Sider

lørdag 2. april 2022

Putins endelig slag mot virkeligheten

Grunndykk
Publisert i Meduza 1. mars 2022
Skrevet av Maksim Trudoljubov
Oversatt og publisert med tillatelse fra forfatteren 

Hvordan ble krigen mot Ukraina i det hele tatt mulig? Maksim Trudoljubov mener at svaret er å finne i den alternative politiske virkeligheten, som de siste årene har blitt oppkonstruert i Russland ved hjelp av løgner, manipulasjon og desinformasjon. Den fremstod så dårlig gjennomført at man umulig kunne forestille seg at noen faktisk trodde på den, ikke engang de som selv har skapt den. Men det var det visst likevel noen som gjorde. Og han heter Vladimir Putin.

Plakat ved den russiske ambassaden i Boris Nemtsovs gate i Praha
26. februar 2022
Bilde: Jiří Sedláček, CC BY-SA 4.0, via Wikimedia Commons

I alle Putins år ved makten har det russiske lederskapet ført en innbitt og militant kamp mot den offentlige virkeligheten. De politiske administratorene (ja, de er administratorer og ikke politikere, ettersom ingen har valgt dem) har forfulgt alle former for uavhengighet og fordrevet aktivister, politikere og journalister med egne meninger ut av det offentlige rom. Deres plass ble overtatt av rollefigurer som hadde til oppgave å etterlikne engasjement og å skape et blendverk. Presidententadministrasjonens «managere» la vinn på å forvandle ethvert selvstendig parti, lag og organisasjon til kunstige, styrte «celler».


Hvordan ødeleggelsen av samfunnet fører til krig

Alt ekte engasjement har blitt erklært fremmed, utenlandsk, ekstremistisk, og til og med «terroristisk». Tenk på nettverket som Aleksej Navalnyj har bygget opp – en organisasjon med mål om å drive en politisk og ikke-voldelig kamp mot regimet, og som derfor i praksis ble erklært «kriminell».

Managerne har klart å ødelegge samfunnet på imponerende vis. Men la oss ikke glemme at denne «suksessen» har blitt oppnådd ved å drepe, undertrykke og fortrenge folk ut av landet. De ansiktsløse administratorene, som til ulike tider har jobbet under de politiske sjefene i Kreml – Vladislav Surkov, Vjatsjeslav Volodin, Sergej Kirijenko – har utført denne utrenskingen i tett samarbeid med sikkerhets- og etterretningstjenestene. Resultatene av dette er intet mindre enn grufulle.

Tenk på alle de arresterte aktivistene. Tenk på dem som har blitt tvunget ut av landet, og på dem som har oppgitt sitt samfunnsengasjement etter en nøktern vurdering av alle farene det innebærer. Tenk på alle de drepte politikerne, journalistene og samfunnsengasjerte menneskene, hvem som enn står ansvarlig for deres død.

Putins administratorer ville ikke bare styre sivilsamfunnet, men også sportsresultater. Den gode sportsåndens logikk ble knust til støv – lederen trodde åpenbart ikke på den. Russisk sportsutøvere må for enhver pris være bedre enn alle andre. Derfor ble konkurranse erstattet med et dopingprogram designet til å gi lederen et bilde av stormende suksess. Vinter-OL i 2014 ble et prosjekt som skulle garantere seier. Kontrollen med lekene ble til slutt avslørt av en avhopper, tidligere leder for antidopinglaben i Moskva, Grigorij Rodtsjenkov. Takket være ham har vi i dag et detaljert bilde av denne skammelige affæren.

Forbryterske metoder egner seg dårligere til å skape enn til å ødelegge. Derfor fremstod Putins teater som en åpenbar fiasko når det gjaldt å konstruere et dødt alternativ til det levende samfunnet. De som gjorde oss til «de andre» (til «utenlandske» eller «uønskede») har til syvende og sist aldri skapt noe selv, på eget initiativ, av kreativ inspirasjon eller etter eget hjerte. Nettopp derfor har de ikke greid å skape «sin» samfunnssfære – sitt offentlige rom for diskusjon, sin politikk, sin troverdige analyse, sosiologi og statsvitenskap, sin opposisjon og sin presse.

Den alternative virkeligheten ble et vrengebilde av et levende offentlig rom: Det var klovner i stedet for politikere, imitasjoner i stedet for sivile organisasjoner, propagandister i stedet for journalister og analytikere. Det var lett å leve med: Det var bare å la være å stemme på klovner, la være å lese kommentarene til falske analytikere, la være å høre på Dmitrij Kiseljov og Vladimir Solovjov – for de er jo bare rollefigurer blottet for en selvstendig mening. De er dårlige skuespillere som leser opp andres tekster, redskaper i et stygt politisk spill. Det var så dårlig forkledd at man var sikker på at det hele ville rakne så snart silovikenes maktgrep ble svekket. Årsaken til denne svekkelsen, dette trodde også jeg, ville være en naturlig prosess – en økonomisk krise, at lederen mistet oppslutning, et generasjonsskifte i maktapparatet.   

En krise skulle feie bort de kunstige figurene: «Politikerne» og «journalistene» (ja, i anførselstegn) skulle enkelt og greit forsvinne fra eteren; de er jo som roboter som bare fungerer så lenge de staten holder liv i dem. Russlands borgere skulle plutselig frigjøres fra bedraget og se kulissene styrte sammen. Tenk på slutten av Alice i eventyrland: Kongen, dronningen, ridderne og juryen viser seg bare å være en kortstokk. Eller slutten av Invitasjon til en henrettelse [roman av Vladimir Nabokov]: «En virvelvind virvlet opp støv, tøyfiller, malte trefliser, småbiter av forgylt gips, murstein av papp…»

Men i dag tar missiler, granater og bomber livet av ukrainere og russere på ekte. Den virvelvinden som nå raser over Ukrainas jord, er virkelig, og bitene og mursteinene er helt konkrete. Å ikke ta Putins alternative virkelighet på alvor var en utbredt holdning og en tragisk feiltakelse, som også jeg har begått. Følelsen av at politikken tilhørte en illusorisk virkelighet, var i seg selv et bedrag. Kulissene ble ikke smadret som forgylt gips, steinere var ikke laget av papp. Tvert imot: Det dårlig malte sceneteppet, malt av dårlig betale malere, antok fysisk form, ble dratt til sides og avdekket lidelse og død.

Jeg er dypt klar over at jeg selv har sviktet i mine forsøk på å rive ned kulissene, mens det fortsatt var mulig, før det ble krig. Jeg trodde de ville styrte sammen av seg selv.


Hvordan et verdensbilde kan ødeleggelse verden

Troen på at liv, samvittighet, talent og anerkjennelse er til slags, er en defekt holdning som fortjener forakt. Men det er ikke en uskyldig feiltagelse. Han som en gang i tiden overbeviste seg selv om at alt er til salgs, om at man kan okkupere og underkaste seg samfunnet, og i dets sted kjøpe seg sin egen virkelighet, har ikke bare ført sitt eget land, men hele verden mot katastrofen.

Ikke bare begynte han selv å tro på denne fiktive virkeligheten, han brukte den også som grunnlag for handlinger i den konkrete verden. Det er tydelig at planens hans om en kortvarig militæroperasjon i broderlandet var bygd på en fiksjon som han selv har skapt. Han forventet seg åpenbart at bruk av makt fra en «ekte» stat (det vil si hans stat) ville føre til en umiddelbar kollaps av den «falske» ukrainske staten. Han trodde han hadde å gjøre med en kulisse bygd på bestilling av fiendtlige krefter – amerikanerne og europeerne – et fiendebilde han har tegnet etter modell av seg selv. Han trodde visst at den kunstige «populariteten» hans skulle forvandles til ekte støtte fra folkets side. Han trodde at alle ville tro på påstandene om ukrainske «fascister» og på hans frigjøringsmisjon. Han lyttet vel til nikkedukkene omkring seg og antok at Russland var beredt på krig og sanksjoner.

Putin overbeviste seg selv om at det ukrainske samfunnet bare var et teater – et teater av samme ulla som det han selv, ved bruk av mord og trusler, har forvandlet sitt eget russiske samfunn til. Han trodde at ukrainerne – fra de menige på slagmarken til landets ledelse som han hater – skulle bli til en kortstokk og anerkjenne hans herredømme. Ukrainas president er en komiker, Kyivs borgermester er en bokser. Hvem tror de at de er? Det virker som han i fullt alvor trodde at han var psykologisk og moralsk overlegen Ukraina og hele den demokratiske verden. Hans defekte verdensbilde forblindet ham for det faktum at denne «overlegenheten» bare var en fiks idé skapt av hans egne hoffnarrer. TV-kanalene og avisene hans har i årevis hatt én oppdragsgiver og én mottaker – nemlig han selv. Han ble forgiftet av sine egne løgner.

Han har ikke noe moralsk overtak – ikke over noen. Hans overlegenhet er utelukkende militær.  Men for å realisere denne overlegenheten trenger man et klart oppdrag, klart fokus og troen på sin saks rettferdighet. Men dette finnes bare hos ukrainerne. Kanskje står han nå foran valget om å bruke alle de ødeleggelsesvåpnene han har til sin disposisjon. Noe som bare vil føre til mer lidelse og død, uten at det endrer noe som helst av betydning.

Putins krig mot virkeligheten burde ha forblitt hans private anliggende. Han kunne vært så forbitret og sint på hele verden som han bare ville. I stedet tvang han seg innpå det russiske folk med bruk av voldsmakt, manipulasjon og løgn. Han har brukt alle mulige midler for å oppnå «oppslutning» om seg selv. Ved å bunte det russiske samfunnet til seg selv med vold og trusler, har han nedverdiget sitt eget folk, som en gang i tiden kjempet side om side med ukrainerne i en rettferdig krig.

Han forgiftet ikke bare seg selv, men også hele Russland. Han predestinerte ikke bare seg selv, men også oss, russere og russiske borgere, til å bli foraktet av hele verden. Det vil ta mange år å overbevise verden om at «vi ikke er sånn», at «det ikke var oss». Og det vil ta oss mange år – etter at Putin er borte – å bygge et sivilsamfunn i Russland, fritt for politiske kulisser og fiksjon.

Moralsk sett har Russland tapt denne krigen bare ved å starte den. Uansett hva som skjer på slagmarken, har Russland tapt som en politisk, økonomisk og sosial enhet, som land, som et medlem av verdenssamfunnet. En gang i tiden pleide vi å assosiere ordet «krig», uten videre presisering, med Den store fedrelandskrigen. Nå har dette ordet fått en annen betydning. «Krigen», uten noen presiseringer og adjektiver, er fra nå av den krigen som han startet. Det er den katastrofen som han skapte, og som han gjorde meg og alle andre russere ansvarlige for.

***

Teksten ble først publisert på russisk 1. mars 2022 av den uavhengige nettavisen Meduza, som er basert i Riga, Lativa. Meduza er registrert av russiske myndigheter som «utenlandsk agent». Siden 3. mars 2022 har det russiske medietilsynet blokkert tilgangen til nettavisen på russisk territorium på grunn av krigssensuren. 

Maksim Trudoljubov er en russisk politisk kommentator, og senior fellow ved Kennan Institute, hvor han er redaktør for bloggen The Russia File. Han er også editor-at-large i Meduza, og har vært fast kommentator i The International New York Times siden 2013.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar