En nyttårsfortelling av Anton Tsjekhov

Med denne morsomme, lille Tsjekhov-fortellinga om et nyttårsselskap vil jeg ønske leserne mine godt nyttår. I 2018 blir det mer stoff fra Russland og mer om presidentvalget i mars.

Anton Tsjekhov ved Melikhovo
Av P. I. Seryogin via Wikimedia Commons

Svindlere mot sin vilje – et nyttårsbedrag

Av Anton Tsjekhov

Det er aftenselskap hos Zakhar Kuzmin Djadjetsjkin. De feirer nyttår og navnedagen til husets vertinne Melanja Tikhonovna.

Gjestene er mange. De er ærverdige, respektable, edruelige og hederlige folk. Ikke en eneste kjeltring finnes blant dem. Det er noe mildt og behagelig og en følelse av verdighet i ansiktene deres. I en stor vinylkledd sofa i stua sitter huseieren Gusjev og kjøpmannen Razmakhalov, som familien Djadjetsjkin handler hos på bok. De snakker om døtrene sine og deres friere.

«Det er vanskelig å finne en mann i disse dager», sier Gusjev, «… som ikke drikker og er pålitelig… en virksom mann… Vanskelig!»

«Det viktigste i et hjem – det er orden, Aleksej Vasilitsj! Det blir ikke noe av det når det ikke finnes en i hjemmet… som… orden i hjemmet…»

«Om det ikke er orden i hjemmet, da… så blir alt… Det begås så mye dumskap i denne verden… Hvor finnes det vel orden her? Hm…»

På noen stoler i nærheten av dem sitter tre gamle damer og kikker rørt på munnene deres. Beundringen står skrevet i øynene deres – «hvilken visdom». I hjørnet står gudfar Gurij Markovitsj og studerer ikonene. Fra vertskapets soverom høres noen lyder.  De unge pikene og deres kavalerer spiller lotto der inne. Innsatsen er en kopek. Kolja, en førsteårs gymnasiast, står ved bordet og gråter. Han har lyst å spille lotto, men får ikke delta. Er det vel hans skyld at han er liten og ikke eier en kopek? 

«Ikke grin, din tosk», formaner de ham. «Hva er det du griner for? Vil du ha ris av mamma?»

«Hvem er det som griner? Kolka?» lyder morens stemme fra kjøkkenet. «Jeg har prylt ham for lite, den rakkerungen… Varvara Gurevna, dra ham i øret!»

På et falmet sengetøy av kaliko i vertskapets seng sitter to ungpiker i rosa kjoler. Foran dem står det en fyr på tjuetre år, en kontorist i et forsikringsselskap, Kopajskij, en face (forfra) likner han veldig på en katt. Han flørter med dem.

«Jeg har ikke tenkt å gifte meg», sier han mens han viser seg fram og retter på den høye og gnagende kraven. «Kvinnen er et lysende punkt i sinnet til en mann, men hun kan også ødelegge mannen. Et ondskapsfullt vesen!»

«Men menn da? En mann kan ikke elske, bare være frekk»

«Så naive dere er! Jeg er verken kyniker eller skeptiker, men likevel forstår jeg at mannen for alltid vil stå på et høyere trinn når det gjelder følelser»

Djadjetsjkin og hans eldste sønn Grisja vimser fra hjørne til hjørne, som ulver i bur. De brenner i sjelen. Før middag har de drukket tett og nå har de inderlig lyst på mer… Djadjetsjkin går inn på kjøkkenet.  Der står vertinnen og drysser støtt sukker på pirogene. 

«Malasja», sier Djadjetsjkin. «Vi kunne servert noe snacks, gjestene har lyst på noe å bite i…»

«De får vente… Hvis dere drikker og spiser opp alt sammen nå, hva skal jeg da servere klokka tolv? Dere dauer ikke. Gå ut… Ikke gå her i veien for meg»

«Bare en liten dram, Malasja… Du får ikke noe underskudd av det… Kan jeg?»

«For en plage! Kom deg ut, sier jeg! Gå og sett deg med gjestene! Hva er det du henger rundt på kjøkkenet etter?»

Djadjetsjkin sukker dypt og går ut av kjøkkenet. Han går for å se på klokka. Viserne peker på åtte over elleve. Det gjenstår enda femtito minutter før det etterlengtede øyeblikk. Noe så grusomt! Å vente på sprit er den tyngste man kan vente på. Det er bedre å stå i fem timer i kulda og vente på toget enn å vente fem minutter på sprit… Djadjetsjkin kikker hatefullt bort på klokka, tar et par skritt fram og flytter den store viseren fram fem minutter… Men hva med Grisja? Hvis Grisja ikke får noe å drikke nå, så kommer han til å gå til vertshuset og drikke der i stedet. Han er ikke villig til å dø av kjedsomhet…

«Lille mor», sier han. «Gjestene er sinte for at De ikke har servert snacks enda! Det er en skam… Å la dem sulte til døde!... Om De kunne gi en liten dram!»

«Dere må vente… Det er ikke lenge igjen… Snart så… Ikke heng rundt på kjøkkenet»

Grisja smeller med døra og går for hundrede gang for å kikke på klokka. Den store viseren er nådeløs! Den står nesten på stedet hvil.

«Den går for sakte!» trøster Grisja seg selv, og flytter viseren fram syv minutter med pekefingeren.

Kolja løper forbi klokka. Han stopper foran den og begynner å regne på tiden… Han har forferdelig lyst til så snart som mulig å få oppleve det øyeblikket når alle roper «hurra!» Viseren stikker ham i hjertet med sin urørlighet. Han klatrer opp på en stol, ser seg engstelig omkring og stjeler fem minutter av evigheten. 

«Gå og se, kellør-etil (hva er klokka)?» sier en av ungpikene til Kopajskij. «Jeg dør av utålmodighet. Det er jo nyttår! Ny lykke!»

Kopajskij skraper med begge føttene og farer bort til klokka.

«For søren!» brummer han når han ser viserne. «Så lenge igjen! Og jeg som har så forferdelig lyst til å gasse meg… Jeg skal definitivt kysse Katka når alle roper «hurra».

Kopajskij går noen skritt unna klokka og stopper… Etter å ha tenkt litt går han tilbake igjen og forkorter det gamle året med seks minutter. Djadjetjskin drikker to glass vann, men… sjelen brenner!

Han går rundt og rundt og hit og dit. Kona jager ham gang på gang ut av kjøkkenet. Flaskene som står i vinduet river ham i sjela. Hva skal han gjøre? Han har ikke krefter til å utstå! Igjen griper han etter siste utvei. Klokka får stå ham til tjeneste. Han går inn på barneværelse hvor klokka henger, og støter på en scene som uroer han foreldrehjerte – foran klokka står Grisja og flytter på viseren.

«Hva… hva… hva er det du gjør? Hæ? Hvorfor har du flytta viseren fram? Din tosk! Hæ? Hvorfor? Hæ?»

Djadjetsjkin hoster og nøler litt, så rynker han øyebrynene og vinker med hånda.

«Hvorfor? Hæ hæ? Ja så flytt den så den dauer, den sjofle tingesten!» sier han, dytter sønnen bort fra klokka og flytter viseren fram. 

Det gjenstår elleve minutter til nyttår. Faren og Grisja går ut i stua og begynner å dekke på bordet.

«Malasja! roper Djadjetsjkin. «Nå er det nyttår!» Melanja Tikhonovna løper ut fra kjøkkenet for å sjekke… Hun kikker lenge på klokka – mannen lyver ikke.  

«Hva skal jeg nå gjøre?» hvisker hun. «Ertene til skinka er ikke ferdigkokt enda! Hm. For en plage. Hvordan kan jeg servere det?»

Etter å ha tenkt litt flytter Melanja Tikhonovna med skjelvende hånd den store viseren tilbake. Det gamle året har fått tilbake tjue minutter.

«De får vente!» sier vertinnen og løper inn på kjøkkenet.