«Imperiet må dø» – ny bok av Mikhail Zygar

Dypdykk

I år er det 100-årsjubileum for den russiske revolusjonen, men interessen hos russiske myndigheter for å markere jubileet virker heller laber. Avisa Delovoj Peterburg skrev nylig: «Initiativer i forbindelse med 100-årsjubileet for revolusjonen begrenser seg i hovedsak til opplysningsprosjekter, selv om større arrangementer også har funnet sted, mens næringslivet like før jubileet gikk aktivt i gang med å benytte seg grovt av hendelsene i 1917 i reklameplakater og forskjellige typer kampanjer». Avisa skriver også om utstillinger som de største museene i Sankt Petersburg har viet revolusjonen. 

Sovjeterne angriper tsarpolitiet februar 1917
Via Wikimedia Commons

Ifølge avisa er et av de mer interessante opplysningsprosjektene 1917. Fri historie (som både finnes i en russisk og en engelsk versjon), et slags fiktivt sosialt medium –  en retrofacebook – som gjengir hendelsene i revolusjonsåret 1917 ved hjelp av dagboksnotater, personlige brev, erindringer, bilder osv. til kjente personer som levde i samtida. Prosjektet ble lansert i november 2016 av Mikhail Zygarm som  kaller det et slags «dokumentarisk realityshow».

I oktober kom Zygar ut med boka «Imperiet må dø», et resultat av arbeidet med Prosjekt 1917. Her tar han for seg de første 17 årene av forrige århundre – årene fram til den russiske revolusjonen – via historiene til menneskene som opplevde denne svært så spesielle perioden i
Russlands historie. Mikhail Zygar er journalist og forfatteren av blant annet den kritikerroste Alle Kremls menn, en bok om Putins Russland, om menneskene og hendelsene som har bidratt til å forme det.

Mikhail Zygar
[CC BY-SA 4.0 ], via Wikimedia Commons

I likhet med hans forrige bok er hvert kapittel i «Imperiet må dø» viet en eller to sentrale personer fra det aktuelle tidsrommet, blant annet keiserinne og Nikolaj IIs kone Aleksandra Fjodorovna, finansminister og etterpå statsminister Sergej Witte, statsminister Pjotr Stolypin som ble myrdet under en forestilling i Kiev-operaen, mystikeren Grigorij Rasputin som hadde en svært så kontroversiell kontakt med tsar-familien, Aleksandr Kerenskij som ledet den provisoriske regjeringen da bolsjevikene overtok makten i oktober, poeten Anna Akhmatova, kunstneren Vasilij Kandinskij, forfatteren Maksim Gorgkij, og Vladimir Lenin så klart. Boka er allerede oversatt til engelsk under tittelen «The Empire Must Die: Russia's Revolutionary Collapse, 1900-1917». 

Forlaget beskriver boka slik:

«Revolusjoner skjer ikke plutselig. Imperiers undergang kommer ikke ingenstedsfra. Den viktigste lærdommen som vi kan trekke av 1917-revolusjonen, er forståelsen av hvorfor keiseren og de rundt ham ikke bare avsto fra å innføre de radikale reformene som forholdene krevde, men tvert imot med alle krefter prøvde å snu landets utvikling tilbake ved å understøtte «tradisjonelle verdier», ortodoksien og hæren. 

I kapittel etter kapittel – gjennom menneskenes levende historier – viser Mikhail Zygar i boka «Imperiet må dø» hvordan imperiet gradvis bevegde seg mot katastrofen, og hvorfor ingenting kunne berge det.

Den store helten i denne boka er det russiske sivilsamfunnet. Det oppstår på begynnelsen av det tjuende århundret, og leseren får opplevede hvordan det utvikler seg før det forsvinner like etter 1917. Når leseren får lære om hvordan disse hendelsene utviklet seg for 100 år siden, kan man samtidig forstå mer av det som skjer i dag, og dessuten prøve å få et glimt inn i framtida».

Omslaget til Zygars nye bok

Galina Jusefovitsj, litteraturkritiker i nettavisa Meduza, er imidlertid ikke særlig begeistret for boka og beskriver den som «smertefullt og til det kjedsommelige overfladisk». Spesielt kritiserer hun forfatteren for å trekke altfor mange paralleller mellom situasjonen for 100 år siden og dagens Russland:

«Men også uten disse påtvungne parallellene er bokas generelle moral frustrerende gjennomskinnelig: Situasjonen hos oss i 2017 er nøyaktig den samme som i 1917. Derfor er det presserende å trekke lærdommer fra de 100 år gamle erfaringene. Hvis bare datidens makthavere hadde strammet skruene litt mindre og gitt landet tilstrekkelig med frihet til rett tid, så skal du se at de hadde unngått omveltningene, revolusjonene og blodsutgytelsen (denne delen av budskapet er åpenbart adressert primært til dagens makthavere). Men også den liberale offentligheten burde i større grad samordne sin kamp for disse frihetene, og ikke holde på med tullball – disse diktene, ritualene, snikksnakket, ballettene. Kort sagt henvender Zygar seg til de intellektuelle, men ikke slik som Bakst, Tolstoj, Gorkij, Gapon eller Gersjuni, for vi ser jo hvordan det gikk.

(...)

Det finnes mengder av slike eksempler, men det ikke de som egentlig er problemet: Til syvende og sist er «Imperiet må dø» ikke en monografi, men underholdende sakprosa hvor forenklinger, paralleller og analogier er fullt ut akseptabelt. Bokas største svakhet er at forfatteren er totalt uinteressert i epoken han beskriver og at han ikke liker personene som han skildrer. Alle sammen – både kunstnerne, forfatterne, de revolusjonære, ministrene, og medlemmene av keiserfamilien – utfyller roller som viljeløse statister hvis eneste funksjon er – med sine ord og skjebner – å understøtte forfatterens grunnleggende idé om nødvendigheten av å lære, unngå feilgrep og trekke konklusjoner».  

Nedenfor kan du lese noen avsnitt av et intervju med Zygar og et utdrag fra boka.

Rødegardister i Moskva, november 1917

Zoja Svetovas intervju med Mikhail Zygar

Oversatt fra Otkrytaja Rossija

25. oktober 2017

Journalist Zoja Svetova har intervjuet Zygar for «Åpent Russland» (Otkrytaja Rossija) om utgivelsen og om hvorfor myndighetene har så vanskelig for å feire 100-årsjubileet for revolusjonen. Jeg har oppsummert noen deler, og oversatt de mest interessante delene av intervjuet.

Etter at han sluttet i TV Rain, ville Zygar ikke lengre ha noe med «nyhetsagendaen» i Russland å gjøre. Den befinner seg i et tåkelandskap og man må hele tiden kjempe mot den, sier han. De føderale TV-kanalene gir ut pseudonyheter, som de liberale kanalene i sin tur omarbeider og kommenterer – bare med et annet fortegn. Han kaller det en forferdelig situasjon. Arbeidet med boka har han likevel tilnærmet seg som journalist – men som en som levde for 100 år siden. Det er lettere å skille mellom faktisk hendelser og pseudohendelser 100 år etterpå enn i nåtida, påpeker han.

Zygar forteller at han har til hensikt å fortelle om vanlige mennesker som leseren kan gjennleve disse 17 årene sammen med og kjenne seg igjen i. Slik sett håper han at leseren får oppleve situasjonen fra innsiden. Han beskriver boka som en fortelling om mennesker og hvordan de forholdt seg til alt som skjedde, og ikke en analyse av hvordan første verdenskrig eller revolusjonen kunne skje. Det er heller opp til leseren å trekke konklusjonene.

Et sentralt poeng i både den nye og den forrige boka til Zygar er at det heller er dumskap enn ondskap som kan forklare hvorfor en eller annen politisk beslutning fattes, eller ikke fattes. Han beskriver dette som et forutinntatt standpunkt hos seg selv, og sånn sett er han avvisende til konspirasjonsteorier. Han mener mennesker har en tendens til å lete etter logikk og sammenheng når man forsøker å finne forklaringer på historiske begivenheter – logikker som i virkeligheten ikke fantes. 

Svetova spør Zygar hvordan han klarer å skille mellom hva som er sant og hva som er usant. 

Zygar: «Jeg mener at hvis en person lyver, så har han rett til det. Og som regel har jeg skrevet om dette. For eksempel, når Sergej Witte lyver, så har han rett til å lyve. Alle de andre sier at «sånn var det», mens han mener at det var annerledes. Jeg er forpliktet til å skrive om begge deler. Hvis Putin lyver til oss for eksempel, så må vi forklare hvordan situasjonen er, men også at Putin mener den er annerledes. Slik har vi en todelt virkelighet. Begge sider er viktig.

(…)

Boka «Alle Kremls menn» bygger på samme prinsipp: Mange vitner, og forhør av så mange vitner som mulig. Dessuten er det en viktig kreativ metode å spørre ut et og samme vitne så mange ganger som mulig. Da jeg forstod at alle lyver, prøvde jeg å få snakket med dem mange ganger, for at det på et eller annet tidspunkt skulle lekke noe ut – en eller annen gang er det noen som avslører seg. Dette funker også noen ganger i denne boka fordi noen har skrevet ulike ting i ulike perioder av livet. Aleksandr Kerenskij har mange erindringer hvor han veldig tydelig motsier seg selv. Mange har for eksempel skrevet brev, og etterpå erindringer. Og brevene, som er skrevet i øyeblikket, motsier erindringene, som er skrevet senere».  

Kerenskij var demokratisk sosialist
og ledet den provisoriske regjeringen fra juli 1917 til oktoberrevolusjonen
 Via Wikimedia Commons

Svetova: «I epilogen skriver du at det psykologiske traumet etter 1917 på ingen måte er i ferd med å forsvinne. Hvorfor forsvinner det ikke? Hva kunne vært gjort for å bli kvitt det?»

Zygar: «Dette er det aller mest alvorlige problemet som tas opp i denne boka, og i det hele tatt i vår forståelse av historien, fordi vi mangler språk for å snakke om historien. Vi har som regel en holdning om at vi skal være stolte av historien, mens den delen av historien som det ikke går an å være stolt av, den er det best å glømme. Men det finnes en annen tilnærming, en motsatt holdning til historien, om at man må bekjenne og angre sine synder.

Men hos oss finnes det ingen slik diskusjon, ingen form for refleksjon over historien. Og det er noe som overrasker meg: Hendelsene som skjedde for 100 eller 80 år siden (den store terroren) er psykologisk sett i live. Og jo lengre tid det går, jo mer levende blir de.

Jeg syns det er overraskende at mange mennesker frykter at alt sammen kan komme til å gjenta seg. Fra et rasjonelt synspunkt er det umulig. For hvis noe forferdelig kommer til å skje, så vil det bli noe ganske annet. Det finnes mange katastrofescenarier. Men det samme kan ikke skje, fordi forholdene i dag er så annerledes».

Svetova: «I Frankrike er det ingen som sier at den franske revolusjonen kan skje igjen. Hvorfor gjør folk det her da?»

Zygar: «Det er veldig merkelig. Jeg tror det er fordi vi ikke har noen bedømmelse av det som skjedde. Jeg blir ikke beroliget av utsagnet til Putin, det som faktisk kom mens jeg var i ferd med å avslutte boka. Jeg hadde akkurat begynt å skrive epilogen da jeg hørte han si: «Slutt å demonisere kamerat Stalin».* Jeg tror det er første gang i sitt liv at Putin har sagt noe slikt. De rundt ham, Medinskij og andre, har kunnet si hva som helst, i lærebøker i historie har de kunne skrive hva som helst. Men Putin lot som at han var alene om det». 

Stalin og Lenin på kommunistpartiets 8. kongress
Via Wikimedia Common

Svetova: «Hvorfor sa han det da?»

Zygar: «Den imperialistiske stoltheten veier tyngst. Stalin er en altfor viktig ideologisk figur. Imperiet som sådan er svært verdifullt fordi et stort antall mennesker føler stolthet over at vi er et imperium som kan få alle til å bøye seg. Og Stalin er hovedsymbolet på alt dette.

Dette er en veldig kortsiktig politikk fordi denne grove utnyttelsen av Stalins figur gjenføder alle disse psykologiske traumene. Det får en del av befolkningen til å begynne å frykte at landet på nytt befinner seg i 1937, at landegrensene snart blir stengt og at de ikke kommer til å rekke å flykte. Dessuten tilintetgjør det landets intellektuelle elite som jeg tror hadde vært glade hvis de kunne være stolte av landet sitt, men ikke som et imperium som får alle til å bøye seg og tramper alle i stykker. For 100 år siden var Russland ikke et slikt imperium. Russland var det mest populære landet i verden, for Tsjekhov, Tolstoj, Djagilev, Stanislavskij, Anna Pavlova, Malevitsj, Kandinskij – og det er veldig mange flere etternavn jeg kan remse opp. Russland var faktisk det mest aktuelle, innenfor kultur det mest toneangivende landet i verden. Og det i seg selv er definitivt en grunn til å være stolt». 

Leo Tolstoj, 1908
Foto: Sergej Produkin-Gorskij,
via Wikimedia Commons

Anton Tsjekhov leser fra Måken på Moskvas kunstnerteater  mai 1899

Svetova kommenterer at bokas tittel lyder symbolsk og flerdimensjonal, og spør hvorfor imperiet må dø.

«Det stemmer, men først og fremst er tittelen en henvisning til imperiet som eksisterte den gangen, til et ikke-fiktivt, ikke-påfunnet imperium, til forskjell fra det som eksisterer i dag. Til imperiet under Nikolaj II – for i 2017 skjedde det ikke en revolusjon. Det russiske imperiet sluttet ikke å eksistere fordi det skjedde en revolusjon, men fordi det brøt sammen. Det ble rett og slett knust til støv av seg selv. Det fantes ingen konspirasjon for å kaste Nikolaj II i februar (etter gammel kalender) 1917, det fantes ingen slike enorme kraftanstrengelser, det skjedde ikke noe væpnet opprør. 

Det var et opprør som kastet Kerenskijs demokratiske regjering i oktober – det skjedde. Men i februar var det ingenting – alt bare brøt sammen fordi det ikke lengre var levedyktig, fordi dette imperiet hadde vært naturstridig de siste 20 årene av sin levetid, særlig etter 1911 – etter Stolypins død. Jeg har ikke lyst til å idealisere Stolypin, men i forhold til ham utviste alle de etterfølgende statsministrene mindre og mindre foretaksomhet. Det statlige apparatet sluttet å fungere, det vil si, folk prøvde i økende grad å gjøre så lite som mulig. Det fantes ingen institusjoner. Alt var rett og slett bygget for å kollapse».

(…)

Svetova: «Vil du si at det ikke finnes noen frykt for en mulig gjentagelse av revolusjonen?»

Zygar: «Hos hvem?»

Svetova: «Hos myndighetene».

Zygar: «Hos myndighetene? Hvis det er noe de ikke har, så er det frykt for en revolusjon. Den manglende oppmerksomheten mot jubileet skyldes ikke frykt for revolusjon, men rett og slett at de ikke vet hva de skal gjøre med det.

De vet ikke hvordan de skal bedømme det. For selv om imperiet er verdifullt, så er det noe som fantes «før». Og siden dukket det opp igjen «etterpå», da Stalin gjenskapte det. Men det som skjedde i 1917, syns de bare er vrøvl og demokratiske slagord. De vet ikke hvordan de skal ferie 100-årsjubileet siden det var en høyst antiimperialistisk periode i utviklingen av Russland. Det som skjedde mellom februar og desember oppfattes bare som en helvetes triumf for folk med hvite sløyfer [referer til de hvite sløyfene som ble brukt under protestene i 2011 – 2012]».

*Utsagn fra Oliver Stone Putin-intervjuene (se tidligere innlegg): «Det finnes forsøk på demonstrere at dagens Russland har fødselsmerker etter stalinismen. Vi har alle fødselsmerker. Og hva så?». 

Utdrag fra boka

I keiserens bukser 

Hva er det som skjer med keiseren i Stavkaen [generalstaben under første verdenskrig]? Han bor i Mogiljov i Hviterussland sammen med sønnen sin. Sønnen er syk, og Nikolaj brevskriver uavlatelig til slektningene. Alt det som skjer splitter ham. Kona og døtrene bor i Tsarskoe Selo. Mora, søstera Olga og svigersønnen Sandro er i Kiev. De andre er enten ved fronten, i Petrograd eller i Tbilisi. Brevene mellom keiseren og keiserinnen høsten 1916 er et minne over en vanvittig kjærlighet. Det finnes ingen tvil om at de to, som mann og kone, elsker hverandre svært høyt og bruker alt de har av krefter på å hjelpe hverandre. Aleksandra tror oppriktig at hun ved å rådføre seg med Rasputin i ethvert spørsmål og oversende hans anbefalinger til Nikolaj, hjelper mannen sin. Noen ganger retter rådene fra Rasputin keiserens oppmerksomhet mot problemer som han ikke en gang ante eksisterte: Staretsen ber om å ikke øke prisene på trikketurer i Petersburg , eller han klager på de lange køene utenfor bakeriene (begge deler stemte, men siden keiseren befant seg i Stavkaen, hadde han absolutt ingen mulighet for å hjelpe).   

Romanovene på besøk i et regiment under første verdenskrig.
Fra venstre storhertuginne Anastasia, storhertuginne Olga, Tsar Nikolaj II, tsarevitsj Aleksej,
storhertuginne Tatjana, storhertuginne Maria, og Kuban-kossakker
Beinecke Rare Book and Manuscript Library, Yale University [Attribution], via Wikimedia Commons

I brevene kaller Nikolaj seg en «viljesvak gubbe», mens Aleksandra fortsetter å utvise hardnakkethet. Hun skriver at hun har en sterk vilje, og at hun kan ta på seg «usynlige bukser og være den eneste ekte mannen blant de svake ministrene. Hun krever at mannen hennes skal være nådeløs mot fiendene – det vil si mot Dumaen: henge Gutsjkov, og forvise Polivanov, Lvov og Miljukov til Sibir. Keiserens søster Olga har i langt tid tryglet broren om å få lov til å skille seg. Hun har forelsket seg i en simpel offiser og vil gifte seg med ham. Nikolaj, som lenge har motsatt seg det, gir til slutt sitt samtykke høsten 1916. Olga rekker å inngå ekteskapet før keiserinnen får gitt beskjed til mannen sin: «Vår venn [dvs. Rasputin] er svært misfornøyd med Olgas ekteskap. Han finner det galt overfor deg og at det ikke vil bringe henne lykke. Akk, herregud, jeg er også usigelig lei meg over det hun har gjort (selv om jeg forstår at hennes streben etter lykke er helt naturlig)». Nikolaj svarer ingenting.  

Den 1. november, samme sag som Miljukov holder den berømte talen* i Dumaen, kommer storhertug Nikolaj Mikhailovitsj til Stavkaen. Han er liberal og var en kjenning av Tolstoj. Uten å ha avtalt det med kadettenes leder, holder han sin egen tale til keiseren – også denne om keiserinnen og «de mørke kreftene» som hun omgir seg med. Han sier at hele landet baktaler Rasputin, at det er «utenkelig å fortsette å styre Russland på denne måten». Dessuten advarer han keiseren om at livet hans står i fare: «Du står på terskelen til en æra med nye uroligheter, for å si det som det er – en æra med attentater». 

Politisk karikatur av Rasputins hold over tsar-familien

Keiseren tier. Nikolaj Mikhajlovitsj gir ham et brev hvor han utyper tankene sine. «Du tror på Aleksandra Fjodorovna. Og det er forståelig», skriver storhertugen. «Men det som kommer fra leppene hennes, er et resultat av snedig taskenspill, og ikke faktisk sannhet». Uten en gang å åpne forseglingen, sender Nikolaj brevet til kona si. Som svar skriver hun at slikt fortjener forvisning til Sibir «ettersom det grenser til høyforræderi». Og dessuten: «Han og Nikolasja [tidligere øverstkommanderende Nikolaj Nikolajevitsj] er de største fiendene mine i familien, bortsett fra de svarte kvinnene [prinsessene Anastasia og Militsa av Montenegro; Montenegro = svart fjell]. 

En uke senere, den 6. november, kommer Nikolasja til Stavkaen sammen med broen Petjusja – for første gang etter at storhertugen var sagt opp fra stillingen som øverstkommanderende. Aleksandra holder på å gå fra forstanden av engstelser: «Husk at du må være iskald med denne sjofle banden». Men onkelen lager en stor scene overfor nevøen sin: «Er du ikke skamfull for at du trodde at jeg ville kaste deg fra tronen? Du har kjent meg hele livet, du vet hvor hengiven jeg har vært mot deg, jeg har det fra far og forfedrene. Og så mistenker du meg. Jeg skammer meg over deg, Niki». Keiseren tier og trekker på skuldrene. «Jeg ville heller at du hadde kjeftet, slått og jagd meg vekk, enn denne tausheten. Ser du virkelig ikke at du holder på å miste kronen?» sier onkelen som forsøker å overtale tsaren til å utpeke en regjering som har folkets tillit, som er ansvarlig overfor Dumaen. «Du nøler alltid. Pass på at det ikke blir for sent. Det er enda tid igjen, men etterpå vil det være for sent». 

Nikolaj II tier, men beslutter likevel å avsette statsminister Stürmer. Han holder det faktisk hemmelig overfor kona si, og skriver til henne at han har gitt statsminsteren en ferie (slik hun har bedt om). Bare en time før Stürmer kommer til Stavkaen, skriver han til kona si at gamlingen sannsynligvis blir nødt å gå av – «ingen har tillit til ham». Mens brevet er på vei, blir saken avgjort, og statsministeren avsatt. «Jeg ber deg – ikke involver Vår Venn. Jeg bærer ansvaret, og derfor ønsker jeg å ha frihet til å velge», skriver hun til keiseren. Men det er selvfølgelig en utopi.

Keiserinnen er svært bedrøvet. Hun begynner å bombardere mannen sin med hysteriske brev: Hun krever at Nikolaj Mikhailovitsj deporteres, og skriver at den nye statsministeren ikke liker henne og at det «har oppstått store vanskeligheter» med ham. Dessuten krever hun at keiseren ikke under noen omstendigheter bør våge å avskjedige innenriksminister Protopopov – og i det hele tatt bør han ikke foreta seg noe som helst før hun selv kommer til Stavkaen til ham.

Aleksandra Fjodorovna, tsarevitsj Aleksej og Nikolaj II ankommer Stavkaen i mai 2016

*Pavel Miljukov var leder for kadettpartiet. Talen det er snakk om her har blitt kalt «dumskap eller forræderi-talen» hvor han anklagde statsminister Stümen og keiserinnen Aleksandra av Hessen (som hadde tyske røtter) for forræderi og for å samarbeide med Tyskland. Dessuten var det en utbredt konspirasjonsteori at Rasputin var en tysk agent.