Dmitrij Gudkov, 27. mars 2018
 |
| Dmitrij Gudkov på demonstrasjon til støtte for journalister, 11 mars 2011 By Vitaly Ragulin, via Wikimedia Commons |
Uhumskhetene brøytet seg straks vei gjennom marerittet i Kemerovo: Guvenør Tulejev nektet å komme uten kortesje, og i to dager greide ikke landets ledere å finne tid til å fly til åstedet for tragedien*. Dette er riktignok ikke noe nytt for oss. Nettopp slik – med «tidollarhorer»** – fikk dette regimet som nå står i full blomst sin begynnelse. Hva ville en politiker ha gjort? Eller nei, hvorfor politiker. Hva ville en helt vanlig person, hvem som helst av oss, gjort i en slik tragisk situasjon? Han ville først og fremst ha følt tragedien. Ønsket å hjelpe til. Sagt noe fra hjertet. Lagt ned blomster. Overført penger. Endret profilbildet på sosiale medier. Alle har vi gjort noe i den dur. Alle vi – bortsett fra representanter for myndighetene. De har ikke engang uttrykt en symbolsk medfølelse eller funnet anledning til å si et eneste ord til de etterlatte.
Utenom, selvsagt, den samme Tulejevs uttalelse om at Putin «med sin umenneskelige arbeidsbyrde ringte personlig» og befalte «å overbringe hilsener til alle familiene til de omkomne». Han befalte å hilse de underordnede fra ham, men heller ikke denne ordren ble utført.
Det handler ikke bare om Kemerovo. Situasjonen med Volokolamsk er krystallklar. Hva ville ethvert skikkelig menneske som var i guvernør
Vorobjovs sko ha gjort? Han ville ha møtt opp og erklært at alle representanter
for de lokale myndighetene skulle komme til søppelfyllingen og puste inn den
samme luften som innbyggerne inntil problemet var løst. Dette ville ikke ha
vært populisme, men en normal menneskelig reaksjon. Og den som ikke ville gjøre jobben sin,
den kunne pakke sakene sine (og ikke dra til nabobydelen for å bli forfremmet).
Slutskij. Her er det overhode ingenting som må avgjøres.
Søppelfyllingen må man fortsatt finne ut hva man skal gjøre med. I Kemerovo må
man klare å se folk i øynene (og det er ufattelig vanskelig). Men Slutskij! Det er bare
å jage ham ut og svarteliste ham, å si at Duma-representanter er imot overgrep.
Og det er alt, det krever ingen mentale kraftanstrengelser, det er lett og godt
å snakke sant. Men ikke det heller, nei.
Alt dette er ledd i en og samme kjede som har blitt smidd mer
enn en og to ganger av menneskehistorien. Nikolaj II som feiret på Khodynka-marken
like i nærheten av likhaugen (1389 menneskene ble trampet i hjel under
kroningen av Nikolaj II, o.a.). Marie Antoinette som angivelig rådet folket til
å spise kake (hun sa det ikke, men holdningen på hoffet var den samme). «Parisere som
ikke gjør opprør om vinteren» hos en eller annen Ludvig Filip. «Karpatenes geni»
Ceausescu som like før han ble skutt, samlet massene til støtte for seg selv (i
et land som var ført til randen av fattigdom, og til gjengjeld med verdens
største slott).
Eksemplene er mange. Eksempler på at folk som har grepet en
ubrytelig makt, mister sitt menneskelige ansikt mens de verner om seg selv i en
verden hvor kommunismen allerede er bygget. De trenger ikke penger –
bevoktningen vil ordne alt. De ser ikke ekte mennesker – bare de som er
spesielt utvalgt til audiens eller «direkte forbindelser». Tenk på hva Jevgenij
Sjvarts skriver i Dragen: «Det er ikke folket. Det er verre en folket. Det er byens beste mennesker». De vet ikke engang hva som skjer
i nyhetene, da de tror på en verden som delvis er skapt av deres egen
propaganda, og delvis består av notatene til etterretningstjenestene som har
trengt seg direkte inn i hjernen til Madeleine Albright. Jeg observerer at
Duma-representanter, som på 2000-tallet var passe forstandige mennesker
(selv om de var veldig slue), når har gått fra denne forstanden. Det går jo ikke an å
være politiker og forsvare Slutskij. Det går ikke an å være politiker (eller
menneske!) og ikke ha medfølelse med brannofrene. Men alt dette skjer bare i
vår verden. I deres verden, derimot, kjører de i eget felt i en bil med varsellys,
og ut av bilvinduet ser de ikke det vi ser – de ser utenlandske agenter som
sniker seg rundt om natten, og svikefulle engelskmenn, og på himmelen ser de
ikke trekkfugler, men Volodja-raketter som flyr mot Amerika. Men vi må huske
på at det for kort tid siden var annerledes. Regjeringsmedlemmer dro ut til sultende
gruvearbeidere, den samme Tulejev reddet i egen person et gissel fra terrorister, og
Duma-representanter var villige til å snakke med folk; hvis de ikke greide å
overbevise dem, så gjemte de seg i alle fall ikke og de avsluttet ikke samtalen
mens det haglet snøballer rundt dem.
Vi må erkjenne en gang for alle at makten i Russland har
mutert og forvandlet seg til det ugjenkjennelige. I en normal situasjon gir
makten fordeler til de menneskene som sitter med den, mens de jobber for
andre. Prestisje, inntekt og ære – det er funksjoner av den nytten som de
bringer til samfunnet. Men hos oss er makten bare til nytte for seg selv. Uten
noen tilføyelser etter komma. Det er ikke engang føydalisme, hvor lensherren i
det minste i teorien beskyttet sine vasaller. Det er det reneste slaveri, det
nye livegenskapet hvor godseieren ikke skylder bøndene noe som helst. Inntil det første
opprøret, selvsagt, inntil det kommer en ny tankeløs og nådeløs Pugatsjov. «Det suverene demokrati» kommer fra ordet «suveren».
Til slutt burde jeg ha kommet til en eller annen optimistisk
konklusjon. Det sies at dette ikke kan fortsette, at historien kommer til å
rive ned disse virkelighetsfjerne og samvittighetsløse «lederne». Det stemmer
ikke. Så lenge de har penger og mulighet til å drukne enhver nød i olje,
stemmer det ikke. Nabolandene kommer ikke til å beseire dem – de har gått den
lange siviliseringens vei og vet at det ikke er lurt å krige. Innbyggerne i Volokolamsk
og mødrene i Beslan kommer ikke til å kaste dem. Og de kommer definitivt ikke
til å gå av selv. Derfor har vi bare nye tragedier, uhumskheter og
avskyeligheter foran oss. Inntil vi begynner å respektere oss selv. Med det begynner
friheten.
*Det skal nevnes at Putin ombestemte seg og likevel besøkte
Kemerovo (samme dag som denne kommentaren ble skrevet). Han la ned blomster,
men møtte ikke demonstrantene ettersom «det ikke er
presidentens stil å møte en menneskemengde på flere tusen», slik Dmitrij Peskov uttrykte det.
**Etter Kursk-ulykken i august 2000 omtalte Putin enkene
etter de døde offiserene som «tidollarhorer» som opptrådte på TV bare for å
diskreditere ham.
Les mer:
Kemerovo
The Moscow Times: Russians demonstrate in outpouring of grief after Kemerovo fire
Volokolamsk
Slutskij-saken
Russland på norsk: #MeToo på russisk
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar