen måtte betale for noe ukrainske myndigheters har valgt å gjøre? Vi
foreslo for våre europeiske partnere å holde tresidige forhandlinger, noe de avviste
bestemt. De sa at vi ikke hadde noe med det å gjøre».
For
det første er det ikke så veldig tydelig akkurat hva det var «folk som bor i Den
russiske føderasjonen måtte betale for». Tollreduksjonen ville gjort europeisk
import billigere for innbyggerne, noe som ville være nyttig det øyeblikket
inflasjonen skjøt i været. Hvis noen hadde fått problemer, så var det ikke
forbrukerne men produsentene (i et lengre perspektiv kunne det faktisk vært positivt).
For
det andre avviste ikke EU og Ukraina å forhandle med Russland, forhandlingene fortsatte til og med etter at Russland hadde ledet styrker inn i
Ukraina og blitt gjenstand for sanksjoner. Dessuten, den 27. juni 2014 erklærte
den tyske forbundskansleren Angela Merkel at den økonomiske delen av avtalen
mellom EU og Ukraina ikke ville tre i kraft like etter inngåelsen, men først
etter forhandlinger med Russland.
12. Om at demonstrantene skjøt på hverandre under Maidan
Vladimir
Putin: Opptøyene startet like etter at Janukovitsj hadde erklært at han måtte
utsette samarbeidsavtalen med EU. (…)
Oliver Stone:
Antallet drepte blant politiet og innbyggere viser at politiet ikke svarte med
å skyte, de avsto fra det, Janukovitsj kalte dem tilbake. Det fantes en antagelse den gangen om at det var skarpskyttere som skjøt både mot politi og folk for å skape den
uroen som trengtes for å kunne gripe makta.
Vladimir
Putin: Det er fullstendig korrekt. Janukovitsj ga ikke noen ordre om å gripe
til våpen mot demonstrantene.
La oss begynne
med at Maidan-demonstrasjonene begynte etter at Janukovitsj hadde avslått
eurosamarbeidet i bytte mot et løfte fra Putin om 15 milliarder dollar og
rabatt på gass. Det var på ingen måte opptøyer. Opptøyene startet etter at
Janukovitsj prøvde å bryte opp demonstrantene med makt. «Berkut» («Den gylne
Ørn», ukrainsk spesialpoliti – 2014, overs. anm.) banket opp studenter som
hadde samlet seg på Maidan-plassen (vi minner forresten om at sjefen for
«Berkut» i Kiev nå leder oppbryting av fredelige demonstrasjoner i Moskva):
Dessuten,
dersom «antallet
drepte blant politiet og innbyggere» viser noe,
så viser det nettopp at det var politiet som skjøt på innbyggerne, og ikke
motsatt: av de 106 drepte på Euromaidan var kun 19 polititjenestemenn.
Det er forbløffende at Putin og Stone forteller med en slik
skråsikkerhet om påståtte «tilbakekalte politifolk» som «avsto» fra å skyte. Det
at «Berkut» skyter på forsvarsløse aktivister, er jo faktisk dokumentert via
utallige videoer fra ulike vinkler. Ikke minst klarte særlig fortvilte
journalister å intervjue «berkutere» i det øyeblikket da de skjøt på sine egne
medborgere.
Når det gjelder Stones og Putins konspirasjonsteori om skarpskyttere,
så kan den lett rettes tilbake mot Kreml. Provokatører «som skjøt mot begge
sider», hvis de nå fantes overhode, kunne med like stort hell håpe på at skytingen
ville provosere folkemengden til å gå til angrep, like mye som at den ville
provosere politiet til å bryte opp demonstrasjonen med makt (husk at i løpet av
Euromaidan ble Janukovitsj gjentatte ganger beskyldt av russiske tjenestemenn
og propagandister for å ta på demonstrantene med silkehansker; de mente
Maidan måtte brytes opp med makt).
13 Om at Janukovitsj ikke flyktet
Oliver Stone:
I amerikanske medier ble det sagt at Janukovitsj flyktet fra Kiev.
Vladimir
Putin: Ja, ja, ja. Det er en versjon som brukes for å rettferdiggjøre
statskuppet. Han trengte bare å reise til den nest største byen til et
innenrikspolitisk arrangement, før bevæpnede folk tok over presidentens
administrasjon.
Hvis det stemmer at Janukovitsj plana å delta på et
«innenrikspolitisk arrangement» den 19. februar, så er det litt merkelig at han
tok med seg kofferter med penger og verdier, og i tillegg flere varebiler med
private ting (dette ble fanget opp av skjulte kameraer). Forresten dukket ikke
Janukovitsj opp på noe «arrangement».
Når det gjelder overtagelsen av boligen (hvor det forresten
ble oppdaget en mengde beviser for massiv korrupsjon), så skjedde dette først
den 23. februar. Innen den tid var Janukovitsj allerede i Russland. Etterpå flyttet han
fra Russland til Krim. Dette plumpet forresten Putin ut med under et intervju,
da han sa: «Dagens etter hjalp vi ham med å flytte til Krim som på dette
tidspunktet fortsatt var en del av Ukraina». Hvis det var sant at Janukovitsj
all denne tiden var Ukrainas egentlige legitime president som befant seg «på et
arrangement» i Kharkov, hvorfor trengte han da hjelp fra Russland for å komme
seg til Krim?
14. Om bortføringer og sikkerhetstjenester i Donbass
«I det området
som kalles Donbass, hvor Donetsk og Lugansk er de to største byene, anerkjente
ikke folket dette statskuppet. Først forsøkte man å arrestere dem med hjelp av
politiet, men så gikk politiet ganske fort over på deres side. Så tok de i bruk
de sentrale sikkerhetstjenestene og kidnappet folk om natta. Naturligvis tok
folk i Donbass til våpnene etter dette».
Kronologien her er helt korrekt, men bare hvis meningen snus
på hodet. Donbass hadde faktisk sin egen Euromaidan. Men i begynnelsen ble folk
arrestert av politiet og banket opp av «titusjker» (leiesoldater som støttet
Janukovitsj). Putin har helt rett i at sikkerhetstjenestene begynte på handle etter dette. For eksempel overtok de administrasjonsbygningen i Kramatorsk og rev
ned det ukrainske flagget. På filmen lyder hvordan en av «de små grønne
mennene» roper «Hold dere bak fortauskanten!». («Za porebrik», ordet for fortauskant
brukes kun i Sankt Petersburg, overs. anm.) Man kan derfor gjette seg til
hvilken russisk region han hadde reiste til Ukraina fra.
Så begynte de å bortføre aktivister, slik Putin også
forteller. Men noen ble også drept, slik som parlamentsmedlem Volodymyr Rybak
da han prøvde å sette flagget tilbake på plass.
Senere ble liket hans funnet i elva, med spor etter tortur.
Her en avlyttingsinnspilling hvor FSB-mann Igor Girkin (han kom til Ukraina som
en del av en kampgruppe som ble finansiert av forretningsmannen og
Kreml-supporter Konstantin Malofeev) snakker om at de må gjemme liket av
Rybak.
Til slutt tok faktisk folk i Donbass, som i hele Ukraina, til
våpnene (også her har Putin rett), og dannet frivillige bataljoner. Men det var
vanskelig å stå imot den russiske hæren. Som Putin helt riktig bemerker, tok de
blant annet i bruk stridsvogner og rakettkastere. Noen ganger (men dette
snakker ikke Putin om) ble det til og med bruk rakettkastere fra Russlands
territorium. Stone og Putin unngikk også episoden med Boing MH17 som ble skuttned av Buk 53. luftvernbrigade.
15. Om legitimiteten av folkeavstemmingen på Krim
«Det var ikke
vi som besluttet å innlemme Krim. Det var folk som bor på Krim som besluttet at
de skulle innlemmes i Russland. Parlamentet som er valgt etter ukrainsk lov, det
er Krims fullstendig legitime parlament, kunngjorde folkeavstemmingen. Krims
parlament stemte med et overveldende flertall for innlemmelse i Russland».
Den ukrainske konstitusjonen innebærer ikke at regioner har
mulighet til å gjennomføre folkeavstemminger om løsrivelse. Heller ikke den
russiske konstitusjonen tillater dette. Foruten det, i tråd med Putins nye
lovgivning føres det straffesak mot russiske borgere bare for å ha diskutert
muligheten av slike folkeavstemminger. Til eksempel ble formannen for Det
tartarske samfunnssenter Rafis Kasjapov, som tok til ordet for å
returnere Krim til Ukraina, dømt til tre års fengsel i september 2015 for«oppfordring til separatisme» (teksten sier «to års fengsel», men flere andre
kilder oppgir tre år, overs. anm.).
Vladimir Putin vet utmerket godt at folkeavstemmingen på Krim
var ulovlig. Da han selv ble president for første gang, var jo nettopp kampen
mot separatistene i Tsjetsjenia på sitt mest intensive. Den gangen kom det
ikke på tale med noen folkeavstemming. Det var heller ingen som skammet seg
over å bombe boligstrøk.
Når Putin snakker om de parlamentsmedlemmene på Krim som
stemte for løsrivelse, så glemmer han å fortelle hvor mange av disse som gjorde
det frivillig. Det har imidlertid Igor Girkin fortalt om: «Jeg så ingen støtte
fra styresmaktene i Simferopol hvor jeg befant meg. Det var militsen som samlet
sammen parlamentsmedlemmene og jaget dem inn i salen for at de skulle fatte
vedtak (om Krims innlemmelse i Russland). Jeg var en av lederne for militsen».
16. Om det russiske militærets handlingene på Krim
«I henhold til
avtalen (Kharkiv-avtalen, overs.anm.) hadde vi rett til å ha 20 000
personell, og enda litt flere, i vår militærbase på Krim, for å sikre arbeidet
til de representative myndighetene, Krims parlament. Det var for at parlamentet skulle kunne samles og gjennomføre de tiltak som loven foreskriver… Vi har aldri
deltatt i kamphandlinger, ingen har skutt noen, ingen har drept noen».
For det først er ikke dette den eneste avtalen som er inngått
med Ukraina. I henhold til Budapest-memorandumet overtok Russland kontrollen
over Ukrainas atomvåpen (omtrent hvert femte stridshode i den landbaserte delen
av den strategiske triaden befant seg mot slutten av 1991 i Ukraina) i bytte
mot å garantere for Ukrainas territoriale integritet og å respektere landets
suverenitet.
For det andre hadde Russland faktisk rett til å ha tropper i
militærbasen på Krim. Men det var ingen avtale som ga tillatelse til å bruke
disse troppene for å sikre administrative bygninger og militære anlegg, og
det var nettopp hva de gjorde.
17. Om at Churchill likte Stalin
«Demoniseringen
av Josef Stalin er en av angrepsmetodene mot Sovjetunionen og Russland. (…)
Winston Churchill var en skarp Sovjet-kritiker. Men da andre verdenskrig begynte,
var han en brennende tilhenger av samarbeid med Sovjetunionen, og han kalte
Stalin en stor militær leder og revolusjonær. Etter krigen var det som kjent
Churchill som sparket i gang den kalde krigen. Men det Sovjetunionen testet sin
første atombombe, var det ingen ringere enn Winston Churchill som artikulerte behovet for sameksistens mellom de to systemene. Han var en svært fleksibel
person. Men jeg tror at han i sitt hjerte aldri endret sin holdning til Stalin».
La oss begynne med at da andre verdenskrig begynte, ville det ha
vært vanskelig for Churchill å ta til ordet for et samarbeid med SSSR ettersom
Molotov-Ribbentrop-pakten allerede var inngått, og mens sovjetiske tropper gikk
i parader sammen med nazistene, holdt tyske tropper på med å synke britiske
skip, før de satte i gang med å bombardere London.
Når det gjelder ideen om fredelig sameksistens så var det
ikke Churchills, men nettopp Stalins forslag. Dagen før den Internasjonale
økonomiske konferansen i Moskva 1952 sa Stalin følgende i et intervju med
ledende amerikanske publikasjoner: «En fredelig sameksistens mellom kapitalisme
og kommunisme er fullt mulig hvis det finnes et gjensidig ønske om samarbeid,
hvis man er beredt til å oppfylle de forpliktelser man har påtatt seg, og ved
overholdelse av prinsippet om likhet og ikke-innblanding i andre staters indre
anliggende».
18. Om at Russland nesten har beseiret IS
«Det
omtrentlige antallet terrorister i IS er 80 000 mennesker. 30 000 er
utenlandskrigere fra 80 land i verden, deriblant Russland. (…) Våre flygere
utfører i gjennomsnitt mellom 70 og 120 bombenedslag i døgnet, mens den
internasjonale koalisjonen som ledes av USA utfører mellom 2 og 5».
Russland har formelt drevet krigføring i Syria siden
september 2015, altså mer enn 600 dager. I april 2017 kunngjorde sjefen for det
operative hoveddirektoratet ved generalstaben for Russlands væpnede styrker,
Sergej Rudskoj, at siden begynnelsen av operasjonen i Syria har de russiske
luft- og romstyrkene (VKS) gjennomført mer enn 23 000 flyangrep og rundt
77 000 nedslag mot terroristmål, noe som passer perfekt med Putins
beregninger over antall nedslag per døgn.
Samtidig meddelte Russlands forsvarsdepartement i desember
2015 at antallet IS-krigere utgjør 60 000 mennesker. Dette blir merkelig. Hvis hvert av de russiske flystyrkenes
bombenedslag hadde drept i det minste en terrorist, så skulle den siste av dem
allerede ha blitt drept for flere måneder sider. Ifølge Putins vurderinger har
imidlertid antall krigere økt med 20 000 i løpet av den russiske
operasjonen.
Altså, enten overdriver Russland sterkt antallet egne
luftangrep, eller så er kampanjen, mildt sagt, ineffektiv (det første utelukker
forresten ikke det andre).
19. Om at FSB ikke overvåker innbyggerne
Oliver Stone:
Driver Russland med overvåking av sine egne borgere, slik som i USA?
Vladimir
Putin: Vi er bedre enn USA fordi vi har ikke slike tekniske muligheter. Hvis vi
hadde det, så ville vi kanskje vært slik som dere. For det første bruker USA
enorme pengesummer på etterretningstjenestene. Vi kan ikke tillate oss noe
slikt. Og etter, du vet, etter perioden med SSSR og total kontroll, motsetter vi oss nå sterkt at etterretningstjenestene skal få fare frem som de vil.
(…)
Oliver Stone:
Vi snakket om overvåkning sist. Masseovervåkning. Jeg fikk inntrykk av at du var imot dette og fordømmer amerikanerne for sin bruk av overvåkning. Jeg har vært her
flere ganger siden. I mellomtiden har en lov kalt «Storebror-loven» som
tillater masseovervåkning, blitt vedtatt og signert. Jeg er
overrasket. Snowden som befinner seg her, var imot det.
Vladimir
Putin: Snowden avslørte nettopp overvåkning, deriblant av andre lands ledere og
av allierte. Den loven som vi har vedtatt handler om nødvendig langvarig
informasjonslagring for selskaper som driver med Internett, telekommunikasjon
osv. Samtidig kan etterretningstjenester eller politimyndigheter få tilgang til
vesentlig personlig informasjon, men bare ved en rettslig avgjørelse.
Her
berører Putin et sårt punkt hos Oliver Stone. Han har som kjent lagt en film om
Snowden fordi han mente at etterretningstjenestene, gjennom å overvåke sitt
eget lands borgere, overskrider sine fullmakter og bryter med sivile
rettigheter. Stone regnet Putin som sin allierte i dette spørsmålet, men så
vedtas plutselig «Jarovaja-loven».
Det
hadde uansett ikke utgjort noen særlig forskjell om loven ikke hadde blitt
vedtatt ettersom SORM-2-systemet har operert i Russland siden år 2000. Det gir
etterretningstjenestene direkte tilgang til alle teleselskaper og
internettleverandører. I realiteten er ingen rettslig avgjørelse påkrevd, slik
Putin snakker om.
I desember 2015 fattet den Europeiske
menneskerettighetsdomstolen vedtak i saken om russisk lovgivning vedrørende SORM. Domstolen
slo fast med et enstemmig vedtak i Storkammeret at «de russiske lovbestemmelsene
som regulerer kommunikasjonsovervåking, ikke gir adekvate og effektive garantier
mot vilkårlighet og mot den risikoen for maktmisbruk som er iboende i ethvert
hemmelig overvåkingssystem og som er særlig høy i systemer hvor etterretningstjenester og
politimyndigheter via tekniske midler har direkte tilgang til all
mobilkommunikasjon». Lovgivningen bryter dermed artikkel 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.
Forskjellen mellom russiske og amerikanske
etterretningstjenester ligger her i at i Russland brukes informasjon, som er anskaffet via denne
formen for overvåkning, i kampen mot opposisjonelle. Opptak av
samtaler og skriftlig korrespondanse som faller i hendene på etterretningstjenestene, sendes videre
til Kreml-kontrollerte medier som bruker dem i sine «avsløringer». Den siste høyprofilerte
saken i USA, hvor denne formen for overvåkning ble brukt til politiske formål, skjedde
på begynnelsen av 70-tallet og er kjent som Watergate-skandalen som førte til
president Nixons avgang.
20. Om at Russland er et
demokrati
«Du snakket om tilgang til media. Vi har hundrevis av
TV- og radioselskaper. Staten kontrollerer dem ikke overhodet. Det er simpelthen
ikke mulig. Og angående flerpartisystemet og muligheten til å registrere
partier; det har vi nylig gjort enda enklere. Det er blitt så enkelt å
registrere en politisk organisasjon eller et parti at velgerne har fått et nytt
problem; det er vanskelig å finne frem i det politiske mangfoldet».
Dette russiske politiske
mangfoldet overgår all fantasi. Etter alt å dømme vil Putins konkurrenter ved
neste års presidentvalget på nytt være Javlinskij, Zjuganov og Zjirinovskij.
Dette trekløveret stilte som kandidater for første gang i 1996. To av The
Insiders reportere var enda ikke født, og det overveldende flertallet av de som
tok til gatene ved forrige protest, husker dette kun svært vagt, hvis det da
kan huske det overhode. Den mest populære kandidaten, Aleksej Navalnyj, er
fratatt muligheten til å stille siden han er tiltalt i en mengde straffesaker,
og sitter i dette øyeblikk bak lås og slå, i likhet med mange av sine
kampfeller.
Angående
påstanden om at staten «ikke kontrollerer» russiske TV-kanaler, så skrev The
Insider en utdypende sak om dette forrige uke. I realiteten kontrollerer
staten, direkte eller indirekte, alle føderale TV-kanaler og i praksis alle
store russiske publikasjoner og Internett-medier.
Når det gjelder registrering
av partier, så har det etter innstrammingene i lovgivningen ved Putin, blitt umulig å registrere et uavhengig parti, og Dmitrij Medvedevs
forsiktige forsøk på å liberalisere lovgivningen mot slutten av sin
regjeringstid, ble skrinlagt da Putin returnerte til presidentstolen. Et av opposisjonspartiene,
PARNAS, ble likevel registrert ettersom de med hell tok avslaget til Den
europeiske menneskerettighetsdomstolen. Men medlemmene fikk et hardt slag da en
av deres ledere, Boris Nemtsov, ble drept, en annen (Mikhail Kasjanov) ble
truet på livet, andre partiaktivister ble utsatt for kompromat, ulovlig
overvåkning (som ifølge Putin ikke fins) og trakassering (Vladimir Kara-Murza
ble forgiftet to ganger med et ukjent stoff og overlevde på mirakuløst vis).
Ifølge Freedom Houses
vurderinger var Russland i 1999 et «delvis fritt» land med 4,5 poeng (på en
7-poengskala hvor 7 er dårligste score). I dag har Russland 6,5 poeng (for
politiske rettigheter fikk Russland 7). Totalt 16 land har dårligere score. For
grad av ytringsfrihet (dette kriteriet ble innført i 2002) har Russland sunket
fra kategorien «delvis fritt» med 60 poeng (på et 100-poengsystem hvor 100 er
dårligst) til «ufritt» med 83 poeng.
 |
| Fra 2017-rapporten www.freedomhouse.org |
I Reportere uten grenser sin
rangering etter ytringsfrihet, får Russland 148. plass av 180. Land som
Sør-Sudan, Honduras, Pakistan, Zimbabwe, Kongo og De forente arabiske emirater
har ifølge rangeringen en friere presse enn Russland.
Oversetters merknader
*Noen som kan forklare hvordan 2200 X 3 = 26 000…???
**Jeg har ikke greie på finans, er ikke sikker på hva dette
betyr…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar