Kan vi tro på glasnost?

Grunndykk

Grani.ru, 12. juni 2019

Vitalij Portnikov

Det er ikke mange dagene siden at Aleksandr Sjokhin, lederen av Det russiske industriforbundet, under en tale på St. Petersburg økonomiske forum, sammenliknet dagens politiske og økonomiske situasjon i Russland med situasjonen som oppstod tidlig under perestrojka i Sovjetunionen. Denne uttalelsen fra en veteran av en byråkrat kunne synes i drøyeste laget, men historien om den frisatte journalisten Ivan Golunov viser at Sjokhin vet hva han snakker om.

Vitalij Portnikov, ukrainsk journalist
Bilde: Den amrikanske ambassaden i Kiyv,
2011, via Wikimedia Commons

I et autoritært land vil perestrojka – altså styrt omfordeling av makt og ressurser – alltid forutgås av glasnost – altså styrt frislipp av informasjon mens det demonstreres at myndighetene bøyer seg for den folkelige misnøye. Akkurat slik var den sovjetiske glasnostpolitikken, med sine «dissensøyer», øremerkede for opprør, à la redaksjonen til avisa Moskovskye novosti. Akkurat slik framstår historien om Ivan Golunov: Landets ledende næringslivsaviser gir ham sin støtte, samtidig som de fortsetter å late som om «resten» av lovløsheten er akseptabel – og uovervinnelig, selvsagt.

Golunov er i frihet, takk og lov. Men i russiske fengsler og straffekolonier sitter det hundrevis av gisler for et autoritært regime, ukrainske og russiske borgere, fra ukrainske sjømenn og aktivister fra Krim til korrupsjonsbekjempere – alle holdes de der ulovlig. Noen av dem er simpelthen på dødsens rand, slik som Edem Bekirov. Noen er grundig glemt av det russiske samfunnet, slik som Oleg Sentsov – mange, til og med tilhengere av Putins regime, har krevd hans løslatelse – men til ingen nytte. Dette kan du ikke lese om i russiske medier. Ikke i dag. Men kanskje du kan lese om det i morgen. Hvis Vladimir Putin bestemmer seg for det.

Styreformann i Novaja gazeta Dmitrij Muratov la særlig vekt på at det var Russlands president Vladimir Putin som personlig hadde tatt beslutningen om at saken mot Golunov skulle henlegges, etter at menneskerettighetsombud Tatjana Moskalkova hadde forklart ham detaljene i saken. Nok en gang viser det seg altså at når Putin får lyst til det, kan han ta et møte med ombudsmannen i ro og mak, fatte en beslutning – mens resten tar hele maskineriet av politikere, byråkrater, jurister og journalister seg av for å sikre at regentens vilje etterleves til punkt og prikke.

Mine russiske kolleger må selvsagt få lov til å tro at det ikke var denne viljen, men deres egne protester som førte til at Golunov ble satt fri. Men da må de også spørre seg selv: Hva hadde skjedd hvis Putin hadde tatt en annen beslutning? Hvor mange statlige aviser ville da ha holdt protestere gående? Hvor mange av den nye «glasnostpolitikkens» propagandister og imitatorer ville fortsatt å marsjere i takt med faktisk anstendige folk? Og hva med tidligere, når russiske medier og samfunnsengasjerte personer faktisk har prøvd å ta noen av de fengslede i forsvar? Hvorfor hadde det da overhode ingen innvirkning på Putin?

Eller et annet, mye viktigere spørsmål som mine russiske kolleger må stille seg selv i dag: Hvis de er så sikre på at deres egne protester er så virkningsfulle, hvorfor har de ikke tatt til motmæle før – på en slik massiv og storstil måte? Var det fordi de støttet Putins politikk? Fordi de forstod at protester ikke fører noen steds hen? Fordi Sentsov ikke er Golunov, og at å putte hans navn på førstesiden av en eller annen Kommersant-avis ikke er helt ufarlig? Eller hva med Nikolaj Semena, journalisten fra Krim som ble trakassert utelukkende på grunn av sin profesjonelle virksomhet – er ikke han Golunov?

Ivan Golunov i rettssalen, 8. juni 2019
Bilde: Jevgenyj Feldmann, via Wikimedia Commons

Ut i fra en nøktern politisk analyse er situasjonen selvsagt ganske så opplagt. Av en eller annen grunn har Kreml bestemt seg for å utvide «glastnost-sonen», å vise at tsaren ikke bare kan beskytte, men også straffe bojarene når de begynner å behandle journalister i overkant uforskammet. Dette kan faktisk være begynnelsen på en ny russisk glasnost, og slik det pleier å være i Russland, er det ingen som vet hva det vil føre til. For heller enn at ytringsfriheten triumferte, endte jo den forrige glasnosten med at totalitarismen ble erstattet av autoritarisme, og kommunistene ble skiftet ut med tsjekister og banditter.

Men jeg er opptatt av det moralske aspektet. På 80-tallet skjønte vi ikke at de umoralske menneskene som trofast tjente det totalitære regimet, ikke evnet å bygge et sivilisert land, men i stedet evnet å danne et solid grunnlag for en vellykket fremtidig autoritarisme. I dag ser vi den samme typen mennesker i tilsmussede uniformer i rollen som de nye stridsmennene – og jeg kan forsikre dere om at de velvillig vil stille seg i de fremste troppene når Lubjanka gir ordren. Ja, de står der allerede, slik avlysningen av det beryktede demonstrasjonstoget vitner om (I forbindelse med arrestasjonen av Golunov, ble det planlagt en støttemarsj for ham den 12. juni. Etter at han ble løslatt den 11. juni, foreslo flere medier (deriblant Meduza og Novaja gazeta) å avlyse aksjonen. Til tross for dette ble demonstrasjonstoget gjennomført den planlagte datoen. Men aksjonen manglet en samlende parole, o.a.)

Denne glasnosten kommer til å ende på samme måte som den forrige – med fiasko, kaos og omfordeling av det som er igjen å stjele.

Oversatt fra Grani.ru