Dom over Forent Russland

Grunndykk

Bystyrevalget i Moskva er blitt et politisk blodbad

Spektr.press, 16. juni 2019

Semjon Novoprudskij

Den 8. september skal det avholdes valg til Moskva bystyre (bydumaen, o.a.). Tidligere har slike valg gått helt upåaktet hen, for i praksis bestemmer bystyret ingenting. Men denne gangen har valgkampen blitt den råeste og mest skandaløse i Russland siden Duma-valget 2011 og «bolotnaja-protestene» mot valgfusk i 2011-2012. Og for første gang etter Putins mange år ved makten kan det være snakk om en politisk systemkrise.  

Folk har samlet seg utenfor lokalene til Moskvas valgkommisjon
til støtte for uavhengige kandidater til bystyretvalget i Moskva, 14. juli 2019.
Bilde: Ilja V. Sjtsjurov, via Wikimedia Commons

Den 15. juni ble det klart at valgkommisjonene nekter 27 uavhengige kandidater i å stille til valg til bystyret. Bland disse er ikke bare kjente opposisjonspolitikere, som Ilja Jasjin eller Ljubov Sobol, juristen som jobber for Aleksej Navalnyj, men også for eksempel tidligere fotballspiller Dmitrij Bulykin, som ikke kan noen som helst om politikk og som ga et usannsynlig latterlig valgkampintervju til sports.ru, eller det politiske kålhodet av en kandidat, Aleksej Retejum, direktøren for «Apotekerhaven» ved MGU.  

Aleksej Retejum, via Wikimedia Commons

Kandidatene kan klage til Moskvas valgkommisjon eller gå rettens vei. Men uansett er det helt opplagt at ingen av de uavhengige opposisjonspolitikerne kommer til å bli registrert og at klagene er dømt til nederlag.

Og ikke nok med det. Den første skandalen rundt dette valget skjedde allerede i juni da Njuta Federmesser, grunnleggeren av Vera hjelpefond for hospicer, helt uventet ble nominert som motkandidat til Ljubov Sobol for valgkrets 43 – et område hvor opposisjonslysten tradisjonelt har stått sterkt. Men etter at sosiale medier flommet over av arge motreaksjoner om at styresmaktene i Moskva kynisk utnytter Federmessers omdømme for å hindre en opposisjonskandidat i å vinne, trakk hun kandidaturet sitt den 15. juni.

Det var etter dette at hovedstadens styresmakter (egentlig Kreml, men mer om det senere) gikk inn for den harde linje – å utestenge alle opposisjonskandidater fra valget. For kandidater som ikke tilhører systempartiene, må etter loven samle hele 5000 underskrifter fra sine respektive valgkretser, og avviste underskrifter kan ikke utgjøre mer enn 10 %. Vraking av underskrifter er noe vi vant til i Russland, det er en godt innarbeida metode for å hindre uønska kandidater i å stille til valg. Ikke uten grunn overstrømmes sosiale medier av meldinger fra folk som har gitt sin underskrift, en offentlig støtteerklæring, til en bestemt kandidat, men av uvisse grunner har underskriftene blitt erklært ugyldige. 

Så langt har det gått at moskovitter og lokale styresmakter kom i en hard offentlig konfrontasjon. Den 14. juli holdt opposisjonen en protestaksjon i sentrum av Moskva. Demonstrantene samlet seg først i Novopusjkin-parken, de krevde rettferdige og konkurransebaserte valg, og at uavhengige kandidater skal få stille til valg i Moskva. Etterpå stilte de seg opp ved inngangen til valgkommisjonens lokaler og ropte «Vi går ingen steder!» Politiet gikk brutalt løs på demonstrantene og pågrep dem. Myndighetene hadde nektet å godkjenne aksjonen, som startet som «velgermøte».

«Jeg gir meg ikke uten kamp»

Ilja Jasjin taler under velgermøtet

Dagen etter fant en ny stor aksjon sted. På Trubnaja-plassen samlet det seg rundt 1500 mennesker som krevde at opposisjonspolitikere skal få stille til valg. Aksjonen varte i et par timer før folk begynte å bryte opp. Til forskjell fra dagen før brukte politiet ikke vold denne gangen, og ingen ble pågrepet. Rett nok skjedde det et mindre sammenstøt mellom demonstranter og aktivister fra den Kreml-vennlige bevegelsen SERB* – de ble kjørt bort av politiet.

Men hvorfor i all verden så styresmaktene i Moskva seg nødt til å gå til det skritt å forvandle bystyrevalget til en offentlig politisk skandale, banke opp opposisjonelle og helt utilslørt ty til slike eksesser, noe som fører til at opposisjonslysten bare øker i en by som fra før av ikke er den aller mest regimelojale? Og så i hovedstaden av alle ting?

For å finne svar på dette spørsmålet, er det nok å se tilbake på fjorårets borgermestervalg i Moskva. Allerede den gangen var det kun politisk ubetydelige liksom-kandidater som fikk stille til valg. Ingen av dem hadde noe som helst å stille opp mot Sergej Sobjanin. Rivalene hans var helt ukjente i Moskva – Vadim Kumin fra Kommunistpartiet, Ilja Sviridov fra Rettferdig Russland, og dessuten Mikhail Degtjarev fra Liberaldemokratene, som i sin tid som Duma-representant ble berømt for å ha foreslått å legge ned et totalforbud mot dollar. 

Sobjanin selv våget dessuten ikke å stille til valg for partiet sitt Forent Russland, og «lot» heller som han var uavhengig. Det sier seg selv at dette valgscenarioet ikke skriver seg fra Moskvas rådhus, men fra Kreml. For i 2013 fikk til og med Navalnyj stille til borgermestervalget i hovedstaden. Sobjanin hadde selvsagt ingen myndighet til å fatte en slik beslutning. Men i post-Krim-æraen, når opposisjonen sidestilles med «femtekolonnister» og «nasjonale forrædere», og dessuten med alle proteststemmene som ble avgitt i en rekke russiske regioner under fjorårets valg som bakteppe, så Kreml det best å kjøre en hard linje.

https://t.co/hoFYcAssnf pic.twitter.com/je3DT8i9OE

— Sergey Elkin (@Sergey_Elkin) July 17, 2019

Valgkommisjonen: «Jammen Vladimir Vladimirovistj, vi kommer til å miste vår siste rest av anstendighet.» Putin: «Men har dere noen igjen da?»

Akkurat det samme – kun korrigert for siste års fallende oppslutning om styresmaktene i Moskva etter pensjonsreformen – skjer ved dette bystyrevalget. Ingen har våget å stille som kandidat for Forent Russland – alle regimevennlige kandidater stiller som uavhengige. Og styresmaktene foretrukne kandidater har naturligvis ingen problemer med underskrifter eller registreringer.

Akkurat som ved fjorårets borgermestervalg legger styresmaktene vinn på å avskjære uønskede kandidater i registreringsfasen. Og de gjør det bevisst, fordi i Moskva har folk blitt flinke til å følge nøye med på det myndighetene bedriver i selve valggjennomføringsfasen og i stemmeopptellingsfasen. Juksing i stor skala lar seg ikke lenger gjøre, så da må man ty til maktmidler i en tidligere fase.

Det at Putin aldri har vært formelt medlem av regjeringspartiet Forent Russland, mens oppsluttingen om partiets formelle leder, Dmitrij Medvedev, er enda lavere enn tilliten til Sergej Sjojgu, er også talende for en politisk systemkrise. Tar man i betraktning at den eneste «maktinstansen» som sett med russiske øyne fungerer relativt godt – altså kamerat Putin selv – har en tillit som ligger på et 13-års lavmål, blir det klart hvorfor styresmaktene har begynt å stramme tøylene også i bystyrevalget i Moskva. For faren er reell: Hadde alle som ønsket det, fått stille til valg, og stemmene blitt talt opp på ærlig vis, kunne landets hovedstad endt opp med et opposisjonelt parlament.  Men et parlament bestående av opposisjonspolitikere kloss i Kremls nabolag, vil russiske føderale styresmakter (nettopp de, og ikke Sobjanin, hvis politiske skjebne ikke avhenger så mye av moskovittenes tillit som av den putinistiske maktstrukturen og av hans personlige forhold til Putin) tydeligvis ikke ha noe av.

Det er fortsatt fem år til neste presidentvalg i Russland. Noe lys i enden av tunnelen er ikke å skimte: Inntektene fortsetter å falle til tross for en moderat økonomisk vekst, og ifølge en nylig undersøkelse gjort av VTsIOM, er optimismen i næringslivet fortsatt på det samme lavmålet som i februar 2016 da krisen var på sitt høydepunkt. Over halvparten av de næringsdrivende tror at situasjonen vil forverre seg de neste fem årene (altså ut Putins fjerde presidentperiode). Russiske styresmakter er igjen tvunget til å føre en skyttergravskrig for sin politiske overlevelse. Selv om den legitime politiske arenaen for lengst er lagt i grus.

на Трубной народ встал с другой стороны, и сразу видно, что людей немало pic.twitter.com/nw7DXbEQnJ

— Feldman (@EvgenyFeldman) July 15, 2019

Fra demonstrasjonen på Trubnaja-plassen 15. juli

Med fjorårets valgresultater og dagens oppslutning om ledende partier og politikere som bakteppe, vitner denne harde linja om at styresmaktene ikke lenger kan stole på sitt politiske støtteverk. Forent Russland er ikke engang formelt sett lenger det styrende partiet. I noen regioner er ikke engang den folkelige oppslutningen om Putin noen garanti for at styresmaktenes kandidater blir valgt til guvernører. Mulighetene for storskalajuksing med valgresultatene er snart uttømt, i alle fall i storbyene, særlig i Moskva og Sankt Petersburg. Derfor kan de ikke delta i konkurransebaserte valg, og må heller rydde uønskede kandidater av veien lenge før de når fram til stemmeseddelen.

Bystyrevalget i Moskva markerer punktum finale, ikke bare for Forent Russland som maktinstrument, men også for post-Krim-konsensusen som grunnlag for at russiske styresmakter kan holde posisjon i ro og mak midt i en utenrikspolitisk hengemyr og en langvarig økonomisk krise. Igjen må man ty til politimakt for å slå folket tilbake, det nytter ikke lenger med propagandaretorikkens mektige trommeslag om Russland store triumfer på de geopolitiske hybridkrigenes slagmarker.

Oversatt fra spektr.press

*Sout-east radical block, en nasjonalistisk aktivistgruppe som har for vane å angripe opposisjonelle.