Sider

▼

onsdag 15. mars 2017

Oleg Kasjin om bløffmakerne på 8. mars

Grunndykk

Siden jeg var en av dem som lot meg lure av aksjonistbløffen i Kreml-tårnet den 8. mars, føler jeg meg forpliktet til å følge opp. Kule bilder innenfra Kreml av jenter med plakater, bannere og nødbluss fra Kremls murer spredte seg raskt i sosiale medier og uavhengige aviser. Neste dag viste det seg at et av bildene var fabrikkert. Journaliser, opposisjonelle og aktivister i Russland har reagert med avsky på løgnen.

Aksjonsledernes bilde av Uglovaja Arsenalnaja-tårnet, Znak
Det fotoshoppede bildet fra Uglovaja Arsenalnaja-tårnet var det mest spektakulære. Å komme seg inn på Kremls område er en ganske enkel sak. Det er jo en av Moskvas største
turistattraksjoner. Å klatre opp i tårnet er noe helt annet. Det er bevoktet og utilgjengelig for menigmann. Derfor var det også så oppsiktsvekkende. Da det kom fram at bilde var falskt, dukket bildet opp i sosiale medier i nye varianter. Her er et eksempel:

Feminisme og likestilling står svakt i Russland. Jeg har selv vært vitne til den utbredte, seige og heller ikke så veldig nylige forestillingen om at vestlige kvinner er ufeminine, mandige, umoralske og grove, et liksom antatt resultat av kvinnefrigjøring. Putin-regimet har de siste årene vendt seg i en tilsynelatende mer verdikonservativ retning for å lokke til seg støtte blant ultrakonservative miljøer. Uansett hvor instrumentell denne strategien er fra myndighetenes side, åpner det likevel for en politikk som ikke er særlig gunstig for kvinner, som til eksempel den nylig vedtatte loven om vold i hjemmet. Derfor er det positivt når russiske jenter og kvinner peker på konkrete urettferdigheter mellom kjønnene slik de gjorde i sitt «manifest». Men det er ikke positivt når misbruk og tull får anledning til å diskreditere gode saker som står så svakt i utgangspunktet, som kvinnebevegelsen spesielt, og opposisjonsbevegelsen generelt. Frie tenkere i Russland har lenge skjønt at statskanalene er fulle av propaganda og løgn. Kan de ikke stole på sine egne heller lenger? Og har aksjonister med dette begynt å kopiere Kremls metoder som om det er en helt legitim måte å tiltrekke seg oppmerksomhet på? 

I anledningen har jeg oversatt en kommentar av blogger og journalist Oleg Kasjin som reflekterer over feministaksjonene 8. mars, over den russiske opposisjonen, protestbevegelsen i 2011 – 2013, nettshamstere på Bolotnaja og andre pro-Kreml provokatører, russisk journalistikk, og over det å la seg lure av folk som dukker opp ingenstedsfra.

Feminister og fotoshop: hvorfor det ble så kleint for alle

 Znak.com
Oleg Kasjin, 14. mars 2017

Oleg Kasjin oppsummerer den politiske bløffen

Den 8. mars gikk en stor gruppe med feminister inn på Kremls område og gjennomførte en protestaksjon. Aktivistene brettet ut bannere, de tente nødbluss, og de ropte sannsynligvis slagord. Men vi kunne ikke høre slagordene fordi vi fulgte aksjonen via fotoreportasjer i vanlige og sosiale medier. Dette var mest imponerende bildet: På Uglovaja Arsenalnaja-tårnet hang jentene ut en plakat hvor det stod «Den nasjonale ideen – feminisme». Ingen har noen gang før hengt plakater fra Kremls tårn. Det så utrolig kult ut – et nytt kapittel i den russiske protestbevegelsens historie.

Etter et døgn viste deg seg at det ikke var en protestbevegelse, men en bløffmakerbevegelse. Det var ingen plakat på tårnet. Fotografiet var fabrikkert i fotoshop. Lederne av aksjonen lot først som om de hadde blitt lurt av noen ukjente aktivister. Etterpå ble det klart at det ikke fantes noen ukjente aktivister, og at det var aksjonens hovedleder Leda Garina som stod bak fotoshop-spøken. Det er uvisst hvorfor hun trengte å gjøre dette. Hun har flere ganger kommet med nye forklaringer. Det ble tydelig at hun løy. Men bare fanden vet hvorfor.

Saken har ikke blitt avsluttet. Da feministaksjonen ble fortrengt til fordel for andre spennende nyheter, var det nok en lettelse for alle. Fotoshop-saken har også stilt andre i en klein situasjon – de ekte aksjonistene i Kreml, journalister som belyste saken, og de som den første dagen ble henrykt eller forarget over plakaten i tårnet. Derfor var det nok behagelig for alle å glemme det som hadde skjedd så fort som mulig uten at noen rester ble liggende igjen. Å bare ta og sette en strek over denne morgenen, disse slagordene, denne aksjonen. Det er nok det mest riktige å gjøre.

En gang var jeg hekta på å jakte etter såkalte murzilker, et merkelig ord fra vokabularet til Live Journal-blogger Dmitrij Galkovskijs lesere (man trodde at blant hans mange kommentatorer, var en stor del av dem virtuelle, enten skapt av ham selv eller av hans fiender, for å skape en illusjon av en intens intellektuell kamp i kommentarfeltet). I begynnelsen av 2010-tallet ble dette nesten et politisk begrep. Protestbevegelsen var på toppen av den politiske moten. Det etablerte opposisjonelle aktivistmiljøet ble hver dag utvannet av nye personer. Man kunne bare gjette om man hadde å gjøre med en ekte revolusjonær dissident eller en Kreml-provokatør som hadde trengt seg inn i protestbevegelsen for å felle den innenfra. 

På et av folkemøtene på Bolotnaja var det noen i hamsterdrakter som dyttet seg fram i folkemengden. Den gangen var uttrykk som «netthamstere» eller «Navalnyjs hamstere» veldig populære. Og de som hadde kledd seg ut som hamstere, virket ikke så merkelige. Alle tok bilder med dem. De var med oppe på scenen. De var til og med i TV-programmer på TV Rain. Men de ville ikke vise ansiktene sine, så programmet ble en fiasko. Men dette viste seg snart å være et lykketreff for TV Rain, for ellers ville det skapt en utrolig klein situasjon. Inni kostymene var det selvfølgelig noen pro-Kreml aktivister, og noen dager senere demonstrerte de samme hamstrene utenfor den amerikanske ambassaden og krevde penger fra ambassadør McFoul for hans deltakelse i folkemøtene på Bolotnaja.

Disse hamstrene var klassiske og udiskutable murzilker. Og hvor mange kan det ha vært som ikke var like opplagte?  På det samme folkemøtet gikk det et lys opp for meg. De ringte fra radioen og spurte om situasjonen, og om det ikke var noen pro-Kreml provokatører på plassen. Vi fryktet virkelig provokatører. Det var mange rykter om folk i like klær eller med like hansker som kom for å sloss, sprenge noe osv. Dette var det mange som ventet på. Derfor var spørsmålet fra radioen faktisk interessant. Jeg så meg rundt – er det egentlig noen provokatører her? Og plutselig forstod jeg at jeg ikke kan svare på dette spørsmålet. I mengden var det mange mennesker i karnevalkostymer, hamstrene, den berømte eggemannen, folk med gøyale plakater, eller med noe fryktelig og oppblåsbart. Det var i det hele tatt alle mulige slags rare folk, og hver og en av dem kunne like gjerne være en representant for den unge, kreative protestungdommen som det den gangen var akseptabelt å beundre, eller en pro-Kreml aktivist som hadde kommet til Bolotnaja nettopp for å diskreditere møtet. «Er det noen provokatører på plassen?», spurte radioen. «Jeg vet ikke!», svarte jeg. 
Faktisk vet vi fortsatt ikke hvem vi egentlig var. Hamstrene var provokatører, men de tilstod dette selv. Men hvem var så denne eggemannen? En byoriginal? En kreativ aktivist? Eller var det faktisk en fra «Nasji» som var sent til Bolotnaja for å spionere og provosere?

Etter enda flere folkemøter skjønte jeg en ting til: hvis det er umulig å skille en pro-Kreml provokatør fra en anti-Kreml aktivist uten spesielt teknisk utstyr, så er det kanskje heller ingen forskjell mellom dem? De er ombyttbare. De kan forvandle seg fra den ene til den andre og tilbake igjen. De gjør det samme på denne siden av barrikaden som de gjorde på den andre. Så, hvilken forskjell er det da? Man kan legge hva som helst i et slagord som «Vi var her og vi kommer igjen». Det er ikke et slagord som betyr noe. Det har i det hele tatt ingen mening. Og hvis det ikke er noen mening, betyr det da noe om vi har å gjøre med en provokatør eller ikke? På sett og vis var alle her provokatører, inkludert meg selv. På det siste folkemøtet sang jeg og sa til meg selv at jeg ikke lenger kommer til å gå på disse møtene.

Jeg kan ikke kalle meg den mest sosiale eller omgjengelig journalisten i min generasjon. Men jeg kan si dette. Jeg kjenner alle Moskva-journalister som er verdt å kjenne, om ikke personlig, så via et par håndtrykk. Det er en svært liten samfunnsgruppe som generelt står til full beskuelse. Folk studerer. Folk blir voksne. Folk skifter arbeidsplass, skifter overbevisninger, til og med yrke. Men hvis du setter deg som mål å skrive ned på et eget ark alle du kjenner, så blir det nesten en oppslagsbok over Moskvas journalistikk i 2000- og 2010-tallet. Når det starter et nytt prosjekt, eller når et gammelt, kaputt prosjekt fylles med nye folk, så kan vi nesten gjette nøyaktig hvem vi kommer til å se i den nye redaksjonen. De er faktisk ikke mange, og de beveger seg i bane mellom «Kommersant, «Vedomosti», «RBK», andre går fra «Moskovskij korrespondent» til «Vetsjernjaja Moskva» og etterpå til den fornyede «Lenta.ru». Og en tredjedel som vi en tid ikke har hørt noe om, kommer garantert til å dukke opp i «Otkrytaja Rossijas» nye prosjekter. Det skjer ikke at det plutselig dukker opp en ny sjefsredaktør som sier: «Vi skal skape en ny type media med nye folk», og at disse folkene faktisk er nye. Selv når de er studenter, er det alltid klart hvor disse studentene kommer fra. Kontaktene beregnes umiddelbart, hvem som er venn med hvem, hvem som underviser hvem, og hvem som leser hva på sosiale medier. Det er alltid kjent hvem som i dette øyeblikk sitter uten jobb, og disse folkene dukker stadig opp i nye prosjekter, nettopp fordi det ikke dukker opp noe nytt der.
Men hvis det plutselig dukker opp noe helt nytt og mystisk, bokstavelig talt ingenstedsfra, så kan du vedde på at vi har å gjøre enten med en søppelhaug av murzilker (slike dukket også ofte opp da Bolotnaja var på sitt høydepunkt) eller med noe forsettlig idiotisk som kommer til å falle sammen etter noen måneder uten at noen legger merke til det. En person som kommer ingenstedsfra, viser seg nesten i alle tilfeller å enten være et null eller en total slyngel som vi ikke vet noen ting om fordi vi instinktivt bestreber oss på å ikke interessere oss for slynglenes verden. Ethvert naturtalent er på en eller annen måte alltid synlig før han viser seg som et naturtalent. Det er en lov.

Denne loven gjelder på samme måte for aktivister som for journalister. Eduard Limonovs parti som på 2000-tallet ble protesttrendens lovgiver, hadde eksistert siden starten av 90-tallet. Partiet oppdro en hel generasjon mennesker som nå befinner seg i et landskap som strekker seg fra «Otkrytaja Rossija» til DNR (=Folkerepublikken Donetsk, overs. anm.). Jeg var øyevitne til noen av aksjonene deres, og vet derfor litt om dem – hvor de kom ifra, hvorfor de var nettopp slik de var og ikke annerledes, og til og med diktene som nasjonal-bolsjevikene leste høyt for hverandre hos politiet (fordi jeg leste også disse diktene der sammen med dem). Det finnes høyreradikale og høyre-ikke-radikale. Noen av dem var i stand til å drepe advokat Markelov og journalist Baburova, men for noen går det en grense – å gå i «Russisk marsj» en gang i året. Det finnes et pro-Kreml felleskap som også er mer eller mindre tydelig. I TV-programmene om DianaSjurygina var det en sånn en, Pjatnitskij. Jeg husker ham, delegaten fra LDPR (=det liberal-demokratiske partiet, overs. anm.). For tolv år siden var han på en «Nasji»-leir utenfor St. Petersburg. Det betyr at dette mennesket ikke har materialisert seg rett ut av luften. Det finnes beviser for hans tidligere eksistens. Aktivistenes verden har et sluttpunkt, vi lærer og forstår den. Det er mer eller mindre klart hva enhver er i stand til å gjøre og hva man kan forvente av ham. Hvis noe er uforståelig eller ukjent, så må vi åpenbart bruke den samme antagelsen – den som kommer ingenstedsfra er enten et null eller en slyngel. Og hvis det ikke er slik, så må de bevise at det ikke er slik. 

NASHA VICTORY 2
Ungdomsbevegelsen Nasji, Moskva 2010.
By Dmitry Tretiakov (Own work) [Public domain or CC BY-SA 3.0
(http://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0)], via Wikimedia Commons
De første døgnene, før det var kjent at aktivistene hadde laget plakaten i tårnet i fotoshop, var det ingen som spurte hva slags aktivister dette var, hvem som kjente dem, og hva vi visste om de, om det fantes troverdige folk som kunne gå god for dem. Kommentarer fra gamle nasjonal-bolsjeviker om at plakaten i Kreml-tårnet hadde vært en uoppnåelig drøm i sin tid, ble oppfattet som et bevis på de ukjente feministenes utrolige kulhet. Personen med plakaten i tårnet, om den er reell eller falsk, er ikke noe annerledes enn hamstrene på Bolotnaja. Ingen vet hva som skjuler seg der under hamsterkostymet. Men dette er konklusjoner jeg lager i retrospekt. Også jeg skrev den 8. mars «Wow, de klatret opp» uten at det falt meg inn at ingen hadde klatret noen sted. 

Når du havner i en felle, må du trekke noen konklusjoner for å ikke falle i den en gang til. Og disse konklusjonene gjelder ikke bare de menneskene som vi snakker om, men også om slagordene som disse menneskene kommer med til oss.

Man kan også gå til Kim Jong-un med feministplakater. Han kommer sikkert til å bli overrasket. Landet hans er viklet inn i piggtråd. Slektningene hans blir drept i all offentlighet i utlandet. Han har missiler. Han har totalitarisme. Hva har kvinner med dette å gjøre?

Sånn er det også i Russland. I Russland har man tilranet seg makt. Russland fører skitne kriger. I Russland er det tortur i fengslene og drap hos politiet. I Russland er Tsjetsjenia. I Russland finnes det ikke parlament og domstoler. Hvordan kan dere med dette som utgangspunkt late som at «Den nasjonale ideen – feminisme» er det mest interessante å henge på Kremls tårn? Det er i dette øyeblikket, når man har fortalt seg selv små løgner, at man blir sårbar for alle de andre løgnene som avsløres senere på ettermiddagen når det med fotoshoppen blir kjent. Provokasjonen med fotoshop påkalte sannsynligvis en slik kleinhet fordi disse samvittighetsløse feministene lurte dem som, også uten disse feministene, alltid er villig til å la seg lure og heller ikke bekymrer seg på grunn av det. Og den som er villig, vil alltid få det han ønsker seg. 

Oversatt fra Znak.com

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar