Dagen for nasjonal enhet

Grunndykk

Hva markerer vi egentlig den 4. november?

Ekho Moskvy, 4. november 2019

Historiker Tamara Ejdelman

Da Dagen for nasjonal enhet ble innført som offisiell høytidsdag, syntes det temmelig opplagt at det bare var en kompensasjon for den avskaffede høytidsdagen den 7. november*. Men den nye festdagen har allerede fått sine tilhengere og motstandere, den assosieres med de beryktede nasjonalistiske marsjene – både lovlige og ulovlige, og er i ferd med å bli en viktig begivenhet i starten av november. Så hva er det egentlig vi markerer denne dagen?

Polakkene overgir Kreml til fyrst Pozjarskij, Ernst Lissner

Kopi av ikonet Vår frue av Kazan

Vi markerer seieren som Minin og Pozjarskij sikret med sin frivillige hær i 1612, da de slo polakkene og besatte en stor del av Moskva. Den polske garnisonen søkte tilflukt i Kreml, men kapitulerte etter kort tid. Etter juliansk kalender ble seieren riktig nok sikret den 22. oktober, som etter gregoriansk kalender på 1600-tallet er den 1. november. Helligdagen den 4. november er dermed til dels en feiring av ikonet Vår frue av Kazan, som kirka etter gammel stil markerer den 22. oktober, som altså er den 4. november etter ny stil**.

Det er ikke så enkelt å skjønne seg på dette kronologiske krøllballet, men så er det vel heller ikke det som er det aller viktigste å diskutere på en slik dag. Hvorfor heter det Dagen for nasjonal enhet? Åpenbart fordi kjøpmannen fra Nizjnij Novgorod, Kuzma Minin, og fyrst Dmitrij Pozjarskij samlet seg en hær som bestod av mennesker fra «hele den russiske jord». Men var det virkelig en enhet? Hvorfor gikk da Den første frivillige folkehæren i oppløsing? Hvorfor drepte kosakkene Prokopij Ljapunov, som var en av hærførerne for de adelige styrkene? Hvorfor ville ikke de som kom sammen med Minim og Pozjarskij, slå leir ved siden av kosakkene?

Og dessuten – er nasjonal enhet kun noe som oppstår når det er nødvendig å gå til krig mot noen? I Den store urotiden fantes der utvilsomt en enhet på Den russiske jord, men hva bestod den av? I det moskovittiske tsardømmet hadde folk over flere år slått seg sammen – for å krige, og det var slett ikke bare mot polakkene. Falske-Dmitrijs tropper gikk til angrep på Godunov, Vasilij Sjujskij samlet folk i Moskva for å avsette og drepe Falske-Dmitrij I, Falske-Dmitrij II – «Røveren fra Tusjino» – prøvde med polakkenes hjelp å besette tronen, mens Ivan Bolotnikov forenet både kosakker, militære tjenestemenn og bønder – og dro for å kaste Sjujskij og forsvare «tsar Dmitrij» – ikke den drepte Falske-Dmitrij I, men polakkenes protesjé Falske-Dmitrij II. Er dette manifestasjoner av enhet – eller av splid?  

Eller kanskje enheten ikke manifesterte seg tydeligst i krigshandlingene, men heller i sivilsamfunnet? Stenderforsamlingene (zemskie sobory) spilte en enorm rolle i Den store urotiden – kanskje det var denne enheten som manglet så sårt i Rus? En enhet av representanter fra hele landet som løser statlige spørsmål?

***

I videoen tilknyttet innlegget utdyper Ejdelman betydningen av stenderforsamlingene:

Tamara Ejdelmann, kjermdump fra YouTube

«I urotiden fantes der en enhet som nettopp hadde begynt å ta form – en forbausende enhet, som ikke er spesielt typisk for landet vårt. I løpet av min fortelling har jeg flere ganger nevnt stenderforsamlingen – et rådgivende organ, men veldig innflytelsesrikt. De første stenderforsamlingene tok allerede form under Ivan den grusomme. Siden fikk de en utrolig stor innflytelse i urotiden. Men under de første Romanovene forsvant de gradvis. Forskerne er uenige om når den siste stenderforsamlingen fant sted, men den siste som vi er helt sikre på, er forsamlingen som fant sted i 1653, som tok beslutningen om at Ukraina skulle bli en del av Russland. Videre er det en diskusjon om der var flere forsamlinger eller ikke.

Altså eksisterte stenderforsamlingene i en hundreårs tid, og de hadde mest innflytelse i urotiden. Hva har dette med enhet å gjøre? Jo, stenderforsamlingene var en samling av ulike mennesker fra ulike befolkningsgrupper og fra ulike steder i landet. De kom sammen og løste spørsmål som var viktige for landet. I urotiden, eller før den, valgte stenderforsamlingen Boris Godunov, og mot slutten av urotiden valgte de Mikhail Romanov. Vi vet ikke om det valgte Sjujskij, men selv om han løy, var det fordi at han var nødt til å lyve om at forsamlingen hadde valgt ham. Altså hadde det en enorm betydning hva hele landet mente. Stenderforsamlingene, vel, kanskje ikke de erstattet tsaren akkurat, men de hadde i alle fall innflytelse på ham.

Etterpå ser hvordan det litt eller litt, ettersom Romanovene styrker seg, blir mindre og mindre behov for forsamlingene. De første tiårene etter urotiden lå landet fortsatt i ruiner, der var diverse gjenger av kosakker og polakker og røvere som reket rundt, man måtte slåss mot dem, det var veldig vanskelig å kreve inn skatter, hele landet var i kaos. Og da kom stenderforsamlingene sammen veldig ofte. Og de første tsarene, Mikhail Fjodorovitsj Romanov og sønnen hans Aleksej Mikhailovitsj, rådfører seg hele tiden med forsamlingene. Men siden, da det ble mer ordnede forhold, da de statlige organene styrket seg, da det begynte å danne seg det vi i dag kaller maktvertikalen, begynner Romanovene litt etter litt å sette de valgte organene til sides.

(…)

Det er karakteristisk at forsamlingene på en måte forvandler seg til supplikanter overfor tsaren, før de dør hen. Men i urotiden (jeg skal ikke bruke det nifse ordet ‘demokrati’, det kan overhodet ikke anvendes her selvsagt), som virkelig var en vanskelig tid, fullstendig sammenbrudd – da kom landet sammen. Folk kom sammen. Dette er, slik jeg ser det, ekte nasjonal enhet. Og ikke bare en enhet av tropper som kjemper mot fienden. Dessverre er det den sistnevnte formen for enhet som tillegges større og større verdi, at det er ubetinget nødvendig å kjempe mot fienden. Men der finnes også andre verdier.»

Oversatt fra Ekho Moskvy og YouTube

* «7. november-dagen ble endret fra ‘Dagen for den store sosialistiske oktoberrevolusjonen’ til ‘Dagen for enhet og forsoning’ av president Boris Jeltsin i 1996. I 2005 ble dagen avskaffet og erstattet med en ‘Dag for nasjonal enhet’ 4. november, som feirer utdrivelsen av polske invasjonsstyrker fra Moskva i 1612 og slutten på ‘urotiden’ mellom 1598 og 1612.» Kilde: Ingunn Lunde for Morgenbladet.  

**Hvert 128ende år øker forskjellen mellom den julianske og den gregorianske kalenderen med ett år. For 1600-tallet må man legge til 10 dager til den julianske datoen for å finne den tilsvarende gregorianske datoen. Men i våre dager må man legge til 13 dager. Fryst Dmitrij Pozjarskij mente at ikonet Vår frue av Kazan hadde beskyttet hæren hans og sørget for seieren.